Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig
evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer,
tungemål og folk. (Åp 14,6).
I det gamle Israel, da hedningene rundt dem var polyteister og tilba «guder» av
tre og stein, sto Israels klare troserklæring i 5 Mos 6,4 (kalt Shema): «Hør, Israel!
Herren vår Gud, Herren er én».
Gjennom århundrene minnet denne bønnen jødene om den åndelige visjonen som
forente dem og styrket deres beslutning om å bevare identiteten som tilbedere av den
ene sanne Gud.
For syvendedags adventister er de tre englebudskapene i Åp 14 vårt Shema. De er
vår troserklæring. De sier hvem vi er som et folk og beskriver vårt oppdrag i verden.
Ja, vår profetiske identitet er skissert i Åp 14,6–12, og her finner vi vår motivasjon
for å forkynne evangeliet til verden.
Denne uken skal vi begynne et detaljert studium av Åp 14,6–12, men vi gjør det
gjennom nådens øyne idet vi lytter til Gud som taler til vårt hjerte.
De fleste tenker ikke nåde når de leser Åpenbaringen. Tankene går ofte til skremmende
dyr, mystiske symboler og merkelige bilder. Åpenbaringen skremmer like
mange som den beroliger, og det er trist, for den er faktisk full av nåde og håp. Til
tross for skumle dyr og advarsler om forfølgelse og vanskelige tider, gir Gud oss
grunn til å glede oss over hans frelse.
LesÅp 1,1–3 og Åp 14,6. Hva sies, ikke bare om Åpenbaringen, men også om det «evige
evangelium»?
Åpenbaringen handler om Jesus. Den er hans budskap til hans folk. Det er et nådens
budskap om vårt håp i endetiden. Gjennom hele boken er Kristus Lammet som
er drept, og de som leser, forstår og handler etter sannhetene i boken, er lovet en
velsignelse.
Ifølge Åp 1,5–6 er Jesus den som «elsker oss og har fridd oss fra våre synder med
sitt blod og har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far.» I Kristus er vi
tilgitt. Nåden tilgir fortiden, styrker oss i hverdagen og gir håp for fremtiden. I Kristus
er vi fri for syndens straff og makt, og snart er synden slutt. Dette er budskapet i
Bibelens siste bok, Åpenbaringen.
Og budskapet haster, derfor flyr engelen over himmelen med det «evige evangelium».
Evangeliet? Frelse ved tro på Kristus? Kristi sonoffer for oss? Løftet om evig
liv, ikke på grunn av det vi kan gjøre, men det Kristus har gjort for oss? Og alt dette
står i begynnelsen av de tre englebudskapene? Ja!
Ikke så rart at de er budskap fulle av nåde, håp og løfter for oss skadeskutte,
lidende mennesker.
Det er lett å bli opphengt i dyrene og advarslene for de siste dager, men hvordan kan vi veie alt
dette opp mot det som er Åpenbaringens viktigste budskap: Kristi død for oss?
Legg merke til at Åp 14,6 innledes med: et «evig» evangelium. Hvis vi ikke kjenner
dybden i evangeliet, går vi glipp av poenget med de tre englebudskapene. Vi kan
ikke fullt ut forstå Guds domsbudskap eller Babylons fall eller dyrets merke hvis vi
ikke forstår evangeliet.
Evangeliet er budskapet om Kristi død for vår synd, hans oppstandelse og evige
kjærlighet og omsorg for oss. Ved tro på hans blod og oppstandelseskraft blir vi fri
fra syndens straff og makt. Kristus fylte apostelen Paulus’ tanker og forkynnelse.
Den korsfestede Kristus kjøpte ham fri fra fordømmelse og skyld. Den oppstandne
Kristus ga ham kraft for dagen, og Kristi gjenkomst ga ham håp for fremtiden.
Legg merke til fire punkter i versene i Romerbrevet:
Vi blir rettferdiggjort av nåde.
Nåde er en erklæring om Guds rettferdighet.
Nåden rettferdiggjør dem som tar imot Jesus i tro.
Gud viste sin kjærlighet til oss mens vi ennå var syndere.
Kristi nåde er ufortjent. Jesus døde den døden som fortapte syndere skal dø. Han
opplevde Guds fulle vrede, eller dom, over synd. Han ble forkastet slik at vi kunne
bli godtatt. Han døde den døden vi skulle dø slik at vi kunne få leve det livet som var
hans.
Er det da rart at frelsen må være ved tro og uten lovens gjerninger? Hva kan vi
tilføye, hva kan våre gjerninger, selv de beste og mest ånds-fylte gjerninger, bidra
med ut over det Kristus har gjort for oss på korset?
Og denne frelsesplanen var på plass før tidens begynnelse (2 Tim 1,9; Tit 1,2; Ef
1,4). Derfor kalles det for det «evige» evangelium. Før verden ble til, visste Gud hva
som ville skje, og derfor la han frelsesplanen for krisen som ville komme.
