Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han
skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åp 14,7).
Hvis det er noe Bibelen har sagt klart fra om, så er det at Gud er en dommens Gud,
og at han før eller siden og på den ene eller andre måten skal dømme, han som
er «hele jordens dommer» (1 Mos 18,25; se også Sal 58,12; Sal 94,2; Sal 98,9). Eller som
Paulus skrev: «Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud»
(Rom 14,12).
Skremmende, ikke sant? Å skulle avlegge regnskap for Gud, den Gud som vet alt,
den Gud som skal «dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det
er godt eller ondt» (Fork 12,14)?
Men dommen viser til syvende og sist Guds godhet og nåde og at han er både
rettferdig og barmhjertig i sin behandling av de frelste, ja, også de fortapte.
Denne uken vil vi granske de dypere temaene for dommen i lys av den store konflikten
som raser i universet, og vi vil spesielt se på det som skjer når Guds trofaste
folk selv står overfor den uunngåelige «dommen som skal komme» (Apg 24,25).
Åpenbaringen viser hvordan den evige konflikten mellom godt og ondt topper seg.
Opprørsengelen Lucifer utfordret Guds rettferdighet og visdom. Han påsto at Gud
styrte universet på en urettferdig måte. Åpenbaringens endelige dom står sentralt i
denne konflikten om Guds karakter.
Åp 14,7 lyder: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal
holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!»
Hvorfor taler den første engelen om Guds dom rett etter at vi har blitt fortalt om det «evige
evangelium»? Hva har det «evige evangelium» å gjøre med Guds dom?
Evangeliet og dommen henger uadskillelig sammen. Uten «det evige evangelium»
ville vi ikke ha noe håp i dommen. Ja, det «evige evangelium» er vårt eneste håp i
dommen. Dommen er en del av evangeliets innhold.
I dommen skal de ufalne verdener se at Gud har gjort alt han kan for å frelse menneskene.
Dommen åpenbarer Guds rettferdighet og barmhjertighet. Den sier noe om
hans kjærlighet og lov. Den taler om hans nåde til å frelse og hans kraft til å utfri.
Dommen er en del av Guds endelige løsning på syndens problem. I den store konflikten
mellom godt og ondt svarte Gud på Satans anklager på korset, men i dommen
viser han at han har gjort alt han kunne for å frelse oss og føre oss til korset.
Guds opptegnelser vil bli åpnet (se Dan 7,10). Vi er så dyrebare for Gud at hele
universet stopper opp for å se på de valgene vi har tatt i lys av Den hellige ånds
tilskyndelser og frelsen som Jesus brakte til veie på korset.
Les Sal 51,3–6, spesielt vers 6. Hvordan kaster versene lys over dommens betydning og formål?
Både korset og dommen viser at Gud er rettferdig og barmhjertig. Loven er
brutt og krever synderens død. Rettferdigheten sier «Syndens lønn er døden.»
Barmhjertigheten svarer: «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre»
(Rom 6,23). Hvis Guds lov kunne endres eller avskaffes, ville ikke Jesus ha behøvd å
dø. Kristi død bekrefter lovens evige natur, og loven er grunnlaget for dommen.
LesÅp 20,12. Hvordan blir vi dømt? Hva er sammenhengen mellom gode gjerninger og frelsen?
Våre gjerninger avslører våre valg og vår troskap mot Gud. Ifølge Ef 2,8–9: «For av
nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler
ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» Men når Kristus frelser oss,
forandrer han oss. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger» (Ef
2,10).
