Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister
og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges
opp (Ef 4,11–12).
En av Æsops fabler heter Magen og føttene. Den lyder er slik: «Magen og føttene
kranglet om sin betydning, og da føttene hele tiden sa at de var så mye sterkere at de
til og med bar magen rundt, svarte magen: ’Men, gode venner, hvis ikke jeg tok inn
mat, ville dere ikke kunne bære noe som helst.’» – Lloyd W. Daly: Aesop Without
Morals (New York, USA: Thomas Yoseloff, 1961), s. 148.
Paulus brukte kroppen til et åndelig poeng. For ham er menneskekroppen – og
kirken som Kristi kropp – sammensatt av ulike deler med ulike evner som alle
må virke sammen for at kroppen skal være sunn. I Ef 4,1–16 bruker Paulus
bildet av kroppen som han har brukt så virkningsfullt tidligere (Rom 12,3–8; 1 Kor
12,12–31). Kristus er kroppens hode og forsyner den med «begavede» mennesker
som hjelper til med å forene kroppen, der hver del – hvert medlem – bidrar til helheten
med sine evner.
Paulus’ bilde av et sunt, helt legeme hjelper oss å forstå Guds mål for oss: å være
deler av en fruktbar menighet forent i Kristus.
Les Ef 4,1–16. Hvordan oppmuntrer Paulus dem til å pleie menighetens enhet?
Paulus innleder andre halvdel av Efeserbrevet (kapittel 4–6) med et kall til enhet i to
store deler. I Ef 4,1–6 ber han dem pleie «Åndens enhet» med enhetsbyggende
dyder (Ef 4,1–3), et kall han støtter med en poetisk liste med syv «enere» (Ef 4,4–6).
I Ef 4,7–16 er den opphøyde Jesus kilden til nåde som får mennesker til å dele
evangeliet (Ef 4,7–10) og beskriver hvordan de sammen med alle i kirken bidrar til
helse, vekst og enhet i Kristi kropp (Ef 4,11–16).
Når kapitlet begynner, ber Paulus de kristne leve «et liv som er verdig det kallet
dere har fått» (Ef 4,1). Han brukte verbet «vandre» (BS 1930 der BS 2011 har «leve»)
i overført betydning av å oppføre seg, eller å leve (se Ef 2,2; Ef 2,10; Ef 4,17; Ef 5,2; Ef 5,8; Ef 5,15).
Når Paulus viser til deres kall, er det kallet til kristen tro (Ef 1,18; Ef 2,4–6; Ef 2,13). Han
ber dem praktisere en samlende atferd som gjenspeiler Guds plan (Ef 4,9–10). Han
innleder denne vektleggingen med å oppfordre til dyder som skaper enhet (Ef 4,1–3)
som ydmykhet, mildhet og storsinn.
La oss se på hvert av begrepene.
Paulus forklarer et annet sted begrepet ydmykhet, i Ef 4,2, med oppfordringen
«sett de andre høyere enn dere selv» (Fil 2,3). Ydmykhet skal derfor ikke
forstås som en negativ dyd der man nedvurderer seg selv (se Kol 2,18; Kol 2,23), men positivt
som det å verdsette og tjene andre.
Mildhet (Ef 4,2) kan forklares som «at man ikke har altfor høye tanker om egen
betydning» og betyr også «høflighet, hensynsfullhet, mildhet.» – Frederick Danker,
red.: Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature,
3. utg. (Chicago, USA: University of Chicago Press, 2000), s. 861.
Og storsinn (jf. tålmodighet) er å tåle provokasjon eller prøvelser. Alle disse
egenskapene handler om å se bort fra egen betydning og fokusere på andres verdi.
Ydmykhet, mildhet, storsinn. Tenk over hvordan disse egenskapene ville bidra til å forene oss
som et folk. Hvordan lærer vi å dyrke disse dydene?
Hvilke syv «enere» viser Paulus til som støtte for sitt tema om menighetens enhet? Hva vil han ha
sagt med denne listen? (Ef 4,4–6).
Paulus’ liste over syv «enere» har et poetisk preg og kan gjenspeile en salme som ble
brukt i Efesos. Listen begynner med å nevne to «enere» sammen: «En kropp» (om
kirken som Kristi kropp, Ef 4,12; Ef 4,16; Ef 1,23; Ef 5,23; Ef 5,29–30) og «én Ånd» (Ef 4,4).
