For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det
hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt
i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle
vandre i dem (Ef 2,8–10).
Turister i London klatrer om bord i London Eye, en Pariserhjul-lignende attraksjon.
137 meter over Themsen kan man se alt: Big Ben, parlamentet og mange historiske
slott og katedraler. For NT-forskeren Nicholas Thomas «Tom» Wright, «kan brevet
til efeserne og dets forhold til resten av Paulus’ brev sammenlignes med London
Eye. Det er ikke det lengste eller mest utførlige av hans brev, men det gir en betagende
utsikt over hele landskapet. Mens hjulet beveger seg, får du se det ene temaet
etter det andre i fugleperspektiv.» – Paul for Everyone: The Prison Letters, (London:
SPCK, 2004), s. 3.
I Efeserbrevet er ikke Paulus spesielt opptatt av lokale spørsmål. Det er som om
han henvender seg til kristne overalt. Brevets tidløse natur gjør at den «betagende
utsikten» som Paulus presenterer, får komme inn i vår egen verden og tanke. Når
vi ser over kapitlene, så la oss huske dette spørsmålet: Hvilke viktige sannheter i
Efeserbrevet bør fortsette å forme vårt liv som kristne?
Noen har beskrevet Efeserne som NTs Alper. Som fjellguide tar Paulus oss med på
en rask oppstigning i Ef 1. Vi blir andpustne og forundret over utsikten fra
toppen.
Reflekter over Ef 1. Hva er spesielt inspirerende? Hvilke topper ser du?
Ef 1,3–14 er som et kart oppe på en fjelltopp som peker ut toppene i
horisonten mens Paulus viser oss vår velsignede plass i frelsesplanens vidstrakte
landskap. Landskapet dekker hele spennet av frelseshistorien, fra en evig fortid,
gjennom Guds handlinger i Kristus og til en evig fremtid. Guds handling for å frelse
mennesker avspeiler initiativer tatt «før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4) og som
nå realiseres i vårt liv (se Ef 1,7–8; Ef 1,13–14). Disse strategiene fra før skapelsen ville bli
fullført ved tidens ende (Ef 1,9–10). Da ville «alle ting», både «i himmelen» og «på
jord» forenes i Kristus, og Guds plan for «tidens fylde» bli oppfylt (Ef 1,10). Da ville
vi fullt ut oppleve Guds mystiske plan (Ef 1,9). Her og nå kan vi være sikre på at den
frelsen i Kristus vi står i, er en viktig del av Guds plan om å frelse «alt».
På en fjelltopp inspireres vi til takksigelse. I Ef 1,15–19 takker Paulus
Gud mens han ber om at de kristne må få oppleve frelsen Gud har planlagt for dem.
Vi klatrer en ny, bratt bakke idet han peker oppover til den oppstandne, opphøyde
Kristus, som for all tid hersker over enhver tenkelig makt (Ef 1,20–23). Ved Guds
nåde uttrykt i Kristus Jesus kan vi leve dagen i dag på fjelltoppen!
Ef 1,4 sier at «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans
ansikt, hellige og uten feil» i kjærlighet. Tenk over det. Utvalgt i ham før verden ble til! Hva
burde dette si deg om Guds ønske om at du skal bli frelst?
Prøv å svare på dette spørsmålet mens du leser Ef 2: Hva har Gud gjort for oss i sin Sønn
Jesus Kristus?
«Men Gud ...» Dette må være de to ordene som gir oss mest håp. I Ef 2,1–10
beskriver Paulus lesernes mørke fortid. De var som alle andre, i opprør mot Gud,
deres liv var preget av synd og Satan (Ef 2,1–3). «Men Gud er rik på barmhjertighet
...» Og hva gjorde Gud for dem og oss?
Han gjorde oss levende med Kristus – Kristi oppstandelse er vår.
Han reiste oss opp med Kristus – Kristi himmelfart er vår.
I himmelen satte han oss med Kristus – Kristi kroning er vår (Ef 2,4–7).
Vi er ikke bare tilskuere til de store hendelsene i Kristi liv! Gud foretar disse
bemerkelsesverdige handlingene, ikke fordi vi har fortjent det, men på grunn av sin
nåde (Ef 2,8–9), og han vil de troende skal leve i solidaritet med Jesus og gjøre «gode
gjerninger» (Ef 2,10).
