Da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han
ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og
på jord i ham. (Ef 1,9–10).
Når vi skriver, har det en hensikt, og noen ganger er den viktig. F.eks. skrev
Abraham Lincoln sin berømte Gettysburg-tale i 1863 etter den amerikanske borgerkrigens
forferdelige ødeleggelser. I talen uttrykte Lincoln sin tro på at borgerkrigen
var den store prøven på om nasjonen som ble opprettet i 1776, ville bestå eller «forsvinne
fra jorden».
Paulus har en hensikt med dette brevet. Efeserne er fristet til å miste motet, dels
fordi han sitter fengslet (Ef 3,13; Ef 6,20) og dels på grunn av forfølgelser og fristelser.
Paulus minner dem om hva som skjedde da de tok imot Kristus som frelser og
ble med i menigheten. De er Kristi kropp (Ef 1,19–23; Ef 4,1–16), byggematerialer
i et tempel (Ef 2,19–22), Kristi brud (Ef 5,21–33), og en velutstyrt hær (Ef 6,10–20).
De er viktige for oppfyllelsen av Guds plan om å samle alt i Kristus (Ef 1,9–10).
Paulus skriver for å gjøre de troende i Efesos oppmerksom på deres identitet og
privilegier som Kristi følgesvenner.
Hva gjør Paulus på sitt første besøk i Efesos, på slutten av sin andre misjonsreise? (Apg 18,18–21).
Efesos var en av storbyene i Romerriket med rundt 250 000 innbyggere. Byen var
hovedstad i provinsen Asia, som dekket mye av det vi i dag kaller Tyrkia og var en
av rikets mest velstående provinser. På Paulus’ tid var provinsen i vekst og fremgang.
Efesos var havneby, og viktige landveier møttes der. Folk tilba mange guder,
men Artemis var den viktigste og gikk for å være byens beskytter. Tilbedelsen
av henne var viktig i borgerlige seremonier, idrettsleker og årlige feiringer. (Hos
romerne het Artemis Diana; se Apg 19,24; Apg 19,35.)
Paulus er tilbake i Efesos på sin tredje misjonsreise (Apg 19,1–12) og blir der «i tre
år» (Apg 20,31). Apostelen er lenge i Efesos så kristendommen skal få godt fotfeste
der.
Hvilken merkelig hendelse fører til utbredt ærbødighet for «Herren Jesus» i Efesos? (Apg 19,13–20).
Lukas forteller historien om syv omreisende, jødiske åndemanere. Sammenblandingen
av Jesu og Paulus’ navn i besvergelsene faller ikke godt ut for dem.
Da hendelsen ble kjent i byen, kom det «frykt over alle, og Herren Jesu navn ble
lovprist» (Apg 19,17). Begivenheten gjorde også sterkt inntrykk på noen av dem
som allerede var kristne. De brente de dyre håndbøkene de hadde brukt til svartekunstner,
bøker verdt «50 000 sølvpenger» (Apg 19,19). De kristne og resten av byen
skjønte at tilbedelsen av Jesus ikke måtte utvannes med annen tilbedelse.
Hva betydde brenningen av bøkene som hadde kostet så mye? Hva sier det om overgivelse til
Herren?
Paulus vitnet så effektivt i Efesos at det gikk ut over en viktig side av byens økonomi:
turismen ved Artemis-tempelet. Og for et tempel! Den praktfulle bygningen
hadde 127 søyler laget av ren, hvit og feilfri marmor fra Paros, hver av dem 20 m
høye. 36 av søylene var kledd med gull. Ikke rart at templet ble regnet som et av
antikkens syv underverker.
Sølvsmeden Demetrios var redd Paulus’ retorikk mot avgudsdyrkelse skadet økonomien
omkring templet (Apg 19,27) og pisket opp stemningen blant håndverkerne.
