Du skal ofre lovsang til Gud, oppfylle dine løfter til Den høyeste! Kall på meg på
nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære (Sal 50,14–15).
Noen ganger er det som om verden er ute av kontroll: krig, blodsutgytelser, kriminalitet,
umoral, naturkatastrofer, pandemier, økonomisk usikkerhet, politisk korrupsjon
og mer til. Folk føler en sterk trang til å tenke først på sin egen overlevelse. Derfor
tenker de mye på egen trygghet i usikre tider, og det er forståelig.
Livets problemer tar mye av oppmerksomheten. Gjeld, barneoppdragelse og
vedlikehold av hjemmet tar tid og omtanke. Og selvfølgelig skal vi ha klær, mat og
husly. I Bergprekenen tok Jesus opp disse grunnleggende behovene og sa: «Men den
Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans
rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,32,33).
Når tidene er vanskelige og vi trenger å støtte oss til Herren mer enn noen gang,
er det visse ting vi bør gjøre ut fra bibelske prinsipper.
Les2 Krøn 20,1–22. Hvilke åndelige prinsipper inneholder denne historien, uansett hva vi
kjemper med?
Mot slutten av Josjafats regjeringstid ble Juda invadert. Josjafat var en modig og
tapper mann. I årevis hadde han forbedret hæren og de befestede byene. Han var
godt forberedt til å møte nesten enhver fiende, men i denne krisen satte han ikke
sin lit til sin egen styrke, men Guds kraft. Han satte seg fore å søke Herren, og han
utropte en faste i hele Juda. Folket samlet seg i templets forgård, slik Salomo hadde
bedt om at de ville når det var fare på ferde. Alle mennene i Juda kom frem for Gud
med kone og barn. De ba Gud forvirre fienden så hans navn måtte bli herliggjort. Da
ba kongen: «Vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi
vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg» (2 Krøn 20,12).
Da de hadde overgitt seg til Gud, kom Herrens Ånd over en Guds mann som sa:
«Vær ikke redde og mist ikke motet av denne store styrken; for dette er ikke deres
kamp, men Guds … Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere skal
bare stille dere opp og bli stående, så skal dere se hvordan Herren frelser dere» (2
Krøn 20,15–17).
Neste morgen samlet kongen folket, og levitt-koret ledet ut i sang til Guds pris.
Så formante kongen folket: «Vær tro mot Herren deres Gud, så skal dere stå støtt!
Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!» (2 Krøn 20,20). Så
begynte koret å synge, og fiendene utryddet hverandre. «Ingen hadde sluppet unna»
(2 Krøn 20,24). Det tok Judas menn tre dager bare å samle opp krigsbyttet, og den
fjerde dagen vendte de tilbake til Jerusalem og sang mens de gikk.
Den Gud som utfridde dem, er den samme Gud som vi elsker og tilber, og hans
kraft er like stor i dag som den gang. Utfordringen for oss er å stole på ham og hans
ledelse.
Les 2 Krøn 20,20–21. Hvilken spesiell betydning bør denne teksten ha for syvendedags
adventister?
Kong David burde ha visst bedre. Av vennen Jonatans erfaring burde han ha visst
at når du er i paktsforhold med Gud, spiller det ingen rolle om du har få eller mange
menn: Gud kan gi deg seieren. I 1 Sam 14,1–23 forteller Bibelen om hvordan Sauls
sønn Jonatan og våpendrageren hans beseiret en hel garnison av filistere – med Guds
hjelp. Men til tross for denne og mange andre erfaringer i Guds folks historie lot han
seg friste av Satan til å stole på sin egen makt og kløkt da vanskelighetene tårnet seg
opp.
Les1 Krøn 21,1–14. Hvorfor bestemte David seg for å telle Israel eller soldatene sine? Hvorfor
rådet hærføreren Joab ham fra det?
