Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi
blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett. (Ef 2,13–14).
Du er en hedning, en greker, som har lært å sette pris på jødenes Gud. Ja, du har
sluttet å tilbe mange guder og har tatt imot den Ene sanne Gud. Idet du beveger
deg gjennom de vakre forgårdene og søylegangene i tempelet i Jerusalem, fremkaller
lyden av tilbedelse din lovprisning. Men så møter du en meter høy steinmur.
Med jevne mellomrom står det på latin og gresk: «Ingen fremmed får gå inn på
tempelplassen. Den som gjør det, kan takke seg selv for sin død.» Nå føler du deg
utestengt, fremmedgjort og atskilt.
I Ef 2,11–22 ser Paulus at Kristi kors utgjør en stor forskjell. Det river ned
stengsler. Vertikalt oppløser korset fremmedgjøring og forsoner mennesket med
Gud. Horisontalt forsoner det mennesker med hverandre. Korset fjerner fiendskap
og skaper fred mellom jøder og hedninger, og gjør dem til «ett nytt menneske» (Ef
2,15). Sammen blir de et nytt tempel, «en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,22).
Hva betyr denne sannheten i dag?
Sammenlign Ef 2,1–3, der Paulus beskrev lesernes fortid med Ef 2,11–12. Hva peker
han på i sin nye beskrivelse av deres fortid?
Hedninger som nå trodde på Kristus og tilhørte kirken som hans «kropp», hadde en
gang vært helt atskilt fra Israel og Guds frelse. Paulus mener det er viktig for dem å
«huske» (Ef 2,11–12) denne fortiden. Da var de «uten Kristus», den salvede, Israels
Messias. De var «utestengt fra borgerretten i Israel». Og de var «uten del i paktene
og løftet» og kjente ikke de løftene om frelse Gud hadde gitt gjennom frelseshistorien.
Da de var fremmedgjort fra Israel og dets frelse, var de «uten håp» og
«uten Gud i verden» (Ef 2,12).
Og i sitt tidligere liv var hedningene fanget i en feide mellom dem selv og jødene.
Paulus gir oss en følelse av dette inngrodde hatet ved å vise til et symptom på det:
kallenavn. Jøder omtalte hedningene hånlig som «de uomskårne» og hedningene
omtalte jøder foraktelig som «omskjærelsen» (Ef 2,11).
Men Ef 2,13 peker på noe helt annet nå. Paulus skrev: «Men nå, i Kristus
Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod».
Når Paulus skriver at ikke-jødiske kristne en gang hadde vært «langt borte»,
låner han fra Jesaja 57,19: «Fred, fred til den som er nær, og til den som er langt
borte, sier Herren. Jeg vil helbrede ham.» (Ef 2,17–18). I Kristus og hans kors hadde
ikke-jødiske kristne kommet nær til alt de hadde vært skilt fra – Gud, håpet og deres
jødiske søsken. Her er de gode nyhetene som ligger i Paulus’ beskrivelse: når Kristi
kors bygger bro over kløften mellom jøder og hedninger, betyr det at alle våre feider
og uenigheter løses der. Dette får oss til å tenke over splittelsen hos oss og i kirken
og til å grunne på korsets kraft til å seire over dem.
Hvilken tilstand har Jesus frikjøpt deg fra? Hvorfor kan det være viktig ofte å tenke over hvor du
var da han fant deg og hvor du kunne ha vært nå hvis han ikke hadde funnet deg?
«For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. ...
I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.»
(Ef 2,14–16).
Hvordan beskriver Paulus korset og det Jesus utrettet der i hvert av disse versene i Efeserbrevet?
Hvordan vil du sammenfatte det Paulus sier om korset og hvordan det forvandler relasjonene våre?
(Se Ef 1,7–8; Ef 4,32; Ef 2,13–14; Ef 2,16; Ef 5,2; Ef 5,25.)