Det samlet seg en gruppe som feide fra markedsplassen og inn i det store amfiteatret,
der det var plass til 25 000 mennesker. Der fortsatte oppstyret, og de skrek i to timer:
«Stor er efesernes Artemis!» (Apg 19,34). Etter at byskriveren har spredt folkemengden,
møter Paulus de troende og forlater byen.
På slutten av sin tredje misjonsreise har Paulus et møte med de eldste fra menigheten i Efesos.
Hvordan vil du sammenfatte Paulus’ bekymringer? (Se Apg 20,17–38.)
En omtrentlig kronologi av Paulus’ forhold til Efesos:
År 52
Paulus første, korte besøk i Efesos (Apg 18,18–21).
År 53–56
Paulus’ tre år lang opphold i byen (Apg 19,1–20,1). Han skriver 1. Korinter på slutten av oppholdet (1 Kor 16,5–9).
År 57
I Miletos møter Paulus de eldste fra Efesos (Apg 20,17–38).
År 62
Paulus skriver trolig Efeserbrevet under fangenskapet i Roma.
«Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en
av dere med tårer» sa Paulus (Apg 20,31). Hva tror du Paulus ville ha advart kirken om i dag, og
hvorfor?
Paulus skrev Efeserbrevet til høytlesning i de kristnes husmenighetene i Efesos.
I årene siden Paulus forlot dem, hadde kristendommen vokst i Efesos, og antallet
husmenigheter var mangedoblet. For de kristne må det ha vært en stor begivenhet da
Paulus’ sendebud, Tykikos, leste brevet hans. Som brevet antyder, har nok gruppen
også omfattet medlemmer av vertsfamilien – far, mor, barn og slaver (Ef 5,21–6,9).
På den tiden besto en husholdning også av andre – klienter (frie personer som var
avhengige av husholderen for underhold) og til og med kunder. Så de kan også være
til stede, pluss medlemmer av andre husholdninger.
Følg med på oversikten nedenfor, og les brevet, helst høyt (det tar et kvarters tid). Hvilke temaer
går igjen i brevet?
Hvordan begynner og avslutter Paulus brevet til de kristne i Efesos? Hva lærer vi om hans ønsker for
dem? Se Ef 1,1–2; Ef 6,21–24.
Først i brevet presenterer Paulus seg som forfatteren (Ef 1,1). Nær midten av brevet
presenterer Paulus seg igjen ved navn, der han kaller seg «Kristi Jesu fange for dere
hedningers skyld» (Ef 3,1) og innleder en personlig refleksjon over sitt arbeid som
apostel (Ef 3,1–13). Nær slutten av brevet viser han igjen til sitt fangenskap (Ef 6,20)
og avslutter med personlige ord (Ef 6,21–22). Noen sier at brevet ikke er skrevet av
Paulus, men brevet gjør krav på ham som forfatter, og de fleste kristne mener han er
det.
Hvordan viser Paulus sin uro for virkningen hans fangenskap vil ha på de kristne i Efesos? Se Ef 3,13.
Det ser ut til at brevet er skrevet samtidig og under samme omstendigheter som to
andre brev Paulus skrev i fangenskap: Kolosserne (se Kol 4,7–8) og Filemon. Det later
også til at det er lenge siden Paulus arbeidet i Efesos (Ef 1,15; Ef 3,1–2). Han skrev
trolig Efeserbrevet i et fengsel i Roma ca. år 62.
I brevet sier Paulus lite om lesernes situasjon i Efesos. Han er opptatt av de store
sammenhenger. Han begynner med Guds utvelgelse «før verdens grunnvoll ble
lagt» (Ef 1,4), og tar opp store temaer omkring frelsen i Kristus. Her viser brevet
en opphøyet, litterær stil med lange setninger, uttrykk som gjentas og omfattende
metaforer. Paulus kan nok bruke en slik stil andre steder også (f.eks. Rom 8,31–39),
men det er mye av den i Efeserbrevet, som inneholder mye lovprisning, bønn og ord
hentet fra tilbedelsen (Ef 1,3–14; Ef 1,15–23; Ef 3,14–21) samt nøye utformede, svært
retoriske avsnitt (f.eks. Ef 4,1–16; Ef 5,21–33; Ef 6,10–20).
