Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far,
og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt’ (Matt
25,34).
Bibelen taler ofte om de fremmede, de farløse og enkene. Det kan være dem Jesus
omtalte som «disse mine minste» (Matt 25,40).
Hvem er disse menneskene i dag? De fremmede på bibelsk tid var slike som måtte
forlate hjemlandet, kanskje på grunn av krig eller hungersnød. I vår tid kan det være
de millioner av flyktninger som lider nød på grunn av omstendigheter de ikke selv
har valgt.
Farløse er barn som har mistet far i krig, ulykke eller sykdom. Det kan også være
dem med fedre i fengsel eller på annen måte fraværende. Dette er et stort arbeidsfelt.
Enkene er de som har mistet ektefellen av samme grunn som de farløse. Mange er
enslige forsørgere og trenger den hjelpen kirken kan gi.
Siden vi er Guds forvaltere, er det ikke bare et alternativ å hjelpe de fattige. Det er
å følge Jesu eksempel og adlyde hans befalinger.
Tidlig i Jesu tjeneste reiste han til Nasaret i Galilea. Han var derfra, og folk der
hadde hørt om hans virksomhet. Jesus gikk i synagogen på sabbaten, slik han hadde
for vane. Forstanderen ga ham Jesaja-rullen og ba ham lese Skriften. Jesus leste Jes
61,1–2.
LesLuk 4,16–19 og sammenlign med Jes 61,1–2 (se også Luk 7,19–23). Hvorfor tror du Jesus valgte
nettopp dette skriftstedet? Hvorfor ble disse versene i Jesaja regnet som messianske? Hva sa de om
Messias’ virke?
De religiøse lederne hadde oversett profetiene som talte om en lidende Messias og
hadde misbrukt dem som pekte på storheten ved hans annet komme. Derfor trodde
folk flest på den falske ideen om at Messias skulle befri Israel for romerne som
undertrykket dem. Det må ha vært et sjokk da Messias’ programerklæring kom fra
Jes 61,1–2.
Skruppelløse tjenestemenn som skatteoppkrevere, forretningsfolk og til og med
naboene så gjerne ned på fattigfolk. Folk flest trodde at fattigdom var Guds forbannelse
og at de fattiges sørgelige tilstand var deres egen skyld. Derfor var det få som
brydde seg om dem.
Men Jesu kjærlighet til de fattige var et av de beste bevisene på at han var Messias,
noe vi ser av hans svar på døperen Johannes’ spørsmål om ham som Messias (se
Matt 11,1–6). «Som det var med Jesu disipler, forstod heller ikke døperen Johannes
Kristi rikes natur. Han ventet at Jesus skulle overta Davids trone, men etter som tiden
gikk, og Jesus ikke gjorde noe krav på kongelig autoritet, ble Johannes forvirret
og urolig.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 180.
«En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn
i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden» (Jak 1,27). Hvordan bør dette verset hjelpe oss
med våre religiøse prioriteringer?
Bibelens forfattere sier mye om hvordan Gud hjelper de fattige, de fremmede,
enkene og de farløse. Vi har opptegnelser om dette helt tilbake til Sinai-fjellet. «I
seks år skal du så til jorden din og høste avlingen av den. Men i det sjuende året skal
du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i folket ditt kan livnære seg av den.
Og det som blir igjen, kan villdyrene ete. Det samme skal du gjøre med vinmarkene
og oliventrærne dine» (2 Mos 23,10–11).
Les3 Mos 23,22 og 5 Mos 15,11. Hvilke prinsipper kan vi ta med fra disse versene selv om sammenhengen
kan være ulik vårt liv i dag?
«Bror» viser til andre israelitter eller trosfeller. Vi tenker også på dem som de
verdige fattige eller «disse mine minste.» Salmene sier hvordan vi skal behandle dem
som lider nød. «Hjelp svake og farløse til deres rett, frikjenn hjelpeløse og fattigfolk,
berg fattige og svake, fri dem fra de lovløses hånd!» (Sal 82,3–4). Versene gjelder
ikke bare å gi mat.