Gode gjerninger, som Den hellige ånd tilskynder oss til, frelser ikke, men de viser
at troen er ekte. Guds endelige dom fjerner alle utflukter, alt hykleriet, all usannhetene,
og trenger inn i vårt innerste vesen. Ellen G. White sier dette om hvordan
evangeliet og dommen går hånd i hånd:
«Når Guds folk fremstilles som stående foran Herren i skitne klær, bør det føre til
ydmykhet og dyp selvransakelse hos alle som bekjenner hans navn. De som virkelig
renser sin sjel ved å adlyde sannheten, vil ha en svært beskjeden oppfatning av seg
selv. Jo mer de ser på Kristi plettfrie karakter, desto sterkere vil ønsket bli om å bli
formet etter hans bilde, og jo mindre renhet eller hellighet vil de se i seg selv. Vi skal
innse vår syndige tilstand, men vi må stole på Kristus som vår rettferdighet, vår helliggjørelse
og vår gjenløsning. Vi kan ikke gjendrive Satans anklager mot oss. Bare
Kristus kan tale effektivt på våre vegne. Han kan bringe anklageren til taushet med
argumenter som ikke bygger på vår fortjeneste, men hans egen.» – Testimonies for
the Church, bind 5, side 471, 472.
Hvordan er evangeliet uatskillelig fra dommen, slik hun sier det? Hvilket håp kan denne sammenhengen
mellom evangeliet og dommen gi deg?
Både Daniel og Åpenbaringen peker på hendelsene i jordens siste tid. Åpenbaringen
sier at timen for Guds dom har kommet. Daniels bok avslører når dommen begynte.
I Dan 7 åpenbarte Gud verdenshistorien for profeten. Folk reiser seg og går under.
Forfølgende makter undertrykker Guds folk. Etter å ha skildret Babylon, Media-
Persia, Hellas, Roma, Romerrikets sammenbrudd og forfølgelsen av kirken i 1260
år som skildret i teksten (Dan 7,25; se også Åp 12,6; Åp 12,14), peker Gud på en begivenhet
i himmelen som vil rette opp alle ting. Profetens oppmerksomhet ledes fra folkenes
vekst og fall og verdens undertrykkere til universets tronsal og Guds endelige dom
da han vil rette opp all urett og opprette sitt evige rettferdsrike.
Fra jordens kaos og konflikter til herlighetene i himmelens helligdom og universets
høyesterett der Kristus, verdens rettmessige hersker, skulle motta det riket som
var rettmessig hans av sin far.
Hele menneskehetens skjebne avgjøres i himmelens rettssal. Retten seirer.
Sannheten seirer. Rettferdigheten hersker. Dette er en av de mest fantastiske scenene
i hele Skriften. Og det fine er at det ender godt for Guds folk, de som er kledd i
Kristi rettferdighet.
Jesus kommer til sin himmelske Far i nærvær av hele universet. Himmelske vesener
stimler sammen om Guds trone. Alle universets ufalne vesener står i ærefrykt for
denne domsscenen. Den lange konflikten som har pågått i årtusener, er snart over.
Kampen om universets trone er avgjort.
Daniel hadde rett i de rikene som kom og gikk som forutsagt. Hvorfor gir det god mening å stole
på det Guds Ord sier om det siste, «et evig rike» som aldri skal «forgå»?
I Åp 4 ser Johannes en åpen dør i himmelen og blir bedt «Stig opp hit, så vil jeg vise
deg det som heretter skal skje» (Åp 4,1). Jesus ber apostelen se gjennom den åpne
døren inn i helligdommen i himmelen og se evige scener i den store striden mellom
godt og ondt. Vi kan også se gjennom den åpne døren sammen med Johannes og få
et glimt av frelsesplanen. Vi er vitner til ting som blir avgjort i himmelens domstol.
Grunnleggende spørsmål i den store striden mellom godt og ondt utspiller seg for
våre øyne.
LesÅp 4,2–4. Hvilke likheter ser du med domsscenen i Dan 7?
Dette er en scene fra en tronsal. Gud Faderen sitter på tronen omgitt av himmelske
vesener. Torden og lyn symboliserer Guds dommer. I Åp 4,4 ser vi at 24 eldste er til
stede rundt Guds trone.
