Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende
piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. (Ef 6,16–17).
I John Bunyans andaktsklassiker The Pilgrim’s Progress, som han skrev i fengsel,
blir Kristen eskortert inn i våpenhuset på et slott og vist «all slags utstyr [våpen] som
deres Herre hadde sørget for til pilegrimer, som sverd, skjold, hjelm, brynje, bønn og
sko som ikke slites ut. Og her var det nok av dette til å utruste like mange mann til
tjeneste for Herren som det finnes stjerner på himmelen.» Før Kristen drar, blir han
igjen eskortert inn i våpenhuset der «de [utstyrte] ham fra topp til tå med det som
var ugjennomtrengelig i tilfelle han skulle bli angrepet på veien».
Bunyans tekst fra 1678 minner om Efeserbrevet som Paulus skrev ca. 1600 år
tidligere, også fra et fengsel. Paulus tenker seg at en stor hær, kirken, besøker Guds
våpenhus og ifører seg Guds panoplia, en full rustning fra topp til tå. Guds våpenlager
inneholder nok av de fineste våpen til at alle soldatene i hæren kan bli «kledd i
stål fra topp til tå» når de drar ut for å kjempe for fred i hans navn.
LesEf 6,10–20. Hva sier Paulus om kirkens krigføring? Skildrer han bare en enkelt troendes
åndelige kamp mot det onde, eller kirkens felles krig mot det onde?
I gresk og romersk krigføring var seier avhengig av samarbeidet mellom soldater i en
militær enhet og spesielt av at de støttet hverandre i kampens hete. Individualisme i
kamp ble sett på som et kjennetegn på barbariske krigere, de var dømt til å tape.
Det finnes gode grunner for å støtte tanken om at Paulus (i tråd med denne
vanlige militære oppfattelsen) først og fremst er opptatt av menighetens felles kamp
mot det onde i Ef 6,10–20:
Avsnittet er høydepunktet i et brev om kirken.
Det ville være merkelig om Paulus avsluttet brevet med å tegne en enslig kristen
kriger i kamp mot mørkemaktene;
I slutten av avsnittet understreker Paulus kristent
kameratskap i sitt kall til bønn «for alle de hellige» (Ef 6,18–20);
Og viktigste
av alt: når Paulus tidligere i brevet omtaler ondskapens makter, er det som kontrast
til kirken, ikke den enkelte troende: «Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort
gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet» (Ef 3,10).
Derfor skildrer ikke Ef 6,10–20 en ensom kriger som står overfor det onde.
Nei, Paulus taler som general til kirken som en hær. Han kaller oss til å iføre oss vår
fulle rustning og stå sammen i kampen. Paulus velger å avslutte sin vektlegging av
kirken, der han har beskrevet kirken som Kristi kropp (Ef 1,22–23; Ef 4,1–16), Guds
bygning/tempel (Ef 2,19–22) og Kristi brud (Ef 5,21–33), med et siste bilde: kirken
som den levende Guds hær. Siden «den onde dag» (Ef 6,13) nærmer seg i den lange
kampen mot det onde, er det ikke nå vi skal vakle i vår iver for Gud eller troskap mot
hverandre som soldater i Kristi hær.
Hvordan kan vi arbeide sammen i den store konflikten så vi hjelper hverandre i kampen mot det
onde, uansett hvilken form det tar?
Advarselen om en intens kamp (Ef 6,13) forbereder leserne på Paulus’ siste kall til å
stå (hans fjerde, jf. Ef 6,11; Ef 6,13) og er et detaljert kamprop (Ef 6,14–17). Paulus beskriver
det å «spenne beltet om livet» (se Jes 11,5). Oldtidens løstsittende plagg måtte
bindes rundt livet før arbeid eller kamp (se Luk 12,35; Luk 12,37; Luk 17,8). Paulus tenker seg at
den troende tar på rustning slik en romersk legionær ville ha gjort det, og begynner
med lærbeltet med dets dekorative belteplater og spenne. Fra beltet hang en rekke
lærreimer dekket med metallskiver som dannet et «forkle». Det viste ens rang og
skulle legges merke til. Det bandt opp plaggene og holdt andre gjenstander på plass.
Sannheten er ikke de troendes egen, den er en gave fra Gud (jf. frelse i Ef 2,8).
