Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all
Åndens velsignelse i himmelen ().
Neil Armstrong ble første menneske på månen. 25 år senere skrev han og takket
dem som laget romdrakten han tok disse historiske skrittene i. Armstrong kalte det
«historiens mest fotograferte romredskap» og sa at den skjulte «dens stygge beboer»
idet han takket folkene ved Johnson Space Center for den «tøffe, pålitelige og nesten
deilige» drakten som beskyttet ham. Han sendte dem «et kvart århundres takknemlighet
og gratulasjoner».
Paulus innleder brevet til efeserne med en majestetisk takkehilsen der han priser
Gud for hans velsignelser, velsignelser som er like viktige for de kristnes liv som
en romdrakt er for en som går på månen. Paulus sier Gud har arbeidet med disse
velsignelsene fra «før verdens grunnvoll ble lagt» () og priser Gud som har
arbeidet for de troende gjennom tidene.
Paulus’ innledning gjør Efeserbrevet spesielt verdifullt som modell for hvordan
man kan tilbe Gud og prise ham for hans mange velsignelser.
En takkehilsen inneholder gjerne en beskrivelse av det som er mottatt. Paulus har en
lang gaveliste i der han takker Gud for evangeliets velsignelser.
Han priser Gud for at han har «velsignet oss med all Åndens velsignelse» ().
At velsignelsene er åndelige (pneumatikos) viser at de gis av Ånden (pneuma) og
peker på avslutningen av Paulus’ velsignelse, som feirer Den hellige ånds verk i de
troendes liv ().
viser hvordan Gud ser på oss i Kristus. Før verden ble til, utvalgte
Gud oss i Kristus og bestemte at vi skulle stå «hellige og uten feil» for hans ansikt
(; se ) som barn i kraft av at vi er både skapt og frelst i Kristus ().
Siden før solen begynte å skinne, har det vært hans vilje at vi skulle motta hans
overstrømmende nåde (). Kort sagt, Gud vil at vi skal bli frelst. Vi kan bare
miste frelsen ved å velge synden.
Hva betyr uttrykket «i himmelen» i Efeserbrevet (det eneste stedet det brukes i NT)? Studer bruken
av uttrykket. (Se ; ; ; ; ; jf. bruken av «i himmelen» ; ; .)
I Efeserbrevet viser uttrykkene «i himmelen» og «i himmelrommet» til himmelen
som Guds bolig (; ), der åndskreftene holder til (; ; ; ; ), og til stedet der Kristi opphøyes ved Faderens høyre hånd ().
Vi har adgang til «himmelen» i nåtiden som sfæren der åndelige velsignelser tilbys
gjennom Kristus (; ). Selv om «himmelen» har blitt et sted til velsignelse
for kristne, er den stadig stedet for konflikt med onde makter som motarbeider Kristi
herredømme (; ).
Se på , som sier at vi er utvalgt i Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt». Hva vil det
si? Hvordan åpenbarer det Guds kjærlighet til oss og hans ønske om at vi skal bli frelst?
Synden hadde vært en mørk, dominerende kraft for Paulus’ lesere. Paulus skildrer
dem i deres tidligere liv som vandrende døde – «døde på grunn av misgjerningene
og syndene» (), men likevel «levde» de som Satan befalte dem (). De
var slaver av synden og Satan og kunne ikke rive seg løs. De måtte reddes. Det har
Gud gjort med sine nådige handlinger i Kristus, og Paulus feirer to nye velsignelser
av Guds nåde i de troendes liv: de er frikjøpt og tilgitt.
Les . «Frikjøpt» er en tanke vi møter ofte i NT. Se bruken av tanken i ; ; og . Hvilke temaer har disse skriftstedene felles med ?
Det greske ordet for «kjøpt fri» i er apolutrōsis, først brukt om å kjøpe
fri en slave eller betale for å få en fange fri. Man kan høre et ekko av slavehandlerens
stemme som auksjonerer varene sine og den kalde klirringen fra slavenes lenker. Når
NT snakker om frikjøp, fremhever det hvor dyrt det er å få satt fri slavene.