Den tredje er «ett håp da dere ble kalt» (Ef 4,4; jf. Ef 4,1).
Listen byr på ytterligere tre elementer, «én Herre» (Kristus), «én tro» (kristentroens
innhold, Ef 4,13; Kol 1,23; Kol 2,7; Gal 1,23; 1 Tim 4,1; 1 Tim 4,6), og «én dåp» (se Ef
5,26) før den avsluttes med en beskrivelse av Gud som «én Gud og alles Far, han
som er over alle og gjennom alle og i alle» (Ef 4,6).
Hva sier Paulus med denne poetiske beskrivelsen av Gud Faderen? Gud er skaper
i kraft av at han er «alles Far». Resten av setningen beskriver hvordan Gud, når
verden er skapt, forholder seg til «alle ting», alt han skapte. Paulus driver ikke med
panteistisk kjetteri (naturen er ett med Gud), eller panenteismen (verden er inkludert
i Guds vesen). Han forkynner snarere Guds transcendens («over alle»), aktivt styre
(«gjennom alle») og immanens («i alle»).
Legg merke til to ting om menighetens enhet (Ef 4,1–6). For det første er enhet et
åndelig faktum, forankret i disse syv «enerne», en realitet som skal feires (Ef 4,4–6).
For det andre krever enheten at vi pleier den så den vokser (Ef 4,3). Det vil ofte være
grunn til å sørge over at vi ikke realiserer denne enheten. Men uansett hvordan vi
feiler, bør vi glede oss over Guds verk med å forene kirken i Kristus idet vi fryder
oss over den teologiske virkeligheten som «Åndens enhet» er (Ef 4,3). Det vil styrke
oss til det store arbeidet med å fremme denne enheten, men med en ny overbevisning
om at når vi gjør det, utfører vi Guds eget verk.
Les Ef 4,4–6 igjen. Hvilken følelse gir det deg? Hva bør du føle når du vet hva det sier om
vår enhet i og med Gud i Kristus?
Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt. Derfor heter det:
Han steg opp i det høye
og bortførte fanger,
til menneskene ga han gaver.
At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg
ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt. (Ef 4,7–10). Hva skjer her, og
hva er poenget i disse versene?
Her siterer Paulus Sal 68,19: «Du steg opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver
blant mennesker, også opprørere». Sal 68,19 fremstiller Herren Jahve som en
seierrik general som har overvunnet sine fiender og bestiger høyden som hans
hovedstad er bygget på med krigsfangene i sitt følge (se Sal 68,2–3). Deretter blir
han hyllet («tok gaver») av sine erobrede fiender (Paulus justerer bildet slik at den
opphøyde Kristus «gir gaver», ut fra Salmenes bredere kontekst, se Sal 68,36).
Hvis vi følger rekkefølgen i Sal 68,19, skjer oppstigningen – Kristi himmelfart
til himmelen (Ef 1,21–23) – først, etterfulgt av nedstigningen der den oppstandne,
opphøyde Jesus gir gaver og fyller alle ting. Her skildrer Paulus Den hellige ånds
komme på pinsefestens dag (se Apg 2). Dette bekreftes av Ef 4,11–12, som
identifiserer gavene som den opphøyde Jesus gir som Åndens gaver.
«Kristus steg opp i det høye, førte fanger i fangenskap og ga gaver til mennesker.
Hva ble virkningen da Ånden etter Kristi himmelfart kom ned som lovet, som en
brusende, mektig vind, og fylte hele stedet der disiplene var samlet? Tusenvis ble
omvendt på en dag.» – Ellen G. White: Ye Shall Receive Power, s. 158.
Disse versene i Efeserbrevet er dype, men hvordan kan vi finne trøst i det de viser at Kristus har
gjort for oss og vil gjøre når han vil fylle «alt i alle» (Ef 1,23)?
Ut fra Salme 68,19 har Paulus beskrevet den oppstandne, opphøyde, seirende Jesus som gir sitt folk
gaver fra det høye. Hvilke «gaver» gir den opphøyde Jesus, og hvorfor? Ef 4,11–13.
Paulus peker på fire grupper av «begavede» mennesker som del av den opphøyde
Jesu skattekammer som han gir til sin kirke:
apostler;
profeter;
evangelister;
hyrder og lærere (den greske setningen antyder at de er én gruppe).