De tre englebudskapene er en historie om nåde. De er historien om en Frelsers kjærlighet
– en historie om Jesus som elsker oss så høyt at han foretrakk helvete fremfor
å miste en av oss. De er historien om en grenseløs kjærlighet.
Gud blir aldri overrasket. Han er ikke underlagt de skiftende vinder som er menneskenes
valg. Hans plan for å fri oss fra syndens domene var ikke en etterpå-tanke
etter at synden kom inn i verden. Gud ble ikke overrumplet.
Uttrykket «evig evangelium» i Åp 14,6 dekker fortid, nåtid og fremtid. Da Gud
skapte mennesket med evne til moralske valg, forutså han at de kunne velge galt.
Når hans skapninger kunne velge, kunne de også gjøre opprør mot hans kjærlighet.
Den eneste måten å unngå det på ville være å skape roboter som ble kontrollert og
manipulert av en kosmisk plan. Påtvunget troskap er mot Guds natur. Kjærlighet
forutsetter valg, og kan man velge, kan man velge feil. Derfor tenkte Gud ut frelsesplanen
før opprøret i Edens hage.
«Planen om å gjenløse oss var ikke en etterpå-tanke, en plan som ble utarbeidet
etter Adams fall. Den var en åpenbaring av ‘den hemmelighet som har vært holdt
skjult fra evige tider’. (Rom 16,25). Den var en utfoldelse av de prinsipper som fra
evighet av var grunnvollen for Guds styresett.» – Ellen G. White: Alfa og Omega,
bind 4, side 13.
Det «evige evangelium» handler ikke bare om fortid og nåtid – det er grunnlaget
for en fremtid med håp. Den handler om å leve evig hos den ene som lengter etter
alltid å være hos oss.
Les Ef 1,4. Tenk på hva det betyr at du allerede før «verdens grunnvoll» ble «utvalgt» til frelse i
Kristus. Hvorfor er dette så motiverende?
LesÅp 14,6 igjen. Hvor skal det evige evangelium forkynnes, og hvorfor er svaret viktig?
Ifølge den første engelens budskap skal det «evige evangelium» forkynnes for hver
nasjon, stamme, tungemål og folk. Oppdraget er altoppslukende. Det krever vår
beste innsats og totale engasjement. Det fører fra selvopptatthet til iver for Kristi
sak. Det inspirerer til noe større enn oss selv og gir oss en større visjon.
LesMatt 28,19–20. Hva har disse versene felles med den første engelens budskap?
I boken A Quest for More: Living for Something Bigger Than You drøfter Paul David
Tripp menneskets psykologiske behov for å være en del av noe større enn seg selv:
«Mennesket er skapt til å være en del av noe større enn sitt eget liv. Synd får oss til
å krympe vårt liv ned til størrelsen på vårt liv. Kristi nåde er gitt for å redde oss fra
de klaustrofobiske grensene for vårt eget lille selvfokuserte rike og frigjøre oss til
å leve for de evige mål og gleden i Guds rike.» – B&B Media Group: «Living for
Something Bigger Than Yourself», udatert.
Det finnes ikke noe mer givende enn å være en del av en guddommelig bevegelse
som er reist opp av Gud for en oppgave som er langt større enn noe menneske kan
utrette på egen hånd. Oppdraget i Åp 14 er det største som noen gang er gitt hans
kirke. Det er en appell om å overgi oss helt til den største oppgaven med å åpenbare
Guds kjærlighet, rett før Jesu gjenkomst.
Hva har du vært med på som var større enn deg selv? Hvordan hjelper den opplevelsen deg til
å forstå poenget med dagens studium? Og hva kan være større enn å bli brukt av Skaperen til å
gjøre en forskjell i universet?
Et inngående studium av Bibelen ga de første adventistene en voksende forståelse av
disse budskapenes betydning. De fornemmet at Gud hadde et skreddersydd budskap
for vår tid – et viktig budskap som må forkynnes for hver nasjon, stamme, tungemål
og folk for å forberede verden på Kristi gjenkomst. De tre englebudskapene har vært
adventistmisjonærenes inspirasjon siden starten.
I 1874 sendte generalkonferansen ut vår første misjonær til Europa. Ellen G.
White kalte John Andrews «den dyktigste i våre rekker». Andrews snakket minst
syv språk, kunne sitere NT fra hukommelsen og kunne det meste av GT. Han var
lærd, forfatter, predikant og teolog.
Hvorfor sende en slik mann til et sted hvor det var svært få troende? Hvorfor
sende «den dyktigste» du hadde til et ukjent misjonsfelt? Og hvorfor ville han dra?
Han hadde mistet sin kone noen år før. Hvorfor skulle han forlate familie og venner i
USA og seile med to barn til et ukjent land og risikere alt for Kristi sak?
Det er bare én grunn. Han trodde Jesus kom snart, at budskapet om endetiden
måtte ut til hele verden.
I hele vår historie har våre beste reist til verdens ende for å forkynne Guds endetidsbudskap.
De var lærere, helsepersonell, pastorer, bønder, mekanikere, snekkere
og alle slags håndverkere. Noen var ansatt i adventistkirken, mange ikke. De var
lekfolk som trodde Jesus snart skulle komme.
