Dere herrer, gjør det samme mot slavene deres. Bruk ikke trusler! Dere vet at både de
og dere har samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk. (Ef 6,9).
I 2018 vakte en gjenstand ved Bibelmuseet i Washington DC i USA stor oppmerksomhet.
Det var en forkortet bibel som skulle undervise i det vesentligste av troen
samtidig som den slettet alle avsnitt som oppfordret slaver til opprør. Den var fra
1808 og fjernet ikke bare enkelte vers. 90 prosent av GT mangler, 50 prosent av NT.
Av Bibelens 1189 kapitler stod bare 232 igjen.
Tekster som ser ut til å forsterke slaveriets ondskap, spesielt i fravær av så mye av
Bibelens fortelling om «gode nyheter», står urørte, også slike ofte misbrukte tekster
som «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med
respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte» (Ef 6,5).
I vår tid og kultur er utfordringen å lese Ef 6,1–9 i lys av hele frelseshistorien
slik den er åpenbart i hele Bibelen. Hva kan det lære oss at Paulus anvender
evangeliets verdier på sin tids mangelfulle sosiale strukturer?
Skal vi få fullt utbytte av Paulus’ råd til barn, må vi tenke oss dem lest høyt i husmenighetene
i Efesos. Ordet «barn» (gresk: ta tekna) kan bety så mangt, siden barn sto
under farens myndighet til han var 60 år (i gresk tradisjon) eller til han døde (i den
romerske). Men disse barna er unge nok til å være under opplæring av foreldrene (Ef
6,4), men gamle nok til å være disipler selv.
Vi hører Paulus be barn som tilba i kristne menigheter om å adlyde og ære sine
foreldre «i Herren», det vil si i Kristus (se Ef 5,22; Ef 6,4–5; Ef 6,7–9). Vi skal respektere
barn som Kristi disipler og regne dem som aktive deltakere i gudstjenesten. Dette
gjør teksten viktig for oppdragelse og for arbeidet med barn.
Befalingen om å adlyde er ikke ubetinget. Når foreldrenes befalinger «ikke er i
samsvar med Guds vilje, må de lyde Gud og overlate følgene til ham, uansett hvor
smertefullt det måtte være.» – Ellen G. White: Det kristne hjem, side 228.
Paulus avslutter sin formaning til barn ved å sitere det femte bud. Dette viser at
han setter de ti bud høyt som veiledning for kristne (et trekk ved Ef 4,1–6,9; spesielt
Ef 4,25; Ef 4,28; Ef 5,3–14). Han begynner på sitatet («hedre din far og din mor,» Ef 6,2),
skyter inn en kommentar («dette er det første budet med et løfte» Ef 6,2), og fullfører
deretter sitatet («så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet» Ef 6,3).
Det femte budet viser at det å hedre sine foreldre er en del av Guds plan for menneskets
ve og vel. Respekt for foreldre, også de ufullkomne, fremmer helse og trivsel.
Hvordan understreker disse versene hvor viktig familien er?
Sammenlign Ef 6,4 og Kol 3,21. Hvilken grunn gir Kol 3,21 for å la være å
irritere barna sine?
En jødisk tekst fra Paulus’ tid gir fedre råd om behandling av sønner: «Den som
elsker sin sønn, bruker ofte riset … Forkjæl din sønn, og han vil forskrekke deg, lek
med ham, og han vil bringe deg sorg … Oppdra din sønn og arbeid med ham, så han
ikke vekker forargelse fordi han er uoppdragen.» (Sirak 30,1; Sirak 30,9; Sirak 30,13).
Paulus’ råd er annerledes. Han retter først en negativ befaling til fedrene: «Vekk
ikke sinne og trass hos barna deres», etterfulgt av en positiv en: «så de får en
oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4). På Paulus’ tid hadde
fedre full juridisk makt over barna sine, som ble regnet som hans eiendom. Fedre
kunne bruke vold, ja sågar drepe barna. I visse henseender var en fars makt over
barna større enn en herres autoritet over slavene sine. Paulus støtter ikke opp om
slik makt, men omformer familieforholdet. Siden troskap mot Kristus kommer før
alt annet, ber Paulus kristne fedre om å revurdere bruken av makt, for barn som blir
egget til sinne, vil ikke ha så lett for å godta «oppdragelse og rettledning som er etter
Herrens vilje» (Ef 6,4).
