Hva kan jeg gi Herren igjen for alt det gode han gjør? Jeg løfter frelsens beger og
påkaller Herrens navn. Jeg oppfyller mine løfter til Herren foran hele hans folk (Sal
116,12–14).
Foruten tiende er det ofringer som kommer av de 90 prosentene som er igjen etter
at tienden er levert tilbake til Gud. Det er her rausheten begynner. Guds folk brakte
ulike slags ofringer, f.eks. syndoffer som svar på Guds nåde, eller takkoffer for å
anerkjenne Guds beskyttelse og velsignelser i form av helse, velstand og opprettholdende
kraft. Det var også gaver til de fattige, og ofringer for å bygge og vedlikeholde
gudshuset.
Når vi tenker på omfanget av Guds gaver til oss, begynner vi å se på våre gaver
som noe mer enn å asfaltere parkeringsplassen eller kjøpe korkapper. Vi bringer våre
gaver som svar på det Gud har gjort for oss, spesielt Jesu offer. «Vi elsker fordi han
elsket oss først» (1 Joh 4,19). Menigheten bruker våre gaver til å fremme Guds sak.
Denne uken vil vi se hva Bibelen har å si om ofringer som en del av vår forvaltning
av Guds virksomhet på jorden.
Vi elsker Gud fordi han elsket oss først. Våre gaver er et svar på hans gave til oss
i Jesus. Vi er blitt fortalt: «Herren trenger ikke våre ofringer. Vi kan ikke gjøre
ham rikere med våre gaver. Salmisten sier: ‘Alt kommer fra deg; vi gir det vi har
fått av deg’. Likevel lar Gud oss vise at vi setter pris på hans barmhjertighet ved
anstrengelser for å gi det samme til andre. Dette er den eneste måten vi kan vise vår
takknemlighet og kjærlighet til Gud på. Han har ikke gitt oss noen annen.» – Ellen
G. White: Counsels on Stewardship, side 18.
Når vi overgir «våre» penger til Jesus, styrker det vår kjærlighet til ham og andre.
Derfor kan penger være en kraft til det gode. Jesus snakket mer om penger og rikdom
enn praktisk talt noe annet emne. Hvert sjette vers i Matteus, Markus og Lukas
handler om penger. Evangeliet lærer at Gud kan befri oss for misbruk av og kjærlighet
til penger.
LesMatt 6,31–34 og 5 Mos 28,1–14. Hva lover Gud å gjøre hvis vi adlyder ham? Er det egoistisk å
gjøre krav på Guds løfter?
Våre ofringer er et bevis på vår villighet til å ofre oss for Gud. De kan være en
åndelig opplevelse, et uttrykk for at vårt liv er overgitt til Gud som Herre. Man kan
nesten si at penger taler høyere enn ord. Du kan si at du elsker Gud, men gavmilde
offer viser (og styrker) kjærligheten.
Et offer kommer fra et hjerte som stoler på en Gud som hele tiden sørger for våre
behov slik han ser best. Våre ofringer hviler på overbevisningen om at vi er frelst i
Kristus. De er ikke et forsøk på å få Gud til å godta oss. Nei, våre ofringer kommer
fra et hjerte som har tatt imot Kristus ved tro som eneste og tilstrekkelige vei til nåde
og frelse.
Les 2 Kor 9,6–7. Hva sier Herren? Hva vil det si å gi som man «har bestemt seg for i sitt hjerte»?
Hvordan lærer vi å gi av et glad hjerte?
Les5 Mos 16,17. Hvilken rettesnor gir Gud som grunnlag for størrelsen på våre ofringer?
Våre ofringer er en takk til Gud for hans gaver i form av liv, frelse, mat og konstante
velsignelser. Så våre ofringer er basert på det vi har blitt velsignet med.
«Av den som har fått mye, skal det ventes mye» (Luk 12,48).
LesSal 116,12–14. Hvordan skal vi svare på spørsmålet i vers 12? Hvordan passer penger inn i
svaret?
