Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om
og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter!
Amen. ().
innledes med et tema Paulus har berørt: «at hedningene har del i samme
arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet» (). Og selv
om det kanskje ikke er spesielt overraskende for dagens menighet, som stort sett
består av hedninger, var det radikalt nytt for mange av leserne den gang.
Paulus reflekterer så over sin iver etter å forkynne Jesu evangelium for
hedningene.
Vi får også høre om hans problemer i tjenesten, deriblant oppholdet i et romersk
fengsel.
Vi hører også om hans engasjement for mysteriet om at hedninger er likestilt
med sine jødiske søsken i menigheten. Vi opplever hans begeistring for kirken og
dens misjon. Vi lytter mens han ber og priser Gud for at han viser sin nåde gjennom
kirken.
Kort sagt, vi oppmuntres til å slutte oss til Paulus’ iver for evangeliet.
Les og finn et par hovedtemaer. Hvilke viktige poeng kommer Paulus med?
er interessant bygget opp. Paulus begynner med ordene: «Derfor … jeg,
Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld» (). Så bryter
han av med det som er en lang digresjon om sitt arbeid som hedningenes apostel (). Så vender han tilbake til sin opprinnelige tankegang og gjentar sitt «derfor»
() mens vers 14–21 er hans avbrutte bønnerapport.
I omtaler Paulus seg selv som «Kristi Jesu fange». Selv om han er i
romersk fangenskap og kan se ut til å stå under Romerrikets myndighet, har hans liv
en dypere, Gud-gitt hensikt. Han er ikke Romas fange, men «Kristi Jesu fange»! (se
).
Det Paulus sier om at han «lider» (), og senere om sine lenker (),
viser at han ikke sitter i en vanlig husarrest (som i ), men i et fengsel. Å
sitte i et romersk fangehull i det første århundret var spesielt utfordrende. Romerriket
drev ikke godt organiserte fengsler med sanitæranlegg og faste måltider. Riket
hadde lite behov for fengsler siden fengsling ikke ble brukt som straffemiddel. Folk
satt bare i fengsel mens de ventet på rettssak eller henrettelse. Man forventet at
fangene forsørget seg selv, de var avhengige av slektninger og venner for mat og
andre nødvendigheter.
Paulus var kanskje mest opptatt av den virkningen fengselsoppholdet hans hadde
på de kristne, for det var en stor skam å sitte i fengsel. Han kan frykte at noen
vil spørre: «Hvordan kan en fange være apostel og sendebud for den opphøyede
Kristus?» Så han stiller fengslingen i et nytt lys, som en del av Guds plan. Han lider
for dem («for deres skyld»), og det som kan se ut som noe skammelig, vil vise seg å
være «en ære for dere» ().
Hvordan kan vi lære å stole på Gud og hans veier under vanskelige forhold?
Paulus skriver dette til ikke-jøder i husmenighetene i Efesos ().
Han taler om «forvalteroppgaven Gud i sin nåde har gitt meg» «hos dere»
hedningkristne (). Denne forvalteroppgaven, eller nådens tjeneste, er Paulus’
måte å omtale oppdraget med å forkynne evangeliet (Guds nåde) til hedningene (se
).
Paulus sier at et mysterium ble åpenbart for ham, noe han alt har skrevet om
i brevet (se ; ), «Kristi mysterium» (). Paulus vil ikke
oppfattes som den som oppfant evangeliet, men han gjør krav på en gudgitt oppgave
med å forkynne det.
Paulus er ikke den eneste som har mottatt åpenbaring om dette mysteriet, for
Ånden har også åpenbart det for Kristi «hellige apostler og profeter» på en måte
som overgår åpenbaringen av Guds plan til tidligere generasjoner (). Begrepet
profeter viser nok til dem som har profetiens gave og utøver den i de kristne husmenighetene,
ikke profetene i GT. Det mysteriet som en gang var skjult, har nå blitt
en «offentlig hemmelighet».