I sammenheng med avsnittet vårt denne uken (Ef 2,11–22), gir korset de
kristne tre goder: (1) Hedninger, som var «langt» fra Gud og hans folk, har «kommet
nær» (Ef 2,13) og er nå Guds sønner og døtre og brødre og søstre av jødiske troende
(Ef 2,19); (2) «fiendskapet» (echthran, beslektet med echthros, «fiende») mellom
jødiske og ikke-jødiske kristne er «drept» (Ef 2,16). Kristi kors fjerner det som
syntes å være en permanent krigstilstand der jøder og hedninger var svorne fiender
(Ef 2,17), og (3) i stedet for fiendskap kommer forsoning. Det var Kristus som «i én
kropp forsonte … dem begge med Gud» (Ef 2,16; jf. Kol 1,19–22).
Hvordan viser forsoning seg? Hvordan føles det å være forsonet? Se for deg en
fremmedgjøring mellom mor og datter, en som har vart i mange år. Se for deg at
harmen blir oppløst i en flom av nåde og tilgivelse og den påfølgende gjenforeningen.
Det er forsoning. Forsoning oppleves når et medlem legger til side det som
skiller det fra et annet og godtar det andre medlemmet som en elsket bror eller
søster som tar imot det som blir tilbudt. Forsoning er ikke et mekanisk eller juridisk
begrep, men et mellommenneskelig begrep som feirer gjenopprettelsen av ødelagte
forhold. Paulus tillater seg å tenke at Kristi storverk på korset påvirker relasjonene,
ikke bare mellom enkeltpersoner, men også folkegrupper. Han ser for seg at det
fyller vårt liv og river ned splittelse, løser opp våre krangler og fornyer fellesskapet
med og forståelsen for hverandre.
Hvordan kan du kanskje trenge å anvende disse prinsippene for å bli forsonet med en annen?
Hvordan går du frem?
Hva sier Paulus at Kristus gjorde med «loven med dens bud og forskrifter»? Hvorfor gjorde han det?
(Se Ef 2,14–15.)
Paulus tenker trolig på gjerdet som omga Israels gård i Herodes’ tempel med dets
dødstrussel. Han ser for seg at det rives ned og at hedningene får full adgang til å
tilbe Gud (Ef 2,18). Korset river ned alle slike murer, sier Paulus. For der lærer vi at
disse to folkene, jøder og hedninger, egentlig er ett.
Noen mener Ef 2,14–15 lærer at de ti bud, også sabbatsbudet, er «avskaffet»
eller «tilsidesatt» av korset. Men Efeserbrevet viser at Paulus respekterer de ti bud
som en ressurs for å forme kristent disippelskap. Han siterer det femte bud (Ef 6,2–3)
og henspiller på andre (f.eks. det syvende, Ef 5,3–14; Ef 5,21–33; det åttende, Ef 4,28; det
niende, Ef 4,25 og det tiende, Ef 5,5). Dette rimer med det Paulus før har sagt om loven
(Rom 3,31; Rom 7,12). Han tar opp misbruk av loven, men han respekterer selve loven
og dens kontinuitet. Vi misforstår Paulus hvis vi bruker disse versene til å avskaffe de
ti bud, spesielt i lys av alle de andre versene i Bibelen om lovens evighet.
I stedet vil enhver bruk av loven for å drive en kile mellom jøder og hedninger,
og spesielt for å utelukke hedninger fra fullt partnerskap blant Guds folk og tilgang
til tilbedelse, være utelukket for Paulus og misbruk av Guds hensikt med loven.
«Loven» i Ef 2,14–15 er enten lovens seremonielle deler som skilte jøde fra
hedning, som i Paulus’ uttrykk «loven med dens bud og forskrifter», eller den er hele
GTs lovsystem slik det var blitt tolket, utvidet og misbrukt som en kile for å distansere
jøder fra hedninger.
Hvilke spenninger blant adventistene eller medlemmer av det større kristne fellesskapet må
konfronteres og overvinnes? Hvorfor bør vår felles kjærlighet til Kristus være nok til å overvinne
disse spenningene?
Hvordan sammenfatter Paulus Kristi tjeneste i Ef 2,17–18?
