Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet,
gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger.
Av nåde er dere frelst. (Ef 2,4–5).
Den 14. oktober 1987 lekte 18 måneder gamle Jessica McClure i tantens bakgård
i Texas da hun falt nesten syv meter ned i en nedlagt brønn. Hennes skjebne gikk
verden rundt. Hele verden så «Baby Jessica» som sov, gråt, sang og ropte på mor. De
så på mens hjelpemannskaper pumpet frisk luft ned i brønnen.
58 timer etter fallet kunne alle se da Jessica kom ut av den 20 cm brede åpningen
der hun hadde vært fanget i over to dager. Fotograf Scott Shaws Pulitzer-vinnende
bilde fanget øyeblikket da redningsfolkene ser bekymret ned på den bandasjerte
bunten som er baby Jessica.
Det finnes ikke noe så gripende som en god redningshistorie, og i Ef 2,1–10
gir Paulus oss et nært og personlig innblikk i tidenes største redningsaksjon – det
Gud gjorde for å redde menneskeheten. Dramaet understrekes av at vi ikke bare er
tilskuere, for det vi ser, er vår egen redning.
LesEfeserne 2,1–10. Hva er Paulus’ hovedtanke om det Jesus har gjort for oss?
Paulus har beskrevet de kristnes frelse (Ef 1,3–14; Ef 1,15–23) og fortalt kort om de
troende i Efesos (Ef 1,13). I Ef 2,1–10 vil han fortelle om deres omvendelseserfaring
i større detalj og med et mer personlig fokus. Han sammenligner deres
gamle, syndige liv (Ef 2,1–3) med velsignelsene ved Guds frelse, som han sier er
deltakelse i Kristi oppstandelse, himmelfart og opphøyelse (Ef 2,4–7), og han feirer
grunnlaget for denne frelsen i Guds nåde og skapende verk (Ef 2,8–10).
Disse tre delene av avsnittet kan sammenfattes i Ef 2,5:
«vi ... var døde på grunn av våre misgjerninger»;
[Gud] «gjorde ... oss levende med Kristus»;
«av nåde er dere frelst».
I Ef 2,1–2 understreker Paulus at tilhørerne før omvendelsen var åndelig
dødcxe, overtredelser og synder var deres livsmønster (Ef 2,1), og de ble dominert av
Satan (Ef 2,2). Siden Paulus skriver til levende mennesker, omtaler han dem som en
gang «døde» i overført betydning (se Ef 5,14). Men deres problem var stort, for de
var skilt fra Gud, som er livets kilde (se Kol 2,13; Rom 5,17; Rom 6,23).
Paulus nevner to ytre krefter som dominerte hos dem før. Den første er «den
nåværende verdens vis» (Ef 2,2), skikker og handlemønster i storsamfunnet som
førte til opprør mot Gud.
Satan beskrives på to måter som den andre ytre kraften som dominerte deres
tidligere liv. Han er «herskeren i himmelrommet» (Ef 2,2) siden «himmelrommet»
(eller «himmelen») er de overnaturlige krefters sted, også de onde (se Ef 1,3; Ef 3,10;
Ef 6,12). Han er også aktiv på jorden siden han er «den ånd som nå er virksom i de
ulydige» (Ef 2,2).
Hva lærer disse versene om at den store konflikten er reell? Og hvordan kan vi hente trøst og
håp i vissheten om at Jesus har seiret og at vi kan oppleve hans seier nå?
«Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og
av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.» (Ef 2,3).
Uten Guds inngripen er menneskelivet ikke bare dominert av de ytre kreftene i
Ef 2,2, men også av de indre: «Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot
oss lede av det og av våre egne tanker» (Ef. 2,3; jf. Jak 1,14–15; 1 Pet 1,14).
Hva mener Paulus med å si at tilhørerne en gang var «av naturen vredens barn, vi som de andre»
(Ef 2,3)? Sammenlign Ef 2,3 og 5,6.
Et tapt liv er ille nok, men følgene er enda mer skremmende i den siste tid.
Mennesker som er «av natur vredens barn» (Ef 2,3), står under trusselen om Guds
dom ved tidens ende.