Hvem er de 24 eldste? I det gamle Israel var det 24 avdelinger i det levittiske
prestedømmet. Disse prestene representerte folket for Gud. I 1 Pet 2,9 sies det at de
nytestamentlige troende er en «utvalgt slekt», «et kongelig presteskap». De 24 eldste
representerer kanskje alle de frelste som en dag skal glede seg rundt Guds trone,
eller kanskje er de dem som sto opp ved Kristi oppstandelse og ble tatt til himmelen
sammen med ham (Matt 27,52; Ef 4,7–8).
Uansett er dette godt nytt. Noen av de frelste fra jorden sitter rundt Guds trone.
De møtte fristelser akkurat som du og jeg. Ved Kristi nåde og Den hellige ånds kraft
har de seiret. De er kledd i «hvite klær»: Kristi rettferdighet dekker dem og vasker
bort synden. De har en gullkrone på hodet, for de har seiret i kampen mot det onde.
Vi ser en trone satt i himmelen der Gud sitter. Himmelske vesener omgir tronen,
og snart begynner alle å synge, og lovprisningen tiltar: «Verdig er du, vår Herre og
Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt
av deg.» (Åp 4,11)
I Åp 5,1–5 ser vi nok en gang en trone. En bokrull er skrevet på begge sider. Den er
forseglet med Guds segl, og ingen kan åpne bokrullen. Himmelske vesener skjelver.
Det er alvor. Ingen engel kan representere menneskene i jordens endelige dom.
Johannes gråter fordi ingen kan åpne bokrullen. Så taler en av de eldste, en av dem
som er frelst fra jorden, han trøster Johannes. Jesus, Guds Lam, er verdig til å åpne
bokrullen.
Johannes får se svaret på syndens problem i Åp 5,5. Her får han se den eneste
måten noen kan bli stående i dommen: «Men en av de eldste sa til meg: ‘Gråt ikke!
For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju
seglene.’ Og jeg så et lam … og det så ut som lammet var slaktet.» (Åp 5,5–6).
LesÅp 5,8–12. Hvordan reagerer hele himmelen på kunngjøringen om at Jesus er verdig til å
åpne dommens bok og redde oss?
Som Guds Lam ga Jesus sitt liv for hele menneskehetens frelse. Han tar dommens
bok og åpner den. Hele himmelen bryter ut i lovprisning. Hans seier over Satans
fristelser, hans død på korset, hans oppstandelse, hans tjeneste som øversteprest
betyr frelse for alle som ved tro velger å ta imot hans nåde. Dommen er godt nytt for
Guds folk. Den forkynner slutten på syndens herredømme og Guds folks utfrielse.
Bedre kan det vel ikke bli? Jesus står i vårt sted i dommen. Hans fullkomne
rettferdighet dekker oss. Hans rettferdighet skaper oss på ny. Hans nåde tilgir, forvandler
og gir kraft til et liv i gudsfrykt.
Vi behøver ikke frykte. Jesus står for oss i dommen, og ondskapens makter er
beseiret. Dommen går i «favør» av Guds folk (Dan 7,22). Hensikten med dommen er
ikke å finne ut hvor fæle vi er, men å vise hvor god Gud er.
Tenk på vårt store håp i dommen: Jesus som vår stedfortreder. Hvorfor er det vårt eneste håp?
Se på Ellen G. Whites ord om Guds folk i de siste dager, i dommens tid og verdens
ende.
«Deres eneste håp er Guds nåde, deres eneste forsvar vil være bønn. Som Josva
tryglet engelen, slik vil den siste menighet, med knust hjerte og i sann tro, be om
tilgivelse og utfrielse gjennom sin talsmann Jesus. De er fullt klar over sitt syndige
liv, de ser sin svakhet og uverdighet, og de fortviler nesten når de ser på seg selv.