Begrepet fred er viktig i Efeserbrevet. Det både begynner og ender med ønske
om fred «fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus» (Ef 1,2; jf. Ef 6,23). Tidligere i
Ef 2,11–22 argumenterte Paulus for at Kristus personifiserer fred, «For han er
vår fred», og at hans kors skaper fred (Ef 2,14–16). Ikke nok med at Kristus bryter
ned noe – fiendskapet mellom jøde og hedning (Ef 2,14–15) – han skaper en ny menneskehet
preget av forsoning og fred (Ef 2,15–17). Slik fred er ikke bare fravær av
konflikt, men det harmonerer med det hebraiske begrepet shalom, opplevelsen av
helhet og velvære, både i forholdet til Gud (Rom 5,1) og andre.
Evangeliene har eksempler på Jesus som forkynner av fred. I avskjedstalen til
disiplene lover han dem – og oss – «Fred etterlater jeg dere» (Joh 14,27). Og han
konkluderer: «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere
trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33). Når han viser
seg for disiplene etter oppstandelsen, sier han gjentatte ganger: «Fred være med
dere» (Joh 20,19; Joh 20,21; Joh 20,26).
I Ef 2,17–18 påpeker Paulus at Kristi forkynnelse av fred ikke bare gjaldt
tiden for hans jordiske virke. Han har «forkynt fred» i nåtiden til både dem «langt
borte» (hedninger før de ble omvendt) og dem som var «nær» (troende jøder; jf. Ef
2,11–13). Etter å ha tatt imot budskapet opplever alle troende en stor velsignelse.
Hvordan kan vi lære å forkynne fred i motsetning til strid? I hvilke situasjoner kan du være med
og bringe helbredelse her og nå?
Hvilke bilder bruker Paulus for å signalisere enhet mellom jøder og hedninger i menigheten i
Ef 2,11–22?
Når vi ser tilbake på Efeserne 2, minnes vi at vers 1–10 lærer at vi lever i solidaritet
med Jesus, men vers 11–22 lærer at vi lever i solidaritet med andre som del av hans
kirke. Jesu død har både vertikale fordeler ved at den bygger vårt forhold til Gud
(Ef 2,1–10) og horisontale fordeler ved at den sementerer vårt forhold til andre (Ef
2,11–22). Med korset river Jesus alt som skiller ikke-jøder fra jøder, også misbruk
av loven for å øke avstanden (Ef 2,11–18). Jesus bygger et fantastisk, nytt tempel
bestående av kristne. Hedninger, som en gang var utestengt fra tilbedelsen i templet,
slutter seg nå til jødiske troende for å bli et nytt tempel. Vi blir alle en del av Guds
kirke, «et hellig tempel i Herren» (Ef 2,19–22) og har den forrett å få leve i solidaritet
med Jesus og våre brødre og søstre i Kristus.
Paulus bruker metaforen om kirken som tempel som et bilde på full innlemmelse av
ikke-jøder i kirken. En gang var de utestengt fra tilbedelsen i templet, men nå får de
ikke bare adgang (Ef 2,18), men blir byggesteiner i et nytt tempel som er utformet
som «en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,22).
NT bruker metaforen tempelet for å illustrere kirkens hellighet, Guds rolle i å
stifte kirken og gi den vekst, og de troendes solidaritet innad i kirken. Metaforen
brukes sammen med et biologisk uttrykk (se Ef 2,21 der templet «vokser»), og byggeprosessen
blir ofte fremhevet (se Ef 2,22: «i ham blir også dere bygd opp til en
bolig for Gud»). I stedet for å være et statisk bilde, kan kirken se sin identitet som
«den levende Guds tempel» (2 Kor 6,16).
Studer denne innledningen til spørsmålene nedenfor:
Hva er den konkrete sammenhengen Paulus skriver Ef 2,11–22 i når
han skildrer korsets store innvirkning på forhold mellom mennesker? Han tar opp
forholdet mellom jødiske og ikke-jødiske troende som utgjør kirken sammen. Han
er opptatt av at de må forstå og leve ut sin felles forsonte status som medlemmer
av Guds familie (Ef 2,19). Men i forbindelse med brevet som helhet viser Paulus
en videre hensikt. Hans tema er Guds store plan om å samle alle ting i Kristus (Ef
1,9–10), og dette omfatter alle «i himmel og på jord» (Ef 3,15).
