Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved
din vilje ble alt til, skapt av deg. (Åp 4,11).
Det er lett å ta ting for gitt, spesielt slikt som vi alltid har visst om eller opplevd.
Tenk hvor lett det f.eks. er for små barn å ta foreldrene for gitt, som de har kjent hele
sitt korte liv? Og så lett det er for oss å ta solen, himmelen, luften eller bakken vi står
på for gitt.
Men har du tenkt over at vi tar selve vår eksistens for gitt? For hvor ofte stopper
vi opp og stiller oss det filosofiske spørsmålet: Hvorfor finnes det noe i stedet for
ingenting?
Hvorfor eksisterer universet i all sin majestet og storhet og forbløffende innhold?
Hvilken store logiske selvmotsigelse ville det ikke vært, hvis universet, og vi i det,
ikke var her? Ifølge den siste vitenskapelige teorien var det en tid da universet ikke
eksisterte. Med andre ord: Vår eksistens er betinget, og det er et mirakel at vi i det
hele tatt er her. Og tross alle slags myter om at universet har oppstår fra ingenting,
eller fra en slags matematisk formel, så eksisterer universet fordi Gud Skaperen har
laget det og alt som er i det.
Etter sin himmelfart (Apg 1,9) besøkte Jesus Johannes, den sist gjenlevende apostelen,
på øya Patmos. Dit var han forvist av den romerske keiseren Domitian.
Johannes var skilt fra familie, venner og det kristne fellesskapet, men han var ikke
alene i de trengslene han møtte som Jesu disippel. Oppdraget var ikke slutt. Hans
vitnesbyrd var ikke avsluttet. En blendende lysengel besøkte Johannes på øya med
et budskap rett fra Guds trone. Budskapet fra Jesus skulle gi gjenlyd opp gjennom
århundrene. Det var et budskap om håp for alle tider, men spesielt for Guds folk i den
siste tid før Jesu annet komme. Det er et advarselsbudskap, men også et oppmuntrende
budskap idet vi forbereder oss på prøvelsene i den siste tid (eller prøvelser du
kanskje står overfor nå).
Hvis du går inn i hulen der det sies at Johannes fikk besøk av engelen med
Åpenbaringens profetiske syn, vil du få se disse ordene på en plakett ved inngangen.
Den oppsummerer hele Åpenbaringen: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen
kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og
kilder!» (Åp 14,7).
Det sentrale i Åpenbaringen er tilbedelse. Vi ble skapt som tilbedende vesener.
Alle tilber noe eller noen. Sann tilbedelse, tilbedelsen av Skaperen, setter oss i stand
til å oppdage livets sanne hensikt. Det gir oss en grunn til å leve. Ikke bare noe å dø
for, men enda viktigere: noe å leve for og om nødvendig, å tåle trengsler for. Og etter
hvert som de siste krisene kommer, vil vi bedre forstå ordene om at «vi må gå inn i
Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14,22).
Hva får oss til å tro at vi ikke skal møte problemer hvis trofaste tjenere for Gud, som Johannes,
møter lidelse og trengsel? (Se 1 Pet 4,12–15.)
LesÅp 14,7. Hvordan ender den første engelens budskap? Hvilken siste appell inneholder dette
domsbudskapet? (Se også Jes 40,26; Joh 1,1–3 og Rom 1,20.)
Åp 14,7 avsluttes med en klar oppfordring om å tilbe Skaperen. Dette er spesielt
viktig nå, når det meste av den vitenskapelige og den kristne verden har akseptert
utviklingslæren, en lære som strider mot bibelsk og kristen tenkning. Hvis evolusjonen
var sann, ville vår tro være en løgn. Så alvorlig er det.
Åpenbaringens siste appell er altså forankret i Bibelens første bok. Vi vil aldri
helt forstå problemene i den kosmiske kampen om tilbedelse med mindre vi forstår
skapelsens betydning. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mos
1,1). Dette verset er grunnlaget for hele Skriften. «I begynnelsen skapte Gud». Det
hebraiske ordet for «skape» i dette verset er bara’, et verb som kun brukes om Guds
handling.