Vår frihet er dyrt kjøpt: «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod» ().
Tanken om frikjøping feirer også Guds godhet siden han betalte prisen for vår frihet.
Gud gir oss frihet og verdighet. Vi er ikke lenger slaver!
«Å bli frikjøpt er å bli behandlet som et menneske, ikke en gjenstand. Det er å bli
borger av himmelen i stedet for slave av jorden.» – Alister E. McGrath: What Was
God Doing on the Cross? (Grand Rapids, Michigan, USA: Zondervan, 1992), s. 78.
Legg merke til at Gud ikke betaler prisen for forløsningen til Satan. Det er en
middelaldersk, ubibelsk tanke. Gud verken skylder eller betaler Satan noe.
Korsets fordeler omfatter også «tilgivelse for syndene» (). På korset tok
Kristus på seg prisen for vår synd, både i fortid og fremtid, og «gjeldsbrevet mot
oss slettet han, det som var skrevet med lovbud» (). Ved å kjøpe oss fri og
tilgi oss i Kristus, viser Gud seg som vår Far. «Så rik er Guds nåde, som han har latt
strømme over oss» ().
Hva betyr det for deg at du med Kristi sonoffer er tilgitt og frikjøpt? Hva om du føler at du er
uverdig til det? (Tips: du er uverdig – det er poenget med korset.)
Hva er Guds plan for «tidens fylde», og hvor vidt favner den? .
Paulus sier tre ting om Guds plan. Den er (1) hans «viljes mysterium», (2) hans
«vilje» og (3) en «frelsesplan i tidens fylde». Hva går Guds plan ut på? Å sammenfatte
alt i himmel og på jord i Jesus.
Paulus bruker et fargerikt begrep for å beskrive planen (anakephalaiōsasthai),
å «sammenfatte» eller «oppsummere» alt i Kristus. I oldtidens regnskaper «la man
sammen» en kolonne med tall og satte summen øverst. Jesus står øverst i Guds
endelige, eskatologiske plan. Denne Kristus-planen ble lagt «før verdens grunnvoll
ble lagt» () og er så stor at den favner alt av tid («tidens fylde») og rom («alt i
himmel og på jord»). Paulus kunngjør enhet i Kristus som Guds store mål for universet.
Når han tar opp Guds «frelsesplan i tidens fylde» (), er dette temaet som
skal gjennomsyre brevet. Gud begynner sin plan for å sammenfatte alle ting, med
forankring i Jesu død, oppstandelse, himmelfart og opphøyelse (), ved å
grunnlegge kirken og forene alle slags mennesker i den, både jøder og hedninger ().
Så kirken er et signal til de onde maktene om at Guds plan er iverksatt og at deres
splittende vanstyre skal ta slutt (). Som Bibelen sier: «For djevelen er kommet
ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort» ().
Den siste halvdelen av Paulus’ brev åpner med en appell om enhet () og
fortsetter med en oppfordring om å unngå atferd som skader denne enheten, slik at
de heller bygger solidaritet med trosfeller (). Paulus avslutter med bildet
av kirken som en samlet hær som fører fredens krig i Kristi navn ().
Hvordan kan du feire at det du har opplevd ved å bli kjøpt fri i Kristus Jesus, er en del av noe
stort, en del av Guds plan om å forene alt i Kristus?
I ham er også vi blitt arvinger, vi som på forhånd var bestemt til det etter Guds forsett, han som
gjennomfører alt etter sin egen plan og vilje. Slik skulle vi være til lov og pris for hans herlighet, vi
som alt nå har satt vårt håp til Kristus ().
De kristne i Efesos ser ut til å ha glemt hvem de er som kristne, de holder på å
«miste motet» (se ). I tråd med det han før har sagt (), vil Paulus atter
styrke deres identitet som kristne. De troende er ikke offer for tilfeldige beslutninger
tatt av høyere makter. De er Guds barn () og har tilgang til velsignelser i
Kristus som bygger på Guds evige beslutninger. Det er Guds forsett, plan og vilje
() som tar form i deres liv i tråd med Guds enda større plan om å sammenfatte
alt i Kristus (). De kan være trygge på sin stilling hos Gud og virkningen av
de velsignelsene han gir. Livet deres burde utbasunere budskapet i :
Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far!
