Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn.
Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet
(1 Joh 5,11–12).
NT er skrevet på gresk, men alle forfatterne (unntatt Lukas) var jøder, og de oppfattet
menneskets natur ut fra det hebraiske holistiske perspektivet, ikke det greske.
For Kristus og apostlene var således ikke det kristne håpet noe nytt håp, men
snarere utfoldelsen av det eldgamle håpet som allerede patriarkene og profetene
trodde på. For eksempel sa Jesus at Abraham forutså og gledet seg over å se hans dag
(Joh 8,56). Judas skrev at Henok profeterte om hans annet komme (Jud 14–15). Og
Hebreerbrevet påpeker at trosheltene ventet på en himmelsk belønning som de ikke
kunne få før vi får vår (Hebr 11,39–40). Denne uttalelsen ville være meningsløs hvis
deres sjeler var hos Herren i himmelen.
Når Johannes understreker at bare de som er i Kristus, har evig liv (1 Joh 5,11–12),
motsier han teorien om sjelens naturlige udødelighet. Ja, det finnes ikke noe evig liv
utenom et frelsende forhold til Kristus. I NT er håpet et håp sentrert i Kristus, og det
er det eneste håpet om at vår dødelige tilværelse en dag vil bli en udødelig tilværelse.
Den greske historikeren Herodot (5. århundre f.Kr.) skrev om en stamme som innledet
en sørgeperiode når et barn ble født fordi de forutså de lidelsene som det ville
oppleve hvis det levde til voksen alder. Ritualet kan virke fremmed for oss, men det
er en viss logikk i det.
I en annonse i Amerika på begynnelsen av 1900-tallet sto det: «Hvorfor leve, hvis
du kan bli gravlagt for ti dollar?»
Vi vet at livet kan være vanskelig nok, selv om vi tror på Gud og håpet om
evigheten. Tenk så på hvor vanskelig det er for dem som ikke har noe håp utover den
korte og ofte vanskelige tilværelsen her. Mer enn én forfatter har kommentert hvor
meningsløs menneskets eksistens er siden vi både dør og lever med erkjennelsen av
at vi kommer til å dø. Og denne erkjennelsen er det som gjør hele prosjektet med
menneskelivet, som ofte er vanskelig og sørgelig, tilsynelatende håpløst. Én tenker
omtalte menneskene som bare «råtnende kjøtt på bein i oppløsning». Makabert, men
det er ikke mye å si på logikken.
I motsetning til dette har vi Bibelens løfte om evig liv i Jesus. Og det er nøkkelen:
vi har dette håpet i Jesus og det som hans død og oppstandelse kan tilby oss. Hva har
vi ellers for slags håp?
Les1 Kor 15,12–19. Hva sier Paulus om hvor nært Kristi oppstandelse er forbundet
med håpet om vår egen oppstandelse?
Paulus sier at vår oppstandelse er uatskillelig knyttet til Kristi oppstandelse. Hvis vi
ikke står opp, betyr det at Kristus ikke har stått opp, og hvis Kristus ikke har stått
opp, hva da? «Da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.»
Med andre ord: Når vi dør, forblir vi døde, og det for alltid, så da er alt meningsløst.
Paulus sier praktisk talt dette i 1 Kor 15,32: «Hvis de døde ikke står opp, så la oss
spise og drikke, for i morgen dør vi!»
Hvis vår nåværende tilværelse som karbonbasert protoplasma er alt som er, og
våre «sytti år» (hvis vi er heldige; mer hvis vi ikke røyker eller spiser for mange
hamburgere) er alt vi får, står det ganske dårlig til. Ikke rart at Ellen G. White tilføyer:
«Himmelen er verdt alt for oss, og hvis vi går glipp av himmelen, går vi glipp
av alt.» – Sons and Daughters of God, side 349.
Tenk på hvor verdifullt håpet og troen er. Hvorfor må vi gjøre alt vi kan for ved
Guds nåde å bevare dem?
LesJoh 14,1–3. Det er nesten 2000 år siden Jesus lovet å komme tilbake. Hvordan
kan vi hjelpe andre å se at løftet er relevant også i vår tid?
Fire ganger i Åpenbaringen sier Jesus: «Jeg kommer snart!» (Åp 3,11; Åp 22,7; Åp 22,12; Åp 22,20).
Forventningen om hans snarlige komme motiverte apostelmenighetens misjon og
har fylt utallige kristne gjennom århundrene med håp. Men den lovte begivenheten
har ennå ikke skjedd. Derfor spør mange: Hvor mye lenger må vi forkynne at «Jesus
kommer snart»? Har disse ordene skapt en urealistisk forventning? (se 2 Pet 3,4).
