Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.
(Åp 14,12).
Søren Kierkegaard fortalte en lignelse om endetiden. Det lød omtrent slik:
Det brøt ut brann bak scenen i et stort teater. En klovn, som hadde opptrådt, kom
ut for å advare publikum: Kom dere ut! Det brenner! Publikum trodde det bare var
en stor spøk, en del av programmet, og alle klappet. Han gjentok advarselen: Kom
dere ut! Kom dere ut! Men jo mer han advarte dem, desto mer klappet de. For Kierkegaard
var det slik verden kommer til å ende, til allmenn applaus fra folk som tror
det er en spøk.
Verdens undergang, og hendelsene som fører til den, er ingen spøk. Verden står
overfor den største krisen siden vannflommen. Ja, Peter bruker historien om vannflommen
som et symbol på enden og advarer om at slik den gamle verden gikk til
grunne av vann, «skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal
komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden,
skal komme fram i lyset» (2 Pet 3,10). Etter å ha blitt advart om det som kommer, må
vi også være forberedt på det.
Hensikten med Åpenbaringen for vår tid er å forberede et folk til å være rede til Jesu
snare gjenkomst og stå sammen med ham om å gi hans budskap til verden i den siste
tid. Åpenbaringen avdekker Guds planer og avslører Satans planer. Den legger frem
Guds siste appell, hans evige budskap til hele menneskeheten.
Det greske ordet for «frykt» i Åp 14,7 er fobeo. Her brukes det ikke om å være
redd for Gud, men om ærbødighet, ærefrykt og respekt. Det formidler tanken om
full troskap mot Gud og overgivelse til hans vilje. Det er en sinnsinnstilling som
er Gud-sentrert i stedet for selvsentrert. Det er det motsatte av Lucifers holdning i
Jes 14,13–14, der han sier: «Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner
reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil
stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste.»
Det er heller Kristi holdning, for selv om han «var i Guds skikkelse … fornedret
han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,6; Fil 2,8).
Den store konflikten dreier seg om underkastelse under Gud. Lucifer var selvopptatt.
Han nektet å underkaste seg noen annen. Han ville innta tronen og herske. Å
frykte Gud er kort sagt å sette ham først. Det er å gi avkall på egoisme og stolthet og
leve helt for ham.
Og det må jo være viktig, for det er det første den første engelen sier. Derfor må
vi høre etter.
Har du fryktet Gud? Hvordan oppleves det? Hvordan vil du forklare noen at det å «frykte Gud» er
noe bra?
Tekstene viser en sammenheng mellom det å frykte Gud og å holde hans bud. Å
frykte Gud er en ærbødig holdning som fører til lydighet. Gud vil at de som er frelst
av nåde, skal følge Guds bud (Ef 2,8–10). Nåden fritar oss ikke for å holde Guds bud.
Evangeliet setter oss fri fra lovens fordømmelse, ikke fra å holde den.
Nåden befrir oss ikke bare for fortidens skyld, den gir kraft til å leve gudfryktig
her og nå. Apostelen Paulus sier at han har «fått nåde og aposteloppdrag for at jeg
skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro» (Rom 1,5).
Noen tror at frelse av nåde opphever Guds lov eller reduserer behovet for lydighet.
De tror lydighet er lovtrelldom. De sier: Jeg vil bare ha Jesus. Spørsmålet er:
«Hvilken Jesus?» En Jesus vi selv lager, eller Skriftens Jesus? Skriftens Kristus får
oss ikke til å bagatellisere loven, for den er en utskrift av hans karakter. Skriftens
Kristus får oss aldri til å nedvurdere Bibelens lære, som forteller hvem han er og
hva hans plan for verden er. Skriftens Kristus får oss ikke til å redusere hans lære til
fromme floskler. Kristus er legemliggjørelsen av all sann lære. Jesus er sannheten
legemliggjort. Han er læren satt ut i livet.
Åpenbaringens siste appell kaller oss til å ta imot alt han tilbyr i tro på Jesus. Den
kaller oss til å «frykte Gud», og det viser seg ved tro på hans kraft til å styrke oss til
et gudfryktig liv i lydighet.
Hvordan kan det Jesus sier her – «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan
drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete» (Matt 10,28) –
hjelpe oss å forstå hva det vil si å frykte Gud?
I en tid med forbrukerisme og sekulære verdier i høysetet ber Gud oss ta avstand fra
selvopptatthetens og selvgodhetens tyranni og la Gud være navet i vårt liv. For noen
er penger det livet dreier seg om. For andre er det nytelse eller makt. For noen kan
det være idrett, musikk eller underholdning. Åpenbaringens budskap er en oppfordring
til å frykte, respektere og ære Gud som livets sanne sentrum.
LesMatt 6,33; Kol 3,1–2 og Hebr 12,1–2. Hva sier disse tekstene om det å gjøre Gud til det sanne
sentrum i vårt liv?