Sammenlign bruken av tanken om «arv» i ; og . Hvorfor tror du dette er viktig for
Paulus?
Har du noen gang arvet noen? Kanskje en slektning etterlot deg noe verdifullt eller
en pengesum. Slik Paulus ser det, har de kristne fått en arv fra Gud i kraft av Jesu
død () og blitt en «arv» til Gud ().
I GT blir Guds folk iblant betraktet som hans «arv» (; ; ).
Dette at de er eller blir Guds arv er tydelig i og er trolig betydningen
av begrepet i også (som da kan oversettes med «I ham er vi blitt en
arv»). Paulus vil de troende skal vite at de er verdifulle for Gud. De har ikke bare en
arv fra Gud (; , jf. ), men de er Guds arv.
Paulus bruker to bilder eller metaforer for Den hellige ånd når han ser på hans
betydning i kristenlivet. Han tenker seg først Den hellige ånd som et «segl», som en
Åndens besegling fra de ble omvendt. I antikken hadde segl mange bruksområder:
attestere kopier av lover og avtaler, bekrefte kvaliteten eller kvantiteten i en beholder
(f.eks. ), eller stadfeste transaksjoner (f.eks. ; ), kontrakter,
brev (f.eks. ), testamenter og adopsjoner. På en gjenstand stadfestet et
segl både eierskap og beskyttelse. Den hellige ånds nærvær i deres liv viser at de
kristne tilhører Gud og er Guds løfte om vern (se ). De er beseglet med «Den
hellige ånd som var lovet oss» ().
«Paulus sier klart og tydelig at i det øyeblikket man gir sitt liv til Jesus og tror
på ham, besegler (sphragizō) Den hellige ånd den som tror på Kristus til frelsens
dag. En fantastisk befriende og betryggende sannhet! Guds Ånd merker Kristi
etterfølgere med frelsens segl der og da når de kommer til tro.» – Jiří Moskala:
«Misinterpreted End-Time Issues: Five Myths in Adventism», Journal of the Adventist
Theological Society 28, nr. 1 (2017), s. 95.
Det andre bildet Paulus bruker på Den hellige ånd, er «pant» (garanti). Den
hellige ånd er garantien for vår arv og peker frem mot tiden da arven skal gis i sin
helhet (se ; ).
Ordet som er oversatt med «pant» (arrabōn) var et hebraisk lånord som ble brukt
mye i datidens dagligdagse gresk om et «første avdrag» eller «innskudd» som forutsetter
at betaleren vil foreta ytterligere betalinger.
Merk at det ikke er de kristne som betaler dette pantet, de mottar det fra Gud.
Paulus sier Den hellige ånds nærvær i de troendes liv er første del av den fulle arven
som kommer med Kristi gjenkomst. Vår del er å ta imot det vi har fått i Jesus med
takk og ydmykhet.
Lærer at Gud bestemmer menneskers fremtid og forutbestemmer
noen til evig liv og andre til evig død? Mange tror det. Men tenk på dette:
I avsnittet er Kristi rolle det avgjørende, for Guds valg om å ta imot oss skjer
«ved Jesus Kristus» () eller «i ham» (; ). Dette viser at Guds utvelgelse
og forhåndsbestemmelse gjelder alle som velger tro på Kristus, ikke at han
plukker ut de enkelte som vil bli frelst eller gå fortapt allerede før fødselen. Guds
beslutning er hans forhåndsbestemte svar til dem som utøver tro på Kristus.
inneholder også et levende relasjonsspråk om Guds frelsesverk.
Gud er «Far», og vi er hans barn () som mottar hans velsignelser i overflod
(). Vi må forstå ordene om Guds valg og forhåndsbestemmelse i lys av
dette rike, relasjonelle språket. Gud er ikke en fjern, følelseskald dommer som
sitter langt borte og tar tilfeldige avgjørelser, men en omsorgsfull Far for alle sine
barn (se ).