Det er også løfter til dem som hjelper nødstedte. «Den som gir til de fattige, lider
aldri nød» (Ordsp 28,27). «Når en konge dømmer de fattige rettferdig, står tronen
hans støtt for alltid» (Ordsp 29,14). Og kong David sa: «Salig er den som har omsorg
for de svake. På ulykkesdagen frir Herren ham ut» (Sal 41,2). Dette hadde alltid vært
en prioritet i det gamle Israel, selv om det til tider ble tapt av syne.
I nyere tid, og spesielt i England under påvirkning av det som har blitt kjent som
«sosialdarwinismen», mente mange at det ikke var noe moralsk imperativ å hjelpe
de fattige, og at det var galt å gjøre det. I stedet skulle naturkreftene herske, der de
sterke overlever på bekostning av de svake. Sosialdarwinistene mente det ville være
til skade for samfunnet å hjelpe de fattige og de syke, for hvis de formerte seg, ville
de bare svekke nasjonen som helhet. Denne tankegangen var en logisk slutning av
troen på evolusjon og den falske fortellingen den forkynner.
Hvordan burde evangeliet, det at Kristus døde for alle, påvirke vår behandling av andre, samme
hvem de er?
Vi vet ikke stort annet om den rike unge mannen enn at han var ung og rik. Og at
han var åndelig interessert. Han kom løpende til Jesus (Mark 10,17). Han var spent
på å lære om evig liv. Historien er så viktig at den er nedtegnet i alle de tre synoptiske
evangeliene: Matt 19,16–22; Mark 10,17–22 og Luk 18,18–23.
LesMatt 19,16–22. Hva mente Jesus da han sa «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du
eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Matt 19,21)?
Jesus ber ikke de fleste av oss om å selge alt vi har og gi pengene til de fattige. Men
penger må ha vært mannens gud, og selv om Jesu svar kan virke strengt, visste han
at dette var denne mannens eneste håp om frelse.
Bibelen sier at han gikk bedrøvet bort fordi han var veldig rik, noe som beviser
hvor mye han tilba pengene. Han fikk tilbud om evig liv og en plass i Jesu indre krets
(«Kom og følg meg» – de samme ordene Jesus brukte da han kalte de tolv disiplene).
Men vi hører ikke mer fra den unge mannen. Han byttet ut evigheten med sine
jordiske eiendeler.
Var ikke det en forferdelig handel? For et trist eksempel på ikke å følge «forsinket
tilfredsstillelse» (se forrige uke). Å velge slik denne mannen gjorde, er et bedrag,
for uansett hva rikdommen kan gi oss her og nå, dør vi alle før eller siden og står
overfor evigheten. Mange rike har oppdaget at rikdommen ikke ga dem den fred og
lykke som de hadde håpet på. Ofte ser det ut til at det motsatte har skjedd. Det er
skrevet mange biografier om hvor elendige mange rike har hatt det. En av de beste
skildringene av hvor lite tilfredsstillende rikdom kan være, finner vi i Forkynnerens
bok. Ett poeng trer tydelig frem der: Penger kan ikke kjøpe fred og lykke.
«For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for
evangeliets skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men
taper sin sjel? Og hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel?» (Markus 8,35–37). Hva
betyr det å miste sitt liv for evangeliets skyld?
Sakkeus var en rik jøde som hadde tjent pengene sine ved å være skatteoppkrever for
romerne. For det, og fordi han og andre skatteoppkrevere krevde mer skatt enn det
de egentlig skulle, var Sakkeus en hatet mann og ble kalt en «synder.»
Sakkeus bodde i Jeriko, som lå på en viktig handelsrute. Møtet mellom Sakkeus
og Jesus var ingen tilfeldighet. Sakkeus var åndelig påvirket og ville gjøre noen
endringer i livet. Han hadde hørt om Jesus og ville møte ham. Det må ha gått ut
rykter om at gruppen Jesus reiste med, ville ankomme Jeriko den dagen. Jesus måtte
gå gjennom Jeriko fra Galilea på sin siste reise til Jerusalem. Hans første ord til Sakkeus
viste at Jesus visste alt om ham før han gikk inn i byen.