Hvordan kan Efeserbrevets budskap sammenfattes? Fra fengselet legger Paulus frem
en visjon om Guds plan i Kristus for tidens fylde og menighetens rolle i den. Gud
har handlet i Jesus for å iverksette sin plan om å «sammenfatte alt i Kristus, alt i
himmel og på jord» (Ef 1,10), og han gjorde det ved å skape en kirke som består av
én ny menneskehet av både jøder og hedninger (Ef 2,14). De kristne er kalt til å leve
etter denne Guds plan og vise de onde maktene at Guds endelige hensikt er underveis
(Ef 3,10).
Som Ef 1,9–10 sier det: den enhet Gud har i tankene, er sentrert i Kristus.
Så det overrasker ingen at Efeserbrevet er et brev som priser Guds handlinger i
Kristus og feirer de troendes tilgang til de åndelige ressursene som tilbys i Kristus.
Paulus bruker uttrykket «i Kristus» og lignende uttrykk over 30 ganger, og overalt
opphøyer han Jesus. Se etter disse uttrykkene når du leser brevet, og se de mange
måtene Paulus retter fokus mot Jesus.
Paulus vil vekke de kristne i Efesos til åndelig troskap ved å minne dem om at de
er en del av kirken, som er kjernen i Guds plan for å forene alle ting i Kristus. Når
han bruker ordet «kirken» (ekklēsia) i brevet, mener han den «universelle» kirken
eller kirken som helhet (ikke en lokal menighet).
Han omtaler kirken med levende metaforer, og fire utvikler han i detalj:
Hvert av disse bildene viser hva Guds hensikt og plan med kirken er.
Vårt kirkesamfunn er tverrnasjonalt, flerspråklig, tverrkulturelt og består av flere raser
(Åp 14,6–7) som viser veien til oppfyllelsen av hans plan om å samle alle ting i Jesus (Ef 1,9–10).
Hvordan kan vi arbeide i harmoni med Guds store plan?
Historien om åndemanerne som misbrukte navnene Jesus og Paulus (Apg 19,13–20,
se søndagsavsnittet) bidrar til å forklare hvorfor Paulus sier så mye om makt i
Efeserbrevet. Noen nye kristne er overbevist om Jesu storhet og brenner sine kostbare
magiske håndbøker. Det er funnet ca. 250 papyruser om magi, så vi kjenner
rikelig med ritualer, trylleformler, forbannelser osv. som sikkert ligner dem i de
magiske håndbøkene. Bøkene inneholdt råd om slike ritualer for å overtale guder,
gudinner og åndsmakter til å gjøre det de ba om.
Lukas sier at bøkene var verdt 50 000 sølvmynter, eller like mange dagslønner.
(I dagens verden blir det 40 millioner kroner!) Dette viser hvor viktige bøkene var
i hverdagen deres. «Guds suverene inngripen måtte til for å overbevise dem om at
de skulle omvende seg helt fra bruk av amuletter, trylleformularer, påkallelser og
tradisjonelle midler for å få åndelig makt.» – Clinton E. Arnold: Ephesians (Grand
Rapids, Michigan, USA: Zondervan, 2010), s. 34.
Vi oppdager at Efeserbrevet ble skrevet til kristne som trengte opplæring i
«hvordan de skal takle den fortsatte innflytelsen og angrepene fra ondsinnede
kosmiske ‘makter’» – Clinton E. Arnold: Power and Magic: The Concept of Power
in Ephesians, (Grand Rapids, Michigan, USA: Baker Books, 1992), s. 165. Paulus’
svar er brevet til efeserne, der han peker på Kristus som har blitt opphøyet over alle
makter (Ef 1,20–23) og understreker hvor mye større den er, den kraft Gud gir de
troende (Ef 2,15 –19; Ef 3,14–21; Ef 6,10–20).
