Kom med hele tienden til forrådskammeret så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på
denne måten, sier Herren over hærskarene. Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere velsignelse uten mål (Mal 3,10).
I 1 Mos 14 kom Abram tilbake etter å ha reddet nevøen Lot og hans familie og de
andre bortførte fra Sodoma. Kongen av Sodoma ble så glad at han tilbød Abram hele
byttet fra slaget. Ikke nok med at Abram avslo tilbudet, han ga også tiende av alt han
eide til Melkisedek.
Straks etter dette sa Herren: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen
din skal bli stor!» (1 Mos 15,1). Gud sa i praksis: «Ikke vær urolig. Jeg vil beskytte
deg og sørge for deg.» Senere sa Moses da Israel skulle gå inn i Kanaan: «Pass på å
gi tiende av avlingen din, alt det som vokser på åkeren, år for år … for at du kan lære
å frykte Herren din Gud alle dine dager» (5 Mos 14,22–23).
Ellen White skrev: «Menneskene ble pålagt å gi Gud gaver til religiøse formål
helt tilbake på Adams tid, før Moses mottok helligdomstjenesten.» – Testimonies for
the Church, bind 3, side 393.
Ordbøkene forklarer tiende som en tiendedel av noe eller ti prosent. Dette er nok
tatt fra Bibelen. Tiende er ganske enkelt å levere tilbake ti prosent av fortjenesten til
Gud. Alt vi har, tilhører jo ham i utgangspunktet. Den tiendeloven Israel fikk ved
Sinai-fjellet, påpeker at tienden er hellig og tilhører Gud (se 3 Mos 27,30; 3 Mos 27,32). Gud
ber bare om sine ti prosent. Våre takkoffer er et tillegg til tienden. Tienden er minstemålet
for vårt kristne engasjement. Ingen steder i Bibelen tyder på at Guds del er
mindre enn en tiendedel.
Les1 Mos 14,18–20 og Hebr 7,1–9. Hva var Abrams reaksjon på møtet med Melkisedek? Hva sier
dette oss om hvor langt tilbake i historien skikken går?
Bibelens første omtale av tiende er i 1 Mos 14, som forteller om Melkisedeks møte
med Abram. Den siste omtalen av tiende i Bibelen minner om det samme møtet (se
Hebr 7,1–9). Legg merke til at verken Melkisedek eller Kristus var av Levi stamme,
så tiende finnes både før og etter levittenes spesielle stilling. Tiende er ikke bare en
jødisk skikk og oppsto ikke ved Sinai.
Da Jakob dro hjemmefra, drømte han en natt om en stige opp fra jorden til himmelen.
Engler gikk opp og ned på den. Gud sto på toppen og lovet å være med Jakob og
en dag føre ham hjem igjen. Han hadde en ekte omvendelseserfaring og sa: «da skal
Herren være min Gud … Av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende» (1 Mos 28,21–22).
Hvorfor er det viktig å forstå at tienden (som sabbaten) ikke oppsto i israelittenes gamle lover
eller religiøse system? Hva burde denne sannheten si oss som lever etter korset?
LesMal 3,10. Hva sier verset om hvor tienden vår skal oppbevares?
Det gis ikke konkrete anvisninger i teksten, men Guds folk visste tydeligvis hva han
mente med ordet «forrådskammeret.» Gud sier: «så det finnes mat i mitt hus.» Folket
forsto at Guds hus var helligdommen – teltet som ble bygget etter anvisninger gitt
til Moses ved Sinai-fjellet. Da israelittene bodde i det lovede land, var stedet først i
Sjilo og senere i templet i Jerusalem.
Les5 Mos 12,5–14. Versene sier ikke at Guds barn kunne plassere sin tiende etter eget skjønn.
Hva kan versene lære oss?
Som medlemmer av Guds familie ønsker vi å forstå og praktisere hans vilje om hva
vi skal gjøre med tienden. Bibelen forteller at Guds folk tre ganger hvert år – påske,
pinse og løvhyttefest (2 Mos 23,14–17) – skulle dra til Jerusalem med sine tiender
og ofringer og for å tilbe Gud. Deretter delte levittene ut tienden til sine brødre over
hele landet (se 2 Krøn 31,11–21; Neh 12,44–47; Neh 13,8–14). I harmoni med prinsippet
om forrådskammeret har Syvendedags Adventistkirken utpekt de lokale distrikter og
unioner som lagerhus på vegne av verdenskirken, og som pastorene blir betalt fra.
For å gjøre det lettere for medlemmene leveres tienden til den lokale menigheten,
selv om noen gir online. Lokale kasserere videresender så tienden til distriktets forrådskammer.
Dette systemet har gjort det mulig for Syvendedags Adventistkirken å
ha en verdensomspennende og økende innflytelse i verden.
Tenk om alle ga sin tiende til hvem de ville, på bekostning av Adventistkirken. Hva ville skje
med menigheten? Hvorfor er dette en dårlig idé og i strid med Skriften?
Gud eier alt (Sal 24,1) og trenger ikke pengene. Men tienden er hans, og han sier hva
vi skal gjøre med den: bruke den til evangeliets fremme. Derfor tar tienden seg av
pastorenes behov.
