Og jeg så en annen engel som steg fram i øst, der solen går opp, og bar den levende
Guds segl. Med høy røst ropte han til de fire englene som hadde fått makt til å føre
skade over jorden og havet: «Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har merket
vår Guds tjenere med segl på pannen.» (Åp 7,2–3).
Når vi studerer endetidens hendelser og dyrets merke, er det viktig å se forskjellen
på hvordan Gud arbeider og hvordan sjelefienden arbeider.
Som vi har sett, dreier de sentrale spørsmålene i den store striden mellom Kristus
og Satan seg om troskap, autoritet og tilbedelse. Profetiene som beskriver den
dyriske makten i Åp 13, det lille hornet i Dan 7 og «fortapelsens sønn» i 2 Tess 2,
taler om en makt som tilraner seg Guds autoritet, forlanger troskap og innfører en
falsk gudstjeneste. Og den gjør det med makt, tvang og iblant bestikkelser og belønninger
– alt for å tvinge folk til å tilbe.
I motsetning til dette er kjærlighet den store motivasjonskraften i Guds rike. I
stedet for å tilbe dyret finner Guds folk sin største glede i å tilbe ham. De er tro mot
ham fordi de vet hvor trofast han er mot dem. Det er bare én ting som kan hindre oss
i å ta dyrets merke i endetiden – en kjærlighet til Jesus som er så dyp at ingenting
kan bryte båndet til ham. I dette studiet vil vi se nærmere på disse temaene.
Som vi har sett i Åp 14,7, kaller Gud alle mennesker til å tilbe skaperen. Dette er
den første engelens budskap. I Åp 14,8 advarer Gud folk mot «Babylon», et falskt
religiøst system med røtter tilbake til det gamle Babylon. Dette er den andre engelens
budskap.
I Åp 14,9–10 advarer den tredje engelen mot tilbedelse av dyret. Engelen sier med
høy røst: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller
hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin.»
LesÅp 14,12. Hvilke to kjennetegn på Guds folk i den siste tid gir dette avsnittet? Hvorfor er
begge viktige?
Det greske ordet for «utholdenhet» er hupomone, som kan oversettes med «standhaftig
utholdenhet». Gud vil ha et endetidsfolk som er tro mot ham når det møter
motstand og forfølgelse. Ved hans nåde er de standhaftig utholdende, og ved Guds
nåde lever de et liv i lydighet.
Å tilbe skaperen (Åp 14,7) er det motsatte av å tilbe dyret (Åp 14,9) og kommer
til uttrykk hos et folk som holder Guds bud og har troen på Jesus (Åp 14,12). Denne
siste konflikten om troskap mot Kristus eller troskap mot dyret dreier seg om tilbedelse,
og sabbaten blir kjernen i striden mellom godt og ondt.
Når vi lever i tro, får vi hans nåde, og vårt liv forandres. Frelserens trofaste vil ikke
bare ha tro «på» Jesus, de vil ha Jesu tro. Jesu endetidstro vil være deres, og de vil
forbli trofaste til døden, slik Jesus var det.
Hvor tro er du i de små ting? Hva sier det deg om hvordan du vil være når den store prøven kommer?
Se Luk 16,10.)
LesMatt 27,45–50. Hva sier dette om det Kristus opplevde på korset? Hva mente Jesus med å
spørre hvorfor Gud hadde forlatt ham, og hvordan gjør denne scenen det lettere å forstå hva det vil
si å ha «Jesu tro»?
Da Jesus hang på korset, innhyllet i mørke, tynget av verdens skyld, skam og fordømmelse,
og avstengt fra følelsen av sin Fars kjærlighet, var han avhengig av det
forholdet han hadde hatt til Faderen gjennom hele sitt liv. Med et liv i full avhengighet
av Faderen, også i gode tider, ble Jesus forberedt på det verste, også korset.
Frelseren stolte på Faderen, også når omstendighetene tilsa tvil. Selv da det så ut til
at Gud hadde forlatt ham, ga ikke Jesus opp.
«Midt i det fryktelige mørket, og tilsynelatende forlatt av Gud, hadde Kristus
tømt den menneskelige smertes beger til siste dråpe. I disse grusomme timene hadde
han satt sin lit til de vitnesbyrdene han så langt hadde fått om at hans Far hadde godtatt
ham. Kristus seiret ved tro.» – Ellen G. White: Christ Triumphant, s. 277.