Til slutt sier han: Dette mysteriet er «at hedningene har del i samme arv, samme
kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet» ().
Paulus brenner for evangeliet og spesielt for den måten det kommer til uttrykk i
menigheten, som består av både jøder og hedninger. Disse to gruppene har blitt byggesteinene
i Guds nye fellesskap, kirken som hans nye versjon av menneskeheten (se
). Vi kan si at de ikke lenger er fiender, men «har del i samme arv, samme
kropp og samme løfte i Kristus Jesus» (se ).
Hvilke holdninger kan du ha som er uforenlig med den enheten evangeliet lærer oss? Hvordan
blir du kvitt dem?
Paulus sier igjen at han er en «tjener» i kraft av «Guds nådegave» (; jf. ). Denne gaven (som selve evangeliet) er ikke gitt fordi mottakeren er verdig,
men ved Guds nåde. Paulus understreker dette ved å si han er «den minste av de hellige»
().
Vi finner en interessant utvikling i Paulus’ selvforståelse gjennom brevene hans
i den rekkefølgen de ble skrevet. Tidligere gjorde han krav på sin status som apostel
utnevnt av Gud (). Men senere kaller han seg «den minste av apostlene» og
«ikke verdig til å kalles apostel» (). Her i Efeserbrevet ser han seg selv
som «den minste av de hellige» (). Til slutt beskriver han seg selv som «den
største» av syndere ().
Kanskje kan denne tankegangen hos Paulus forklare dette sitatet fra Ellen G.
White: Slik også med det åndelige liv: «Jo nærmere du kommer Jesus, desto flere
mangler vil du se ved deg selv, fordi ditt syn blir klarere, og dine ufullkommenheter
trer frem i tydelig motsetning til hans fullkomne vesen.» – Veien til Kristus, side 75.
Paulus fortsetter i med: «Slik skulle hans mangfoldige visdom bli
kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet». Hvem
er «maktene og åndskreftene i himmelrommet»? Hvordan kunngjør kirken Guds
«mangfoldige» visdom for dem? Selv om ikke skildrer maktene
nærmere, er det nok best å se på dem som de onde kreftene som er skildret mer inngående
i . I så fall blir kirkens sammensetning, der den forener jøder
og hedninger som en gang var adskilte deler av menneskeheten, en tydelig kunngjøring
for disse demoniske «maktene og åndskreftene i himmelrommet» om Guds plan
for fremtiden: «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord» (). De
gjøres oppmerksom på at Guds plan er underveis og deres undergang står fast. En
samlet kirke signaliserer deres endelige nederlag.
Hvordan kan det forandre den måten du og dine søsken i menigheten forholder dere til hverandre
på hvis dere tar Paulus’ «arbeidsbeskrivelse» for menigheten i på alvor?
Sammenlign Paulus’ tidligere bønneønske i med hans bønn i .
Hvordan minner de om hverandre?
Bak oversettelsen av er det et viktig ordspill. Når Paulus sier at han
bøyer seg for «Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord»,
gjør han bruk av den fonetiske sammenhengen mellom det greske ordet for far,
patēr, og det greske ordet for familie, patria. I Efeserbrevet feirer Paulus Guds frelsesplan,
som omfatter alle ting () og all tid (). Og her sier han at «alt
som kalles far i himmel og på jord» tilhører «Far». Hver familie (patria) tar navnet
sitt fra Far (patēr). Dette er godt nytt!
Tenk på det: Til tross for at familien din er ufullkommen, tilhører den Gud. Familien
din er ikke i skjebnens grusomme grep, men i Guds omsorgsfulle hender. Gud
elsker ufullkomne familier. De bærer Guds navn. Han har merket dem som sine.
I ber Paulus Gud gi dem en rik åndelig opplevelse preget av
indre styrke ved Åndens nærvær (), nærhet til Kristus, som sies å bo i dem
(), og en sikker åndelig identitet («rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» ).