Mange kristne har klaget over den lange «forsinkelsen» (se også Matt 25,5).
Men hvordan vet vi egentlig at det er en lang «forsinkelse»? Hva ville ha vært den
«riktige» tiden for Kristus å komme tilbake? Ville det ha vært for 50 år siden, 150,
500? Det som virkelig betyr noe, er Bibelens løfte om at «Herren er ikke sen med å
oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke
at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Pet 3,9).
Til tross for alle århundrene siden Jesu himmelfart, er løftet om hans komme fortsatt
relevant. Hvorfor? Fordi alt vi har, er vårt eget korte liv (Sal 90,10), etterfulgt av
en ubevisst hvile i graven (Fork 9,5; Fork 9,10), og deretter oppstandelsen, uten mulighet til
å endre vår skjebne senere (Hebr 9,27). Når det gjelder den enkelte døde (som nevnt i
studium 3): Siden alle de døde sover og er ubevisste, skjer Kristi andre komme aldri
mer enn et øyeblikk eller to etter at de dør. For deg, og for alle av Guds folk til alle
tider, kommer Kristi gjenkomst ikke mer enn et øyeblikk etter din død. Og det er
ganske snart, ikke sant?
Hver dag som går, fører oss en dag nærmere Herren Jesu Kristi herlige komme i
himmelens skyer. Selv om vi ikke vet når han kommer, kan vi være sikre på at han
kommer, og det er det som virkelig betyr noe.
En pastor holdt en preken og argumenterte for at han ikke brydde seg om når
Kristus kom tilbake. Alt han brydde seg om, er at Kristus kommer tilbake.
Hvordan fungerer den logikken for deg, og hvordan kan den hjelpe hvis du er
motløs over at Kristus ennå ikke har kommet tilbake?
I et av sine mirakler hadde Jesus mettet 5000 mennesker med bare litt brød og fisk
(Joh 6,1–14). Jesus skjønte at folk ville utrope ham til konge (Joh 6,15), og han seilte
til den andre siden av Galileasjøen sammen med disiplene. Men dagen etter fulgte
folkemengden etter. Der holdt han sin store preken om livets brød, med vekt på det
evige liv (Joh 6,22–59).
LesJoh 6,26–51. Hvordan forbandt Jesus det evige livs gave med de rettferdiges
oppstandelse?
I sin preken fremhevet Jesus tre grunntanker om det evige liv. For det første er han
«brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv» (Joh 6,33; Joh 6,58). Ved å si:
«Jeg er [gresk egō eimi] livets brød» (Joh 6,35; Joh 6,48), sa Jesus at han var GTs store
«JEG ER» (2 Mos 3,14). For det andre forklarte han at evig liv kan fås i ham: «den
som kommer til meg» og «den som tror på meg», får denne velsignelsen (Joh 6,35).
Og til slutt knyttet Jesus udødelighetens gave til oppstandelsen og forsikret sine
tilhørere tre ganger at «jeg skal reise ham opp på den siste dag» (Joh 6,40; Joh 6,44; Joh 6,54).
Jesus ga også dette løftet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har
evig liv» (Joh 6,47). Så det evige livs gave er allerede en realitet. Men det betyr ikke
at den troende ikke skal dø, for selve uttrykket «reise ham opp» (Joh 6,40) forutsetter
at en kommer tilbake til livet etter at en er død.
Uten Kristus har man ikke evig liv. Men selv etter å ha tatt imot Kristus og fått
forsikringen om evig liv, er vi dødelige og derfor underlagt døden. Ved sitt annet
komme vil Jesus reise oss opp, og da vil han gi oss udødelighetens gave som allerede
er vår. Gaven er sikret, ikke på grunn av sjelens antatt naturlige udødelighet, men på
grunn av Jesu rettferdighet som vi har ved troen på ham.
Tenk på Jesu ord om at hvis du tror på ham, har du (her og nå) evig liv! Hvordan
kan dette løftet hjelpe deg å håndtere den smertefulle virkeligheten at vi nå er
dødelige?
Tessalonikerne trodde at evig liv bare ville bli gitt til dem som var i live til Jesu
gjenkomst. «De holdt omhyggelig øye med hverandre for at ingen skulle dø og miste
de velsignelser de ventet å få når Herren kom. Men den ene etter den annen av deres
kjære var blitt tatt fra dem, og det var med fortvilelse tessalonikerne tok et siste
farvel med de døde. De våget knapt å håpe at de skulle møte sine nærmeste igjen i et
liv etter dette.» – Alfa og Omega, bind 6, side 179.
