Hvis du nå vil adlyde Herren din Guds røst og trofast følge alle hans bud som jeg gir
deg i dag, da skal Herren din Gud sette deg høyt over alle folkeslag på jorden, og alle
disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du er lydig mot Herren
din Gud (5 Mos 28,1–2).
Utrolig nok har Gud inngått kontrakter (eller pakter) med oss. De fleste er bilaterale,
altså at begge parter (Gud og mennesker) har sin del å utføre. Et eksempel på en
bilateral pakt er: «Hvis du vil gjøre A, så vil jeg gjøre B». Eller «Jeg vil gjøre B hvis
du vil gjøre A.»
En sjeldnere type pakt er ensidig. «Jeg vil gjøre dette enten du gjør noe eller ei.»
Noen få av Guds pakter med menneskeheten er ensidige. For eksempel:
«For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige
og urettferdige» (Matt 5,45). Uansett hva vi gjør eller ikke gjør, vil Gud sørge for
solskinn og regn. Etter vannflommen lovet Gud menneskene og «hver levende skapning»
at det aldri ville komme en ny flom som dekker hele jorden (se 1 Mos 9,9–16),
uansett hva vi gjør. Han lovet også:
«Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter,
dag og natt aldri ta slutt» (1 Mos 8,22). Årstidene kommer og går, samme hva vi
gjør.
Denne uken skal vi studere noen svært viktige bilaterale pakter mellom Gud og
hans barn. La oss be om at vi får Guds nåde til å «holde vår side av avtalen.»
Kristi død på Golgata gjorde frelsen mulig for alle som har levd eller som noen
gang kommer til å leve. I motsetning til løftet om årstidene, er ikke frelsen ensidig
– den gis ikke til alle, uansett hva de gjør. Troen på at alle vil bli frelst kalles
«universalisme.»
Jesus lærte at selv om han døde for alle mennesker, velger mange den brede vei til
ødeleggelse og evig død (Matt 7,13–14).
Hva sier disse tekstene om hvordan mennesker mottar frelsens gave i Jesus?
Paulus forsto at frelsespakten var bilateral. Da han visste at han snart skulle henrettes,
fortalte han sin venn Timoteus at han hadde holdt sin del av handelen selv om
mange av følgesvennene hadde forlatt ham. «For nå blir jeg ofret, og tiden er inne
da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.
Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige
dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet
har ventet på at han skal komme» (2 Tim 4,6–8).
Paulus sier: «Jeg har kjempet den gode strid, fullført løpet og bevart troen.» Men
han var alltid tydelig på at frelsen er ved tro alene, ikke lovgjerninger, så her sitter
han ikke og betrakter sine gjerninger eller prestasjoner for å innynde seg hos Gud.
«Rettferdighetens seierskrans» som venter på ham, er Jesu rettferdighet, som Paulus
i tro har gjort krav på og har holdt fast ved til livets slutt.
Frelsen er en ufortjent gave, men hva er forskjellen på dem som tar imot gaven og dem som
ikke gjør det? Hva må vi gjøre når vi tar imot denne gaven?
I 5 Mos tar Moses farvel med andre generasjon israelitter etter førti års vandring i
villmarken. Disse budskapene ble gitt på Moab-slettene øst for Jeriko. 5 Mos er også
blitt kalt «Minneboken.»
Her gjennomgår Moses Guds trofaste handlemåte med Israel. Han forteller om
reisene fra Sinai-fjellet til Kadesj Barnea i utkanten av det lovede land, samt opprøret
og de 40 årene de vandret om i villmarken. Han gjentok De ti bud, kravene om
tienden og det sentrale lagerhuset. Men hovedtanken i 5 Mos er rådet om å adlyde
Gud og få hans velsignelser. Moses fremstiller Gud som en som både kan og vil ta
vare på sitt folk.
Les5 Mos 28,1–14. Hvilke velsignelser får folket løfte om? Men hva må de gjøre for å få dem?
Moses var opptatt av at folket skulle forstå at Gud ønsket å gi dem store velsignelser.
Hans ord: «Hvis du nå vil adlyde» viste at deres evige skjebne sto på spill. For et
eksempel på det frie valg! De var hans utvalgte og hadde fått store velsignelser og
løfter, men velsignelsene og løftene var ikke uten betingelser. De måtte godta dem
og handle ut fra dem.
Og Gud hadde heller ikke bedt dem om noe som var for vanskelig. «Disse budene
som jeg gir deg i dag, er verken ufattelige eller langt borte. De er ikke i himmelen,
så du må si: ‘Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få
høre dem og leve etter dem?’ De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må
si: ‘Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter
dem?’ Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det»
(5 Mos 30,11–14).
Foruten velsignelsene var det advarsler om forbannelsene som ville komme over
dem hvis de var ulydige (5 Mos 28,15–68), det vil si hvilke følger synd og opprør
ville få.
Hva betyr det for oss i dag, å "adlyde" Gud og følge anbefalingene hans?
