Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan
stå dere mot djevelens listige knep. (Ef 6,10–11).
Tjeneren reiser seg og går ut. Der får han se noe skrekkelig – en stor fiendehær
«med hester og vogner som omringet byen.» Han går til profeten Elisja, stotrer frem
nyheten og spør forskremt: «Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?»
Elisja svarer: «Vær ikke redd! … Det er flere som er med oss enn med dem», men
tjeneren later ikke til å fatte svaret. Elisja trekker ham bort til seg og ber for ham:
«Å, Herre, lukk opp guttens øyne så han kan se!» Profetens bønn blir besvart. Tjeneren
går igjen til vollene, men nå løftes sløret mellom det synlige og det usynlige.
Nå ser han ikke én hær, men to. «Herren åpnet hans øyne, og han fikk se at fjellet
var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja.» (2 Kong 6,15–17).
Når Paulus komponerer Ef 6,10–20, ber han om at de troende må kunne se
virkeligheten i den store striden og finne håp i det den åpenbarer for dem.
Studer Paulus’ konklusjon på brevet i Ef 6,10–20. Hva betyr hans kamprop for oss som står i
kampen i dag?
Paulus avslutter Efeserne med en oppfordring til kamp og ber de kristne ta plass i
kirkens krig mot det onde (Ef 6,10–20). Han begynner med en generell oppfordring
om å «bli sterke i Herren» (Ef 6,10), som han gjentar med ordene «Ta på Guds fulle
rustning» (Ef 6,11). Han underbygger kallet med et formål (å kunne motstå djevelens
listige knep, Ef 6,11), og med en begrunnelse: kampen er mot ondskapens åndehær
(Ef 6,12). Så gjentar Paulus kampropet i større detalj. De skal iføre seg «Guds fulle
rustning» så de kan gjøre motstand (Ef 6,13), ta på belte, brynje, sko, skjold, hjelm
og sverd (Ef 6,14–17). Nå er de fullt utrustet og klare til å gå inn i kampen slik soldater
på oldtidens slagmark gjerne gjorde, og det er å be (Ef 6,18–20).
Som et ekko av oppfordringer til kamp i GT taler Paulus om kirkens misjon som
om det var en militær konflikt med våpen. Dette gjør han klart i sin første befaling:
«Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10).
GTs oppfordringer til kamp (se f.eks. 5 Mos 20,2–4; Dom 7,15–18; 2 Krøn
20,13–20; 2 Krøn 32,6–8; Neh 4,14; Neh 4,19–20) understreker at Israels seier ikke er avhengig av
overlegne våpen eller en mer tallrik hær enn fiendens. Det kommer an på om man
setter sin lit til Guds nærvær og kraft. Nøkkelen til seier var ikke selvtillit, men tillit
til Guds kraft og hans hjelp. Paulus bruker disse tankene og formaner de troende til
å:
være aktive i kirkens misjon;
kjenne de usynlige faktorene som påvirker deres liv og vitnesbyrd;
være klar over hva Gud har gitt dem til hjelp og
være våkne for betydningen av enhet og samarbeid kristne imellom.
Hva burde Paulus’ advarsel om at vår kamp ikke er mot kjøtt og blod, men mot overnaturlige
fiender, si oss om hvor vårt håp om seier ligger?
Paulus avslutter brevet med en oppfordring til kamp som samler temaer og ideer som
er viktige for hele brevet. Han begynner med det overordnede temaet, fremsatt som
en hærleders kamprop: «Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10).
Resten av avsnittet, Ef 6,11–20, illustrerer og utbroderer temaet.
LesEf 6,10–20 igjen. Hvordan er den store konflikten mot overnaturlige krefter sentral i
Paulus’ poeng? Hvorfor er det viktig å ha denne sannheten for øye i vår vandring med Gud?
Paulus peker på Kristus som kilden til deres styrke med ordene «i Herren, i hans
veldige kraft» (Ef 6,10), for «Herre» viser alltid til Kristus i Efeserbrevet (Ef 2,21;
Ef 4,1; Ef 4,17; Ef 5,8; Ef 6,1; Ef 6,21). «Kirkens styrke bunner i at dens oppstandne Herre er
allmektig og leder dens krigføring.» – G. G. Findlay, The Epistle to the Ephesians,
(New York, USA: Ray Long og Richard R. Smith, 1931), s. 398.
