De skal føre krig mot Lammet. Men Lammet er herrenes herre og kongenes konge og
skal seire over dem sammen med sine, de kalte og utvalgte og trofaste. (Åp 17,14).
Temaet den store konflikten oppsummeres i Åpenbaringen med symbolet om to
kvinner: en kledd med solen i Åp 12 og en kledd i skarlagensrødt i Åp 17.
Det slående symbolet med kvinnen kledd med solen, i Kristi blendende stråleglans,
finner vi i Åp 12. Hun er trofast mot sin Jesus. Hun er ikke besmittet med
falske doktriner. Gjennom hele Bibelen symboliserer en ren kvinne Jesu brud, eller
den sanne menighet. I Jer 6,2 sier profeten: «Den vakre og bortskjemte datter Sion
gjør jeg ende på.» (KJV: «Jeg har sammenlignet Sions datter med en vakker og
delikat kvinne.») Profeten bruker uttrykket «datter Sion» eller en trofast kvinne om
Guds folk. (Se også Ef 5,25–32 og Hos 2,20.)
I motsetning til dette, sammenligner Bibelen frafall med hor eller utroskap (Jak
4,4). Esekiel klager over Israels opprør og utroskap: «En kvinne som bryter ekteskapet,
tar fremmede menn i stedet for sin ektemann» (Esek 16,32).
Denne uken skal vi studere disse to kvinnene i Åpenbaringen og se nærmere på
konflikten mellom sannhet og løgn.
LesÅp 12,17 og Åp 17,14. Hvordan beskrives Guds menighet, og hvordan reagerer Satan på den?
Gud har alltid hatt et folk som har vært trofast mot ham. Åp 12,17 beskriver deres
trofasthet som de som «følger Guds bud», og også som «de kalte og utvalgte og
trofaste» (Åp 17,14).
LesÅp 14,8 og Åp 17,1–2. Hvilken høytidelig kunngjøring kommer engelen med, og hva gjorde
Babylon for å fortjene en slik kunngjøring?
Johannes skrev Åpenbaringen i slutten av det første århundre. Da var den gamle
byen Babylon en sandhaug. Da Johannes skrev ned budskapene i Åpenbaringen,
hadde byen Babylon ligget øde i flere århundrer.
I Åpenbaringen er det gamle Babylon et bilde eller symbol på endetidens Babylon.
I profetiene i Åpenbaringen står Babylon for et falskt religiøst system med lignende
egenskaper som Babylon i GT. Det gamle Babylons prinsipper vil være den bærende
strukturen i det moderne, åndelige Babylon.
I Åp 17,1–6 trer en kvinne kledd i purpur og skarlagenrødt inn på tidens landskap.
Denne kvinnen rir på et skarlagenfarget beist. Bibelen kaller henne en hore. Hun har
forlatt sin sanne elsker, Jesus Kristus. Her gir apostelen Johannes en grafisk fremstilling
av et frafallent religionssystem som har stor innflytelse i verden. Se på ordlyden:
«Jordens konger har drevet hor med henne, og de som bor på jorden, er blitt beruset
av vinen fra hennes horeri» (Åp 17,2). Beruset? Alltid negativt i Bibelen. Og hor?
Symbol på falsk lære og praksis.
Både ledere og vanlige mennesker har blitt negativt påvirket av denne makten. Hva er vårt
eneste vern? (Les Ef 6,10–18.)
Det falne kirkesystemet har en internasjonal rekkevidde og påvirker mennesker over
hele verden med sitt bedrag. Satan er rasende over at evangeliet skal forkynnes «for
alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» og at «dette evangeliet om riket skal
forkynnes i hele verden», så han bruker alle slags bedrag for å fengsle sinnet hos «de
som bor på jorden» (Åp 14,6; Matt 24,14; Åp 17,2).
Åp 17,2 fortsetter sin forklaring av mysteriet om Babylon den store ved å si at hun
har «drevet hor» med jordens konger. Hva er hor? Det er en ulovlig forening. I det
falne kirkesystemet er det forening med staten. I det sanne kirkesystemet er kirken
forent med Jesus Kristus. Den falne kirken ser til verdens politiske ledere for å få
makt og autoritet. Den ber staten håndheve dens dekreter. I stedet for å hente sin
styrke fra Jesus som sitt sanne hode, søker hun støtte hos staten.