Levi-stammen – pastorfamiliene i GT – fikk ikke store eiendommer slik som de
andre stammene. Levi fikk visse byer, inkludert tilfluktsbyene, med nok land til egne
hager. De ble forsørget av de andres tiende, og selv ga de også tiende av inntektene
sine.
LesApg 20,35. Hva er budskapet, og hva har dette med tiendespørsmålet å gjøre?
Tiende er viktig for et gudsforhold preget av tillit. Å «gi bort» ti prosent av fortjenesten
(selv om den uansett teknisk sett tilhører Gud) krever tro, og bare ved å utøve tro
vil troen vokse.
Tenk f.eks. på endetiden da de trofaste ikke kan kjøpe eller selge ifølge Åp 13–14
(se uke 11). Det vil være viktig å ha utviklet tillit til Gud og hans forsyn og kraft og
kjærlighet når det virker som om hele verden står oss imot. Trofast tiendebetaling
kan bidra til å utvikle slik tillit. Allerede før det må vi ha lært å stole på Gud, uansett
situasjon.
En annen grunn til økonomisk trofasthet er å få tilgang til de håndgripelige velsignelsene
Gud har lovet oss. Som en del av tiendekontrakten har Gud lovet velsignelser
som er så store at vi ikke vil ha plass nok til dem. Med overskuddet kan vi
hjelpe andre og støtte Guds verk med våre offergaver.
Hvordan har du opplevd sannheten om at det faktisk er «mer velsignet å gi enn å motta»?
Vi beregner tienden av «inntekten» vår hvis vi får timelønn eller fast lønn, og vi
betaler av fortjenesten hvis vi er selvstendig næringsdrivende med egen virksomhet.
I mange land trekker myndighetene skatt av arbeidstakernes lønn for å dekke
kostnadene til f.eks. sikkerhet, veier og broer, arbeidsledighetstrygd osv. Spørsmålet
om brutto eller netto handler først og fremst om hvorvidt vi betaler tiende av inntekten
før eller etter at slike skatter tas ut. Selvstendig næringsdrivende kan trekke
fra kostnadene ved å drive sin næring for å finne sin faktiske fortjeneste før skatten
trekkes fra.
Studier av medlemmenes givervaner viser at flertallet av adventistene gir tiende
av bruttoinntekten, det vil si før det trekkes skatt.
Les1 Kong 17,9–16. Hva var enkens situasjon før Elia kom? Hva ba han henne gjøre før hun sørget
for seg selv og sønnen? Hva sier denne historien om det aktuelle spørsmålet?
Gud fortalte enken i Sarepta at en Guds mann kom (1 Kong 17,9). Da Elia kom,
fortalte hun hvordan det sto til. Elia ba først om vann å drikke og tilføyde «Vær
ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg
av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen
din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke
mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden»
(1 Kong 17,13–14).
Var dette egoisme fra hans side, eller prøvde han bare hennes tro – og lot henne
utøve tro? Svaret er opplagt. Som Ellen White har sagt: «Enhver skal tenke over
saken selv og gi som han har etter det han har kommet frem til.» – Testimonies for
the Church, bind 4, side 469.
Hvordan forklarer du velsignelsene ved å betale tienden for en som aldri har gjort det? Hva er
velsignelsene, og hvordan styrker det din tro?
Les1 Kor 4,1–2. Hva forventes av oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds velsignelser?
Så hva betyr det å være trofast med tienden? Denne uken har vi sett på flere sider av
tienden:
Beløpet – som er en tiendedel, eller ti prosent av vår inntekt eller fortjeneste.
Bragt til forrådskammeret – stedet hvor evangeliets forkynnere lønnes.
Å ære Gud med den første delen av inntekten.
Brukes til riktig formål – støtte pastorene.
Som medlemmer er det vårt ansvar å ta oss av de tre første punktene; de som
forvalter forrådskammeret er ansvarlige for at tiendemidlene brukes riktig.
Og tienden er ikke opp til oss selv. Tienden og forrådskammeret er en del av vårt
ansvar. Vi setter ikke rammene, Gud gjør det. Hvis jeg ikke gir hele ti prosent av
min fortjeneste, betaler jeg egentlig ikke tiende, og hvis jeg ikke leverer de ti prosentene
til «forrådskammeret», betaler jeg heller ikke tiende.
LesMatt 25,19–21. Når blir vi bedt om å gjøre rede for vår forvaltning av Guds midler? Hva sies til
dem som har vært økonomisk trofaste?
«Kom med hele tienden til forrådskammeret» (Mal 3,10) er Guds befaling. Det
appelleres ikke til takknemlighet eller til gavmildhet. Det er et spørsmål om ærlighet.
«Tienden tilhører Herren, og han ber oss om å gi tilbake det som hører ham til.»
– Ellen G. White: Utdanning for livet, side 74. Å forvalte for Gud er et privilegium
– og også et ansvar. Han velsigner og opprettholder oss og ber bare om en tiendedel,
og så bruker han tienden sin til å forsørge dem i forkynnertjenesten slik han gjorde
det for stammen Levi i det gamle Israel.