Når Paulus priser Gud for alle hans velsignelser til de troende, nevner han ikke
tre dimensjoner, men fire – «bredden og lengden, høyden og dybden» (). Han
sier ikke klart hva disse dimensjonene er, men de beskriver noe stort og viktig. Dette
gir bibelleserne et interessant puslespill. Beskriver disse dimensjonene Guds visdom
(se , som bruker fire dimensjoner), Guds kraft (se ), eller kanskje
det åndelige tempel i (se , som har fire dimensjoner;
; )? Kanskje er det best å se disse fire dimensjonene
som omfanget av «Kristi kjærlighet» (), og se på uttrykket «å fatte bredden
og lengden, høyden og dybden» () som parallell til neste setning: å «kjenne
Kristi kjærlighet» (; jf. ). Uansett er det gode nyheter.
Paulus avslutter bønnerapporten med en doksologi, en kort, poetisk lovprisning av Gud. Hva priser
han Gud for? .
Paulus har skrevet ned sine bønner for de kristne (). Nå ber han direkte og
sterkt. Paulus’ lovsang reiser to spørsmål:
Opphøyer avsnittet kirken på upassende
vis og stiller den på linje med Kristus i uttrykket «ham være ære i menigheten og i
Kristus Jesus» ()? Paulus er opptatt av kirken i Efeserbrevet, men det er tydelig
at Kristus er menighetens frelser siden det er Kristus som bor i de troendes hjerte
(). I lovsangen priser Paulus Gud for frelsen som ble tilbudt kirken i Kristus
Jesus.
Innebærer uttrykket «gjennom alle slekter og evigheter» () en uendelig
fremtid for kirken på jorden mens Kristi gjenkomst er satt på vent? Efeserbrevet
avslører sterk forventning til fremtiden. F.eks. ser frem til «frihetens
dag». De troende skal også oppleve Kristi grenseløse makt i «den kommende» tid
(). Paulus’ lovsang bør leses som en feiring av Kristi uendelige makt for de
troende.
Når vi ser tilbake på Paulus’ andre bønnerapport (; jf. ), ser
vi at Paulus finner kraft i Faderens altomfattende omsorg (), Den hellige
ånd (), Kristi fellesskap () og hans store kjærlighet (). Dette
er så sant at han tenker seg at de troende blir «fylt av hele Guds fylde» (). Han
feirer disse åndelige realitetene med lovprisning, og forundres over all den kraft Gud
tilbyr de hellige ().
Hver gang vi føler oss presset av problemer, fristelser eller tvil, kan vi ta tilflukt
i denne glade fortellingen om Paulus’ bønneliv. Paulus løfter vårt blikk til Guds
hensikter og nåde og minner oss om at uansett hva våre omstendigheter er her og nå,
er vi omfattet av Guds store plan (), og hans kraft arbeider i oss.
Hvilke av Guds velsignelser setter du spesielt pris på? Øv deg på å lage en lovprisning av Gud for
dem.
Ellen G. White: «Vekkelsesbevegelser i nyere tid» i Alfa og Omega, bind 7, side
387–400.
«Hvordan kan vi harmonisere vår åndelige dvergtilstand med denne teksten [] som beskriver all den kunnskap det er vår forrett å eie? Hvordan må vel
ikke himmelen se på oss, som har hatt alle åndelige og timelige fordeler så vi kunne
vokse i nåde uten at vi har gjort bruk av mulighetene? Apostelen skrev ikke dette for
å pirre oss, for å lure oss eller for å vekke våre forventninger bare for at vi skal bli
skuffet. Han skrev det for å vise oss hva vi kan og må være hvis vi skal arve Guds
rike. Hvordan kan vi være arbeidere sammen med Gud hvis vi har en minimal erfaring?
Vi kjenner den kristnes privilegium og bør søke den dype, åndelige forståelsen
av Guds ting som Herren vil vi skal ha.