LesLuk 19,1–10. Hva var forskjellene mellom denne rikmannens erfaring med Jesus og den rike
unge mannens?
Sakkeus og den rike unge mannen hadde noen ting felles. Begge var rike, begge
ønsket å se Jesus, og begge ønsket evig liv. Men så er det slutt på likhetene.
Legg merke til at da Sakkeus sa at han ville gi «halvparten av alt jeg eier» (Luk
19,8) til de fattige, godtok Jesus dette som et uttrykk for sann omvendelse. Han sa
ikke: Beklager, Sakkeus, men det er alt eller ingenting, slik som med den rike unge
mannen. Halvparten duger ikke. Hvorfor? Trolig fordi rikdommen ikke var en gud
for ham, selv om Sakkeus sikkert også likte å være rik. Og selv om vi ikke vet hva
Jesus sa til ham, er Sakkeus den som først snakker om å gi penger til de fattige. Derimot
måtte Jesus fortelle den rike unge mannen at han måtte oppgi alt, ellers ville det
ha ødelagt ham. Som alle rike måtte Sakkeus passe seg for rikdommens farer, men
han lot til å ha mer styr på tingene enn den rike unge mannen.
«Da den rike unge mannen gikk bort fra Jesus, undret disiplene seg over Jesu
ord: ‘Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!’
Forskrekket hadde de sagt til hverandre: ‘Hvem kan da bli frelst?’ Men her hadde de
et levende eksempel på sannheten i Kristi ord: ‘For mennesker er det umulig, men
ikke for Gud.’ Mark 10,24; Mark 10,26; Luk 18,27. De så hvordan en rik mann ved Guds nåde
kunne komme inn i gudsriket.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 5, side 106.
LesJob 1,8. Hvordan ble Job beskrevet av Gud selv?
Det er ikke dårlig når selv Gud kaller Job mer «rettskaffen» og «from» (Job 1,8) enn
noen annen. Og dette er Guds egne ord om ham.
Selv etter at Job var blitt utsatt for den ene katastrofen etter den andre, gjentok
Gud det han først hadde sagt om ham, at det ikke fantes noen annen på jorden som
ham, rettskaffen og from og så videre, men et nytt element ble lagt til. Job var fortsatt
alt dette, selv om «du har utfordret meg til å ødelegge ham uten grunn» (Job 2,3).
Og selv om vi får et innblikk i Jobs rettskaffenhet og fromhet da han nektet å gi
slipp på Gud til tross for alt som skjedde og til tross for hans kones hån: «Holder du
fortsatt fast på din gudsfrykt? Spott heller Gud og dø!» (Job 2,9), avslører boken en
annen side av Jobs liv før dramaet her utspant seg.
LesJob 29,12–16. Hva er det her som gir oss enda større innsikt i hemmeligheten bak Jobs
karakter?
Det som kanskje er mest opplysende her, er Jobs ord, «gransket saken for dem jeg
ikke kjente» (Job 29,16). Job satt altså ikke bare og ventet på at f.eks. en fillete tigger
skulle komme til ham for å få en almisse. I stedet var Job proaktiv med å oppdage
behov og gjøre noe med dem.
Ellen G. White foreslo: «Ikke vent på at de [fattige] skal gjøre deg oppmerksom på
sine behov. Gjør som Job. Det han ikke kjente til, undersøkte han. Gå på en granskningsrunde
og finn ut hva behovet er og hvordan det best kan stilles» – Testimonies
for the Church, bind 5, side 151. Dette er en forvaltning av Guds ressurser som går
lenger enn det mange av Guds barn gjør i dag.
Les Jes 58,6–8. Hvordan kan vi anvende disse ordene på oss selv i dag?