«Fedre og mødre, hjemme skal dere representere Guds sinnelag. Dere skal
forlange lydighet, ikke med en storm av ord, men på en vennlig og kjærlig måte …
Vær vennlige i hjemmet. Bit i dere alle ord som kan vekke et vanhellig temperament.
‘Dere foreldre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres,’ er et guddommelig påbud
… Guds Ord tillater ikke at foreldre er harde eller undertrykkende eller at barn er
ulydige. Guds lov, både hjemme og i nasjonens styre, strømmer ut av et hjerte fylt av
uendelig kjærlighet.» – Ellen G. White: Child Guidance, s. 259.
Sammenhengen her er foreldre og barn, men hvilke prinsipper i disse versene bør påvirke vår
behandling av alle mennesker?
Det er interessant å høre Paulus tale til kristne slaveeiere og se for seg kristne
slaver og slaveherren sitte sammen i husmenighetene i Efesos. Slaveriet i den
gresk-romerske verden skiller seg fra slaveriet i USA på flere måter. Slavene tilhørte
ikke én etnisk gruppe. Noen slaver i byene fikk muligheter for utdanning og
kunne bli arkitekter, leger og filosofer. Noen fikk sin frihet etter en viss tid, selv
om de fleste aldri ble frie. I et forsøk på å ta høyde for slike forskjeller, gjengir flere
nyere bibeloversettelser det greske uttrykket doulos («slave») i Ef 6,5–8 med
«tjener».
Men det ble praktisert så forskjellig, og slaver på landet ble oftest satt til hardt
arbeid. Uansett hvor de var slaver, var de og familien underlagt slaveeierens nesten
uinnskrenkede makt. Den tidligere slaven Publilius Syrus ropte: «Det er vakkert å
dø i stedet for å bli fornedret som slave.» Oversettelsen av doulos som «slave» er
best siden slavene lever truet av sine herrer (Ef 6,9).
Slaveriet fantes overalt i Paulus’ verden. Han er ingen samfunnskritiker, men en
pastor som gir råd om hvordan de skal leve og skape en ny visjon ut fra forvandlingen
av den enkelte troende, som senere kunne få følger for resten av samfunnet:
«Hans visjon var ikke at slavene i Romerriket skulle settes fri. Den var noe annet
enn juridisk frigivelse, nemlig et fellesskap som søsken ut fra at Gud hadde tatt
imot dem som sine barn … Paulus ville at den sosiale revolusjonen skulle skje i
menigheten, i Kristi kropp på lokalt plan og i de kristnes husmenigheter og husholdninger.»
– Scot McKnight: The Letter to Philemon, (Grand Rapids, USA: Eerdmans
Publishing Company, 2017), s. 10, 11.
Noe av det som skjemmer kirkens historie, er dens bruk av Skriften for å begrunne slaveriet.
Hvilket skremmende budskap gir dette om bruken av Guds Ord?
Paulus ber kristne slaver adlyde sine herrer og tjene dem etter beste evne. Men de
skal tenke over hvem som er den største. De må ikke sette sin slaveeier i Kristi sted
og vise ham den troskap som tilhører Kristus. Nei, de skal vise inderlige, utmerket
tjeneste, men Kristus skal være deres Herre. Dermed kommer Paulus med en ny,
kristen forståelse av forholdet mellom slave og herre.
Se hvordan han gjør dette:
Slaveeierne er bare deres «jordiske herrer», ikke deres virkelige og himmelske
Herre (Ef 6,5).
De skal være lydige «som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et
oppriktig hjerte» (Ef 6,5).