Paulus bruker repetisjon i Ef 6,10. Synonymene styrke og kraft understreker
poenget: den kraften som skal komme til syne i kirken, bor ikke i de kristne,
den er lånt. Den kommer fra Herren, fra Kristus. Her sammenfatter Paulus et av
brevets viktige temaer: Guds kraft som deles med de kristne (Ef 1,19–22; Ef 2,4–6;
Ef 3,16–17). De finner kraft for enhver konflikt, nå og i fremtiden, i sin solidaritet
med den oppstandne og opphøyde Kristus.
Den første befalingen kunngjør at Kristus aktivt styrker de troende (Ef 6,10), men
alle tre medlemmene av Guddommen er med og styrker dem til åndskamp mot det
onde. Gud (Faderen) stiller sine våpen til rådighet som «Guds rustning» (Ef 6,11; Ef 6,13;
jf. Jes 59,17). Tidligere har Paulus pekt på Ånden som styrker de troende da han
ber om at Gud må «gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd» (Ef 3,16).
Her er det Ånden som gir dem sverdet, «Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,17).
Oppfordringen til de troende er: «Be alltid i Ånden» (Ef 6,18). Paulus vil at de skal
forstå at den treenige Gud er fullt opptatt med å utruste dem til kamp mot de onde
maktene.
Paulus bruker ofte militære uttrykk og bilder i brevene sine og ber de troende om å
leve som eksemplariske soldater. Ef 6,10–20 er hans lengste og mest konsentrerte
bruk av militært språk, og det er en av hans viktigste måter å forklare
evangeliet på. Etter å ha seiret over «maktene og åndskreftene» på korset (Kol 2,15),
anvender den opphøyde Kristus nå resultatene av denne seieren fra sin stilling som
Herre over maktene (Fil 2,9–11). Kristus rekrutterer tilhengere som soldater i den
kosmiske krigen og leder lysets hær mot en stor seier (1 Kor 15,54–58; 2 Tess 2,8;
Rom 16,20). Når vi samler Paulus’ bruk av militær symbolikk, ser vi at han forstår
konflikten mellom godt og ondt som «en langvarig kosmisk krig: kampene bølger
frem og tilbake mellom to hærer som står mot hverandre gjennom tidene inntil en
vinner den siste konfrontasjonen.» – Peter W. Macky: St. Paul’s Cosmic War Myth:
A Military Version of the Gospel. (New York, USA: Peter Lang Publishing, Inc.,
1998), s. 1.
Paulus’ hyppig brukte tema om en kosmisk krig gjennomsyrer også Efeserbrevet.
I kampropet (Ef 6,10–20) samler Paulus elementer av den kosmiske konflikten
som han allerede har brukt: Gud styrker de troende med overveldende «kraft»
(Ef 1,18–20; Ef 3,16; Ef 3,20); Kristi seier og opphøyelse over maktene (Ef 1,20–23); de
troende som en gjenoppstått hær av dem som en gang var døde, men som nå har fått
kraft fordi de er ett med den opphøyde Kristus og kan kjempe mot sin gamle hersker
(Ef 2,1–10); kirkens rolle i å avsløre maktenes kommende undergang for dem (Ef
3,10); bruken av Sal 68,19 for å fremstille Kristus som den seirende, guddommelige
kriger (Ef 4,7–11) og oppfordringen til de kristne om å «kle» seg i evangeliets
klær (se Ef 4,20–24). Når vi blir kalt til å ta på Guds «fulle rustning», er vi godt
utrustet til å forstå den kosmiske konfliktens sentrale rolle, men vi skal også stå fast i
vissheten om at vi har del i Kristi endelige seier.
Hvordan har du opplevd ikke bare denne kosmiske konflikten, men den seieren vi kan gjøre krav
på i Jesus? Hvorfor er hans seier så avgjørende for vårt håp og vår erfaring?
Les gjennom Ef 6,10–20, og legg merke til de tilfellene der Paulus bruker en form av verbet
stå. Hvorfor er dette viktig for ham?