Hvis Ef 2,1–10 lærer at vi lever i solidaritet med Jesus, lærer Ef
2,11–22 at vi lever i solidaritet med andre som en del av hans kirke. Jesu død har
både vertikale fordeler som sikrer den troendes forhold til Gud (Ef 2,1–10), og horisontale
fordeler som sementerer vårt forhold til andre (Ef 2,11–22). På korset river
Jesus ned alt som skiller hedningkristne fra jødekristne, også misbruk av loven for å
øke forskjellene (Ef 2,11–18). Jesus bygger også et fantastisk, nytt tempel bestående
av kristne. Hedningene, som en gang sto utenfor tilbedelsen i templet, blir nå ett
med jødekristne. Vi blir også en del av Guds kirke, «et hellig tempel i Herren» (Ef
2,19–22).
Ved Guds nåde kan du leve denne dagen i solidaritet med Jesus og dine trosfeller.
Ef 2,8–10 har spilt en rolle i mange omvendelser. I disse versene fant
Martin Luther en nåde som vant hans hjerte, og han oppdaget noen av reformasjonens
store sannheter: Frelsen er ved tro alene, ved nåde alene, ved Kristus alene
og alene til Guds ære. I 1738, atten dager etter omvendelsen i Aldersgate Street i
London, forkynte John Wesley ved Oxford University med «et rop fra hjertet» og
«et manifest til en ny bevegelse». Teksten? Ef 2,8. (Se A. Skevington Wood,
«Strangely Warmed: The Wesleys and the Evangelical Awakening», Christian
History [magasin], bind 5, nr. 1 [1984]).
Hvorfor er det både viktig og spennende å tilhøre Guds kirke? Ef 3.
Vi blir glade når vi hører folk si positive ting om kirken. Men selv de mest ivrige
kommer til kort sammenlignet med Paulus’ sprudlende vitnesbyrd om kirken i
Ef 3. Han begynner på en rapport om sine bønner for kristne i Efesos (Ef 3,1;
jf. Ef 1,15–23), men avbryter for å ta opp kirkens tilblivelse (Ef 3,2–13) og fullfører
deretter rapporten om sine bønner (Ef 3,14–21). Underveis får vi høre viktige ting
om Guds «plan» eller «mysterium»:
I evigheten tenker Gud ut «mysteriet» eller «planen» om kirken (Ef 3,3–5; Ef 3,9; Ef 3,11).
I og med Jesu liv og død, er den lenge skjulte planen «fullført» (Ef 3,11; jf. Ef
2,11–22).
For Paulus åpenbares «mysteriet» om kirken og det forbløffende faktum at hedninger
skal ha fullverdig del i den (Ef 3,3–6).
Paulus er med og sprer det gode budskap som forkynner «Kristi ufattelige
rikdom» for hedningene (Ef 3,8–9).
Med mange mennesker vunnet for Kristus, viser kirken, som består av både jøder
og hedninger, «Guds mangfoldige visdom» for «maktene og åndskreftene i himmelrommet»
(Ef 3,10) og kunngjør deres kommende undergang (se Ef 6,10–20).
Planen om å forene alt i Kristus (Ef 1,10) er i gang, og tiden er kort.
Denne forståelsen av kirken får Paulus til å be for de kristne. Hvorfor ikke tenke deg
at han ber bønnen i Ef 3,14–21 for deg? Hvorfor ikke se for deg at han ber om
at du må bli «fylt av hele Guds fylde» (Ef 3,19) og delta fullt ut i det mysteriet som er
kirkens enhet?
Hvilke stengsler som ikke burde være der, finnes mellom troende, slik Paulus ser det? Hva kan
du gjøre med det?
I Ef 4 ber Paulus de kristne om å slutte med noen ting og heller gjøre andre. Hva?
Ef 4 begynner og ender med oppfordringer om å ta vare på hverandre (Ef
4,1–3; Ef 4,32). Mellom disse oppfordringene gir Paulus sterk støtte til tanken om at vi bør
fostre enhet i kirken. Han gir en liste på syv ting som er ett: Det er en kropp, én Ånd,
ett håp, én Herre (Jesus Kristus), én tro, én dåp, én Gud og alles Far (Ef 4,4–6). Vi
bindes sammen av disse åndelige virkelighetene. Vi utgjør en enhet.