Det avgjørende slaget i jordens siste konflikt står om sinnet. Det handler om troskap,
myndighet og forpliktelse på Guds vilje.
Den siste kampen i den store striden mellom godt og ondt gjelder kontroll over
våre tanker. Apostelen Paulus formaner oss: «La samme sinnelag være i dere som
også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5). Sinnet er vår festning. Det er kilden til våre
handlinger. Ordet «la» betyr å tillate eller velge. Det dreier seg om viljens bruk.
Valget om å ha Kristi sinn er valget om å la Jesus forme vår tenkning ved å fylle vårt
sinn med evige ting. Handlingene våre avslører tankeprosessene våre. Å frykte Gud
er å sette ham først i vårt liv.
Tenk på hvor lett det kan være å kontrollere tankene, iallfall når du er bevisst at
du må styre dem. Problemet er ofte at med mindre vi gjør en bevisst innsats for å
tenke på de riktige tingene, vil vårt syndige sinn naturlig gå etter de dårlige tingene.
Derfor må vi gjøre som Paulus sa og bevisst velge å dvele ved de himmelske ting.
«Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som
er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» (Fil 4,8). Hvordan lærer vi å gjøre det
Paulus sier her?
En studie av GTs bruk av uttrykket «å gi Gud ære» (Åp 14,7) viser at det ofte (men
ikke bare) brukes i sammenheng med Guds dom (Jos 7,19; 1 Sam 6,5; Jer 13,15–16;
Mal 2,2), akkurat som i den første engelens budskap (Åp 14,7). Tanken ses også i Åp
19,1–2: «Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud, for sanne og rettferdige
er hans dommer.»
Ifølge apostelen Paulus er kroppen et tempel, Guds Ånds bolig, et tempel som
er hellig i kraft av Guds nærhet. Skriften ber oss ære Gud under alle livets forhold.
Når Gud er i sentrum, er vi bare opptatt av å gi ham ære, enten det er med
kosten, klærne, underholdningen eller samværet med andre. Vi ærer Gud når vi
åpenbarer hans kjærlighet ved å gjøre hans vilje. Dette er enda viktigere i lys av
endetidsdommen.
LesRom 12,1–2. Hva er Paulus’ appell når det gjelder alle våre valg?
NTs greske ord for kropper i denne teksten er somata, som kan oversettes som
summen av den du er – kropp, sinn og følelser. Phillips-oversettelsen gjengir uttrykket
«åndelig gudstjeneste» som «intelligent tilbedelse». Så når du forplikter deg på å
«frykte Gud» og «ære ham» i alt du gjør, og overgir sinn, kropp og følelser til ham,
er dette intelligent tilbedelse. Og i lys av Guds dom, er det en god idé å gjøre som
han sier.
Tenk på hva du gjør med kroppen. Hvordan kan du sørge for at du ærer Gud med den?
«Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på
Jesus» Åp 14,12. Slik skildres Guds trofaste folk i den siste tid. Men man kan bare
holde Guds bud i tro på Jesus. Merk at verset kan leses som «Jesu tro», ikke bare
«troen på Jesus». Det er troens kvalitet som gjorde at Kristus seiret over Satans fristelser.
Tro er en gave til hver kristen. Når vi bruker den troen som Den hellige ånd
gir oss, vokser den. Vi overvinner ikke ved vår viljestyrke, men ved kraften fra den
levende Kristus som arbeider gjennom oss. Vi seirer ikke på grunn av den vi er, men
på grunn av den han er.
Vi kan seire fordi han seiret. Vi kan overvinne fristelsen fordi han overvant den.
LesHebr 4,14–16 og Hebr 7,25. Hva skal til for å seire og leve et liv der vi «frykter Gud» og «gir
ham ære»?
Jesus er Guds Sønn og har seiret over djevelens list. Han møtte fristelser ved å stole
på Guds løfter, overgi viljen til Faderens vilje og sette sin lit til Faderens kraft. Ved
å stole på ham, se hen til ham og tro på ham kan vi også seire. Jesus er vårt alt i alle,
og de tre englebudskapene handler om ham. Åpenbaringens budskap handler om
seier, ikke nederlag. Den taler om et folk som seirer i kraft av hans nåde.
Ordet «seire» brukes 11 ganger i Åpenbaringen. I synet om de syv menighetene
(den kristne kirke fra 1. århundre til vår tid) er det til alle tider kristne som Johannes
sier «seiret». Ved tidens ende arver de som «seirer» alle ting (Åp 21,7). Dette er ikke
lovtrelldom. Det er seier gjennom Jesus Kristus, hvis liv i fullkommen rettferdighet
er det som gir dem løftet om evig liv. Det er tro i handling. Det er livsforvandlende
nåde i den kristnes liv.
Er det noe i livet ditt du ønsker seier over? Hvordan kan vi omsette våre ønsker i handling?
Hvilke praktiske skritt kan vi ta for å bli en av dem i Åpenbaringen som «seirer»?