Men den må ikke være en abstrakt, fjern ressurs uten følger for livet. De skal
«spenne» på seg Guds sannhet, oppleve og bruke denne Guds gave. Det er ikke så
mye at de har Guds sannhet som at Guds sannhet har og beskytter dem.
Så oppfordrer Paulus dem til å kle seg i «rettferdighetens brynje» (se 1 Tess 5,8).
Som sannhetens belte er også den fra Gud, og den er en del av Jahves rustning i hans
rolle som den guddommelige kriger (Jes 59,17). Den rustningen soldater på Paulus’
tid brukte, var laget av små jernringer, plater av bronse eller jern, eller jernbånd som
var festet sammen. Denne rustningen eller brystplaten beskyttet vitale organer mot
fiendens slag og støt. På lignende vis skal de kristne oppleve den åndelige beskyttelsen
Guds rettferdighet gir. Den er Guds gave til oss. I Efeserbrevet forbinder
Paulus rettferdighet med hellighet, godhet og sannhet (Ef 4,24; Ef 5,9), og den er det
som gjør at vi behandler andre rett og godt, spesielt andre i kirken.
På hvilke måter har du opplevd at godhet, hellighet og sannhet kan være et vern?
Når en romersk soldat forberedte seg til kamp, tok han på solide militærsandaler.
Sålen var i flere lag, og sandalene var robuste så soldaten sto støtt (Ef 6,11; Ef 6,13–14).
Paulus forklarer fottøyet med ord fra Jes 52,7, som feirer øyeblikket da en budbærer
kommer med nyheten om at Jahves kamp for sitt folk er vunnet (Jes 52,8–10)
og at det nå hersker fred: «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den
som bringer bud, forkynner fred» (Jes 52,7).
Se over de åtte gangene Paulus understreker fred i Efeserbrevet. Hvorfor bruker han et militært
bilde når han er så opptatt av fred? Ef 1,2; Ef 2,14–15; Ef 2,17; Ef 4,3; Ef 6,15; Ef 6,23.
Paulus feirer freden som Kristi verk, han er «vår fred» og forkynner fred «for dere
som var langt borte, og for dem som var nær» (Ef 2,14–17), og samler jøde og hedning
i «ett nytt menneske» (Ef 2,15). Ved å holde i liv evangeliets fortelling om
Kristi redning og hans skapende fredsverk, ved å feire hans seier i fortid og se frem
mot fremtidens seiersrop, tok de troende sko på føttene og sto klare til kamp. Som
sendebudet i Jes 52,7 er de troende sendebud som forkynner Kristi seier og hans
fred.
Men Paulus vil ikke vi skal tro han oppfordrer til bruk av militære midler mot
våre fiender. Det er derfor han sier de forkynner «fredens evangelium» (Ef 6,15).
Han vil heller ikke de skal være aggressive overfor andre, for han har lagt vekt på
samhold, oppbyggelig tale og medfølelse (se spesielt Ef 4,25–5,2). Kirken skal «føre
fred» (ikke krig) med evangeliets arsenal av kristne dyder (ydmykhet, tålmodighet,
tilgivelse, osv.) og praksis (bønn, tilbedelse). Dette er en strategi som peker mot
Guds plan om å forene alt i Kristus (Ef 1,9–10).
Ellen G. White skildrer vårt liv som kristne med Paulus’ bilde: «Gud ber oss iføre oss rustningen.
Vi vil ikke ha Sauls rustning, men hele Guds rustning. Da kan vi gå til arbeidet med hjerter fulle
av Kristi ømhet, medfølelse og kjærlighet.» – [Australasian] Union Conference Record, 28. juli
1899.
Når og hvordan bør de som kjemper i den store konflikten bruke skjoldet, hjelmen og sverdet?
Ef 6,16–17.
Paulus’ skjold er en romersk legionærs store, rektangulære skjold. Det var laget
av tre og dekket med skinn, og kantene buet innover til vern mot angrep fra siden.
Når det ble gjennomvått, kunne skjoldet «slukke … brennende piler», piler som var
dyppet i tjære og tent på. Paulus’ beskrivelse av «troens skjold» gjenspeiler GTs
bruk av skjoldet som et symbol på Gud som beskytter sitt folk (1 Mos 15,1; Sal 3,4).