Les1 Tess 4,13–18. Hvordan korrigerte Paulus misforståelsen?
Historisk har det vært en tendens til å lese mer inn i uttrykket «føre dem som er
sovnet inn, sammen med ham» (1 Tess 4,14) enn det teksten sier. Mange som tror på
sjelens udødelighet, mener at Kristus ved sitt annet komme vil ha med seg sjelene
til de rettferdige døde som allerede er i himmelen hos Gud. Disse sjelene kan så
gjenforenes med sine oppstandne kropper. Men en slik tolkning stemmer ikke med
resten av Paulus’ lære om emnet.
Les det denne ikke-adventistteologen sier om verset: «De kristne i Tessalonika
kan ha håp når de sørger over de døde medlemmene av menigheten fordi Gud ‘vil
føre’ dem, det vil si at han vil gjenreise disse døde troende og la dem være til stede
ved Kristi gjenkomst, slik at de er ‘med ham’. Det er underforstått at disse døde troende
ikke skal være ugunstig stilt ved Kristi parousia, men skal være ‘med ham’ på
en slik måte at de får lik del med levende troende i herligheten som er forbundet med
hans gjenkomst.» – Jeffrey AD Weima, 1–2 Thessalonians, Baker Exegetical Commentary
on the New Testament (Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2014), side 319.
Hvis de rettferdige dødes sjeler allerede hadde vært hos Herren i himmelen, ville
ikke Paulus behøvd å nevne oppstandelsen som det kristne håp. Han kunne bare ha
sagt at de rettferdige allerede var hos Herren. Men i stedet sier han at «de som er
sovnet inn» (1 Tess 4,14) skal stå opp fra de døde ved tidenes ende.
Håpet om oppstandelsen ga trøst til de sørgende tessalonikerne. Det samme håpet
kan hjelpe oss å gå tunge stunder tillitsfullt i møte når døden tar våre kjære fra oss.
Noen forkynnere antyder at denne «hemmelighet» (1 Kor 15,51) er menighetens
«hemmelige bortrykkelse», som skal finne sted syv år før Kristi annet komme i
herlighet. I den «hemmelige bortrykkelsen» blir trofaste kristne diskret ført til
himmelen mens alle andre er her og lurer på hva som har skjedd med dem. Folk kan
plutselig sitte i en førerløs bil fordi sjåføren ble hentet til himmelen, og bare klærne
er igjen. Den 16 bind sterke bestselgeren Left Behind, som har blitt til fire filmer,
fremmet denne læren og utsatte millioner for den.
Selvfølgelig finnes det ingen bibeltekst som støtter et slikt kunstig skille mellom
bortrykkelsen og Jesu gjenkomst. Den «hemmeligheten» Paulus sikter til, er ganske
enkelt de levende rettferdiges forvandling når de slutter seg til de oppstandne rettferdige
ved Kristi annet komme. Dette er «bortrykkelsen». Det finnes ingen «hemmelig
bortrykkelse», for Jesu annet komme blir synlig for alle (Åp 1,7), og både de dødes
oppstandelse og forvandlingen av de levende vil skje når basunen lyder ved Kristi
gjenkomst (1 Kor 15,51–52).
Kristi annet komme vil føre til det mest fantastiske møtet noensinne. De levende
rettferdige blir forvandlet «brått, på et øyeblikk» (1 Kor 15,52). Når de hører Guds
røst, blir de herliggjort. Nå er de udødelige og blir tatt opp for å møte Herren i luften
sammen med de oppstandne hellige. Engler skal «samle hans utvalgte fra de fire
verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre» (Matt 24,31).
«Engler legger de små barna i mødrenes armer. Venner som døden lenge har skilt,
kommer sammen og skal aldri mer skilles. Med jublende sang drar de samlet til det
nye Jerusalem.» – Alfa og Omega, bind 8, side 144.
Dette er så fantastisk et løfte, så helt forskjellig fra alt vi har opplevd at det
er vanskelig å fatte. Men tenk på det enorme universet og livets utrolige kompleksitet.
Skaperverket vitner om Guds fantastiske kraft. Hva sier alt dette oss
om hans kraft til å forvandle de levende og reise opp de døde ved hans annet
komme?
Les «Brevene til tessalonikerne» side 177–185 og «Høyere mål» side 215–223 i Alfa
og Omega, bind 6.