Vi må forstå Paulus’ bruk av militære bilder i lys av oldtidens slagmark. Hva innebar
det å «stå» (Ef 6,11; Ef 6,13–14)? Antyder verbet bare en defensiv holdning? Kamptaler
i den store klassiske forfatteren Thukydids skrifter fremhever tre stadier som må
til om en side skal vinne:
soldater må marsjere for å møte fienden;
så må de angripe og «stå fast» eller «bli stående», gå i nærkamp med fienden
og til slutt må de «slå tilbake fienden» (se Thukydides: The Peloponnesian War [New York, USA: EP Dutton, 1910], 4, 10, 1–5).
Det som var nøkkelen til et oldtidsslag, var den andre av disse tre handlingene,
da de to styrkene braste sammen i «en forferdelig kakofoni av knust bronse, tre og
kjøtt», som forfatteren Xenofon omtaler som et ‘forferdelig sammenstøt.’» – Victor
Davis Hanson: The Western Way of War, (New York, USA: Oxford University Press,
1989), s. 152, 153. Den store utfordringen i oldtidens kamper var å stå støtt og holde
stand i det strategiske øyeblikk. I nærkampen som fulgte, ville hver side prøve å
oppnå moment for «støtet».
Paulus’ kamprop gjenspeiler slag der soldater ble «presset sammen og ga og
mottok hundrevis av slag på nært hold». – Victor Davis Hanson: The Western Way of
War, s. 152. Dette bekreftes når Paulus skildrer kirkens kamp mot sine fiender som
en brytekamp (Ef 6,12; se torsdagsavsnittet) og i bruken av verbet «å stå» i vers 13:
«så dere kan gjøre motstand på den onde dag».
Dette er ingen feriekoloni! Å «stå» er altså å stå i en intens kamp, bruke alle ens
våpen i nærkamp, et poeng som er innlysende ut fra det militære bildet i Paulus’
oppfordring, at de «står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet»
(Fil 1,27).
Les Hebr 12,4. Hvordan sammenfatter verset hva det vil si å stå i Herren? Og hvordan
inntar fellesskapet denne holdningen?
Hva tror du er grunnen til at Paulus lister opp en rekke titler på de onde åndskreftene i Ef
1,21; Ef 3,10 og Ef 6,10–20?
Paulus skildrer «vår kamp» (Ef 6,12) med et gresk ord for konkurransen mellom
brytere (palé). Siden bryting var god forberedelse til kamp, er det en passende
beskrivelse av den kampen mann mot mann som finner sted når hærer barker
sammen. Paulus understreker hvor reell de troendes nærkamp mot de onde maktene
er.
I sine brede beskrivelser («alle navn som nevnes kan» (Ef 1,21) og «ondskapens
åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12)) bekrefter Paulus at alle onde og overnaturlige
krefter er underlagt Kristus (Ef 1,21). Men det er aldri en god strategi å undervurdere
motstanderen. Paulus sier at vi ikke bare står overfor menneskelige fiender,
men «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12), ledet av en listig general,
djevelen (Ef 6,11). Men selv om vi må være på vakt mot vår store fiende, skal vi ikke
la oss skremme av ham. Gud er med oss i kampen (Ef 6,10) og har gitt oss de beste
våpen: sin egen rustning, «Guds rustning» (Ef 6,11; jf. Jes 59,15–17). Han har stilt
sin sannhet, rettferdighet, fred, tro og frelse og Den hellige ånd til vår disposisjon
(Ef 6,13–17). Når Gud går foran og vi er utstyrt fra topp til tå med rustningen han
har gitt oss, kan vi ikke tape (Rom 16,20; 1 Kor 15,23–24; 2 Tess 2,8).
Hvorfor bør vi gripe Herren Jesu hånd, han som er større enn disse kreftene og har beseiret
dem, i lys av at disse onde kreftene finnes og vi ellers er hjelpeløse mot dem?
«Vårt verk er aggressivt, og som Jesu trofaste soldater må vi bære den blod-fargede
fanen inn i fiendens festninger. ‘For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot
makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær
i himmelrommet.’ Hvis vi går med på å legge ned våpnene og senke den blodige
fanen og bli Satans fanger og tjenere, kan vi slippe konflikten og lidelsen. Men
denne freden får vi bare mot å oppgi Kristus og himmelen. Vi kan ikke godta fred
på slike betingelser. La det være krig, krig, til jordens historie er slutt, heller det enn
fred med frafall og synd.» – Ellen G. White: The Review and Herald, 8. mai 1888.