Hvordan kan vi gjengjelde Gud for alle hans velsignelser til oss? Det kan vi ikke.
Det beste vi kan gjøre, er å være rause overfor Guds sak og hjelpe våre medmennesker.
Da Jesus sendte ut disiplene på en misjonsreise, sa han: «Gi som gave det dere
fikk som gave» (Matt 10,8). Våre ofringer er med og utvikler en kristen karakter.
Slik blir vi forvandlet fra egoisme til kjærlighet. Vi skal ha den omsorg for andre og
Guds sak som Kristus hadde.
La oss huske at «Så høyt har Gud elsket … at han ga» (se Joh 3,16). Og jo mer vi
karer til oss, desto mer egoistiske vil vi bli, og desto mer elendige vil vi også føle
oss.
Det å bringe et offer til Herren er en kristen plikt som har åndelige og moralske
følger. Å ignorere det er å gjøre åndelig skade på oss selv, kanskje mer enn vi forstår.
Dessuten er det opp til oss selv å avgjøre hvor mye vi gir og hva gavene våre går til.
Hva sier dine ofringer og din holdning til dem om ditt gudsforhold?
Bibelen gir oss ikke et gudstjenesteritual. Men minst fire ting er til stede i gudstjenester.
I NT inkluderer listen studier/forkynnelse, bønn, musikk og tiende og gaver.
Tre ganger hvert år skulle alle Israels menn (og familier) tre frem for Herren i
Jerusalem. Og «ingen må vise seg tomhendt for Herrens ansikt» (5 Mos 16,16). Med
andre ord: en del av tilbedelsen var å gi tilbake tiende og gaver. Det var ved påske,
pinse og løvhyttefesten at Guds barn kom med tiende og offergaver. Det er vanskelig
å forestille seg at noen kom tomhendt til disse festene.
For det gamle Israel var det å gi tiende og gaver en del av tilbedelsen. Sann tilbedelse
er ikke bare å uttrykke vår takknemlighet og takknemlighet til Gud i ord og
sang og bønn, men også å bringe våre gaver til Herrens hus. De kom til templet med
det. Vi kommer med det til kirken på sabbaten (det er én måte å gjøre det på), som en
tilbedelseshandling.
Som Guds barn skal vi forvalte hans virksomhet på jorden. Det er et privilegium,
en mulighet og et ansvar å komme med våre gaver. Hvis Herren har gitt oss barn
å oppdra for ham, bør vi dele med dem gleden ved å gi tiende og gaver på sabbatsskolen
og gudstjenestene. Noen steder gjør folk det på nettet eller på andre måter.
Uansett er det en del av vår tilbedelse av Gud.
Hva har vært din erfaring med å gi tiende og gaver som en del av tilbedelsen? Hvordan påvirker
det ditt gudsforhold?
LesMark 12,41–44. Hva kan vi lære av dette enten vi er fattige eller rike? Hva er prinsippet, og
hvordan kan vi anvende det på vår egen tilbedelse?
Jesus og disiplene var i tempelgården der skattkistene sto, og han så på dem som
kom med gavene sine. Han satt nær nok til å se at en enke ga to kobbermynter. Hun
la i alt hun hadde. «Men Jesus forsto motivet. Hun trodde at tempeltjenesten var
innstiftet av Gud, og hun ønsket å gjøre sitt ytterste for å støtte den. Hun gjorde det
hun kunne, og handlingen skulle stå som et minnesmerke om henne gjennom alle
tider, og til glede for henne i evigheten. Hun ga av hele sitt hjerte. Verdien ble ikke
beregnet etter myntenes verdi, men etter den kjærlighet til Gud og den interesse for
hans verk som hadde tilskyndet henne.» – Ellen G. White: Counsels on Stewardship,
side 175.
Et annet viktig poeng er at dette er den eneste gaven Jesus noensinne har rost – en
gave til en menighet som avviste ham og avvek fra sitt kall og oppdrag.