Uttrykket «av natur vredens barn» peker også på en annen virkelighet. Vi bærer
Guds bilde, men vi har oppdaget at noe er galt med oss. Kristenlivet handler ikke
bare om å overvinne en dårlig vane eller to, eller å seire over de «misgjerningene og
syndene» (Ef 2,1) som truer her og nå. Vi kjemper ikke bare mot synder, men mot
synd. Vi er i opprør mot Gud og styrer mot selvødeleggelse. Mennesket er fanget i
et mønster av selvdestruktiv, syndig oppførsel der det følger Satans diktat (Ef 2,2)
og våre egne medfødte, syndige lyster (Ef 2,3). De kristne var en gang «av naturen
vredens barn».
Det er viktig å merke seg at Paulus bruker fortidsformen – vi «var av natur
vredens barn» (Ef 2,3). Dette betyr ikke at en iboende tendens til det onde ikke
lenger er en realitet for de troende. Paulus bruker en stor del av brevet, 4,17–5,21,
til å advare om at syndige handlinger, som bunner i en syndig natur, fortsatt er et
problem for kristne. Men det betyr at dette «gamle jeget» ikke lenger behøver å
dominere den troende, som i Kristi kraft kan «legge av det gamle mennesket» og
«kle [seg] i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og
hellighet» (Ef 4,22–24).
Hvem har vel ikke erfart hvor fordervet vår natur er, også etter at vi har tatt imot Jesus? Hva bør
dette si oss om hvor viktig det er at vi hele tiden holder oss til ham?
«Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet.»
(Ef 2,4). Her, med ordene «Men Gud» går Paulus fra sin triste skildring av tilhørernes
tidligere liv (Ef 2,1–3) til den nye håpets virkelighet som preger deres liv
som kristne (Ef 2,4–10).
I hvilken forstand har de kristne del i Kristi oppstandelse, himmelfart og opphøyelse? Når skjer
denne deltakelsen? Ef 2,6–7.
Vi har sett at Efeserbrevet er et Kristus-fylt brev som fremhever de kristnes solidaritet
med Kristus. I Ef 2,5 og 6 utvider Paulus dette temaet med tre verb som
peker på sannheten om at de troende ved Guds initiativ har del i viktige frelseshistoriske
begivenheter som fokuserer på Messias, Jesus.
De kristne er:
oppstått med Kristus;
tatt opp sammen med Kristus (trolig for å vise at de troende deltar i Kristi himmelfart);
satt sammen med Kristus «i himmelen», som betyr at de er med Kristus på universets trone. De er opphøyet sammen med Jesus.
For å forstå Paulus’ argument, må vi se tilbake på Ef 1,19–23 og huske at
Kristus i sin død, oppstandelse, himmelfart og opphøyelse vinner seier over alle
onde åndskrefter, de som en gang dominerte vårt liv. I Jesu oppstandelse, himmelfart
og opphøyelse har disse kreftene – som fortsatt er aktive og truer menneskets eksistens
– blitt avleggs. Universet er forandret. Virkeligheten er en annen. De kristne er
ikke bare tilskuere til disse hendelsene, de er med på dem. Det at vi har stått opp,
steget opp og er opphøyet med Jesus åpner for helt nye muligheter. Vi har rett til å
vende oss fra en tilværelse dominert av demoner til et liv i åndelig overflod og kraft i
Kristus (2 Tim 1,7).
«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom»
(2 Tim 1,7). Hvordan hjelper dagens vers oss å forstå hva Paulus skriver her?
Sammenlign Guds plan for frelse i Ef 1,3–4 med planens evige resultater fra Ef 2,7. Hva
er vesentlige elementer og mål i Guds «frelsesplan»?
En avslutningsseremoni er en stor feiring, enten det er i barnehagen eller på universitetet.
Den markerer en viktig overgang til en annen etappe i livet eller karrieren. Det
er viktig å forstå en dyp sannhet ved evangeliet: vi blir aldri ferdige med nåden. Vi
tar aldri doktorgrad i nåde.
Paulus bekrefter dette i Ef 2,7 og understreker det med en større kronologi.