Tror vi virkelig på Bibelen? Tror vi virkelig at vi kan oppnå den kunnskapen om
Gud som legges frem for oss i denne teksten? Tror vi hvert ord som kommer ut av
Guds munn? Tror vi ordene som er talt av profeter og apostler, av Jesus Kristus, som
er opphavsmann til alt lys og velsignelse, og i hvem all rikdom og fylde bor? Tror
vi virkelig på Gud og på hans Sønn?» – Ellen G. White: The Advent Review and
Sabbath Herald, 1. oktober 1889.
Forslag til samtale
Sammenlign Paulus’ lovsang i med andre i NT: ; ; ; b; Jud 24–25. Hvilke temaer eller tanker går igjen i disse tekstene? Hvordan kan den
lovprisning og tilbedelse de illustrerer, bli en del av oss?
Sammenlign de fire måtene Paulus bruker det greske ordet plēroma («fylde») på i Efeserbrevet (; ; ; ). Hvorfor tror du denne tanken er viktig for Paulus?
Hva finner du mest inspirerende av alle Guds handlinger som Paulus lovpriser i ?
Hvorfor?
Paulus avslutter første halvdel av Efeserbrevet slik han begynte den (), med bønn og
lovsang. Han jubler over Guds kraft i de kristnes liv i Kristus og Ånden (). Hvordan kan vi,
som Ellen G. White skrev ovenfor, bedre oppleve denne kraften i vårt liv?
Berta fikk høre at Adventistkirken hadde startet en skole i Polen. Hun var høyt kvalifisert og
på utkikk etter jobb. Det var bare én hake. Skolen lå rett ved Warszawa, langt fra der de
bodde i Krakow. «Det er nok ikke for meg», tenkte hun sørgmodig.
Helt uventet begynte en venn å snakke om skolen. «Kanskje kan du søke der», sa hun. «Nei,
det er for langt unna», svarte Berta. Det virket mer realistisk å finne jobb i Krakow.
Så nevnte enda en venn adventistskolen. Kunne det være at Gud prøvde å si henne noe om å
være lærer der? Hun ba til Gud og bestemte seg for å søke to jobber, en på den offentlige skolen
i Krakow og den på adventistenes skole utenfor Warszawa. Hun ba igjen. «Jeg tar jobben der de
besvarer søknaden først. Jeg tolker det som din vilje, Gud.»
Adventistskolen svarte først. «Takk for at du er interessert i jobben. Kan du komme til samtale?»
Da ble Berta urolig. Hun hadde sønnen Jacob på 16 år. Alle vennene hans var i Krakow, og
han gikk på skole her. Ville han flytte? Det var viktig at han godtok at hun flyttet.
Hun ga Jacob valget. Han kunne bli med henne eller bo hos en slektning i Krakow. Jacob nølte
ikke. «Jeg vil være hos deg.»
Berta ble overrasket og glad. Dette føltes som Guds endelige svar om at han ledet henne den
veien. To venner hadde snakket om å søke jobb der, helt ut av det blå. Så hadde adventistskolen
svart først, og nå var sønnen glad for å bli med. Hun tok jobben.
I dag er Berta rektor på Syvendedags Adventistkirkens barneskole som ligger like ved Adventistkirkens
pastorskole i Warszawa. Hun tviler ikke på at Gud ledet henne til skolen. For noen
dager siden erklærte sønnen at hun hadde valgt riktig. Han sa at han ikke hadde hatt adventistvenner
i Krakow, og han hadde ikke vært interessert i menighetslivet der. Men nå hadde han mange
adventistvenner og var aktiv i menigheten.
«Mor, du gjorde et godt valg da du kom hit», sa han. «Jeg er så glad for at vi er her.»
Berta sa at hun var veldig glad. Gud hadde ført henne til skolen, og det er hun glad for.
«Det er derfor jeg er her», sier hun.
Takk for misjonsgavene som bidrar til å støtte adventistenes skolearbeid over hele verden.
Barneskolen og pastorskolen ligger i Podkowa Leśna, 40 km fra Warszawa. Ca. halvparten av
elevene har ikke adventistbakgrunn.