Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn (1 Joh 3,1).
Gud betror oss sitt verk. Adam og Eva skulle ta seg av et feilfritt skaperverk (se 1
Mos 2,7–9 og 1 Mos 2,15). Vi skulle arbeide for ham, fra å gi dyrene navn til å passe hagen og
fylle jorden med barn.
Han velsigner oss også med ressurser, men han har betrodd oss å forvalte dem,
f.eks. å samle inn penger, foreta elektroniske overføringer, lage budsjetter eller gi tiende
og offergaver. Gud vil at vi skal bruke ressursene til å dekke vårt eget og andres
behov og til å fremme hans verk. Han har betrodd oss å oppdra barn, reise bygninger
og utdanne kommende generasjoner.
Denne uken ser vi på privilegiene og ansvaret ved å tilhøre Guds familie.
«Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på
jord» (Ef 3,14–15). Hvilket bilde brukes her, og hvilket håp gir det?
Tidlig i Jesu virke sier han: «Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen! La navnet ditt
helliges» (Matt 6,9). Senere gjentar han bønnen for disiplene (Luk 11,2). Jesus ba
oss kalle hans Far «Vår Far i himmelen». Da Jesus møtte Maria etter oppstandelsen,
ville hun omfavne ham. «Jesus sier til henne: ‘Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke
steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som
er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud’» (Joh 20,17).
Siden vi har samme Far som Jesus, er han vår bror, og vi er brødre og søstre i
Herren. Jesus ble med i den jordiske familien slik at vi kunne bli medlemmer av den
himmelske familien. «Familien i himmelen og familien på jorden er blitt til ett.»
– Alfa og Omega, bind 5, side 382.
Skriften betrakter oss ikke bare som et produkt av naturens lover, den lærer ikke
bare at Gud eksisterer, men at han elsker oss og behandler oss så kjærlig at den ofte
bruker familien som et bilde på forholdet. Enten Jesus kaller Israel «mitt folk» eller
oss «Guds sønner» eller omtaler Gud som «vår Far», er poenget det samme: Gud
elsker oss slik familiemedlemmer skal elske hverandre. Det er godt nytt i en verden
som kan være svært fiendtlig!
Forestill deg en verden der vi behandlet alle som vår familie. Hvordan kan vi lære å forholde oss
bedre til alle mennesker som våre brødre og søstre?
1 Krøn fra kapittel 17 viser kong Davids ønske om å bygge et hus for Gud. Han
fortalte profeten Natan om ønsket, og han svarte: «Gjør alt som ligger deg på hjertet,
for Gud er med deg» (1 Krøn 17,2). Men om natten kom Guds ord til Natan. Han
skulle si til kongen at fordi han var en kriger, fikk han ikke bygge Guds hus. Sønnen
hans skulle gjøre det i stedet. David spurte om han iallfall kunne få lage tegningene
og skaffe byggematerialene. Han fikk lov til det og brukte resten av livet til å samle
uthugget stein, sedertre, jern, gull, sølv og bronse. Da alt byggematerialet var samlet
på byggeplassen, kalte David alle Israels ledere sammen til en seremoni med lovprisning
og takk.
1 Krøn 29,13–14 er Davids offentlige bønn. Hva sa han var den egentlige kilden til
alle byggematerialene som han og folket hadde brukt tid og penger på å forberede?
Kort fortalt «Vi kan ikke ta æren for alle disse byggematerialene, for vi gir bare
tilbake det som er ditt.»
Poenget er viktig for oss alle, men spesielt de rike. Siden Gud har skapt alt (se 1
Mos 1,1; Joh 1,3; Sal 33,6; Sal 33,9), er det egentlig han som eier alt som finnes, også det
vi eier – uansett hvor hardt vi har arbeidet for det. Hadde det ikke vært for Gud og
hans nåde, ville vi ikke ha hatt noe, ja vi ville ikke ha eksistert. Derfor må vi leve
i erkjennelsen av at Gud er den egentlige eier av alt som er, og ved å prise og takke
ham for hans godhet mot oss, kan vi ha denne sannheten for øye.
«For hvem er jeg, og hvem er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver?» (1 Krøn 29,14) Hvilke vakre prinsipper inneholder disse ordene, og hvordan gjenspeiler de den
holdningen vi burde ha til Gud og det vi eier?
Guds største gave er Jesus Kristus, som gir oss tilgivelsens fred, nåde til hverdagen
og åndelig vekst, samt håpet om evig liv.
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver
den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). «Men alle
som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn»
(Joh 1,12).
Frelse er den grunnleggende gaven, for hva annet kan Gud gi oss som ville bety
noe i det lange løp uten denne gaven? Samme hva vi eier, så vil vi en dag være døde
og borte, og det vil også alle som har kjent oss være, og det gode vi har gjort, vil
også være glemt. Derfor må evangeliets gave, det vil si Kristus og ham korsfestet (1
Kor 2,2), stå i sentrum for alle våre tanker.