Forslag til samtale
Hvilke makter eller myndigheter er aktive i vår verden og ditt liv? Hvordan åpenbarer disse kreftene
seg og frister kristne til å ære og respektere dem fremfor å vise den oppstandne Kristus full
troskap?
I sammenheng med Guds plan for å forene alle ting i Kristus i tidens fylde, uttrykker Paulus håp for
fremtiden. Se hans bruk av ordet «håp» i Ef 1,18; Ef 2,12 og Ef 4,4. Hvorfor tror han det er håp for
fremtiden?
Hvordan peker Paulus på det store fremtidshåpet om Kristi gjenkomst i disse versene i
Efeserbrevet? Ef 1,13–14; Ef 1,21; Ef 2,7; Ef 4,30; Ef 5,5. Hva betyr dette for oss nå?
Mor gikk til svangerskapskontroll i Montenegro, og Voya fikk en fødselsdefekt 27 dager ut i
svangerskapet. Ryggraden utviklet seg ikke normalt. Han hadde et hull i ryggen. En del av
ryggmargen stakk ut gjennom hullet. Han hadde spina bifida.
Mor kom til en annen lege og fikk vite at barnet hadde en 15 cm stor ballong på ryggen. Hun
ble innlagt på sykehus der de sa barnet hadde små sjanser. Han ville dø eller bli sterkt handicappet.
Legen anbefalte svangerskapsavbrudd. Dagen etter viste ultralyd at Voya ikke kunne bevege
bena.
Dagen etter var sabbat, og mor gråt hele dagen. Den kvelden var hun så utmattet at hun sov
for første gang på tre dager. Søndag morgen gråt hun og snakket med Gud. «Gud, du kan alt. Du
ga Voya liv. Du har sett alt som skjer. Hvis du tar ham, blir det ikke lett, men jeg godtar det. Men
hvis du lar ham leve, så gjør ham frisk. Uansett godtar jeg det. Bare vær her og ikke la noe skje
uten din tillatelse. Det ber jeg om. Amen.»
Etter bønnen fikk hun fred med Gud. Hun kunne ingenting gjøre, Gud var hennes eneste håp.
Hun trodde han ville gjøre det som var best. Men det var tungt å vente.
Hun fikk et glimt av håp den dagen. Legen sa at Voyas blære var full. Noe virket. Barn med
skadet rygg har gjerne tom blære. Ti dager senere ble hun sendt hjem. Det var som om legen sa:
«La henne dra. Måtte Guds vilje skje.»
Ikke lenge etterpå ville legen se om Voya beveget bena. Mor og far ba. Voyas ben rørte seg
ikke da legen foretok ultralyden. Det gikk fem minutter. Ti. Femten. Mor og far ba. Etter 20
minutter begynte barnet å bevege begge bena. Mor og far var fra seg av glede.
Nå var det bare å vente på fødselen. Legen advarte: Barnet ville være dødfødt. Men mor
trodde at Gud hadde bestemt at Voya skulle leve. Hun ba ustanselig.
Rett før fødselen ba hun igjen: «Kjære Gud, nå gir du Voya livet eller døden. Jeg ber igjen at
det må bli livet. Men din vilje skje. I Jesu navn, amen.»
Fødselen gikk fort. Mor smilte av glede da hun hørte Voyas gråt.
Livet var ikke liketil for gutten. Mye tid gikk til fysioterapi og legebesøk. Men legene sier han
er et mirakel. Gutten som ikke ble levnet en sjanse, er en høy, sterk tenåring som elsker å løpe og
hoppe, sykle og sparke fotball.
Milanka takker Gud for alt. I dag går Voya på adventistenes videregående skole i Novi Sad i
Serbia, som åpnet med hjelp av offeret i 3. kvartal 1997.
Offeret dette kvartalet vil bidra til en ny speiderleir i Montenegro der Voyas lillesøster og
andre barn kan lære om Gud som hører bønn. Takk for at du planlegger et godt offer.