Kristus gir disse gavene for å utføre et arbeid: «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi
kropp bygges opp» (Ef 4,12) og «inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds
Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og
har hele Kristi fylde» (Ef 4,13).
Dette siste punktet var spesielt viktig for de første adventistene, som reflekterte
over Ellen G. Whites åndelige gaver. Bekrefter Bibelen profetiens gave kun på apostlenes
tid? Eller varer gaven til Kristi gjenkomst? De første adventistene fant svaret
i Ef 4,13 og delte det i en historie om kapteinen på et skip som måtte følge
instruksene som ble gitt for en reise. Da skipet nærmet seg havn, fant kapteinen at
instruksen sa at en los ville komme om bord for å hjelpe til med å styre fartøyet. For
å være tro mot de opprinnelige instruksene må han slippe losen om bord og rette
seg etter den veiledningen som gis. «Hvem følger så den opprinnelige veiledningen?
De som avviser losen, eller de som tar imot ham, slik boken lærer dem? Døm selv.»
– Uriah Smith: «Do We Discard the Bible by Endorsing the Visions?» Review and
Herald, 13. januar, 1863, s. 52.
Vi bør være forsiktige når vi identifiserer «hyrder» (eller «pastorer»), «lærere» og
«evangelister», siden vi tenker på disse stillingene i vår egen tid og sammenheng. På
Paulus’ tid var alle disse ledere som gjorde tjeneste i husmenighetene i Efesos (se 1
Pet 2,9; Apg 2,46; Apg 12,12).
Les Jesaja 5,4: «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort?». Tenk på
dette verset i lys av det av Ellen G. Whites virke. Hvordan er det relevant?
Hvilken fare truer kirkens modenhet i Kristus? Ef 4,14.
Paulus tenker seg et miljø ikke ulikt vårt eget der ulike tanker, slik som «hvert
eneste vindpust av ny lære» og «forførende knep», blir prakket på de troende. Han
bruker tre sett bilder for å beskrive farene ved en teologi på avveier:
barndommens umodenhet, «så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn»;
farer på åpent hav, «kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære»;
å bli svindlet av smarte mennesker som bruker knep.
Paulus bruker billedlig talt
det greske ordet kubeia («terningspill») i betydningen «listig».
Han mener splittelse er et viktig tegn på feil lære: Det som gir kroppen næring så
den vokser og holdes sammen, er godt, men det som sliter den ut og splitter den, er
ondt. Ved å ta avstand fra splittende lære og omfavne det som prøvde og betrodde
lærere formidler (Ef 4,11), vil de gå frem mot sann kristen modenhet og spille effektive
roller i Kristi kropp (Ef 4,12–13; jf. Ef 4,15–16).
Hvordan ligner en sunn menighet på en sunn kropp? Ef 4,15–16.
I Ef 4,1–16 taler Paulus for kirkens enhet og ber tilhørerne fremme den aktivt.
Selv om enhet er en teologisk visshet (Ef 4,4–6), krever det hardt arbeid (Ef 4,3). En
måte å fremme enhet på er ved å være aktive «deler» av Kristi kropp (Ef 4,7–16).
Hver av oss er en del av kroppen og bør bidra til dens helse og vekst (Ef 4,7; Ef 4,16). Vi
bør også dra nytte av det arbeidet apostler, profeter, evangelister og pastor-lærere
gjør (Ef 4,11). De er som «bånd og ledd» (Ef 4,16), for de har en samlende funksjon
og hjelper oss å vokse sammen opp til Kristus, som er kroppens hode (Ef 4,13; Ef 4,15).
Hva er noen av de «vindpust av ny lære» som blåser gjennom kirken i dag, og hvordan kan vi
motstå dem? Snakk om dette i gruppen på sabbaten.
Å oversette Ef 4,9. Noen oversettelser påpeker at nedstigningen skjer
før oppstigningen (f.eks. BS 2011 «at han først var steget ned»). Andre oversettelser
følger den greske teksten nærmere, og lar spørsmålet om tidspunktet for
oppstigningen og nedstigningen stå åpent (f.eks. NIV, «Hva annet betyr ’han steg
opp’ enn at han også steg ned til de lavere, jordiske regioner?») og åpner for synspunktet
som kom frem i tirsdagens avsnitt, at rekkefølgen i Sal 68,19 bør følges,
med Kristi opphøyelse til himmelen («oppstigningen») først, etterfulgt av Hans
«nedstigning» i Ånden.