Enheten er nok en teologisk visshet, men den krever hardt arbeid. Så vi bør sette
«alt inn på å bevare Åndens enhet» (Ef 4,3). En måte vi kan gjøre det på, er ved å
være en aktiv «del» av Kristi kropp (Ef 4,7–16). Hvert medlem har en gave som del
av kroppen og bør bidra til dens helse (Ef 4,7; Ef 4,16). Og alle burde dra nytte av arbeidet
som apostler, profeter, evangelister, pastorer og lærere legger ned (Ef 4,11–12). De er
leddbånd og sener som har en samlende funksjon og hjelper oss å vokse opp sammen
til Kristus som er kroppens hode (Ef 4,13; Ef 4,15).
Paulus sa også at «Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss
kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et
bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep» (Ef 4,14), ord som tyder
på at den første menighet sto overfor interne kamper med «listige, forførende knep».
På vei mot sin siste appell: «Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi
hverandre» (Ef 4,32), ber han dem legge av sin hardhjertethet (Ef 4,17–24) og holde
seg fra sinne og bråk, og heller si ting som bygger opp så det blir til velsignelse (Ef
4,25–31).
Dette kapittelet om enhet er lett å lese når det hersker fred. Det er mer utfordrende
– og viktigere – å lese det når konfliktene melder seg. Husker du å oppleve enheten i
Kristi kropp, den enheten han døde for?
Hvordan kan vi bidra til enhet i kirken, både lokalt og i større sammenheng? Hvorfor er det
viktig at vi gjør det vi kan?
Tenk over hvordan Paulus ber oss leve ut evangeliet i vårt forhold til andre mens du leser
Ef 5. Hvilke av formaningene hans taler mest til deg?
Hvis du begynner lesingen med Ef 5, kan du gå glipp av den fulle kraften til
et viktig tema. Så start med Ef 4,32, der Paulus sier at de skal være gode mot
hverandre, vise medfølelse og tilgi hverandre «slik Gud har tilgitt dere i Kristus».
Som kristne er vi kalt til å leve vårt liv med andre i lys av Guds tilgivelse og nåde
mot oss. Vi skal gjøre som Gud! (Jf. Matt 5,43–48.)
Paulus sammenligner denne etterligningen av Guds kjærlighet med hedningenes
generelle livsstil. I stedet for å sette pris på andre som søsken i Guds familie,
utnytter folk altfor ofte andre til egen seksuelle nytelse og skryter av det (Ef 5,3–4).
Han sier slik oppførsel ikke har noen fremtid i den verden Gud planlegger (Ef
5,5–7).
De troende skal heller vende seg fra mørket i sin fortid og leve «som lysets barn»
(Ef 5,8–10), og etterligne Faderens kjærlighet. Paulus advarer igjen mot «mørkets
gjerninger» som gjøres «i det skjulte» (Ef 5,11–12). Vi skal derimot leve i Kristi lys
(Ef 5,13–14). I stedet for å kaste bort livet i drukkenskap, bør vi «bruker den dyrebare
tiden godt» og takke Gud for hans kjærlighet (se Ef 5,15–21).
Paulus utvider temaet om å imitere Guds kjærlighet med råd til kristne ektefolk.
Kristi selvoppofrende kjærlighet til kirken blir et forbilde for kristne menn (Ef
5,25–33), og menighetens troskap mot Kristus blir et forbilde for kristne koner (Ef
5,22–24). I stedet for å bruke seksualitetens gave utsvevende og egoistisk, er kristne
opptatt av å verdsette hverandre og bli «ett kjød» (Ef 5,28–33).
«Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn» (Ef 5,1). Ved Guds nåde er
du kalt til å leve ut denne formaningen i forholdet til andre.
I Ef 5,2 står det at vi skal «leve i kjærlighet». Hvordan hjelper dette oss til å forstå hva
Paulus mener med å ha «Gud som forbilde» i Ef 5,1?
Vi avslutter med noen tanker om Ef 6, der vi oppdager at kirken, vi, er Guds
hær som fører fred.
I Efeserbrevet har Paulus fremstilt kirken som Kristi kropp (Ef 1,22–23; Ef 4,11–16),
Guds tempel (Ef 2,19–22), og Kristi brud/kone (Ef 5,21–33). I Ef 6,10–20 skildrer
Paulus kirken som Guds hær og oppfordrer til kamp. Det er et avsnitt med mye
godt stoff, men det kan misforstås.
Vi kan misforstå Paulus’ ord som en oppfordring til å bære våpen eller å være
harde mot andre. Men Paulus har lagt vekt på enhet, oppbyggelig tale og ømhet (se
spesielt Ef 4,25–5,2). Han beskriver Guds gode nyheter som «fredens evangelium»
(Ef 6,15). Den militære metaforen er ikke en oppfordring til krig i vanlig forstand.