«Romerne var klar over de kristnes tro på at de en dag ville bli reist opp legemlig
fra graven, og gjorde alt de kunne for å håne og motarbeide et slikt håp. En rapport
om en forfølgelse i Gallia i 177 e.Kr. melder at martyrene først ble henrettet, så
fikk likene deres ligge og råtne i seks dager uten å bli gravlagt før de ble brent og
asken kastet i elven Rhône – ’La oss så se om de står opp igjen,’ skal romerne ha
sagt.» – Stephen Cave: Immortality: The Quest to Live Forever and How It Drives
Civilization (New York: Crown Publishers, 2012), side 104, 105.
Denne lille lignelsen om teologisk skepsis var dramatisk nok, men den er ganske
irrelevant; den beviste ingenting om Bibelens løfte om oppstandelsen. Den kraften
som reiste Jesus opp fra de døde, kan gjøre det samme for oss, uavhengig av kroppens
tilstand. For hvis det var den samme kraften som skapte og opprettholder hele
verdensaltet, kan han også forvandle de levende og vekke de døde.
«Så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham» [1 Tess
4,14], skrev Paulus. «Mange forklarer denne uttalelsen [1 Tess 4,14] med at de døde
kommer fra himmelen sammen med Jesus, men Paulus mener at Gud skal kalle fram de
hellige som sover i sine graver, på samme måte som Kristus ble oppreist fra de døde, og
så ta dem med til himmelen. Hvilken dyrebar trøst og hvilket herlig håp, ikke bare for
menigheten i Tessalonika, men for alle kristne!» – Alfa og Omega, bind 6, side 180.
Spørsmål til drøftelse
Noen har sagt: «Døden utsletter deg ... Å bli fullstendig utslettet, uten spor,
er ikke langt fra å ødelegge meningen med ens liv.» Hvilket håp kan vi ha mot
en slik meningsløshet?
Hvordan kan vi få behovet for å vokse mot fullkommenhet (Fil 3,12–16) til å
rime med det faktum at det er først ved Kristi annet komme vi får en uforgjengelig
og syndfri natur? (1 Kor 15,50–55).
Hvordan kan vi hjelpe en som er fanget av tanken om den «hemmelige bortrykkelsen»
til å se at denne læren er feil?
Les 1 Kor 15,12–19 enda en gang. Hva i disse versene er et sterkt bevis for
læren om at de døde sover i stedet for å være oppe i himmelen hos Jesus?
Hvilken mening har disse versene hvis de rettferdige døde faktisk er i himmelen
sammen med Jesus nå?
Jack tilhører Baimankanem-stammen i Papua Ny-Guinea, og så lenge han kan huske, har de levd
i frykt i Jiwaka-provinsen. Det er ikke noe galt med stedet som sådan. Det ligger i en fruktbar
dal med gode avlinger. Men livet har vært hardt i stammen med en evig runddans av hat, vold og
indre konflikter. Derfor har de heller ikke fått vanlige helsetjenester, skolegang, polititjenestefolk
eller vedlikehold av veier. Jacks folk hadde vent seg til et liv i frykt og forfall.
Men så kom adventistene. Alle engasjert er et initiativ hvor man oppfordrer alle medlemmer
til å føre noen til Jesus. Noen kom til området og drev bibelstudier der, etterfulgt av møteserier.
Jack og hans folk leste Bibelen og la bort gammelt nag. Folk overga seg til Jesus. Adventistene
organiserte egne fredsseremonier for å forsone klaner som hadde ligget i krig.
Jack roser Adventistkirken for tiltaket med møteserier, dåp og en fredsseremoni som vil gå
over i folkets historie. Han appellerte til folket om å gjøre som Paulus, legge fortiden bak seg
og se fremover i håp. Han sa: «Jeg vil avslutte med en appell til mitt folk: La oss alle omfavne
forandringen og bygge fred og gode forhold. Som Paulus er jeg den største synder, men Gud
arbeider med meg, og jeg ser frem til å gå den veien han fører meg.»
Jack kunne si med Paulus: «Jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var
barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. Og vår Herres nåde har vært
overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord og
vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den
største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet
på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få
evig liv. Han som er konge i evighet, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være pris og
ære i all evighet! Amen.»
Ditt offer 13. sabbat dette kvartalet vil bidra til at Hope Channel kommer til Papua Ny-Guinea,
så folk over hele landet kan få høre om Jesu forsoning, håp og fred. Takk for at du planlegger et
rundhåndet offer.