Det er viktig at enheten medlemmene imellom (det emnet han tar opp i Ef
2,11–22) har en videre hensikt som Paulus avslører i Ef 3,10: «Slik skulle hans
mangfoldige visdom [ved å skape kirken av både jøder og ikke-jøder] bli kunngjort
gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet». Når de realiserer
den enheten Kristus vant på korset, signaliserer de kristne at Guds endelige plan
for å samle alle ting i Kristus er underveis. Deres forsonte forhold signaliserer
Guds plan for et univers som er ett i Kristus. Så det er på sin plass å se til Ef
2,11–22, i lys av Efeserbrevet som helhet, for å finne bibelske prinsipper om et tema
som er viktig i dag, forholdet mellom folkegrupper eller raser.
Spørsmål til drøftelse
Hvilke prinsipper om etniske relasjoner finner vi i Ef 2,11–22? Hvordan gir avsnittet en
særegen, Kristus-sentrert tilnærming til temaet om hvordan medlemmer av en etnisk gruppe skal
forholde seg til medlemmer av en annen?
I lys av Guds plan for menneskehetens fremtid (Ef 1,9–10; Ef 2,11–22): Hvor viktig er det for kirken å
håndtere sine interne problemer og konflikter raser imellom?
Hvilke ulmende problemer mellom etniske grupper, som altfor ofte kan være skjult og ignorert,
finnes hos dere? Hvordan kan din menighet spille en positiv rolle i å virkeliggjøre det samlende
verket Kristus allerede har utført på korset? Hvordan kan du delta i dette arbeidet?
Zbigniew begynte for alvor å be om en kone da han var ferdig med pastorstudiene i kommunist-
Polen. Kort tid senere ble han og flere andre sendt til Sørøst-Polen for å banke på dører.
De skulle tilby kristne bøker og bibelstudier.
Zbigniew og vennene delte seg i grupper på to og to. De malte vegger og vasket hus. Noen
kunne ikke begripe at de gjorde det gratis. Hver kveld holdt de bibelstudier.
En dag banket Zbigniew og vennen Jarek på hos folk i byen Lesko. Det regnet og var kaldt.
Mange slo døren igjen, men en kvinne åpnet. «Hva vil dere?» De forklarte at de var kristne og
ville snakke om Jesus. «Jeg må dusje, men jeg skal be mannen min om å snakke med dere.»
Hun lukket døren, men kom tilbake etter noen minutter. «Mannen min er ikke i form og vil ikke
snakke. Men jeg vil gjerne høre mer om Jesus. Kan dere komme tilbake senere?»
Da de kom tilbake, ble de invitert inn. Ti mennesker satt i stuen og ville høre hva ungdommene
kunne fortelle om Jesus. En av dem var en ung kvinne som het Maja. Hun hadde lest
Bibelen på egenhånd en stund. Hun hadde også bedt Gud om en god mann. Dem hun kjente,
røykte og drakk, og hun ville ha en som var tro mot Gud og ikke fylte kroppen med gift. Etter
møtet sa Maja til kvinnen som hadde invitert henne: «Zbigniew skal bli min mann!»
Kort tid senere inviterte Zbigniew Maja med på et bibelstudium i en by 100 km borte. Hun
kom, og de begynte å brevveksle. Dette var i 1986, lenge før mobiltelefoner og e-post.
Året etter holdt evangelisten Mark Finley møter i Gdansk, og Zbigniew inviterte Maja til
møtene. Hun kom hver kveld, og på det siste møtet bestemte hun seg for dåp.
Nå har Zbigniew og Maja vært gift i 35 år og har to voksne døtre, Maja og Natale. Zbigniew
underviser pastorer og taler jevnlig på Hope Channel Poland.
«Jeg er fra det nordlige Polen, og kona mi er fra det sørlige Polen. Det ville ha vært umulig
uten Guds hjelp.» Han gir litteraturarbeidet æren for at de traff hverandre.
«Jeg sier alltid dette til de unge på pastorskolen: ‘Dere må være veldig påpasselige når dere
går fra dør til dør, for det kan hende dere treffer deres ektefelle!’», sier han.
Takk for 13. sabbats offeret i 2017 som bidro til bygging av TV-studio for Hope Channel
Poland.
Besøk nettsiden til Hope Channel Poland: hopechannel.pl.