Vi skal heller føre fred i åndskampen mot det onde. Paulus går ut på den store konfliktens
slagmark og ber oss tre inn i Guds hær.
Vi bør gjøre det med et realistisk syn på fienden, for det nytter ikke å undervurdere
motstanderen. Vi står ikke bare overfor menneskelige fiender, men «ondskapens
åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12), ledet av djevelen som en listig general (Ef
6,11). Vi behøver ikke å la oss skremme av fienden. Gud står hos oss i kampen (Ef
6,10) og har gitt oss de beste våpen, sin egen rustning, «Guds fulle rustning» (Ef
6,11; jf. Jes 59,15–17). Han har stilt sannhet, rettferdighet, fred, tro, frelse og Ånden
til rådighet for oss (Ef 6,13–17). Når Gud går foran og vi er utstyrt fra topp til tå i
med rustningen han har gitt oss, kan vi ikke tape. Seieren er sikret.
Spørsmål til drøftelse
Vi blir ikke frelst av våre gjerninger, men hva mener Paulus når han skriver at vi ble «skapt i Kristus
Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem»
(Ef 2,10)? Så hva er hensikten med gode gjerninger?
Paulus skriver: «Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber
om og forstår» (Ef 3,20). Hvilken kraft virker i oss, og hvordan skal denne kraften vise seg i vårt liv?
Oleg fikk mer enn en ektefelle da han giftet seg. Sveltana hadde fantastiske krefter. Oleg var
plaget av konstante hodepiner, men når Svetlana la hånden på hodet hans, forsvant smertene.
Han visste ikke hvordan, men det var mye man ikke forsto i sovjet-Latvia. Men én ting visste
han: Det fantes ingen Gud.
Men han trodde på usynlige krefter. Sveltana leste om slikt og hadde kontakt med en kraft.
En gang sa stemmen at hun skulle bruke kreftene til å stoppe bilmotoren mens han holdt på med
bilen. Før hun hadde tenkt ferdig tanken, stoppet motoren. Stemmen var iblant så høy at hun lurte
på om Oleg hørte den.
Oleg tenkte ikke mer over det før stemmen sa at Svetlana skulle drepe ham og barna. Hun
nektet og falt ned i en dyp depresjon. Hun ville bare dø. Oleg ble redd og dro sin vei med barna.
Sveltanas mor ringte etter sykebil, og Sveltana kom på psykiatrisk sykehus. Der spurte en
eldre psykiater henne hvorfor hun ville dø. «En usynlig kraft har tatt bolig i hodet mitt, og jeg
vil ikke leve slik lenger», sa hun. «Kanskje har jeg blitt gal.» «Du er ikke gal», sa han. «Det du
trenger, er en som har greie på Bibelen.»
Da Oleg spurte psykiateren om Sveltana noen gang ville kunne komme hjem, sa han: «Jeg kan
ikke ha henne her, for hun er ikke gal. Hun trenger ikke sykehus. Hun trenger kirken.»
Oleg ble sjokkert. En sovjetisk psykiater om anbefaler kristendommen? Han visste ikke sin arme
råd. De hadde ingen bibel og ingen kontakt med noen kirke. Sveltanas mor spurte en eldre kvinne
på jobben: «Vet du hvor jeg kan finne en bibel eller snakke med noen om Gud?» Kvinnen var
adventist. «Selvsagt, pastoren min kan snakke med henne og gi dere en bibel. Snakk med ham.»
Da Sveltana ble utskrevet, gikk hun og Oleg til pastoren og beskrev situasjonen. Han var
sikker på at det dreide seg om onde krefter. «Be, så kan Gud sette deg fri», sa han. «Og du må
komme i kirken.»
Sveltana og barna gikk i kirken. Tre måneder senere ble hun døpt. Oleg var glad for at hun var
frisk, men tvilte på om det var noen Gud. Iblant ertet han dem for at de ba og spurte hvorfor de
gikk i kirken hver uke. «Kom og se», sa Sveltana.
Oleg gikk, og han likte det han så. Siden 1998 har han vært ungdomsleder i Adventistkirken,
godt hjulpet av Sveltana. Oleg skal lede prosjektet i Riga der
det skal bygges et innflytelsessenter hvor speidere, barn og
familier kan lære språk og drive med sport og andre aktiviteter.
Takk for offeret i dag som vil bidra til dette prosjektet og
en ungdomsleir for speidere i Montenegro.