Bortføre fanger. Ved å sitere Sal 68,19 fra Septuaginta (en gammel gresk
oversettelse av GT), bruker Paulus en setning i Ef 4,8 som bokstavelig talt
lyder: «han tok til fange» som de fleste oversettelser leser «han tok som fanger en
gruppe fanger». Adventistene har ofte forstått det som at uttrykket viser at Kristus
tok med mennesker til himmelen ved sin himmelfart, de som ble reist opp i en
spesiell oppstandelse da han selv sto opp (Matt 27,51–53). Disse utgjør en førstegrøden
av de frelste, som han viser Faderen da han kommer tilbake til himmelens
saler (se The SDA Bible Commentary, bind 6, s. 1022; Alfa og Omega, bind 5, side
381–382, jf. side 336–337). Et alternativ er å se verset i tråd med Kol 2,15,
som et bilde på Kristi seier over sine fiender – Satan og hans onde engler – som blir
fremstilt som beseirede fanger.
Snakk om noen av de «vindpust av ny lære» som blåser gjennom kirken i dag. Legg merke til at
Paulus sier vi ikke må bli drevet omkring av dem. Hva kan vi gjøre for å beskytte oss selv og andre
mot den skaden disse vindene kan gjøre?
I hele Efeserbrevet understreker Paulus temaet «enhet». Men vil vi ha enhet for enhver pris? Med
andre ord: Når kan ønsket om enhet virke mot sin hensikt? Snakk om dette.
Alle universitetsstuderende i kommunist-Polen måtte til undervisning på lørdager. Men ikke
Ryszard. På en eller annen måte klarte han å bestå alle fag. Men så fikk han en ny lærer.
En venn sa: «Du kan like godt slutte. Vi har fått en streng ny professor som ikke vil gi deg
lørdagsfri. Bare pakk og dra din vei.»
Ryszard svarte: «Nei, jeg drar ikke. Først vil jeg be til Gud, legge frem saken for ham og be
ham om råd.»
Mens Ryszard ba til Gud om møtet med professoren, så han for seg to alternativer. Enten ville
professoren si: «Du kan tro hva du vil. Du må komme til timene», eller han ville si: «Sett deg.
Det er noe jeg må fortelle deg.»
Ryszard presenterte seg for professoren. «Jeg er adventist. Syvendedags adventistene er en
protestantisk menighet. Vi tror på Jesus, Maria og disiplene. Vi lever som dem. Lørdag var en hellig
dag for dem, og det er den også for meg. Så jeg er redd jeg ikke kan komme til undervisning
hos deg på lørdager.»
Professoren sa: «Vær så god og sitt. Det er noe jeg må fortelle deg først.»
Professoren fortalte at for mange år siden fløy han til USA for å ta et praksisår etter at han var
ferdig med sin ph.d. «Jeg kjente ingen der. Jeg tenkte: Hvor skal jeg bo? Til min forbauselse kom
en familie og hentet meg på flyplassen og kjørte meg hjem til seg. Jeg fikk bo hos dem og spiste
deres mat. Da jeg ville betale for meg, nektet de å ta imot. Jeg bodde der et helt år.»
«Da jeg dro hjem til Polen, tenkte jeg: ‘Hvordan kan jeg gjengjelde dette?’», fortsatte professoren.
«Jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne gjøre. Nå hører jeg deg si at du er protestant.
De var også protestanter. Du skal få lørdagsfri.»
Ryszard var rystet og forundret over den fantastiske nyheten. Tenk at Gud hadde sendt en protestantisk
familie i USA til hans fremtidige professor og åpnet en vei så han kunne holde sabbaten
som adventist i kommunist-Polen mange år senere!
Ryszard behøvde aldri å møte til undervisning på lørdager. Hans endelige eksamen var så
enkel at det var som om professoren ville forsikre seg om at han sto.
I dag er Ryszard Jankowski leder for Adventistkirken i Polen. Han har aldri glemt hvordan
Gud hjalp ham å holde sabbaten på universitetet.
Takk for ditt 13. sabbats offer i 2017 som bidro til å bygge TV-studio for Hope Channel
Poland. Ryszard taler jevnlig på Hope Channel Poland.
Besøk nettsiden til Hope Channel Poland: hopechannel.pl.