«‘Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal
han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal
skille dem fra hverandre’. Mens Jesus og disiplene satt på Oljeberget, skildret han
på denne måten det som skulle skje på den store dommens dag. Han fremholdt at
avgjørelsen da kommer til å avhenge av ett punkt. Når folkeslagene samles for ham,
vil det bare være to grupper. Det som avgjør deres evige skjebne, vil være hva de har
gjort eller forsømt å gjøre for ham, personifisert i de fattige og dem som lider.»
– Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 5, side 192.
«Når du åpner din dør for dem som lider og har nød, byr du usynlige engler
velkommen. Du innbyr himmelske vesener til å være dine gjester. De fører med seg
en hellig atmosfære av glede og fred. De kommer med lovprisning på sine lepper, og
i himmelen lyder en tilsvarende tone. Enhver barmhjertighetshandling får musikken
til å klinge der. Faderen regner de uselviske tjenere blant sine mest dyrebare skatter.»
– Alfa og Omega, bind 5, side 193.
Forslag til samtale
«Det vil alltid være fattige i landet» (5 Mos 15,11). Denne flere tusen år gamle forutsigelsen har
dessverre blitt oppfylt, men hvordan skal vi forstå den i dag? Noen har brukt disse ordene for
nærmest å forsvare at de ikke hjelper de fattige og tenker som så: «Vel, Gud sa at de fattige alltid
ville være blant oss, så det er bare slik det er.» Hva er galt med å tenke sånn?
Les 1 Tim 6,17–19: «Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og
ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal
nyte det. De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik
samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.»
Legg merke til hva faren er: å stole på sin rikdom i stedet for den levende Gud. Hvorfor er dette så
lett å gjøre for dem som har penger, selv om de vet at alle pengene deres ikke kan holde dem i live
i det lange løp? Hvorfor må alle unngå å stole på noe annet enn den levende Gud?
Sist uke: Henry var tiltrukket av adventismen på universitetet i Arusha i Tanzania. Han likte gudstjenestene,
vegetarkosten og aktivitetene på sabbaten. Men han var et trofast medlem av familiens
menighet.
Det andre året i Arusha traff Henry adventisten Doreen. Hun var fra Kenya, og Henry var
interessert i de andre afrikanske kulturene, og spesielt interessert var han i Doreen. De ble
nære venner, hjalp hverandre med studiene og ba sammen.
Først snakket de ikke om trosforskjeller. Doreen trodde Henry var adventist siden han deltok i
det religiøse livet på stedet. Han ledet andakter og sang i koret. Da Doreen fant ut at han ikke var
adventist, snakket de alltid om Gud når anledningen bød seg.
Henry ble sendt til en åndelig samling for universitetsstudenter i Rwanda. Nå ble han kjent
med landet, og da han kom tilbake, ble han bedt om å tale om landet på et møte for menighetsledere.
Opplevelsen inspirerte ham til å bli med på den neste åndelige samlingen, denne gangen i
Kenya året etter. Han sang med i koret, og de andre studentene roste dem. Måltidene var deilige,
opplegget var godt og innkvarteringen komfortabel. Opplevelsen styrket hans gode oppfatning av
adventismen. Turen til Kenya var spesielt fin fordi han var der sammen med Doreen.
Etter universitetet fortsatte Henry å gå på sabbatsmøter, og han holdt kontakten med Doreen.
Fem år senere tok han dåp. Så fridde han til Doreen, og de ble gift. I dag har de tre barn. Henry
arbeider i embetsverket i Tanzania og tjener Gud som kasserer i menigheten.
Han sier han er glad for at offeret dette kvartalet vil bidra til å utvide tilbudet på universitetet
i Arusha med det tiltrengte flerbruksbygget. «Bygningen vil bidra til at flere studenter kommer
til stedet. Jeg håper at mange av dem vil ta imot sannheten og Jesus slik jeg gjorde. Ditt offer 13.
sabbat vil bety mye for universitetet i Arusha.»
Takk for at du planlegger et godt offer 13. sabbat.