Legg merke til at det var Satans idé å telle soldatene. Han fristet David til å stole
på sin egen styrke i stedet for å sette sin lit til Guds forsyn. Joab prøvde å overtale
David til ikke å telle Israel fordi han hadde sett at Gud arbeidet for Israel, men David
forlangte at det skulle gjøres. Det førte til ulykke for nasjonen.
Ingen har noen gang stolt på Gud forgjeves. Forbered deg når du kjemper for Herren.
Forbered deg godt. Britenes Oliver Cromwell (1599–1658) skal ha sagt dette før
et slag: «Sett deres lit til Gud, mine menn, og hold kruttet tørt!» Med andre ord: Gjør
alt for å lykkes, men vit at bare Gud kan gi deg seier.
I vår tid er det fristende å stole på myndighetene eller bankkontoen, men i alle
kriser som er nevnt i Bibelen der folket stolte på Gud, æret han deres tillit og hjalp
dem.
Vi burde bruke tiden til å komme overens med Gud, bli gjeldfrie og være rause
med det vi har fått. Har vi trengt Gud før, så trenger vi ham iallfall nå.
Hvordan finner vi den rette balansen mellom f.eks. å gjøre det vi kan for å trygge vår økonomi
og stole på Herren i alle ting?
Hva bør syvendedags adventistkristne gjøre i vanskelige tider? Går vi i overlevelsesmodus?
Nei, det motsatte. Siden vi vet at verdens ende og Kristi annet komme er
nær, vil vi bruke det vi har til å utbre evangeliet og fortelle hva Gud har forberedt for
dem som elsker ham. Vi vet at en dag snart vil alt her på jorden bli brent opp.
Guds Ord sier ikke at Gud sender flyttebiler for å frakte tingene våre til himmelen.
Det hele skal brenne opp i verdensbrannen når alle spor av synd og ondskap (unntatt
arrene på Kristi hender) blir utryddet for alltid.
Så hva skal vi med tingene våre? «Det er nå våre brødre burde få færre eiendeler
i stedet for flere. Vi skal snart til et bedre land. Så la oss ikke være jordbeboere, men
gjøre alt så kompakt som mulig.» – Ellen G. White: Counsels on Stewardship, side
59.
Hun skrev dette for over hundre år siden, men prinsippet gjelder stadig: det haster
alltid, for livet er kort. Hva er vel 60, 80 eller 100 år (hvis genene er gode og du lever
sunt) mot evigheten? Livet kan ta slutt før du er ferdig med ukens studium, og det
neste du vet, er Jesu annet komme.
Som syvendedags adventistkristne må vi leve i evighetens lys. Ja, vi må gjøre vårt
beste for å forsørge oss selv og familien, og hvis vi har blitt velsignet med rikdom,
kan vi gjerne nyte den nå, bare vi er rause mot dem som har lite. Men vi må huske at
det vi samler her, er flyktig og kan ødelegge vårt åndsliv hvis vi ikke er forsiktige.
Hvordan ville du leve annerledes hvis du visste at Jesus ville komme innen ti år? Eller fem år?
Eller tre?
Jesu lignelser og læresetninger, historiene om bibelske personer og Ellen G. Whites
råd viser at vi ikke kan overgi oss halvveis til Kristus. Enten er vi på hans side, eller
vi er det ikke.
På spørsmål om hvilket bud som var det største, svarte Jesus: «Du skal elske
Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all
din kraft» (Mark 12,30). Når vi gir alt til Kristus, er det ikke noe tilbake til en annen
mester. Sånn er det. Slik må det være.
LesMatt 6,24. Hvordan har du opplevd sannheten i disse ordene?
Jesus sa ikke at det var vanskelig å tjene både Gud og pengene, eller at du måtte
passe på hvordan du tjente begge. Han sa at det ikke lar seg gjøre. Punktum. Denne
tanken burde skremme oss litt (Fil 2,12).
Les1 Joh 2,15–17. Hvor ser vi disse tre tingene, og hvorfor er faren ved dem iblant mer lumsk enn
vi er klar over?