Forkynnelsen av det evige evangelium krysser grenser. Den når jordens fjerneste
områder. Den når mennesker av alle språk og kulturer. Til slutt vil det merkes i hele
verden. Tenk at budskapet har nådd over 210 av verdens 235 land.
Hva kan du gjøre for å spre de tre englebudskapene til hver «nasjon, slekt, tungemål og folk»?
Tenk på onsdagens avsnitt om behovet for å være med på noe større enn oss selv og
vårt ofte skuffende liv. Dette ønsket gir mening. Fysisk sett er vi små kjøttpakker
som bærer rundt på vår hjerne – et kilo karbonbasert organisk materiale som minner
mer om en bøtte stekt kylling enn en harddisk.
Hva kan disse kjøttpakkene utrette i den uendeligheten som omgir dem? Å leve
bare for noe som ikke er større enn deg selv når det finnes så mye rundt oss, er som å
sitte på enecelle i en stor by du kan føle pulsere gjennom veggene. Og hva større og
mer strålende kan vi leve for enn det å forkynne løftet om det evige liv i Jesus?
«Med ansikter som stråler av hellig hengivenhet, haster Guds tjenere fra sted
til sted for å forkynne budskapet fra himmelen. Tusener av røster overalt på jorden
forkynner varselsbudskapet. Mirakler blir utført, syke blir helbredet, og tegn og
undergjerninger følger de troende. Men samtidig virker Satan med falske tegn og
under. Han får endog ild til å falle ned fra himmelen like for øynene på folk. Åp
13,13. Dette gjør at de blir nødt til å ta et standpunkt.» – Ellen G. White: Alfa og
Omega, bind 8, side 116.
Forslag til samtale
«Flere har skrevet til meg og spurt om budskapet om rettferdiggjørelse ved tro er den tredje engelens
budskap, og jeg har svart: ‘Det er i sannhet den tredje engelens budskap.’»–Ellen G. White:
The Advent Review and Sabbath Herald, 1. april 1890. Hva er sammenhengen mellom rettferdiggjørelse
ved tro og de tre englebudskapene?
Dvel ved uttrykket «evig evangelium». Hva er evig med evangeliet?
Hva betyr det at adventistene er i så mange land? Hva sier det om hvordan Gud har velsignet vår
innsats? Og hvordan kan din lokale menighet og din sabbatsskole spille en større rolle i å «fullføre
verket»?
To dager før sin lange flyreise knelte Carmen foran sengen og ba Gud beskytte henne på
reisen fra Brasil til Spania. «Hjelp meg, for jeg trenger desperat til din hjelp. Ikke la politiet
oppdage meg», ba hun.
Den natten drømte hun at politiet arresterte henne. Da hun våknet, ignorerte hun drømmen.
Dagen etter tok hun flyet til Spania. Hele veien ba hun: «Gi meg fred». Da hun landet i Madrid,
slapp hun greit gjennom passkontrollen. Men da hun skulle hente kofferten, ble hun stoppet. «Bli
med oss», sa de. Carmen fikk vite at det var funnet ulovlige ting i kofferten. «Du er arrestert», sa
politiet.
Da husket hun drømmen og ba Gud om tilgivelse. Hun ble ført rett fra flyplassen til en celle.
Rettssaken tok fire måneder, og hun ble dømt til seks års fengsel. Hun hadde ikke slekt i Spania.
Hun og mange andre fanger trodde de satt inne fordi Gud straffet dem. Det var vanskelig å ha noe
håp.
En dag inviterte en annen fange henne med på et bibelstudium. «Bli med», sa de. Carmen ble
med og traff Julia og Santos, to av de ti adventistkvinnene som jevnlig besøkte fengselet. Det var
Carmens første møte med adventister.
Carmen likte adventistene og følte seg velkommen. Hun begynte å føle Guds nærvær i livet
og var spesielt glad i Salme 23. Hun fattet håp. Livet ble bedre. Hun fikk en ettertraktet jobb i
fengselet og ble sluppet ut etter 3½ år.
«Nå er jeg fri», sier Carmen. «Jeg har fått livet tilbake og studerer på universitetet. Nå setter
jeg Gud først i livet og stoler på ham. Hun vender jevnlig tilbake til fengselet og besøker en venn.
Hun sier til henne: «Du må alltid holde fast ved Gud, for alt er mulig for ham.»
Carmen sier hun er glad for at hun kom i fengsel. Gud hørte hennes forskremte bønner på
flyet. Han sparte henne ikke for fengselet, men han ga henne et godt forhold til ham.
«Jeg skammer meg over det gale jeg gjorde, men jeg vil at mitt liv skal være en lekse for
andre», sier Carmen. «Når du ber Gud om at hans vilje må skje, så vær tålmodig, og han vil svare
deg.»
En del av offeret 13. sabbat for tre år siden gikk til Sagunto Adventist College i Spania, der
studentene også holder bibelstudier med fanger. Takk for ditt misjonsoffer som fortsatt sprer håp.