Det går frem av at Gud respekterer menneskers valg (spesielt
, der «hørte» og «tro» er viktig), andre steder i brevet (; ; , som understreker eller forutsetter vårt valg og respons i tro),
og i andre skriftsteder i NT (f.eks. ; ). Eller som Ellen G.
White sa det: «Da Gud gav den enestående gave, sin egen Sønn, omsluttet han
verden med en nådens atmosfære som er like virkelig som den luften som omgir
jorden. Alle som er villige til å ånde inn denne livgivende luftning, vil leve og
vokse opp til manns modenhet i Kristus Jesus.» – Veien til Kristus, side 79.
Forslag til samtale
Hvilke argumenter vil du tilføye utenom dem ovenfor til støtte for tanken om at Gud ikke velger og
vraker hvem som skal bli frelst og hvem som skal gå tapt allerede før vi blir til?
Hvem er det som til syvende og sist avgjør om en person har frelsen i Jesus eller ikke?
«I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde.» ().
Hvordan avslører verset at frelsen virkelig er ved tro alene og ikke ved lovgjerninger?
Den halvgamle mannen nistirret på den 21 år gamle adventisten som hadde kommet med
bibelstudier til sønnen hans i Podgorica i Montenegro. 16-åringen var ikke hjemme.
«Dette er den eneste sønnen min», sa faren. «Jeg har ingen annen enn ham. Er du fra en sekt?»
«Vi er ikke noen sekt», sa Sekule. «Jeg vil ikke han skal bli med i noen sekt», sa faren. Så sa han
noe som gjorde Sekule livredd: «Hvis noen fører gutten min på avveier, vil jeg drepe ham for å
forsvare min familie.»
Det var i 1990-årene, etter at det gamle Jugoslavia var blitt til flere nye land, deriblant Montenegro.
Sekule og andre adventister brukte friheten til å dele ut Bibler i hovedstaden.
Sekule kjempet med Gud en uke før han skulle tilbake til leiligheten. Han ble mer og mer
redd. Den sjette dagen ba han: «Jeg er livredd og vet ikke hva som vil skje. Du må hjelpe meg.»
Dagen etter gjentok han bønnen, tok med seg bibelstudiene og gikk. På vei dit krysset han en
park der noen løshunder holdt til. Den største hunden fulgte etter ham. Sekule prøvde å jage den,
men den bare fulgte etter.
Hunden ventet utenfor den første blokken. Så ble den med til den enste. Da Sekule kom til
blokken med den mistenksomme faren, ble den for første gang med opp trappen. Det gikk opp
for Sekule at det måtte være Gud som oppmuntret ham. Hadde Gud sendt en engel? Sekule fattet
mot.
Da Sekule og hunden kom til leiligheten, prøvde han å jage den vekk. Hunden rygget tre skritt
ned trappen og så på ham. Sekule ringte på.
Faren ble rasende da han så Sekule. Så oppdaget han hunden og tok et skritt bakover. Faren
samlet seg og sa med roligere stemme: «Min sønn har bestemt seg for ikke å ha flere bibelstudier.»
Da Sekule forlot blokken, gikk hunden i motsatt retning. Sekule så aldri den hunden igjen.
Ti år gikk, og sønnen ble en berømt sanger i Montenegro. I et intervju ble han spurt om sin tro.
Han sa: «Jeg er troende, men det er en del ting jeg tror annerledes om enn de fleste.» Sekule ble
glad da han hørte det. Han visste at Gud hadde brukt bibelstudiene.
Sekule vet ikke hva det ble av sønnen. Han synger ikke lenger og bor ikke i Montenegro. Men
én ting vet Sekule: Gud beskytter dem som deler evangeliet med andre.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge ny speiderleir i Montenegro der barn og unge kan
lære om Gud. Takk for at du vil gi et godt offer 13. sabbat.