Fristeren står klar og vil anklage dem slik han sto Josva imot. Han peker på deres
skitne klær, deres skrøpelige karakter. Han viser dem deres svakhet og dårskap, at de
har vanæret Frelseren med sin utakknemlighet, hvor lite de ligner Kristus. … Det har
vært mye galt med Guds folk. Satan vet godt hvilke synder han har fristet dem til å
begå, og han legger dem frem i det grelleste lys og sier: ‘Vil Gud kaste meg og mine
engler bort fra sin nærhet og likevel belønne dem som har gjort det samme? Du kan
ikke bare gjøre dette, Herre. Ditt styre vil ikke bestå rettferdighetens og dommens
prøve. All rett krever at de blir dømt.’ Men selv om Kristi følgesvenner har syndet,
har de ikke overgitt seg til det onde. De har lagt bort sine synder og har kommet til
Herren i ydmykhet og anger, og deres guddommelige talsmann taler deres sak. Han
som deres utakknemlighet har gått mest ut over, han som kjenner deres synd, også
deres omvendelse, sier: ‘Herren refser deg, Satan! Jeg ga mitt liv for dem. Jeg har
tegnet dem i mine hender.’» – Testimonies for the Church, bind 5, s. 473, 474.
Forslag til samtale
Hvordan påvirkes vår hverdag av kunnskapen om at «timen for hans dom har kommet»? Når vi skal
være ærlige, må vi nok si at den ikke gjør det, ikke sant? Hvordan kan vi gjøre om på det?
Hvorfor er dommen godt nytt og ikke dårlig nytt? Snakk sammen om Jesu rolle i dommen.
Hvordan kan dette motivere oss til troskap mot ham siden vårt håp om frelse bare skyldes det han
gjorde for oss?
Tenk mer på dette at dommen åpenbarer Guds karakter for universet. Hvordan passer dette inn i
den store konflikten?
Loidas verden raste sammen da hun var tolv og foreldrene ble skilt. Da sluttet de også å gå
i Adventistkirken. Loida ble sint da far ble utstøtt fra menigheten. Da hun fortalte om sitt
sinne, sa medlemmer at han hadde syndet. Den gang var Loida speider og forberedte seg på dåp.
Noen tvilte på om hun var klar for dåp, så sint som hun var. Loida bestemte seg for ikke å bli døpt
og sluttet å gå i kirken.
Det skuffet henne at ingen tok kontakt, verken pastoren eller andre medlemmer. Hun skulle
ønske at noen hadde oppmuntret henne til å fortsette bibelstudiene og bli døpt. Men ingen ringte.
30 år gikk. Loida ble gift, skilt og gift igjen. En dag så hun en reklame for en speiderleir på
nettet. Som tidligere speider, ble hun nysgjerrig og lurte på hvorfor dette dukket opp på siden
hennes. Hun hadde ingen kontakt med adventister på nettet.
Loida klikket på reklamen og så videoer fra tidligere speiderleirer. Hun gråt og mintes. Hun
fikk trang til å kjenne Gud igjen. Hun brukte en hel uke på å se prekener, bønneukemøter og mer
til. Noen av programmene lot hun sin åtte-år-gamle datter Valeria se. «Jeg har mine røtter der», sa
hun.
Valeria ble fascinert av speiderfilmene og spurte: «Hvorfor går du ikke i kirken lenger, mor?».
«Jeg vet ikke», var svaret.
Valeria ba om å få reise på speiderleir. Loida kjente ingen i kirken hun kunne spørre, men kom
til å tenke på en gammel adventistvenn. Vennen hjalp henne og datteren å komme til speiderleiren
det var reklame for på nettet.
Det var herlig! Det beste for Loida var at datteren trivdes så godt sammen med de andre. Etter
leiren bestemte de seg for å ta bibelstudier. To år senere overga Loida seg til Jesus i dåpen. Hun
var så glad!
I dag er Valeria ti år og studerer Bibelen med planer om en dag å bli døpt. Loida har også
drømmer. Hun vil gjerne flytte til Sagunto, der det er flere adventister og hvor datteren kan gå på
en adventistskole.
En del av offeret for tre år siden gikk til Sagunto Adventist College. Der ligger også menighetsskolen
som Loida vil sende datteren til. Takk for misjonsgavene. De sprer håp.