Ordspråkene handler ikke så mye om rett og galt som om visdom og dårskap. Når
man leser boken, ser man dårskapens farer og visdommens fordeler.
LesOrdsp 3,1–10. Hvilke løfter får man her? Hva betyr «førstegrøden av hele din avling»?
Gud ber oss om å sette ham først når vi forvalter våre ting, i erkjennelse av at han
eier alle ting, og som tegn på vår tro på at han tar seg av oss. Men mer enn det: Han
sier at hvis vi setter ham først, vil han velsigne det som blir igjen. Når vi setter ham
først, er det en handling i tro og tillit som viser at vi stoler på Herren og ikke på vår
egen forstand (noe som er viktig, for det skjer ofte ting vi ikke forstår).
Ingenting ansporer oss mer til å stole på Gud og hans kjærlighet, enn korset. Når
du innser hva vi har fått i Jesus, ikke bare som vår Skaper (Joh 1,1–4) og opprettholder
(Hebr 1,3), men også som vår frelser (Åp 5,9), er det å gi Gud førstegrøden av alt
vi har, et lite offer.
«Herren gjør ikke bare krav på tienden som sin egen, men han forteller oss
hvordan den skal settes av til ham. Han sier: ‘Gi Herren ære med det du eier, med
førstegrøden av hele din avling’. Dette lærer ikke at vi skal bruke våre midler på oss
selv og gi Herren resten, selv om det ellers skulle være en ærlig tiende. Sett av Guds
del først.» – Counsels on Stewardship, side 81.
Gud sier at hvis vi setter ham først, skal vår «matbod fylles opp.» Men ikke som
ved et mirakel, du våkner ikke en dag og oppdager at matboden plutselig er full.
Nei, Bibelen er full av prinsipper om god forvaltning, nøye planlegging og økonomisk
ansvar, og troskap mot det Gud ber oss gjøre, er vårt første ansvar.
Hvordan lærer vi å stole på Gud og hans løfter i vanskelige tider når matboden ikke er full,
selv om vi legger vinn på å være trofaste?
Det er en nær sammenheng mellom tiendebetaling og gudsforhold. Israelittene hadde
fremgang når de adlød Gud og var trofaste tiendebetalere. Men det ble tunge tider
når de ikke var det. De så ut til å følge et kretsløp av lydighet og velstand fulgt av
ulydighet og problemer. Det var i en av disse tidene med utroskap at Gud foreslo en
bilateral kontrakt med sitt folk.
LesMal 3,7–11. Hvilke løfter og forpliktelser finner du?
Gud lovet folket at hvis de ville vende tilbake til ham, ville han vende tilbake til
dem. Da de spurte hva han mente med å vende tilbake til ham, sa han at de skulle
slutte å frarøve ham «tienden og offergaven.» Stjelingen var grunnen til at de ble
forbannet. Her er Guds løsning på problemet med forbannelsen: «Kom med hele
tienden til forrådskammeret» (Mal 3,10). Og hvis dere gjør dette, så vil jeg «åpne
himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål». Hvis vi ikke har tilstrekkelig
plass til velsignelsene, får vi et overskudd som vi kan hjelpe andre med og
fremme Guds sak.
«Han som ga sin enbårne Sønn i døden for deg, har inngått en pakt med deg.
Han gir deg sine velsignelser, og til gjengjeld ber han deg komme til ham med dine
tiender og offergaver. Ingen vil noen gang våge å si at han ikke kunne forstå dette.
Guds plan med tienden og offergavene er klart uttalt i det tredje kapittelet i Malaki.
Gud oppfordrer sine menneskelige redskaper til troskap mot den kontrakten han har
inngått med dem.» – Counsels on Stewardship, side 75.
En av de positive lydighetssyklusene er nedtegnet i Juda-kongen Hiskias regjeringstid.
Det var vekkelse i Juda, og folket begynte å gi tiende og offergaver til
tempelets lagerhus. Det kom inn så mye at det lå i hauger ved templet. 2 Krøn 31,5
forteller hva som skjedde da folket «kom ... med en stor mengde av førstegrøden, av
korn og ny vin, fin olje og honning og av alt de ellers dyrket på marken. De kom også
med rikelig tiende av alt.»
Hva sier din tiende om din åndelighet og ditt gudsforhold?
Det ble sagt om Jesus at «folkemengden lyttet gjerne til ham» (Mark 12,37). De
fleste av dem som fulgte Jesus og lyttet til ham, var vanlige mennesker. Det var de
som ble mettet på fjellsiden og hørte Bergprekenen. Jesus sa i praksis: Jeg vet at dere
er opptatt av å forsørge familien. Dere bekymrer dere for maten og drikken dere
trenger hver dag og klærne dere trenger mot vær og vind. Men jeg foreslår ...
LesMatt 6,25–33. Hva lovet han, og hva skulle folket gjøre for å få del i disse løftene?
Mange av Guds løfter har trekk som en gjensidig pakt. For å motta velsignelsen, må
vi gjøre vårt.
LesJes 26,3. Hva skal vi gjøre for å få Guds fred?