Tenk på ordene i Hebr 7,25, at Jesus vår øversteprest kan «fullt og helt frelse dem
som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem». Frelse
fullt og helt. Det greske ordet for «fullt og helt» betyr «fullstendig, totalt». Det er
Jesus som frelser oss, vi skal overgi oss til ham og ta imot hans seier. Vi må sette vår
lit til ham, ikke oss selv.
«Vi kan oppsummere kraften i uttrykket ‘frykt Gud’ i Åpenbaringen som Guds
siste kall til å velge ham som vår Gud, … som skal seire over ondskapens krefter som
står ham og hans plan for menneskeslekten imot (jf. Åp 14,9–11). Denne frykten
viser seg ikke, iallfall ikke foreløpig (jf. Åp 6,14–17), i frykt og beven, men i glad
underkastelse under Guds lov og tilbedelse av bare ham. Ingen annen makt burde
anses verdig til slik lojalitet. Ja, det er ingen andre alternativer, for det som viser seg
frem som muligheter i horisonten av den kosmiske konflikten, stammer fra demoniske
makter som er bestemt til utryddelse (Åp 16,13–14; Åp 17,14; Åp 20,11–15). Gudsfrykt
er derfor en positiv guddommelig invitasjon … om å ta Guds parti i den kosmiske
konflikten og stå for hans åsyn, fylt av glede i evig fellesskap med ham (Åp 21,3–
4; Åp 22,3–5).» – Ángel Manuel Rodríguez: «The Closing of the Cosmic Conflict:
Role of the Three Angels’ Messages», upublisert manuskript, s. 27.
Forslag til samtale
Tenk på Guds store kraft, han som skapte og opprettholder hele verdensaltet. Vi kan knapt fatte
universet, så hvordan kan vi forvente å forstå ham som skapte det? Tenk hvor mye større og mektigere
han er enn oss. Og denne Gud skal en dag dømme oss? Hvordan hjelper disse fakta oss til å
forstå tanken om «frykt for Gud» og hva det vil si?
Hvordan kan vi unngå lovtrelldom når vi drøfter Bibelens ord om hellighet og seier? Hvorfor må vi
alltid forstå at det er Kristi seier for oss på korset som ene og alene er grunnlaget for vårt håp om
frelse, samme hvor mange seire (eller nederlag) vi opplever nå?
Hvorfor (enda vi er lovet seier over synd) opplever vi ofte nederlag og at ikke lever opp til den
rettferdigheten som Jesus viste oss og lover at kan bli vår? Hvilke feil gjør vi når vi ikke lar Gud
gjøre det i oss som han har lovet?
Iván fra Mexico og Delia fra Cuba hadde hjulpet adventistpastorene i Barcelona under
COVID-19. Da landet begynte å åpne, ble de bedt om å plante en menighet i Segovia, halvannen
time fra Madrid.
Den første sabbaten leste de Bibelen alene hjemme. Iván spilte gitar, og de sang. De var bare
to, men de hadde navnet på en bestemor som var interessert i bibelstudier.
Noen dager senere kontaktet Delia bestemoren, og de begynte å studere Bibelen sammen.
Neste sabbat var det ikke bare Iván og Delia. Nå kom også bestemoren og hennes fire år gamle
barnebarn. Studiene fortsatte en måned. Så vokste antallet til fem, for bestemoren fikk med svigerdatteren,
mor til fireåringen. Bestemor var skuffet over at guttens far, Lucas, ikke kom.
Iván ba bestemoren om Lucas’ telefonnummer og ba ham og hans kone til lunsj. Noen dager
senere spiste de lunsj sammen og gikk en tur i parken. Lucas fortalte at han snart ble 22.
Iván og Delia overrasket Lucas og familien med et fødselsdagsselskap. Delia bakte kake, og
Lucas ble veldig overrasket. Han hadde aldri feiret fødselsdagen sin med kake eller selskap. Han
var så begeistret. Konen og fireåringen og bestemor var også glade.
Etter dette ba Lucas om å få være med i bibelgruppen. Så begynte han å komme til husgruppen
på sabbaten. Nå var de seks. Iván spilte gitar, og alle sang og var glade.
Lucas, bestemor og de andre ba sine venner komme og nyte musikken – og de kom. Så begynte
bestefar å komme for å høre musikken.
På halvannet år gikk byen fra å ha ingen adventister, til et sted der 30 mennesker møtes jevnlig
i husmenigheten på sabbaten. 18 mennesker tar bibelstudier, og seks er alt døpt. Nå har de planer
om et kirkebygg. «Vi leter etter en bygning, for vi blir stadig flere», sier Iván. «Vi ønsker oss en
kirke til sabbatsgudstjenester og også et innflytelsessenter der vi kan nå ut til folk gjennom uken»,
sier Delia.
Spania har mange byer og landsbyer uten adventister. Takk for offeret for tre år siden da
Sagunto Adventist College fikk midler til å utdanne folk til å spre budskapet om Jesu snare gjenkomst.
Lucas er et pseudonym.