LesApg 10,1–4. Hvorfor fikk en romersk høvedsmann besøk av en engel? Hvilke to av handlingene
hans ble bemerket i himmelen?
Ikke nok med at våre bønner blir hørt i himmelen, motivet for våre gaver blir også
lagt merke til. Avsnittet sier at Kornelius var en gavmild giver. «For der skatten din
er, vil også hjertet ditt være» (Matt 6,21). Kornelius la hjertet sitt i gavene. Han var
klar til å lære mer om Jesus. Bønn og almisse henger nøye sammen og viser vår
kjærlighet til Gud og våre neste – de to store prinsippene i Guds lov: «Du skal elske
Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din
forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10,27). Det første åpenbares i bønn, det
andre i almisser.
Forskning har vist at bare rundt 9 prosent av folks eiendeler er likvide og kan bidra
til et offer på et øyeblikks varsel. Kontanter, sparepenger, pengemarkedsfond osv.
regnes gjerne som likvide eiendeler, iallfall av dem som har slikt. Det meste av det
vi eier, omtrent 91 prosent, er «investert» i eiendom, så som vårt hus, husdyrene
(hvis vi bor på landet) eller andre ikke-likvide midler.
Forskjellene i prosent på likvide og andre eiendeler kan illustreres ved å legge
1000 øre i to glasskrukker, der 10 øre står for hvert prosentpoeng. Så du vil ha 90 øre
i en liten krukke som representerer 9 prosent likvide eiendeler og 910 øre i en stor
krukke som representerer 91 prosent av ikke-likvide eiendeler.
De fleste gir av den lille krukken – av likvide midler. Det er det de har på brukskonto
eller i lommeboken. Men når noen virkelig lar seg begeistre av noe, gir de av
den store krukken. Bibelen har mange slike historier.
LesMark 14,3–9 og Joh 12,2–8. Hvem var hovedpersonene på Simons fest? Hva var verdien av
Marias gave? Hvorfor salvet hun Jesus akkurat da?
Marias gave var verdt 300 denarer – en hel årslønn. Det var nok en gave fra en «stor
krukke». Etter dette forrådte Judas Jesus for litt over en tredjedel av dette – en gave
fra en «liten krukke» på 30 sølvstykker (Matt 26,15). Det skal ekte kjærlighet og
engasjement til for å gi av den store krukken – av investeringene våre. Men når vi
blir grådige som Judas, selger vi sjelen vår for nesten ingenting.
Barnabas’ arbeid og aktiviteter er nevnt 28 ganger i NT. Vi kjenner ham som
følgesvenn til apostelen Paulus og en stor misjonær. Men grunnlaget for alt dette står
i det første avsnittet hvor han er nevnt. I Apg 4,36–37 leser vi om at han i sannhet ga
et offer av «den store krukken». For et eksempel på Kristi ord: «For der skatten din
er, vil også hjertet ditt være» (Matt 6,21).
Hvorfor er offergaver like viktige for giverne som for mottakerne?
Minneboken i himmelen viser også Guds familiemedlemmers økonomiske trofasthet.
«Den registrerende engelen gjør en trofast opptegnelse av ethvert offer som blir
viet til Gud og lagt inn i skattkammeret, og også av resultatet av midlene som er gitt
på denne måten. Guds øye merker seg alt som vies til hans sak, og giverens villighet
eller uvilje. Motivet for å gi blir også nedtegnet. De selvoppofrende og engasjerte
som gir tilbake til Gud det som er hans, slik han krever av dem, vil bli belønnet etter
sine gjerninger. Selv om de innvidde midlene blir misbrukt slik at de ikke utretter
det giveren hadde i tanke (Guds ære og sjelers frelse), vil de som ofret i sjelens
oppriktighet for å ære Gud, ikke gå glipp av sin belønning.» – Ellen G. White:
Testimonies for the Church, bind 2, side 518.