Åp 17,2 fortsetter sin dramatiske skildring: «og de som bor på jorden, er blitt
beruset av vinen fra hennes horeri.» Symbolet med ren druesaft brukes i hele NT om
Kristi ubesmittede, rene blod som er utøst for vår frelse på korset (Matt 26,27–29).
I Luk 22,20 sier Jesus: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod.» Når evangeliets
rene, nye vin blir forvrengt og Guds Ords lære erstattes av menneskelige religiøse
lederes lære, blir det «Babylons vin». (Se Matt 15,9.)
Legg også merke til at Gud kaller sitt folk ut av Babylon. Med andre ord: Uansett
hvor korrupt og ondt systemet er, er dets innflytelse så stor at det omfatter, iallfall
for en viss tid, hans trofaste, eller «mitt folk» (Åp 18,4), som han kaller dem. Men
det kommer en tid da Gud vil kalle dem ut av det korrupte og onde systemet, som er
i ferd med å falle på grunn av dets korrupte og onde natur, dette «skjulested for alle
urene ånder» og «skjulested for alle urene fugler» (Åp 18,2).
Hvordan vil de som forkynner de tre englebudskapene bli brukt av Gud til å kalle «mitt folk»
(hans folk) ut av Babylon?
LesÅp 17,4–6. Hva sies om dette onde systemets natur?
Som vi har sett, beskriver Åp 17 et frafallent religiøst system som innfører mange av
det gamle Babylons ideer i kristendommen.
«For å forstå Babylons natur, må vi gå tilbake til stedets første omtale i Bibelen.
Det hele begynte i slettelandet Sinear i den sørlige delen av Mesopotamia, i dag Sør-
Irak, som ble kalt Babylonia. Der ble babelstårnet bygget, et symbol på menneskelig
selvtilstrekkelighet, selvoppholdelsesdrift og uavhengighet fra Gud (1 Mos 11,1–4).»
– Ángel Manuel Rodríguez, The Closing of the Cosmic Conflict: Role of the Three
Angels’ Messages, upublisert foredrag, s. 43.
Babelstårnet, der det gamle Babylon lå, ble bygget i strid med Guds Ord. Babelbyggerne
laget dette monumentet til ære for seg selv, og Gud forvirret språkene
deres. 1 Mos sier det slik: «Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele
jordens språk» (1 Mos 11,9).
Dette systemet er så ondt at det beskrives som «beruset av blodet fra de hellige og
fra Jesu vitner» (Åp 17,6) – grufulle bilder på hvor korrupt Babylon er (se også Jes
49,26).
Det åndelige Babylon står for en religion bygd på menneskers lære og støttet av
menneskelige tradisjoner. Det er en form for menneskeskapt religion som kan være
skapt av briljante religiøse ledere, men det står i motsetning til kraften i evangeliet
og kirken som Jesus bygde, en kirke bygget på kjærlighet, ikke vold.
Åpenbaringen beskriver disse to religiøse systemene. Det første viser full tillit
til Jesus og avhengighet av hans Ord. Det andre viser tillit til menneskelig autoritet
og avhengighet av menneskelige religiøse lærere. Det ene er en Kristus-sentrert tro
med total avhengighet av Kristi nåde, offer og soning for å bli frelst. Det andre er en
humanistisk tilnærming til tro som erstatter den totale avhengighet av Kristus for
frelse med avhengighet av kirkens tradisjoner.
Hvordan kan vi beskytte oss mot Babylons påvirkning, som tendensen til å stole på oss selv og
ikke bare på Gud?
Åpenbaringen oppfordrer oss til engasjement, oppsummert i symbolet med de to
kvinnene i Åpenbaringen. Selv om det iblant vil se ut til at Guds folk vil bli nedkjempet
i denne kosmiske konflikten mellom sannhet og villfarelse, lover Gud at
hans menighet vil seire til slutt.
Sammenlign Matt 16,18 og Åp 17,14. Hvilket løfte ga Jesus disiplene om hans menighet?
Kristus er den solide grunnmuren som hans menighet er bygget på. Hans menighet
bygger på læren i hans Ord og er ledet av hans Ånd. Babylon derimot, er forankret
i menneskeskapte læresetninger og tradisjoner. Enhver religiøs leder som setter
menneskelige meninger eller tradisjoner i stedet for eller over Guds åpenbarte vilje i
Skriften, fremmer babylonsk forvirring.