Gud har handlet i Kristus for å frelse oss, og han identifiserte oss med sin Sønn,
Jesus Kristus, så vi deltar i hans oppstandelse, himmelfart og opphøyelse (Ef 2,4–6).
Men Guds plan er ikke slutt med en fortid i nåde og en nåtid i barmhjertighet. Guds
plan fra uminnelige tider (Ef 1,4) strekker seg inn i fremtiden. Den omfatter alle
«kommende tider» (Ef 2,7). Hans plan for vår evige fremtid er tuftet på samme
prinsipp som hans handlinger før og nå – nådens prinsipp. «Slik ville han i de kommende
tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot
oss i Kristus Jesus» (Ef 2,7).
Paulus tenker på Guds nåde som en skatt eller ufattelig formue (se Ef 1,7; Ef 3,8)
som de kristne kan bruke for å dekke alle behov. Guds store gavmildhet mot oss blir
et veltalende, tidløst og kosmisk uttrykk for hans nåde.
«Da Jesus kom for å bo iblant oss, skulle han åpenbare Gud både for mennesker
og engler ... Men denne åpenbaring gjaldt ikke bare mennesker. Vår lille verden er
en lærebok for universet. Guds store nåde og gjenløsende kjærlighet er det tema
som «selv engler gjerne vil se inn i». Det vil bli deres studium gjennom endeløse
tidsaldrer. Både de frelste og de som aldri falt i synd, vil i Kristi kors finne emnet for
sitt studium og sin sang. Den herlighet som stråler i Jesu ansikt, er hans selvoppofrende
kjærlighet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 11.
Les gjennom Ef 2,1–10 med fokus på Paulus’ konklusjon i versene 8–10. Hvilke punkter
fremhever han når han avslutter avsnittet?
I Ef 2,1–3 viser Paulus at de kristne i Efesos ikke blir frelst på grunn av sin
gode oppførsel eller positive kvaliteter. Når historien begynner, er de åndelig døde.
Det finnes ikke fnugg av liv eller verdi i dem (Ef 2,1). De er beseiret av synden (Ef
2,1). De viser ikke noe personlig initiativ, men ledes rundt av Satan og av sine lidenskaper
og vrangforestillinger (Ef 2,2–3).
De vet ikke at det står verre til med dem enn at de bare er uten åndelig liv eller
dyd. Som alle andre er de fiender av den sanne Gud på vei mot en skjebnens dag og
Guds dom. De er «vredens barn, ... som de andre» (Ef 2,3).
Frelsen bunner ikke i deres gode egenskaper, men i Guds kjærlighet – en
kjærlighet som ikke kan begrunnes ut fra verdien av den som er gjenstand for
kjærligheten. Gud handler på deres vegne i Kristus Jesus (Ef 2,4) og vekker dem
opp fra åndelig død. Takket være Guds inngripen er de med på en fantastisk reise
som følger Jesus selv. Fra den åndelige døds dyp og et forferdelig slaveri blir de reist
opp og ført til «himmelen» der de sitter sammen med Kristus på universets trone
(Ef 2,5–6). Men Guds lynraske inngrep er ikke et øyeblikksfenomen. Det har varig
verdig og evig holdbarhet, for Gud vil vise sin nåde mot dem i Kristus Jesus i hele
evigheten (Ef 2,7).
I sin konklusjon på Ef 2,1–10, i vers 8–10, gjentar Paulus dette for å sikre
seg at de fatter poenget: frelsen er Guds verk, ikke menneskers. Den har ikke sitt
opphav i oss, men i Guds gave. Ingen kan skryte av å ha utløst det (Ef 2,8–9). Vi står
i Guds nåde og er eksempler på hans nåde, og bare hans nåde. Vi er hans mesterverk,
skapt av Gud «i Kristus Jesus» (Ef 2,10).
Hvorfor er det så viktig at vi forstår at frelsen er fra Gud og ikke kommer av vår egen verdi eller
innsats?
De tok imot evangeliet (Ef 1,12–13, også underforstått andre steder). En gang var
de «uten håp» (Ef 2,12), men nå har de «det håp» som de beveger seg mot (Ef 4,4;
jf. Ef 1,18).