Ikke rart at Paulus skrev: «La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot
det som er på jorden» (Kol 3,2). Det er lettere sagt enn gjort, for verdens ting møter
oss hver dag. «Alt som er i verden», er forlokkende, vi fristes til umiddelbar tilfredsstillelse.
Har ikke selv trofaste kristne følt kjærlighet til «det som er i verden»?
Selv om vi vet at det hele en dag vil ta slutt, føler vi oss vel likevel tiltrukket? Men
heldigvis behøver vi ikke å la det trekke oss bort fra Gud.
Les 2 Pet 3,10–14. Hvordan bør dette påvirke vårt liv, også hva vi gjør med ressursene våre?
Bibelen tegner et smertefullt bilde av verden før Jesu annet komme. Daniel snakker
om «en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til
den tiden» (Dan 12,1). Det har vært store trengselstider før, så det han sikter til, må
være riktig ille.
Åpenbaringen peker også på vanskelige tider før Kristi gjenkomst.
LesÅp 13,11–17. Hvordan henger økonomiske forhold sammen med forfølgelsen i endens tid?
Får du ikke kjøpe eller selge? Hvor mye av livet dreier seg om kjøp og salg? Jobben
vår er på en måte å selge vår tid og våre evner og varer til dem som vil kjøpe dem.
Ikke å kunne kjøpe eller selge betyr at man praktisk talt ikke kan fungere i samfunnet.
Presset på de trofaste vil bli enormt. Og jo mer penger du har, desto mer vil du
ha investert i denne verden, iallfall når det gjelder materielle eiendeler, og så vil
presset for å innordne seg bli enda sterkere.
Så hvordan forbereder vi oss? Vi forbereder oss nå ved å sørge for at vi ved Guds
nåde ikke er slaver av pengene våre og verdens ting. Hvis vi ikke er bundet til dem
nå, vil vi ikke være det når vi må gi avkall på dem for å være trofaste.
Les5 Mos 14,22–23. Hva skulle Guds folk gjøre med sin avling hvert år? Hvorfor ba Gud dem om
dette?
En av grunnene til at Gud opprettet tiendesystemet var «for at du kan lære å frykte
Herren din Gud alle dine dager» (5 Mos 14,23). I den poetiske parallellismen i Sal
31,20 ser vi at frykt er synonymt med tillit.
«Hvor stor din godhet er,
som du har spart til dem som frykter deg!
Rett foran mennesker har du vist din godhet mot den som søker tilflukt hos deg.»
De parallelle linjene viser oss at å frykte Gud er å stole på ham. Derfor forstår vi
at Gud opprettet tiendesystemet for å beskytte oss mot selvopptatthet og for å oppmuntre
oss til å stole på at han sørger for oss. Selv om det å være tro i tiendebetaling
ikke er noen garanti for at folk vil være trofaste til siste slutt, skaper nok de som ikke
er trofaste i tiende, problemer for seg selv.
Ingenting i Bibelen advarer mot rikdom, men det er heller ingenting i Bibelen som
sier at rikdom øker ens åndelige engasjement. Det motsatte er faren. «Pengekjærhet,
jakten etter rikdom, er den gylne lenken som binder dem til Satan.» – Ellen G.
White: Veien til Kristus, side 50.
Siden den første kristne tid har ingen kirke hatt del i slike rikdommer som kirken
i mange land i verden nyter godt av i dag. Spørsmålet er: Til hvilken pris? Slik
velstand må da påvirke vår åndelighet – og ikke til det bedre. Hvordan skulle den
kunne det? Når har rikdom og materiell overflod fostret dyder som selvfornektelse
og selvoppofrelse? Kan det å komme hjem til et stappfullt kjøleskap og eie en eller to
biler, ta årlige ferier, handle på nettet og ha det siste innen datamaskiner og smarttelefoner
gjøre det lettere å unngå å elske verden eller det som er i verden? Mange av
våre medlemmer har ikke slik luksus, men mange har det, og med fare for sin sjel.