I det gamle Babylons dager var kirke og stat en og samme ting. Da kong
Nebukadnesar satt på tronen i sitt tempel, talte han angivelig for gudene. Ved en
anledning, i trass mot den sanne Gud, vedtok han et universelt dekret om tilbedelse
der han befalte alle sine undersåtter å bøye seg for hans dekret, et symbol på det
Guds trofaste folk vil møte i den siste tid når de nekter å tilbe det falske bildet. (Se
Dan 3.)
I de siste dager av verdens historie vil et kirke-stat-system oppstå, et åndelig
Babylon med en åndelig leder som påstår seg å tale som Gud. Hans ord vil bli
erklært å være Guds ord, og hans befalinger Guds befalinger. I århundrer har pavene
i Roma sagt at de står i Guds sted på jorden. I sin encyklika av 20. juni 1894 skrev
pave Leo 13: «På jorden er vi i den allmektige Guds sted.» Ferraris Ecclesiastical
Dictionary tilføyer: «Paven er av så stor verdighet og så opphøyet at han ikke bare er
et menneske, men liksom Gud og Guds stedfortreder.» Paulus tilføyer disse ordene
som avslører denne makten: «Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud
og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud.» (2 Tess 2,4).
Vi har jo allerede sett at Gud har trofaste mennesker i «Babylon», så hvorfor må vi være forsiktige
når vi snakker om det, og hvorfor må vi unngå å dømme mennesker som individer, i motsetning
til selve systemet?
Her er enda en ledetråd til en klar identifisering av hemmeligheten med Babylon den
store. Avgudsdyrkelsen sto sentralt i babylonsk tilbedelse.
LesJer 50,33–38; Jer 51,17 og Jer 51,47. Hva sier disse versene om det gamle Babylons tilbedelse av
bilder og Guds respons på det?
Jer 50 og 51 forutsier Babylons ødeleggelse under mederne og perserne. En av
grunnene til Babylons undergang var avgudsdyrkelsen. Babylonerne trodde at disse
bildene representerte deres guddommer. I babylonsk religion regnet man rituell
omsorg og tilbedelse av statuer av guddommer som hellig. Gudene levde samtidig
i sine statuer i templer og i naturkreftene som de legemliggjorde. Plyndring eller
ødeleggelse av avguder ble regnet for tap av gudenes beskyttelse. For eksempel
flyktet den kaldeiske prinsen Marduk-apla-iddina 2 inn i sumplandet i det sørlige
Mesopotamia med statuene av Babylons guder for å redde dem fra Sankerib
av Assyria og hans soldater. (Jane R. McIntosh, Ancient Mesopotamia: New
Perspectives, ABC-CLIO, Inc., [Santa Barbara, CA, 2005] s. 203).
Bibelens profeter sammenlignet tilbedelsen av disse livløse bildene med Gud som
skaper, som både var levende og ga liv (Jer 51,15–16; Jer 51,19).
Selv om dette med avgudsdyrkelsen i det åndelige Babylon går dypere enn bare
til å bøye seg for bilder av tre og stein, minner det åndelige Babylon om det gamle
Babylon med bildene i dets gudstjeneste. Bruken av bilder som gjenstander for
tilbedelse er et brudd på det andre bud fordi det begrenser Den hellige ånds mulighet
for å innprente de evige ting i vårt sinn og reduserer Guds majestet til en livløs
statue. Disse bildene ble introdusert i kristendommen i det fjerde århundre for å
gjøre den mer akseptabel for den hedenske befolkningen. Dessverre får disse bildene
ofte den hellighet og hyllest som tilhører Gud alene, noe som gjør det hele åndelig
nedverdigende.
«Budskapet i Åp 14, som kunngjør Babylons fall, må gjelde religiøse organisasjoner
som en gang var rene og har blitt korrupte. Siden dette budskapet følger advarselen
om dommen, må det gis i de siste dager. Derfor kan det ikke bare gjelde romerkirken,
for den kirken har vært i en fallen tilstand i mange århundrer.» – Ellen G.
White: The Great Controversy, s. 383.