Å ta opp «troens skjold» (Ef 6,16) er å gå inn i kampen med tillit til en Gud som
kjemper for dem (Ef 6,10), deler ut de beste våpen (Ef 6,11; Ef 6,13) og sikrer dem seier.
Dessuten ble romernes krigshjelm laget av jern eller bronse. Hjelm delen som beskyttet
hodet, ble tilføyd en plate bak som beskyttet nakken, ørevern, et pannevern
og hengslede plater som beskyttet kinnene. I lys av den beskyttelsen hjelmen ga,
symboliserer «frelsens hjelm» (Ef 6,17) den frelsen de troende opplever i solidaritet
med den oppstandne og opphøyde Kristus (Ef 2,6–10). Å ta på seg «frelsens hjelm»
betyr å avvise frykten for åndskrefter som var så vanlig den gang og sette sin lit til
Kristi makt (se Ef 1,15–23; Ef 2,1–10).
Den siste delen av rustningen er «Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,17), med
hentydning til den romerske legionærens korte, tveegget sverd. Den vanlige taktikken
i kamp var å kaste to spyd (ikke nevnt av Paulus) og deretter trekke sverdet
og angripe med det korte sverdet i en støtbevegelse. De troendes sverd er «Åndens
sverd» fordi det gis av Ånden og kalles «Guds ord». Paulus trer frem som general og
sender et kamprop idet han lover håp og seier fra sin øverstkommanderende. Det er
disse løftene i Ef 6,10–20 som utgjør «Guds ord» som hovedvåpenet i kampen
mot det onde. «Guds ord» viser altså til evangeliets løfter som vi finner i Bibelen.
Vi er kanskje ikke så begeistret for militære bilder, men hva burde de si oss om hvor reell den
store konflikten er og hvor alvorlig vi bør ta den?
Som avslutning på kallet til kamp ber Paulus dem holde ved i den viktige, vedvarende
bønnetjenesten «for alle de hellige» (Ef 6,18) og for ham som ambassadør
i fangenskap (Ef 6,19–20). Oppfordringen til bønn kan ses som en forlengelse av
det militære billedspråket, siden det å rope til Gud (eller gudene) i bønn var vanlig
på slagmarken. Et bibelsk eksempel kom etter Jahasiels oppfordring til kamp, da
Josjafat og «hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Herren og tilba
ham» (2 Krøn 20,18). Bønn er ikke rustningens syvende del, men det er en del av
Paulus’ kamprop og militære metafor.
I den første av to oppfordringer til bønn ber Paulus dem holde ved i bønn «for alle
de hellige» (Ef 6,18). Hvis kirken skal seire i kampen mot ondskapens makter, må
den praktisere avhengighet av Gud med bønn inspirert av Guds Ånd.
Paulus’ andre bønn gjelder ham selv: «også for meg» (Ef 6,19). Han ber dem be
om at Gud må gi ham det riktige budskapet («at de rette ordene må bli gitt meg»), til
riktig tid («når jeg skal tale»), på den riktige måten (forkynne «frimodig»), og om et
svært viktig tema, «evangeliets mysterium» (Ef 6,19). Den siste setningen viser til
det vi kan kalle Guds «åpne hemmelighet» om Guds inngripen gjennom Kristus for
å frelse hedninger sammen med jøder (se Ef 3,1–13) og skape «et nytt menneske» (Ef
2,15; se også Ef 2,11–22), som et signal om den overordnede planen om «å sammenfatte
alt i Kristus» (Ef 1,10).
«En hær i kamp ville bli forvirret og svekket om ikke alle samarbeidet. Hvis
soldatene skulle handle ut fra sine egne impulsive ideer uten tanke for de andres
posisjoner og innsats, ville de være en samling uavhengige atomer. De kunne ikke
utføre arbeidet som en samlet kropp. Så Kristi soldater må handle i harmoni. De må
ikke bare tenke på seg selv. Gjør de det, vil Guds folk ikke være i full harmoni, med
ett sinn, og opptatt av ett stort mål. Deres anstrengelser vil ikke bære frukt, deres
tid og evner vil være bortkastet. Samhold er styrke. Noen få omvendte sjeler som
handler i harmoni, som handler ut fra ett stort mål og under én leder, vil vinne seire
ved hver anledning.» – Ellen G. White: Spalding and Magan Collection, s. 121.