Nå er det ikke snakk om de «rike» i betydningen millionærer. De vet iallfall at de er
rike, og de kan følge (hvis de velger det) de bibelske advarslene som er gitt til dem.
Vi snakker om mange i middelklassen som – med sine smarttelefoner, iMac-er, klimaanlegg
og SUV-er – lures til å tro at siden de bare er «middelklasse», står de ikke
i fare for å bli åndelig forført av sin egen velstand. Det er derfor tienden kan være
en sterk åndelig motgift mot rikdommens farer, også for dem som ikke er spesielt
«rike».
Forslag til samtale
Hvorfor må vi være forsiktige med vår holdning til penger og rikdom selv om vi ikke er rike etter
verdens målestokk?
Hva kan vi gjøre foruten å betale tiende som kan hjelpe oss så vi ikke blir for fanget av denne
verdens ting?
Hva ville skje med deg i morgen hvis du plutselig ikke kunne kjøpe eller selge fordi du er blant dem
som «holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,12)? Hvordan ville det gå med din tro?
Dette er historien om en drøm som gikk i oppfyllelse. I 2016 ble det tatt opp et 13. sabbats
offer for å starte et medisinerstudium ved adventistenes universitet i Kigali i Rwanda.
Adventister over hele divisjonen hadde drømt om en slik skole i årevis, for behovet for legehjelp
var stort.
Men prosjektet møtte mange hindringer. Ville det noen gang bli realisert? Gud skaffet midler
fra medlemmer over hele divisjonen, og senere hele verden. Dr. Eustace A. Penniecook fra Costa
Rica ble bedt om å lede skolen, og hele familien flyttet til Rwanda. Men mye sto igjen: oppfylle
forskrifter, lage et pensum, samordne byggearbeidet og finne møbler, utstyr, lærere og annet
personale.
Bønn ble en hjørnestein i prosjektet. Medlemmer i divisjonen og hele verden ba. I Costa Rica
og Mexico ble det startet en bønnegruppe på nettet. De møttes da klokken var 3 i Rwanda. Ikkeadventister
ba også. En dag kom et ikke-adventistpar til byggeplassen. «Vi venter på at skolen
skal åpne så vi kan sende vår datter hit», sa faren. «Vi har en bønnegruppe for skolen og vet at
Gud vil la denne institusjonen få utvikle unge sinn.»
Endelig var alt klart, og skolen ble åpnet 2. september 2019. Så kom korona. Viktig utstyr ble
forsinket bak stengte grenser. Men så grep Gud inn, og vi fikk spesialtillatelse til å få inn utstyret.
Etter to nedstengninger i Rwanda kunne statens inspektører endelig besøke skolen og godkjenne
den. Skolen var klar til å ta imot sitt første elevkull i januar 2021. Unge mennesker med kvalifikasjoner
ble funnet i alle unionene i divisjonen.
En ny nedstengning forsinket oppstarten av undervisningen. Utenlandske studenter ble bedt
om å bli hjemme inntil videre, men fire var allerede på vei til Rwanda og kunne ikke avlyse
reisen. De måtte tilbringe nedstengningen i Rwanda, langt fra sine hjem i Sør-Sudan, Etiopia,
Kamerun og Liberia.
Ukene gikk langsomt, men endelig åpnet skolen 8. mars 2021. I dag er medisinerskolen i full
drift. Den har fremdeles utfordringer, men lederne er overbevist om at Gud har styr på tingene.
Takk for offeret 13. sabbat som bidro til å bygge adventistenes medisinerskole i Rwanda. En del
av offeret dette kvartalet går til hjem for nye ansatte ved skolen. Takk for deres bønner og for at
dere vil gi et godt offer neste sabbat. En fjerdedel av offeret går direkte til å hjelpe seks prosjekter
i fem land i Den østsentralafrikanske divisjon.