La oss se på bare en av de ting Gud skapte – solen. Den gir oss et inntrykk av
hvor stor Guds kraft er. Solen produserer mer energi på ett sekund enn menneskeheten
har produsert av olje, gass, kull eller ild siden tidenes morgen.
Solen har en diameter på omtrent 1 392 000 km og kan romme en million planeter
på størrelse med jorden. Men solen er bare én av minst 100 milliarder stjerner i
galaksen vår. Stjernen Pistol Star avgir hele ti millioner ganger så mye energi som
vår sol genererer. En million stjerner på størrelse med solen kan lett få plass i Pistol
Stars sfære. Hvordan skal vi kunne fatte skaperverket?
Skaperverket åpenbarer en Gud med veldig makt og ubegrenset kraft. Ikke nok
med at hans skaperkraft frembrakte himmel og jord, den har arbeidet for hans folk
gjennom tidene. Han er den Gud som begynte denne verden, som alltid er til stede i
verden og som aldri vil forlate sitt folk her i verden.
Hvordan understreker skaperverkets størrelse virkeligheten av Guds kjærlighet, da den viser at
Kristus døde for oss, samme hvor små vi er sammenlignet med skaperverket?
Skaperverkets Gud, som laget solen, månen og stjernene, som skapte jorden og fylte
den med levende ting, er også interessert i den enkelte. Han satte sitt folk fri fra
trelldommen i Egypt, ledet dem på ørkenvandringen, ga manna fra himmelen, fikk
Jerikos murer til å falle og seiret over Israels fiender. Den samme Gud som skapte
universet med sin uendelige kraft, bruker denne kraften til å beseire ondskapens
krefter som kjemper om vår sjel.
Teologer snakker om Guds transcendens, at Gud eksisterer over og utenfor skaperverket.
Men de snakker også om Guds immanens, at Gud på et vis eksisterer i vår
verden og engasjerer seg i den, slik bibelhistorien viser oss. Selv om Herren bor «i
det høye og hellige», er han også «hos den som er knust og nedbøyd i ånden» (Jes
57,15). Som Jesus selv sa da han snakket om sine følgesvenner: «jeg i dem og du i
meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og
at du elsker dem slik du har elsket meg.» (Joh 17,23) Mer intimt blir det ikke.
Den store nyheten om Gud er at hans storhet og kraft er så stor at den favner hele
kosmos og inn i den enkeltes liv. Han lover å gjenskape oss, forme oss og forvandle
oss etter sitt bilde. Tenk på det. Den Gud som skapte og som opprettholder milliarder
av galakser, er ikke bare den Gud «vi lever, beveger oss og er til» i (Apg 17,28), men
han arbeider også i vårt hjerte for å gi oss et nytt hjerte og gjøre oss til nye skapninger
i Kristus. For en trøst det er å vite at vår Gud, en Gud med slik kraft, elsker oss
og bryr seg om oss.
Hvordan kan vi finne håp og trøst i Guds immanens? Eller skremmer det deg at Gud kjenner dine
mørkeste hemmeligheter? Hvordan bør evangeliet gi deg fred for slike tanker?
Se på den første engelens budskap. Evig evangelium. Dommens time. Tilbe skaperen.
Se på hvor nøye disse tankene henger sammen. Når vi står foran Skaperen i
dommen, er det bare evangeliet som gir oss håp. «Så er det da ingen fordømmelse
for dem som er i Kristus Jesus, … oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden
vil» (Rom 8,1; Rom 8,4). Ingen fordømmelse nå – og slett ikke i dommen.
Budskapet om Gud som Skaper står så sentralt, spesielt når utviklingslæren, selv
når den kles i «kristen» drakt, truer med å ødelegge grunnlaget for kristentroen.
Og midt i utviklingslærens angrep har Gud reist opp en menighet, et folk som med
sitt navn vitner mot tanken om evolusjon – et folk som skal forkynne den grunnleggende
sannheten om Gud som skaper og frelser.