Hva er forholdet mellom Ef 6,10–20 og Åpenbaringen? Avsnittet avslører
det samme grunnsynet når det gjelder den siste tid, eller eskatologien, som kampmotivet
i Åpenbaringen (se Åp 12; Åp 16,12–16; Åp 19,17–21; Åp 20,7–10). I begge blir
Guds folk angrepet av fienden «i himmelrommet» som «er aktiv og mektig i den
nåværende tidsalder.» Hos begge blir Guds folk oppmuntret av «bildet av fremtidens
evighet». Dessuten «peker begge scenariene frem til det endelige slaget når fienden
vil bli fullstendig nedkjempet, hvoretter den nye, evige tidsalder begynner», en
ny tid med «Guds folks endelige, herlige liv» og «fiendens evige undergang». (Se
Yordan Kalev Zhekov: Eschatology of Efesians (Osijek, Kroatia: Evangelical Theological
Seminary, 2005), s. 217, 233–235.)
Forslag til samtale
Når har du hatt de klareste konfrontasjonene med mørkets makter? Hva har de beste strategiene
vært da?
Med bakgrunn i Ef 6,10–20: Hvordan ville du hjelpe en som virker spesielt plaget av «ondskapens
åndehær» (Ef 6,12)?
Hvordan kan vi best oppdage og avvise «djevelens listige knep» (Ef 6,11)? F.eks.: Hvor ofte er du
klar til å oppgi troen fordi du føler at du er for stor en synder til å bli frelst? Hvem gir deg slike
tanker – Kristus eller mørkemaktene? Hvorfor må du gjøre krav på de mange store løftene vi har
fått i Jesus når du har det slik?
Vineta ble forskrekket da hun trådte inn i klasserommet der hun undervist 15–16-åringer i
Latvia. Det var rene begravelsen. Alle gråt. Hun ba en av jentene forklare hvorfor.
Hun sa at Andrei hadde dødd i friminuttet. Han hadde svingt på et fotballmål da det ringte inn.
Han slapp taket og hoppet, men målet var ikke sikret, og jernstangen falt over ham og slo ham i
hodet. Og nå var han død.
Vineta visste ikke hva hun skulle si. Hun ba Gud om visdom og åpnet munnen uten å vite hva
hun skulle si. Men Gud ga henne tankene.
«Hør her», sa hun. «Dette handler ikke om oss. Vi må heller be for Andreis mor, som har
brystkreft, og for lillesøster i første klasse, og for faren, som er alkoholiker. Vi må be for resten av
familien. Vi har ikke tid til å gråte.» Gråtingen dabbet av.
«Det er også en annen ting. Dere er snart ferdige på skolen. Dere har planer for videre studier.
Det hadde ikke Andrei. På grunn av forholdene hjemme, ville han arbeide for å ta seg av mor og
søster. Han skulle arbeide på sagbruket der han ikke engang ville få ferie. Han måtte tjene penger
for å hjelpe mor og søster siden faren bare drikker.»
Vineta trakk pusten. «Dere vet jo at alle på sagbruket drikker og røyker.» De nikket. «Ville
Andrei ha begynt å drikke og røyke?» Elevene nikket. «Ja, han ville ha begynt å drikke», sa en.
«Ja, han ville ha begynt å røyke», sa en annen.
«Andrei trodde på Gud», sa Vineta. «Han elsket sin mor. Han elsket lillesøster. Han hadde
også med godsaker til henne på skolen. Han var snill. Kan det tenkes at hvis han hadde levd litt
lenger, så ville han ha forandret seg så Gud ikke kunne ha tatt ham opp til himmelen? Bibelen
sier at det ikke skal finnes drukkenbolter i himmelen. Kanskje tillot Gud denne fryktelige ulykken
fordi Andrei nå er frelst.»
Klassen tidde. De var triste, men de var enige med læreren.
Vineta ba dem reise seg. Sammen ba de for Andrei og familien.
Offeret 13. sabbat vil gjøre det mulig for tenåringer i Latvia å lære mer om den Gud som tilbyr
evig liv. En del av offeret vil bidra til å bygge et innflytelsessenter i hovedstaden Riga der unge
mennesker kan lære språk og delta i sport og andre Kristus-sentrerte aktiviteter. Takk for at du
planlegger et godt offer.