Paulus gjør denne endringen tydeligst når han sier at kristne slaver ikke skal
være øyentjenere, men tjene helhjertet som «Kristi tjenere» (Ef 6,6).
Når de utfører sin tjeneste, skal de «helhjertet gjøre Guds vilje» (Ef 6,6).
Paulus oppfordrer til positiv tjeneste, som for Herren og ikke for mennesker (Ef
6,7).
Kristne slaver kan forvente at Kristus vil gi full lønn for strevet når han kommer
tilbake. De har gjort arbeidet for ham og kan forvente belønning fra ham, en velkommen
tanke for ulønnede slaver. En slave kan føle at hans jordiske herre ikke
setter pris på ham, eller noe verre (se 1 Pet 2,19–20). Men kristne slaver har en Herre
som ser det gode de gjør (Ef 6,8), og han vil lønne dem fullt ut.
Vi skulle sikkert ønske at Skriften fordømte denne forferdelige praksisen, men det gjør den
ikke. Men hvilke prinsipper kan vi hente hos Paulus om vårt forhold til mennesker vi arbeider
med her og nå?
I Paulus’ siste ord til slavene, «enten han er en slave eller fri» (Ef 6,8), viser ordet
«fri» til slaveeiere. Her går Paulus over til sine råd til dem og tenker seg slaver og
slaveherrer på lik linje for Kristus i dommen (jf. 2 Kor 5,10; Kol 3,24–25).
Tenk deg at du er kristen slaveeier og hører Efeserbrevet bli lest opp i husmenigheten din. Hvordan
ville du reagere på rådet som gis med slavene til stede? Ef 6,9.
Paulus henvender seg til slaveeiere med en formaning som tegner en skarp kontrast
mellom «herrer» (hoi kurioi), som hadde for vane å «true» slavene sine og «Herren»
(ho kurios) Kristus, som «ikke gjør forskjell på folk».
Paulus ber herrer om å «gjøre det samme mot slavene», en rystende tanke for en
slaveeier den gang. Herrene bør svare sine slaver med godvilje ut fra sin troskap mot
Kristus, det Paulus nettopp har bedt slavene om (Ef 6,5–8). Han ber dem slutte å true
slavene, en vanlig praksis i en tid da herrer ila en lang rekke straffer, så som pryl (1
Pet 2,20), seksuelle overgrep, å bli solgt (og skilt fra sine kjære), hardt arbeid, sult,
lenker, brennemerking og til og med døden.
Paulus underbygger sine befalinger med to tanker som skal få slaveeierne til å se
ut over tidens sosiale rammer:
De og slavene står under én Herre («for dere vet at
også dere har en herre i himmelen»; jf. Kol 4,1);
Deres Herre i himmelen dømmer
alle likt. Siden deres egen Herre behandler dem som regnes som slaver på lik linje
med andre, bør de også gjøre det (se Filem 15–16).
Mye av det Paulus sier i Efeserbrevet, må ha vært spesielt oppmuntrende for
kristne slaver: tatt imot som Guds barn (Ef 1,5); tilgivelse (Ef 1,7); arv (Ef 1,11; Ef 1,14;
Ef 3,6); på tronen med Jesus (Ef 2,6); «medborgere», «Guds familie» (Ef 2,19; jf.
3,14–15), og en del av Kristi kropp (se Ef 3,6; Ef 4,1–16). Ef 6,5–9 anvender
hele brevets lære på forholdet mellom slaver og slaveeiere, også rådene om tale (Ef
4,25–32) og seksualetikk (Ef 5,1–14).
Paulus’ respekt for barn som trosfeller (Ef 6,1–3) gjør oss urolige for den måten barn
behandles i vår verden i dag. Hans ord til fedre (Ef 6,4) får oss til å tenke over vårt
ansvar som foreldre. Det skal enda mer til for å anvende Paulus’ råd til slaver (Ef
6,5–8), spesielt rådene til slaveeierne (Ef 6,9), siden det samfunnet er så ukjent for
mange av oss og fordi vi vet at enhver form for slaveri er et forferdelig onde. Men
disse ordene står i Skriften, og vi bør tenke over hvordan vi kan anvende dem. Vi
bør og må anvende evangeliets verdier i våre relasjoner. Spørsmålene nedenfor er
utformet for å hjelpe oss med det.