Noen sier at de ikke liker den måten tiendepengene deres brukes på og derfor enten ikke gir
tiende eller sender pengene annetsteds. Men har Gud sagt: «Kom med tienden til forrådskammeret,
men bare hvis du er sikker på at forrådskammeret bruker den rett»?
Les Ellen G. Whites mest omfattende tiendetekst i bind 9 av Testimonies for the
Church, side 245–252. Les tredje del av Counsels on Stewardship, side 65–107.
«Hvis hele vårt folks tiende strømmet inn i Herrens skattkammer slik den burde,
ville det bli gitt så store velsignelser at gaver og ofringer til hellige formål ville bli
tidoblet, og dermed ville kanalen mellom Gud og mennesker bli holdt åpen.» – Ellen
G. White: Testimonies for the Church, bind 4, side 474. Dette er en fantastisk uttalelse.
Hvis alle var trofaste tiendebetalere, ville Gud velsigne oss med midler som
økte våre ofringer med 1000 prosent.
«I det tredje kapittelet av Malaki finner vi kontrakten Gud har inngått med
menneskene. Her sier Herren hvordan han vil utøse sine store gaver over dem som
vil være trofaste givere av tiende og ofringer.» – Ellen G. White: Review and Herald,
17.12.1901.
«Alle bør huske at Guds krav til oss ligger til grunn for alle andre krav. Han gir
oss rikelig, og kontrakten han har inngått med mennesket, er at en tiendedel av dets
eiendeler skal gis tilbake til Gud. Herren overlater sine forvaltere sine skatter, men
om tienden sier han: Dette er mitt. I den grad Gud har gitt sin eiendom til mennesket,
skal mennesket gi tilbake til Gud en trofast tiende av all sin eiendom. Denne
ordningen ble innført av Jesus Kristus selv» – Ellen G. White: Testimonies for the
Church, bind 6, side 384.
Forslag til samtale
Tenk på dette med at tienden ikke oppsto i det gamle Israel. Hvorfor gjør dette det lettere å forstå
at dette er en varig plikt vi har overfor Gud?
Drøft spørsmålet på slutten av mandagens avsnitt. Tenk hva som ville skje hvis folk valgte å sende
tienden et annet sted. Hva ville skje med menigheten? Ville vi fortsatt ha en menighet? Hva er
galt med denne holdningen: Min tiende er så liten mot alt annet, den spiller ingen rolle? Enn om alle
tenkte slik?
Del med andre hva du har lært og opplevd ved å betale tiende. Hva kan du lære andre om
praksisen?
Legmannsevangelisten Pius og piloten overlevde da et brennende fly styrtet i Kongo. Fem
andre døde. Småflyet, et An-2, hadde tatt av fra byen Kamako med kurs for Tshikapa 150 km
borte, men fikk motortrøbbel. Piloten lette etter et sted å lande da flyet fyltes med røyk. Da Pius
så piloten komme ut av cockpiten, var det som han hørte en stemme si «følg piloten». Han hoppet
ut etter piloten, rett før flyet krasjet inn i bushen og tok til å brenne. Flyet hadde styrtet tre km
fra flyplassen. De fem andre om bord døde.
Hans kone Nicole fikk vite om mannens tilstand via bilder en venn sendte kort etter krasjet.
Pius hadde sår i hodet og et ben, men ingen benbrudd. Han så fortumlet ut og skjorten hans var
full av blod. Det gikk tre dager før hun fikk kontakt med ham, og da sa han: «Jeg skal aldri forlate
Gud. Han er fantastisk.»
Pius hadde tatt flyet i håp om å besøke en menighetsplantning på 15 mennesker. Men da han
forsøkte å finne et direktefly dit, viste det seg at det bare gikk på lørdager. Det ville han ikke, så
han så seg om etter andre muligheter og endte opp på flyet som styrtet.
Ulykkesdagen ventet Nicole på å høre fra sin mann at han hadde kommet trygt frem. Men han
ringte ikke. Endelig ringte en fetter og spurte hvordan det sto til med ham. Nicole svarte at hun
ikke hadde snakket med ham siden i morges og spurte om fetteren hadde hørt fra ham. Han la på
uten å svare. Nicole ringte straks tilbake og ville vite hva som hadde skjedd.
«Be og lev for Gud», svarte fetteren. «Flyet krasjet, og alle er døde unntatt din mann og flygeren.»
Nicole knelte ned og ba. Litt senere ringte en venn og sa at han hadde sendt henne bilder av
Pius og flyvraket på nettet. Nicole skyndte seg til en internettkafé for å se bildene. Hun var lettet
over å se Pius i live, selv om han var skadet.
Nicole har mange spørsmål. Hvorfor overlevde Pius og piloten mens de andre døde? Hadde
mannens beslutning om å holde sabbaten spilt inn? Men hun tror han ble reddet som lovt i Sal
91,14: «Jeg berger ham når han holder seg til meg.»
Vær tro mot Gud, for han kan alltid beskytte oss», sier hun.
Takk for dine gaver som bidrar til å plante menigheter i Kongo og resten av verden.