Se hvor nært knyttet Jesus som skaper er til Jesus som frelser. Når hans rolle som
skaper reduseres, slik evolusjonen gjør, reises det også tvil om hans rolle som frelser.
Kommer Jesus for å frelse oss fra synd, død, lidelse og vold – når utviklingslæren
lærer at synd, død, lidelse og vold er skapelsens redskaper? Frelser Gud oss fra den
prosessen han brukte for å skape oss? Det er en farlig løgn.
Og det som gjør det enda verre, er at utviklingslæren håner selve tanken om Jesu
død på korset. Hvorfor? Paulus (se Rom 5,17–19) knytter syndens oppkomst under
Adam til Jesu død. Det er altså en direkte forbindelse mellom Adam og Jesus. Men i
en evolusjonær modell kan ingen syndfri Adam ha brakt oss døden, for døden – millioner
av år med død – skal ha vært det som skulle til for å frembringe Adam.
Derfor undergraver utviklingslæren korsets bibelske fundament. Syvendedagsadventistene
oppfordrer derimot verden til å tilbe skaperen og er et levende vitnesbyrd
mot denne vranglæren.
Uansett hvor mye vi undrer oss og tilber Herren som vår skaper, så finnes det mer.
La oss se på tanken om at skaperen også er vår frelser. Den Gud som skapte oss, er
den samme som frelste oss. Den Gud som sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så
de ligner oss!» (1 Mos 1,26), er den samme som ropte på korset:
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). Snakk om grunn
til å frykte Gud, eller enda mer: å gi ham ære og å tilbe ham!
Hvordan kan syndige menneskers respons på en så fantastisk sannhet som denne
bli sterk nok? Hva kan vi gjøre som svar? I den første engelens budskap får vi høre
hva vi skal gjøre: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal
holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åp 14,7).
LesJoh 19,16–30 om Jesus på korset. Mens du leser det, så tenk på bibeltekstene vi har sett på
om Jesus som skaper, ham det sies om at «i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige
og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham»
(Kol 1,16). Hva skal vår respons være på dette uttrykket for Guds kjærlighet?
Den første engelens budskap om å tilbe skaperen kom etter korset, etter at det ble
klart at han som «skapte himmel og jord, havet og vannkildene» er den samme som
«tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.» (Fil 2,7–8)
De som kjente Jesus før han kom til jorden som menneske, må ha blitt forbløffet.
Ikke rart at himmelske vesener også tilber ham. Når det gjelder oss som er frelst av
hans blod, hva annet kan vi gjøre enn å tilbe vår skaper og frelser?
Hvorfor er den så gal, tanken om at syndige mennesker kan legge noe til det Kristus gjorde på
korset? Hvilke av våre gjerninger kan legge noe til det skaperen allerede har gjort for oss?
Tilbedelsen av Gud står sentralt i Skriften og har alltid vært omstridt. Gjennom hele
GT irettesatte profetene Guds folk for at de tilba andre guder eller for å tilbe på hedningenes
vis. Konflikten mellom det å tilbe Gud eller å tilbe andre guder står sentralt
i den kosmiske konflikten og henger sammen med at Guds lov ble ignorert.
«Tilbedelse er den mest grunnleggende siden ved menneskets eksistens fordi det
har å gjøre med hva mennesker som levende skapninger bør gjøre når de står overfor
skaperen. … Bare de levende kan tilbe Herren, de døde kan ikke prise og tilbe ham.
… Han som skapte oss, inviterer oss til å overgi vårt liv i tilbedelse for å få det rikere
tilbake fra ham, så vi kan bruke det for andre. Tilbedelse har å gjøre med tilværelsens
natur og formål og med behovet for å ha et senter utenfor oss selv som løsriver
oss fra egoismen. Det å ikke tilbe Gud er å miste vår grunn til å eksistere. Det er å
eksistere i en tilstand av desorientering og derfor å være døende, på vei mot total
utryddelse fordi vi ikke har kontakt med livets kilde» – Ángel Manuel Rodríguez,
The Closing of the Cosmic Conflict: Role of the Three Angels’ Messages, upublisert
manuskript, side 42.