Deres liv som disipler. Selv om de lever i en tid med farer og motstand fra onde
makter, kan de benytte ressursene som Herren tilbyr (Ef 1,15–23; Ef 2,6; Ef
3,14–21; Ef 4,7–16; Ef 6,10–20).
Når historien når sitt mål, blir Åndens rolle som «pant» (Ef 1,13–14) eller «segl»
(Ef 4,30) oppfylt. Da blir leserne belønnet for sin trofasthet og får overta «arven»
som alt er gitt dem i Kristus (Ef 2,7; Ef 6,8–9), og ved tro på Kristus vil de få en
plass i Kristus-tiden som kommer (Ef 1,21; Ef 2,7; Ef 2,19–22; Ef 4,13; Ef 4,15; Ef 5,27).
Spørsmål til drøftelse
Efeserbrevets bakenforliggende historie (se ovenfor) er ikke bare historien om kristne i det første
århundre. Det er vår egen historie. Hvilke av de store stadiene i den historien gir deg mest håp her
og nå?
Hvorfor tror du Paulus så ofte minnes lesernes fortid i synd og ber dem tenke over livet før
omvendelsen?
Sammenlign Paulus’ sammendrag av evangeliet i Ef 2,8–10 med sammendraget i Rom
1,16–17. Hvilke temaer ligner hverandre? Hvordan er de to forskjellige?
De kristnes gode gjerninger spiller ingen rolle for frelsen, siden de ikke kan bidra til frelsen, men
hvilken betydning har de i Guds planer for de troende? Ef 2,10.
Etter å ha overgitt seg til Jesus ble Stanislav veldig aktiv i menigheten sin i Serbia. Så en dag
foreslo pastoren at han skulle dra på leiren «En måned for Jesus». Stanislav ville ikke. Det
var for de unge, og han var nesten 40. Men pastoren overtalte ham.
Bare én var eldre enn ham på leiren. Men en pastor viste interesse for ham. «Du bør dra til
pastorskolen i Beograd», sa han. «Nei, jeg er gammel, det er lenge siden jeg har gått på skole, og
jeg har glemt hvordan man skriver», sa Stanislav, men pastoren ga seg ikke.
«Hvis jeg gjør det, mister jeg jobben min. Jeg har ingen sparepenger å betale studiene med.»
«Det tar Gud seg av», sa pastoren. Stanislav lovet å be om saken, og det gjorde han.
Ting begynte å skje. Først kjørte en annen bil på ham da han parkerte. «Kanskje det var et
tegn», tenkte han. Så spilte han fotball med de unge og støtte borti et tre så blodet rant. «Kanskje
enda et tegn», tenkte han.
Mens han slappet av ute, falt noe i øyet på ham. Det hovnet så han ikke kunne se. «Dette er et
klart tegn. Når jeg blir frisk, drar jeg.» Så ble han døv på det ene øret.
Han ble på leiren og dro til pastorskolen. Men kanskje ville han ikke klare opptaksprøven?
Han besto.
Stanislav hadde ikke penger til studiene, og han hadde ikke gjort det godt på videregående.
Men pengene strømmet inn på kontoen hans, og han fikk rene 6-ere i alle fag. Men eksamenene
skremte ham, spesielt en teologiprøve. Han hadde ikke hatt tid til å studere hele pensum, for han
måtte arbeide for kost og losji og dekke for elever som hadde reist. Han fikk bare lest en tredjedel
av pensum.
Han ba: «Gud, du vet at jeg ikke gjorde det med vilje. Jeg har gjort så godt jeg kunne. Jeg
trenger hjelp.»
Da han tok eksamen, viste det seg at alle spørsmålene var fra stoff han hadde studert. Han sto.
Det ble vendepunktet for Stanislav. Han skjønte at han måtte bli på pastorskolen og studere.
Stanislav ble en av de første elevene som fikk fullt stipend. Da han snakket med oss, var han
nesten ferdig med studiene.
«Etter å ha vært en dårlig elev har jeg fått bare 6-ere. Det er riktig bra», sier 41-åringen. «Jeg
ville ikke ha klart det uten Gud.»
Takk for offeret 13. sabbat for tre år siden som bidro til ny kirke i Beograd i Serbia, der Stanislav
gikk på pastorskolen.