Jesu tro er en tro så dyp, så tillitsfull, så fast at alle universets demoner og alle
jordiske prøvelser ikke kan rokke ved den. Det er en tro som stoler på Gud når den
ikke kan se, tror når den ikke kan forstå, holder ut når det er lite å holde seg i. Denne
«Jesu tro» er i seg selv en gave vi mottar ved tro og som vil bære oss gjennom krisen
som ligger foran. Det er «Jesu tro» som bor i vårt hjerte som setter oss i stand til å
tilbe Kristus som den største og standhaftig holde ut når dyrets merke i Åpenbaringen
innføres.
Men den er ikke noe som plutselig dukker opp ingensteds fra. Guds folk har lært
å leve ved tro, dag for dag, her og nå. I gode tider, i dårlige tider, når Gud føles nær,
når Gud føles langt unna – det spiller ingen rolle. «Den rettferdige skal leve ved tro»
(Gal 3,11; se også Hab 2,4). Tiden til å forberede seg er nå. Hver prøvelse som utholdes
i tro, kan bære dyrebar frukt i vårt liv.
Tenk på en tid da livet så ut til å rase sammen omkring deg og alt du hadde, var din tro. Hvordan
klarte du det? Hva lærte du? Hva opplevde du som andre kan ha nytte av å vite?
Profetien om dyrets merke handler om religiøs intoleranse, økonomisk boikott,
forfølgelse og til slutt en dødsdom. Overraskende nok er det også et oppmuntrende
budskap. Selv under de verste forhold vil Gud støtte sitt folk som «holder seg til
Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,12). Og blant disse budene er selvfølgelig det
fjerde – sabbaten på den syvende dag.
Profetien om dyrets merke i Åp 13 forteller om høydepunktet på Satans krig mot
Gud. Hans første strategi er bedrag. Åp 13 forteller om en tid i fremtiden da djevelen
vil arbeide gjennom den religionspolitiske makten dyret og ty til makt.
Religiøs forfølgelse er ikke noe nytt. Det har eksistert helt siden Kain drepte
Abel fordi han tilba slik Gud sa de skulle tilbe (se 1 Mos 4,1–8). Jesus sa at forfølgelse
ville komme over de troende i det første århundre og opp gjennom tidene.
Han advarte: «Det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en
tjeneste for Gud» (Joh 16,2), (se også Matt 10,22 og 1 Pet 4,12).
Dyrets merke er det siste leddet i denne ugudelige kjeden. I likhet med fortidens
forfølgelser skal den tvinge alle til å rette seg etter en bestemt tro og et godkjent
gudstjenestesystem.
LesÅp 13,15–17. Hva vil Guds endetidsfolk oppleve i den siste krisen?
Profetien sier at forfølgelsen vil begynne med økonomiske sanksjoner: «Ingen kan
kjøpe eller selge» med mindre de har «merket». Når dette skjer, vil de aller fleste gi
etter. Alle som nekter, vil til slutt bli dømt til døden.
Med kompromisser i deres liv forbereder Satan bekjennende kristne på å motta
dyrets merke når den siste prøven en dag kommer over oss. Guds kjærlighet vil
styrke oss og bevare oss i den vanskelige tiden som ligger foran oss.
Les Gal 6,7–9. Hvorfor er prinsippet her relevant for spørsmål om dyrets merke og hvordan vi
kan stå trofaste selv om dette ikke er skrevet med tanke på den siste tid?
LesÅp 13,1–2. Hvor kommer dyret fra, og hvem gir dyret dets myndighet?
Det første dyret i Åp 13 får sin makt, sete og store autoritet fra dragen. Åp 12,9 og
Åp 20,2 identifiserer dragen som Satan. Satan er en utspekulert fiende og arbeider
gjennom jordiske krefter. Åp 12,3–5 sier at «dragen» – djevelen – forsøkte å ødelegge
«guttebarnet» straks han ble født. Dette «guttebarnet» ble senere «rykket
opp til Gud, til hans trone». Dette er selvfølgelig Kristus. Satan ville ødelegge
Jesusbarnet og arbeidet gjennom Herodes og keiserens Roma. På slutten av Jesu liv
overga den romerske guvernøren Pilatus ham til døden, en romersk bøddel spikret
ham til korset, en romersk soldat gjennomboret ham med et spyd, og romerske soldater
voktet graven. Ifølge Åp 13,2 ville dragen som arbeidet gjennom det hedenske
Roma, overgi setet for sin regjering til denne fremvoksende makten.