Les1 Joh 1,9. Hva vil Jesus gjøre hvis vi bekjenner vår synd?
Les2 Krøn 7,14. Hvilke betingelser og løfter finner vi i Guds forslag her?
Alle disse versene og mange andre omhandler det viktige faktum at selv om Gud
er suveren, selv om han er vår skaper og opprettholder, og selv om frelsen er en
nådegave vi ikke fortjener, har vi likevel en oppgave i den store striden her på
jorden. Vi må bruke den frie vilje til å velge å følge Den hellige ånds tilskyndelse og
gjøre det Gud kaller oss til. Selv om Gud tilbyr oss velsignelser og liv, kan vi velge
forbannelse og død i stedet. Ikke rart at Gud sier: «Velg da livet, så du og dine etterkommere
kan få leve» (5 Mos 30,19).
«Når Guds folk (uansett tidsperiode) har fulgt hans plan med systematisk godgjørenhet
[tiende] og gaver og ofringer, har de realisert løftet om at velstand skal følge alt
deres arbeid i forhold til deres lydighet mot hans krav. Når de anerkjente Guds krav
og fulgte hans krav idet de æret ham med det de eide, ble låvene deres fylt til overflod.
Men når de ranet Gud for tiende og i offergaver, oppdaget de at de ikke bare
ranet ham, men seg selv, for han begrenset sine velsignelser til dem akkurat i samme
grad som de begrenset sine ofringer til ham.» – Ellen G. White: Testimonies for the
Church, bind 3, side 395.
Bibelen lærer at vi blir frelst ved tro alene, en gave av Guds nåde. Vår lydighet
mot Guds bud er en respons på Guds nåde; det gjør oss ikke fortjent til nåden (da
ville det ikke ha vært nåde: se Rom 4,1–4).
I Guds gjensidige pakt med oss, ser vi både velsignelser og ansvar. I vår respons
på det Gud tilbyr oss, bygger vi vårt forhold til ham og bestemmer i høy grad vår
egen skjebne. Lydighet – tjeneste og troskap i kjærlighet – er tegnet på disippelskap.
Troen fritar oss ikke for lydighet, den gjør at vi får del i Kristi nåde så vi kan vise
den lydigheten Gud ber om.
Spørsmål til drøftelse
Noen har sagt at hvis alle adventister trofast betalte tiende, kunne menigheten ha gjort alt den
trenger for å spre budskapet. Hva gjør du for å hjelpe menigheten med å gjøre det den er kalt til?
Tenk over hvor viktige våre valg og gjerninger er for vårt gudsforhold. Hvordan kan vi være opptatt
av gjerninger og lydighet, inkludert tiendebetaling og god forvaltning, uten å bli lovtreller?
Snakk sammen om spørsmålet på slutten av tirsdagsavsnittet om når vanskeligheter kommer, selv
om vi har vært trofaste. Hvordan tar vi det når det skjer, og hvordan unngår vi å bli motløse?
Marcel trodde han skulle dø. Han hadde store smerter i magen. Ingen sykehus i Kinshasa
ville ta imot ham uten garanti for at regningen ville bli betalt. Men så fikk han høre om
adventistenes klinikk i Kinshasa. Han skyndte seg til den lille klinikken. Til sin store forbauselse
nevnte ikke legene penger. I stedet overøste de ham og familien hans med bønn. «De var bare
opptatt av å redde liv der andre sykehus først tenker på pengene», sier Marcel.
Prøvene viste at Marcel led av perforert mage. Tilstanden kan skyldes blindtarmbetennelse,
noe man har svelget, eller skade etter våpen. Det var alvorlig. Han måtte opereres, og tre av ti
overlever ikke. De la ham inn, men manglet noe av utstyret de trengte, så de måtte først skaffe
det. Men han ble operert, og operasjonen var vellykket.
Marcel er sikker på at det var Gud som utførte operasjonen. «Inngrepet var for risikabelt. Jeg
var døden nær, men Gud grep inn, og jeg lever. Det er et mirakel. Jeg glemmer aldri den bønnens
ånd som rådet på klinikken.»
Marcel sa at han og familien aldri vil glemme klinikken som reddet ham, og heller ikke
Syvendedags Adventistkirken, som driver klinikken. «Vi håper klinikken vil fortsette å gjøre godt
mot alle», sier han.
Klinikken fikk en del av offeret i 2019 så den kunne forbedre fasilitetene og utstyret. Takk for
gavene. Men som Marcels historie viser, har den lille klinikken store behov i en by med 17 millioner
innbyggere. Legeteamet har fremdeles som mål å føre mennesker til Jesus, en om gangen.
Marcel sier han er en av dem. «Jeg var dødsens da jeg kom, og jeg kom levende ut igjen!» sier
han. «Jeg fant Jesus gjennom det gode de gjorde for meg.»
Les mer om Adventist Clinic of Kinshasa i Encyclopedia of Seventh-day Adventists på:
bit.ly/clinic-of-kinshasa.