Hva har det å si at Paulus beskriver seg selv som sendebud i lenker (Ef 6,20)?
Det var ofte vanskelig å være ambassadør i krigstid, så Paulus’ skildring er i tråd
med hans militære metafor. Ambassadører skulle behandles med respekt. Så det er
stor kontrast mellom Paulus’ status som ambassadør for universets øverste hersker
og den respektløsheten lenkene avslører. Men siden ambassadører bar et «tjenestekjede
», kan Paulus’ omtale av en «lenke» være «krydret med ironi» så han ser
på lenken sin som «en dekorasjon han skal bære som en utmerkelse». – David J.
Williams: Paul’s Metaphors: Their Context and Character (Peabody, MA, USA:
Hendrickson, 1999), s. 152.
Forslag til samtale
Hva innebærer det for deg og din menighet å «føre fred» i ditt hjørne av en verden som er i krig?
Hvordan kan vi være fredsarbeidere i en verden som er preget av aggresjon og vold?
Hvilke «brennende piler» sendes i din retning? Hvordan kan du sikre deg at «troens skjold» er der
og kan slukke dem?
Noen ganger snakker vi om «bønnekrigere». Hvordan kan vi gjøre «bønnetjeneste» ut fra Ef
6,18–20?
Hvordan bør vi behandle dem som er såret på den store konfliktens slagmark? Hvordan bør vi behandle
den kristne som i kampens hete flykter av frykt eller åpenlyst går over til den andre siden?
På vei ut av en butikk i Latvia så Vineta en svartkledd kvinne. Svart er sørgefargen i Latvia.
Det var dagen etter at Andrei, en av Vinetas elever, hadde omkommet i en tragisk ulykke i
skolegården. Hun følte hun måtte snakke med kvinnen.
«Er du Andreis mor?» spurte hun. Moren nikket. «Jeg var læreren hans», sa Vineta, og langsomt
og mildt sa hun det hun hadde sagt i klassen. «Andrei trodde på Gud, og han var glad i deg
og lillesøster. Han var snill. Kanskje ville han ha blitt en annen på sagbruket? Enn om han hadde
begynt å drikke? Bibelen sier at det ikke er drukkenbolter i himmelen. Kanskje lot Gud det skje
fordi Andrei nå er frelst?»
Neste dag kom rektor til Vineta. «Andreis mor har ringt i ett sett og anklaget skolen for sønnens
død», sa hun. «Men i dag ringte hun og sa at hun hadde snakket med deg og funnet fred.
Hun vil ikke ringe mer, men hun vil at du skal lede begravelsen. Så gå hjem og forbered deg til
begravelsen, Vineta.»
Vineta ble forfjamset. «Jeg har aldri ledet en begravelse før. Jeg vet ikke hvordan man gjør
det.» «Du klarer det, det går fint», sa rektor. Vineta laget en preken om Lasarus.
En stor flokk kom til begravelsen. Vineta sto ved kisten og talte. «Hadde Jesus vært her i dag,
ville han ikke ha tillatt kisten å komme ned i graven. Han ville ha sagt: ‘Kom ut av kisten.’ Men
jeg vet, og dere skal vite, at en dag vil Jesus si disse ordene, og Andrei skal komme ut av graven
og leve evig.»
Den kvelden ringte en av lærerne på skolen til Vineta: «Moren til en elev ba meg ringe. Elevens
bestemor er død, og de vil du skal lede begravelsen.»
Det var en lett oppgave, for bestemoren hadde levd som en engel. Etterpå sa Vineta til en
slektning: «Vet du hvorfor jeg liker begravelser? Ingen er uenig, og alle hører etter.»
Vineta har to sønner og tjener ikke all verden som lærer. Mens hun lurte på hvordan hun skulle
klare økonomien, kom hun til å tenke på begravelser. Hun ringte et begravelsesbyrå der hun etter
hvert ledet 200 begravelser før hun tok spranget fra skolen til en ny karriere.
Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil gi tenåringer i Latvia muligheten til å lære Gud bedre
å kjenne med løfter om evig liv. En del av offeret vil bidra til å bygge et innflytelsessenter i
hovedstaden Riga der unge mennesker kan lære språk og delta i sport og andre Kristus-sentrerte
aktiviteter. Takk for at du vil gi et godt offer.