«Selv om dragen først og fremst representerer Satan, står den i sekundær forstand
for Romerriket … Den makten som etterfølger Romerriket, som dragen gir ‘sin kraft
og sin trone og stor makt’, er tydeligvis pavenes Roma.» – SDA Bible Commentary,
bind 7, s. 817. Historikeren A. C. Flick forklarer at «ut av ruinene av det politiske
Rom oppsto det store moralske imperiet i den romerske kirkens ‘gigantiske form’».
– A. C. Flick: The Rise of the Medieval Church (1900) s. 150 som sitert i SDA Bible
Commentary, bind 7, side 817.
LesÅp 13,3 og Åp 14,4. Hvilken kontrast inneholder disse versene?
I motsetning til «hele verden» som følger dyret, vil Gud ha et folk som vil «følge
Lammet» i stedet. Som alltid vil det være det ene eller det andre, for Jesus eller mot
Jesus. Det blir ingen mellomting, ingen nøytral stilling. Ikke å forplikte seg på Jesus
er å forplikte seg på den andre siden, enten det skjer bevisst eller ei.
«Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli
frelst.» (Matt 10,22). Hvor klar er du til å holde ut til enden?
LesÅp 13,4–5. Hvilke kjennetegn på dyret finner vi her?
Dyret i Åpenbaringen er en frafallen religiøs makt som oppstår av det hedenske
Roma og vokser til et verdensomspennende tilbedelsessystem. Ifølge Åp 13,5 er det
en blasfemisk makt. I NT sidestilles blasfemi med å påta seg Guds privilegier som
hans likemann.
LesLuk 5,18–26 og Joh 10,33. Hvilke to sider ved blasfemi peker disse versene på?
Lederne anklaget Jesus for blasfemi. I Jesu tilfelle var anklagene urettferdige fordi
han har alle Guds krefter og privilegier – inkludert retten til å tilgi synder. Og det er
fordi Jesus er Gud. Eller som han sa det: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har
vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si:
‘Vis oss Far’?» (Joh 14,9).
Og 1 Tim 2,5 lærer at det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket
Jesus Kristus. Romerkirken lærer derimot at presten er mellommann mellom
Gud og syndige mennesker. Men siden presten også er en synder, kan han ikke være
vår mellommann, for han må også ha en mellommann. Blasfemi er også definert som
når et menneske påstår seg å være Gud eller å stå i Guds sted. Her er to uttalelser fra
romerkirkens autoritative kilder:
«Paven er av så stor verdighet og så opphøyet at han ikke er bare er et menneske
… han er som det var GUD på jorden.» – Lucius Ferraris: «Papa», artikkel 2 i hans
Prompta Bibliotheca (1763), bind 6, s. 25–29.
Pave Leo 13 sa: «Her på jorden inntar vi [pavene] Gud den allmektiges plass.»
– The Great Encyclical Letters of Pope Leo XIII (New York: Benziger, 1903), s. 193.
Disse påstandene blir enda mer relevante når vi forstår at ordet «anti», som i antikrist,
ikke alltid betyr «mot», men også kan bety «i stedet for». Derfor betyr antikrist
også «i stedet for Kristus». Snakk om blasfemi!
«Helt siden den store konflikten i himmelen tok til, har Satan hatt til hensikt å
tilintetgjøre Guds lov. Derfor var det han satte i verk sitt store opprør mot Skaperen,
og selv om han ble fjernet fra himmelen, har han drevet krigen videre på jorden. Å
bedra menneskene og få dem til å overtre Guds lov, har hele tiden vært hans mål.
Enten han oppnår dette ved å tilsidesette hele loven eller bare ett av budene, blir
resultatet det samme. Den som ‘bryter ett av budene’, viser forakt for hele loven.
Hans innflytelse og eksempel bærer preg av overtredelse. ‘Han har forbrutt seg mot
dem alle.’ I sitt forsøk på å bringe Guds bud i vanry har Satan forvansket Bibelens
lære, og tusener som hevder at de tror Bibelen, godtar derfor villfarelser. Den siste
store konflikten mellom sannhet og villfarelse er bare sluttfasen i den langvarige
striden om Guds lov. Denne kampen går vi nå inn i – en kamp mellom menneskelige
lover og Guds bud, mellom Bibelens kristendom og en religion som bygger på myter
og tradisjoner.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 89.