Forslag til samtale
Hva har det å si for adventister at kjærlighet til barn er bevis på «et vel forberedt folk» som er
forberedt for Herren? Luk 1,17 (som siterer Mal 4,6).
Paulus’ respekt for barn får oss til å stille spørsmålet: Hvilket ansvar har vi for å vise Kristi omsorg
for barn som har opplevd vold, seksuelle overgrep og skam tidlig i livet? Hva er vårt ansvar i lys av
hva negative opplevelser i barndommen kan føre til?
Hvilket ansvar har vi for å ta oss av og beskytte barna i menigheten? Hva skal til for å kunne gjøre
det?
Paulus’ råd til slaver og slaveeiere i Ef 6,5–9 brukes ofte om forholdet mellom ansatte og
arbeidsgivere. Når er det hensiktsmessig? Hva er farene med det?
Slaveri er stadig en realitet i vår verden, over 40 millioner mennesker lever som slaver (ifølge «The
Global Slavery Index»). Hva er vårt ansvar overfor Guds
slavebundne sønner og døtre?
I 1991 begynte Latvia å levere tilbake eiendommer til eiere som hadde fått dem konfiskert i
Sovjet-tiden, hvis de hadde gamle papirer på eiendomsretten. Det hadde 95 år gamle Pauline
og gikk til pastor Armands og ba om hjelp med et toetasjes hus i hovedstaden Riga. Hun hadde
hatt papirene siden 1972, da bygningenes opprinnelige eier Anna lå for døden og ba henne sørge
for at huset ble en adventistkirke.
Gud og menigheten hadde betydd alt for Anna. Hun trodde Sovjet-regimet ville falle en dag og
at hun ville få tilbake eiendommen, som besto av en stor tomt med to hus. Det ene var to etasjer
høyt og hadde to leiligheter i hver etasje. Det andre var et enetasjes hus med tre leiligheter. Hun
bestemte seg for å skrive et testament der hun etterlot eiendommen til en yngre venninne. I 1963
skrev Anna under på et testament som overdro eiendommen til Pauline på betingelse av at hun
overførte den til Adventistkirken. Testamentet ble underskrevet av en advokat og to vitner fra
menigheten.
Det var ren fantasi den gangen, for dokumentet hadde ingen juridisk verdi ettersom Anna ikke
eide noe under sovjetisk lov. Eiendommen var blitt nasjonalisert. Men vitnene og Anna og advokaten
skrev under og bekreftet at Anna hadde eid eiendommen.
Drømmen gikk ikke i oppfyllelse i Annas tid. Hun var over 80 år da hun døde i 1972, nesten
20 år før Latvia ble uavhengig.
Kort tid etter uavhengigheten i 1991 gikk 95 år gamle Pauline til pastor Armands med testamentet
og skjøtet. De to vitnene var fremdeles i live, og Armands gikk med på å hjelpe henne.
Det ble en langdryg prosess, men til slutt gikk Annas drøm i oppfyllelse. Pauline fikk retten til eiendommen
og overlot den til Adventistkirken. Menigheten takket for den store gaven og begynte
å holde møter der. Et nytt kirkebygg sto ferdig i 2004, fire år etter Paulines død, 104 år gammel.
Armands er nå 76 år og pensjonist. Han bor i en leilighet på Annas gamle eiendom. Han forteller
gjerne om Anna og Pauline som betraktet eiendommen med troens øyne.
Anna og Pauline hadde tillit til Gud, og offeret 13. sabbat dette kvartalet er en anledning til å
lære andre om tro. En del av offeret går til å reise et bygg i Riga som skal være innflytelsessenter
med språkundervisning og helseklubb. Takk for at du planlegger et godt offer.