Forslag til samtale
Tenk på hvorfor det ikke er nok å være skapt av Gud i en syndig verden. Hvorfor trenger vi også
løftet om frelse?
Tenk på en opplevelse der du vet at Guds kraft virket i ditt liv på en måte som viste at Gud elsker
deg personlig. Tenk så på at dette er den Gud som skapte hele universet! Og denne Gud elsker deg
nok til å bry seg om deg. Hvorfor burde dette ikke bare være til trøst, men også gjøre deg ydmyk?
Tenk deg at utviklingslæren holdt stikk. Hvordan ville vi blitt bedt om å tilbe en skaper som brukte
milliarder av år med død, vold, ødeleggelse, lidelse og masseutryddelse for å skape oss samtidig
med at han i 1 Mos ga oss en helt annen historie om hvordan vi ble skapt? Og er det likevel meningen
at vi skal tilbe ham? Tilbe ham for hva? For å ha løyet for oss i tusenvis av år om hvordan vi ble
til?
Georgio hadde funnet den perfekte planen for å komme ut av kommunist-Romania. Trodde
han. Han så folk gå på Paris-toget og merket seg et hulrom over kupetaket. Det var forbudt å
forlate landet, men året var 1982 og han var 20 og lengtet etter et nytt liv. En dag så han sitt snitt
til å forsøke.
Han trodde han var den første som prøvde dette knepet. Det var han ikke. Vaktene ventet på
ham. Han ble forhørt i to uker og satt fengslet mens han ventet på dommen.
Georgio var ateist, men i fengselet traff han en jevngammel adventist. Han hadde nektet å
arbeide på sabbaten i det militære. Til Georgios forundring var han ikke dum, enda han trodde på
Gud.
Adventisten fortalte om Bibelen, som var forbudt i Romania. Georgio ble nysgjerrig og bestemte
seg for å finne en Bibel hvis han slapp ut. Bare noen timer senere ble han ført frem for en
dommer. Han visste straffen kunne bli hard. Han hadde allerede sittet inne i to måneder.
Men dommeren sa: «Du får gå fri.» Aktor protesterte: «Men han har forbrutt seg mot staten!»
Dommeren var urokkelig. Hun snudde seg mot betjenten som hadde ført Georgio inn i retten og
spurte: «Når kan han settes fri?» «I morgen», lød svaret.
På vei tilbake til cellen sa betjenten: «Du kjenner visst noen høyt oppe, du.» Georgio skulle til
å nekte, men så kom han til å tenke på ham i himmelen.
Georgio slapp ikke ut neste dag. Den sjette dagen sa adventisten: «Er du sikker på at dommeren
sa du skulle slippes ut straks?» Da husket Georgio løftet om å studere Bibelen når han slapp
ut. Det ville han gjøre også her i fengselet, sa han. Han hadde ikke før sagt det før en fengselsbetjent
kom og sa: «Du har ingen plikter i morgen. Du må bli på cella, for du skal løslates.» Og slik
gikk det.
Georgio holdt løftet. Han fant en adventistkirke og gikk hver sabbat. Han fikk et nytt liv. Han
hadde funnet friheten i Jesus.
Nå bor Georgio i Italia og tilhører den rumenske SDA-menigheten i Roma. Han har tre voksne
barn og åtte barnebarn. Georgio holder kontakten med sin venn adventistfangen, som nå driver et
byggefirma.
Georgio er en stram 60-åring. Han liker å be folk fortelle hva de har opplevd med Gud. «Derfor
inviterer jeg folk hjem til meg», sier han. «Man vet ikke hva som skjuler seg bak et ansikt.»
Takk for gavene som sprer Guds ord om friheten i Jesus i Italia, Romania og hele Den mellomeuropeiske
divisjon, som får offeret dette kvartalet.