Gjennom hele Åpenbaringen er tilbedelse og skapelse uløselig forbundet. Kjernen
i striden mellom godt og ondt og dette med dyrets merke, er hvorvidt Gud er verdig
til å bli tilbedt.
Vi har sett at begrepet Kristus som skaper er kjernen i sabbatshelligholdelsen.
Jesus understreker konsekvent betydningen av den dagen han kaller seg «Herre»
over (Matt 12,8; Mark 2,28; Luk 6,5). Sabbaten er en evig påminnelse om vår identitet.
Den minner oss om hvem vi mennesker er. Den gir hvert menneske verdi. Den
understreker tanken om at vi er skapte vesener og at skaperen er verdig vår troskap
og tilbedelse. Det er derfor djevelen hater sabbaten. Den er den gylne lenken som
forener oss med skaperen og grunnen til at den vil spille en avgjørende rolle i den
siste krisen.
Forslag til samtale
Hva er de grunnprinsippene bak havdyrets krav på autoritet? Hvordan kan de samme holdningene
bo i vårt hjerte uten at vi vet det?
Hva sier du til dem som sier at ideen om en bokstavelig Satan er en primitiv overtro som opplyste
mennesker ikke kan ta på alvor? Hvilke argumenter kan du bruke som motsvar?
Salome ble døpt som barn, men fulgte ikke kirkens lære. Da hun vokste til, ville hun ikke ha
noe med kirken å gjøre, men trodde likevel på Gud og ba til ham.
Salome begynte å tenke mye på Gud da barnebarnet Jorge begynte på adventistskolen på Madeira.
Familien hadde ikke tenkt å sende ham dit, men han mistrivdes på den offentlige førskolen.
Da foreldrene stakk innom adventistskolen i Funchal og Jorge fikk se stedet, utbrøt han: «Jeg
liker denne skolen! Jeg vil ikke tilbake til den andre skolen!»
Slik gikk det til at Jorge begynte på adventistenes skole. Salome fikk være med gutten på
skolen de første par månedene mens han ble vant til stedet. Hun likte både skolen og lærerne. Og
Jorge trivdes. Han gråt aldri.
Pastoren i en adventistkirke i andre etasje inviterte Salome til bibelstudier. «Jeg har ikke noe
imot bibelstudier, men jeg vil ikke bli døpt igjen.» Hun ble ikke med på bibelstudiene.
Noe senere begynte Jorge og foreldrene å gå på bønnemøter hver onsdag. Så begynte foreldrene
på bibelstudier. Da gikk også Salome med på det. Men hun ville ikke bli døpt om igjen.
Salome studerte Bibelen sammen med en som het Ana. Da de begynte, bøyde Ana hodet og
ba. Etter bibelstudiet spurte hun om Salome ville de skulle be igjen. Salome ristet på hodet. Det
var hennes første bibelstudium, og hun hadde blandede følelser om det hele.
Ana foreslo at de skulle synge i stedet, og Salome sa ja. Ana åpnet en sangbok og holdt den
frem så Salome kunne synge med. Ana begynte: «Jeg er pottemakeren …» Salome brast i gråt.
Hun klarte ikke å synge. Ana ga henne en stor klem. «Ikke gråt», sa hun. Salome sa at sangen ble
brukt ved minnegudstjenesten for hennes mor. Nå gråt de begge to.
Salome fortsatte å studere Bibelen. Hun lærte om Jesu dåp. Så en dag sa Jorges foreldre at de
ville ta dåp. Fem måneder senere ble også hun døpt.
I dag er Salome aktiv i Adventistkirken. Jorges far er forstander, og moren er menighetssøster.
Jorge ble døpt som tolvåring.
Salome vet ennå ikke hvorfor Jorge gråt på den offentlige førskolen og trivdes på adventistskolen.
Men hun vet at livet ble helt forandret fordi Jorge gikk på adventistskolen.
«Den hellige ånd rørte ved meg», sier Salome. «Det var da jeg visste at jeg måtte bli døpt.»
Undervisning er en viktig måte å fortelle om Jesu annet komme på i Portugal. En del av offeret
13. sabbat går til å åpne en grunnskole i Setúbal i Portugal. Takk for at du planlegger et godt offer.