Og likevel gir Gud oss så mye mer sammen med frelsen. Jesus trøstet dem som
var opptatt av mat og klær med ordene: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet,
så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,33).
LesSal 23,1; Sal 37,25 og Fil 4,19. Hva sier disse versene om at Guds sørger for våre daglige behov?
Og da Jesus snakket med disiplene sine om å dra bort, lovet han dem Den hellige
ånds gave til trøst. «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be
min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid:
sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner
ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere» (Joh
14,15–17). Og da «skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh 16,13).
Dessuten gir Ånden også åndelige gaver til Guds barn. (Se 1 Kor 12,4–11).
Kort sagt, den Gud i hvem «vi lever, beveger oss og er til» (Apg 17,28), den Gud
som «gir liv og ånde, ja, alt til alle» (Apg 17,25), har gitt oss livet, løftet om frelsen,
materielle velsignelser og åndelige gaver så vi kan være til velsignelse for andre. Og
uansett hvilke materielle goder, gaver eller talenter vi har blitt velsignet med, står vi
i gjeld til giveren for måten vi bruker gavene.
Hvordan ville du elske Gud av «av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din
forstand» (Matt 22,37)? Interessant nok gir Bibelen oss svaret, og det er ikke det folk
flest tror.
Les5 Mos 10,12–13 og 1 Joh 5,3. Hva er den rette responsen i vårt kjærlighetsforhold til vår Far i
himmelen?
Holde loven? Adlyde budene? Mange kristne mener at det å holde loven (spesielt det
fjerde budet) er lovtrelldom, og de sier at vi ganske enkelt er kalt til å elske Gud og
til å elske vår neste som oss selv. Men Gud er tydelig: Vi viser vår kjærlighet til ham
og til vår neste ved å holde hans bud.
«Å elske Gud er å holde hans bud» (1 Joh 5,3). Vi er vant til å se på dette verset
som at vi jo elsker Gud, og derfor holder vi hans bud. Det er greit nok. Men kanskje
kan det også leses som «dette er Guds kjærlighet», det vil si at vi kjenner og opplever
Guds kjærlighet ved å holde hans bud.
I Matt 7,21–27 sa Jesus at den som hører og gjør Guds ord, er som en klok mann
som bygde huset sitt på fjell. De som hører, men ikke adlyder, er som en tåpe som
bygde huset sitt på sand – med katastrofale følger. Begge hørte ordet, en adlød, en
gjorde det ikke. Resultatet ble forskjellen på liv og død.
Tenk på sammenhengen mellom å elske Gud og å adlyde hans lov. Hvorfor uttrykke kjærlighet
til Gud på den måten? Hva er det med å holde budene som åpenbarer denne kjærligheten?
(Tips: tenk på hva ulydighet mot hans lov fører til).
«Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og
stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver
ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.» (Matt 6,19–21). Hvilke
viktige sannheter snakker Jesus om her?
Hvem har ikke lest om slike som har samlet seg store rikdommer, men så mistet
dem? Verden er et ustabilt sted: krig, kriminalitet, vold, naturkatastrofer, alt kan
komme på et øyeblikk og ta alt vi har arbeidet for og kanskje også det vi har tjent
ærlig og redelig. Døden kommer på et øyeblikk, og så har vi likevel ikke bruk for
disse tingene.
Selvfølgelig sier Skriften ikke at det er galt å være rik, men Jesus sier vi må holde
det i perspektiv.
Men hva vil det si å samle skatter i himmelen? Det betyr å sette Gud og hans sak
først her i livet i stedet for å la penger være viktigst. Det betyr blant annet å bruke
det vi har til Guds verk for å fremme hans rike, for å arbeide for andre og være til
velsignelse for andre.
F.eks.: Da Gud kalte Abram, planla han å bruke Abram og hans familie til å velsigne
alle jordens familier. Gud sa til Abraham, som ble kalt «Guds venn» (Jak 2,23):
«Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du
skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner
deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,2–3).
«Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham» (Gal 3,9).
Vi får den samme utfordringen som han fikk.
«Penger har stor verdi, for det kan bli gjort mye godt med dem. I Guds barns hender
er de mat til de sultne, drikke til de tørste og klær til de nakne. De er et forsvar for de
undertrykte og et middel til helbredelse for de syke. Men pengene i seg selv er ikke
mer verd enn sand. Bare i den grad de blir brukt til å sørge for livets nødvendigheter
og til å bringe velsignelser til andre og fremme Kristi sak på jorden – bare i den grad
blir de i det hele tatt verdier.» – Ord som lever (2006), side 252, 253.