Dan 3 – historien om de tre hebreerne som hadde fått beskjed om å «tilbe gullstatuen
kong Nebukadnesar har reist» (Dan 3,5) i det gamle Babylon – står som et
symbol, en modell for hva vil skje når det åndelige Babylon i de siste dager også
vil fremtvinge tilbedelse av et falskt «bilde» (se Åp 13,15; Åp 14,9; Åp 14,11; Åp 16,2; Åp
19,20; Åp 20,4). Det er interessant at det budet som de tre hebreerne ville ha brutt,
det andre budet (2 Mos 20,4–5), var ett av de to budene som denne makten, som et
annet sted sies å ville «forandre tider og lover» (Dan 7,25), hadde tuklet med.
Hva var det andre budet den tuklet med? Det fjerde bud, som vi har sett og vil se
igjen, står selvfølgelig sentralt i hele spørsmålet om tilbedelse, og det vil stå sentralt
i den endelige krisen når vi står overfor spørsmålet om vi vil tilbe han som «skapte
himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og hvilte den sjuende dagen» (2 Mos
20,11 KJV; se også Åp 14,7), eller dyret og dets bilde.
Forslag til samtale
Hva er sammenhengen mellom Babelstårnet og det moderne åndelige Babylon? Hva har de to
felles?
Hvordan harmoniserer du to kontrasterende ideer? Jesus har gitt sin menighet myndighet , men
det er farlig å overlate vår religiøse erfaring til en åndelig leder. Hvor går grensen for menighetens
myndighet?
Hvordan kan vi lære at avgudsdyrkelse ikke bare er det å bøye seg for statuer? Hvordan kan til og
med protestanter falle for avgudsdyrkelse?
Hvilke andre paralleller kan du finne mellom tvungen tilbedelse i Dan 3 og det vi har blitt advart
om i de siste dager?
Fangen Paolo i Portugal fikk en radio i gave. Radioen var den høyt utdannede forskerens
eneste tidsfordriv. Men den eneste stasjonen han fikk inn, var adventistenes, og bare når han
sto et bestemt sted ved vinduet.
En dag tilbød radioen Mot historiens klimaks gratis. Paolo fikk den i posten. Siden ble han
flyttet til et annet fengsel. Det lå nærmere adventistenes radiostasjon, og han tok den inn bedre nå.
Paolo skrev til redaktøren. «Mitt liv er forvandlet av det jeg hører hver dag», skrev han. Redaktøren
ble forbløffet, for han bodde like ved fengselet og hadde aldri klart å ta inn signalet.
Da COVID-19 begynte, utvidet stasjonen med egne gudstjenester. En taler tilbød bibelstudier,
og Paolo begynte å studere Bibelen per korrespondanse med Ana, en av skolens frivillige. Som
forsker hadde han mange spørsmål.
Etter studiene ba han om dåp. Det var ikke mulig pga. COVID. Da begynte han å studere
Åpenbaringen sammen med Ana. Deretter sammenlignet han Ellen Whites skrifter med Bibelen.
Det gjør han ennå.
Ana vil gi Paolo ressurser til å studere på egen hånd. Han vil hun skal gi bibelstudier til andre
fanger, og det gjør hun gjerne, men hun vil ha med ham i undervisningen. «Jeg vil han skal være
et redskap der vi ikke kan nå mennesker.»
Paolo holder bibelstudier med en fange og snakker om Jesus med to-tre andre. Han snakker
også om Jesus med psykologen sin, som er ateist. «Hvordan kan du som er forsker, tro noe som
ikke kan bevises?» sa psykologen. «Du tror på eventyr.»
Samtalene med psykologen har blitt samtaler om tro. Paolo føler at Den hellige ånd bruker
ham. En dag utfordret han psykologen til å lese Mot historiens klimaks, og psykologen takket ja.
Paolo har skrevet til Ana om livet bak murene. Det er ikke lett. Han vil legge om kosten og bli
døpt, men reglementet gjør det vanskelig. Likevel er han glad for fengselet. «Det ga meg møtet
med Jesus», skriver han.
Ana sier at Paolo sitter inne fordi han gjorde gale ting. Han er ikke uskyldig. «Men jeg tror
han er kalt til å være Guds redskap et sted vi ikke kan nå», sier hun. «Han er misjonær der, enda
han ikke har skjønt det ennå.»
Undervisning, også bibelstudier med fanger, er en viktig måte å fortelle om Jesu annet komme
på i Portugal. En del av offeret 13. sabbat går til å åpne en grunnskole i Setúbal i Portugal. Takk
for at du planlegger et godt offer.