«Gud vil at folk skal be og planlegge for hans verks fremme. Men som Kornelius
skal vi både be og gi. Gud vil huske våre bønner og almisser. Tro uten gjerninger er
død; og uten en levende tro er det umulig å behage Gud. Mens vi ber, skal vi gi alt
vi kan, både av vårt arbeid og våre midler, for at våre bønner skal gå i oppfyllelse.
Hvis vi handler i tro, vil Gud ikke glemme oss. Han noterer seg alt som er gjort
av kjærlighet og selvfornektelse. Han vil åpne veier så vi kan vise vår tro ved våre
gjerninger.» – Ellen G. White: Atlantic Union Gleaner, 17. juni 1903.
Forslag til samtale
Hvordan henger bønn og gaver sammen? Eller: Hvordan kan bønn hjelpe deg å vite hvor mye du
skal gi til hva?
Et blad i USA fortalte om folk på Wall Street som tjente store penger og likevel hadde det så elendig
og var fulle av angst og uro. En porteføljeforvalter sa: «Hva betyr det etter min død om jeg har
tjent én prosent ekstra på porteføljen min?» Hva kan denne historien lære oss om hvordan det å
gi kan være åndelig fordelaktig for giveren, siden det hjelper oss å sette oss fri fra «rikdommens
bedrag» (Matt 13,22)?
Legg merke til delen av sitatet fra Ellen G. White ovenfor om at midler blir «misbrukt.» Hvorfor er
det viktig at den som gir, husker det hun sa?
Elia hadde kommet inn på adventistenes universitet i Arusha, men det hadde ikke vært førstevalget.
Han hadde ikke råd til skolepenger. Men vennen Joseph foreslo at de skulle dra til
Arusha. Det ville være hyggelig å være sammen. Så begge søkte, og begge kom inn på lærerutdannelsen.
De var glade og takket Gud. Men de hadde ikke penger til skolegangen, så de søkte
lånekassen om hjelp.
Uken før avreisen var det bønneuke i kirken i Yombo. Pastoren ba folk skrive ned bønneønsker
på et stykke papir. Til sin overraskelse så Elia at han ikke hadde skrevet et bønneønske, men
en takk: «Takk Gud, for at jeg kom inn på universitetet i Arusha og for at du bistår meg med å få
hjelp til skolepengene.»
Han hadde ikke fått noen hjelp, men han skrev i tro på at Gud ville ta seg av det. På fredag
gikk Elia og Joseph til busstasjonen og bestilte billetter til den 600 km lange bussturen fra hovedstaden
Dar es Salaam til universitetet i Ursa River. Da de hadde betalt, funderte Joseph over deres
fremtid.
«Vi har kjøpt billetter til Arusha, men vi er fremmede der. Hvordan skal vi overleve uten
støtte?» «Tror du på Gud?» spurte Elia. «Jo, men», sa Joseph. «Gud lot oss bestille bussbillettene,
så han vil hjelpe oss å overleve», sa Elia. Senere på dagen fikk de beskjed om at lånekassen hadde
innvilget søknadene deres.
Den sabbaten fortalte Elia den gode nyheten i kirken. For ham var det et mirakel. Pastoren ba
for ham, og medlemmene ønsket ham Guds velsignelse.
Nå er Elia ferdig med studiene. Mange av vennene hans kom dit etter å ha blitt utvist fra sine
universiteter fordi de holdt sabbaten. Elia skjønte at han ikke ville ha kunnet holde sabbaten hvis
han hadde dratt til et annet universitet. «Jeg startet min studietid med store forventninger om å få
en bedre utdanning, og jeg har ikke angret», sier han.
En del av offeret 13. sabbat vil gå til å bygge en ny flerbruksbygning på universitetet i Arusha.
«Vi har for få bygninger på universitetet», sier Elia. «Dine gaver 13. sabbat vil bidra til å ferdigstille
en bygning med mange klasserom og kontorer så mange studenter kan få en holistisk
utdanning. Gud velsigne deg.»