«For der skatten din er, vil også hjertet ditt være» (Matt 6,21). Hvor sier hjertet ditt at skatten
din er?
«Gud har en kjærlighet til sine barn på jorden som er sterkere enn døden. Da han gav
sin Sønn, var hele himmelen med i denne gave. Frelserens liv og død, hans gjerning
som vår forbeder, englenes tjeneste, Den hellige ånds påvirkning, Faderen som
virker over og gjennom alt, de himmelske veseners uopphørlige interesse – alt virker
sammen for å frelse menneskene.» – Veien til Kristus, side 21.
«Hvis du ikke lenger lever bare for dine egne interesser, men har gitt Jesus ditt
hjerte, er du blitt medlem av Guds familie, og du har del i alt han eier. Alle Guds
skatter, både i denne verden og i den kommende, blir også tilbydd deg. Englenes
tjeneste, Åndens gave og Guds tjeners arbeid – det gjelder deg alt sammen. Verden
med alt den rommer, hører deg til, så langt det er til gagn for deg.» – I naturens
tempel, side 111.
Forslag til samtale
I lys av alle disse gavene som Gud gir sine barn, må vi spørre med salmisten: «Hva kan jeg gi Herren
igjen for alt det gode han gjør?» (Sal 116,12). Lag en liste over Guds åndelige og timelige velsignelser
og gaver til deg, og vær klar til å dele med gruppen. Hva sier dette om hvor takknemlig du
burde være?
Gud er vår Skaper, men Skriften lærer også at han er vår opprettholder (se Hebr 1,3; Job 38,33–37;
Sal 135,6–7; Kol 1,17; Apg 17,28; 2 Pet 3,7.) Gud opprettholder galaksene i verdensaltet, hjerteslagene
våre og de kreftene som holder atomet sammen. Hva burde denne bibelske sannheten si oss
om våre forpliktelser overfor Gud når det gjelder vår bruk av hans gaver? Hvordan får denne virkeligheten
oss til å se vårt liv og hensikten med livet i det rette perspektiv?
Studiet snakket om hvorfor Jesus og frelsesplanen er den største gaven som Gud har gitt oss.
Hvorfor er det slik? Hva ville vi ha hatt hvis vi ikke hadde dette og det store håpet det gir oss? En
ateistisk forfatter beskrev mennesket som ingenting annet enn «råtnende kjøtt på bein som brytes
ned». Hvorfor ville han ha et poeng om det ikke var for evangeliet?
Christines familie var fattige og sendte henne til
en internatskole der hun ble oppdratt av prester.
En av dem ble som en far for henne og veiledet henne
hele veien til hun var ferdig på sykepleierskolen. Han
syntes ikke hun skulle arbeide i byen. Christine hadde
ikke lyst til å bo på landet, så da hun så at et SDAsenter
søkte sykepleiere, slo hun det fra seg.
Så ringte presten: «Jeg sender en bil som kjører deg
til ditt nye arbeidssted.» Hun spurte hvor det var, men
han svarte bare: «Skynd deg, stillingen blir snart revet
bort.»
Christine trodde han hadde funnet en helt spesiell
jobb til henne siden det hastet slik. Men hun ble overrasket
da bilen stanset ved adventistenes medisinske
senter. Hun gikk motvillig med på å arbeide der og
fikk et sted å bo.
Å bo på landet var som et fengsel for henne, og hvordan kunne Gud være blant dem når de
gikk i kirken på lørdag? Det var for langt til hennes egen kirke, så hun måtte sitte alene på søndager.
En jevn strøm av adventister besøkte henne. Hver lørdag sang, ba og studerte de Bibelen med
henne. Hun sang med og ble mer vant til deres måte å tilbe på. Men hva ville presten ha sagt?
Etter tre år ga adventistene opp å prøve å omvende henne. Men hun tenkte på det hun hadde
lært og fikk sin søster til å bli adventist. «De lærer sannheten», sa hun.
En lørdag ble hun invitert med til leirstevne. «Dette er min dag», tenkte hun. Hun hadde sett så
mange som ble døpt, så hun pakket et klesskift. Da pastoren kom med sin appell, gikk hun frem.
Alle som kjente henne, ble forfjamset. Hun hadde ikke snakket med noen om det.
I dag gir Christine Gud æren for at hun kom til senteret. «Jeg nølte med å komme til
Nchwanga, men Gud har vært god mot meg her», sier hun. «Det jeg har opplevd i Nchwanga, har
blitt vendepunktet i mitt liv.»
En del av offeret 13. sabbat skal gå til å bygge et landbrukssenter for undervisning av unge
i Nchwanga i Uganda. Christine sier: «Kjære dere, vær så snille og støtt byggingen av dette
senteret som kommer til å bli et vendepunkt for mange i Uganda.»