Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende
lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds
bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. ().
Jose Antonio levde hjemløs på gatene i Palma i Spania i årevis. Med grått, uflidd hår
og skjegg så Jose eldre ut enn sine 57 år. En dag foreslo frisøren Salva Garcia en full
makeover for Jose.
Med Jose på plass i stolen, klippet, farget og stylet et hardtarbeidende team de
sammenfiltrede buntene av hår og skjegg. Deretter ga de Jose nye, fine klær. Så
kom avsløringen! Da Jose ble satt foran et speil, kom tårene. «Er det meg? Jeg ser
så forandret ut, ingen kommer til å kjenne igjen meg!» Senere la han til: «Ikke bare
utseendet var forandret. Det forandret livet mitt.»
I sier Paulus at de kristne har opplevd en forvandling. De har
lagt av sitt gamle jeg og fått en nye identitet. Litt som Joses forvandling, men nå ikke
bare utenpå. Det inkluderer å «bli nye i sjel og sinn» (), å få «sann rettferd og
hellighet» inn i livet (). Dette er den ultimate forvandlingen.
Sammenlign med . Hvordan tar Paulus til orde for at kristne skal
leve på en måte som oppmuntrer til enhet i menigheten?
I forrige del () var temaet menighetens enhet. Når vi sammenligner
og , ser vi hvor like disse to formaningene om hvordan
man skal vandre eller leve er. Denne likheten antyder at Paulus tar opp det samme
temaet – enhet og livsstilen som støtter det – men fra et nytt og i utgangspunktet mer
negativt ståsted.
I viser Paulus kontrasten med hedningenes livsstil, som han
mener undergraver enhet (), og sanne kristne livsmønstre som bygger
den opp (). Når vi leser hans kritikk av hedningenes livsstil, bør vi huske
hans overbevisning om at hedninger er frelst i Kristus og får full delaktighet i Guds
folk (; ). I gir han altså en begrenset og negativ
beskrivelse av «hedninger av fødsel» ().
Paulus er ikke bare urolig for bestemte synder eller atferd blant hedningene. Han
er bekymret for et atferdsmønster som de viser, en nedadgående bane i syndens grep.
Midt i finnes et portrett av en følelsesløs åndelighet: «Deres
tanker er tomhet, deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud» (). Denne åndelige uvitenheten er kilden til den formørkede forstanden som
fremheves i begynnelsen av avsnittet («avstumpet er de blitt» ), og deres
fordervede seksualliv understrekes på slutten («de har gitt seg over til et utsvevende
liv, de er urene og grådige i alt de gjør», ). De er fremmedgjort fra Gud og vet
ikke hvordan de skal leve, og atskilt fra hans frelsende nåde fortsetter de i en nedadgående
spiral av synd og fordervelse.
Hva er din egen erfaring med syndens makt til å trekke en nedover i enda mer synd?
Hvilket vesentlige poeng nevner Paulus når han gjenforteller historien om tilhørernes omvendelse?
().
Etter å ha skildret deres tidligere liv som ikke-jøder (), sier ikke Paulus:
«Det var ikke slik dere lærte om Kristus.» I stedet utbryter han: «Det er ikke slik
dere lærte Kristus!» (). Ved å merke seg at de hadde «hørt ham» [Kristus],
og ble undervist «i ham» () eller «av ham», tar Paulus til orde for et Kristusformet
liv med ordene «den sannhet som er i Jesus» (). For Paulus, handler
det å komme til tro, om en personlig forbindelse med Kristus, en forbindelse som er
så levende og ekte at den kan beskrives som «å gå i lære hos Kristus». Vi erkjenner
at den oppstandne og opphøyde Jesus lever og er blant oss. Vi er formet av hans lære
og eksempel og er lojale mot ham som vår levende Herre. Vi åpner livet for hans
aktive veiledning gjennom Ånden og Ordet.
Paulus sier at det å leve et Kristus-formet liv krever tre prosesser, som han
uttrykker med klesbilder:
å «legge av» eller vende seg bort fra den gamle livsstilen ();
å oppleve indre fornyelse (); og
å «kle seg» i det nye livsmønsteret ().
Paulus’ metafor gjenspeiler bruken av klær i GT som et
symbol for både syndighet (f.eks. ; ; ) og frelse (f.eks. ; ; ).
I oldtiden gikk menn i en knelang tunika som underplagg og en kappe som
beskyttet mot solen. Kvinner hadde en tunika og en kappe. Bibelens kulturer var
livsoppholdskulturer. Klær var dyrt og ble brukt lenge. Det var uvanlig å ha mer enn
ett sett klær. Plaggenes kvalitet og stil avslørte brukerens identitet og status. Å skifte
klær, bytte ut ett sett med klær med et annet, var en sjelden og viktig begivenhet.
Paulus tenker seg en endring i livet som er like lett å se som det at et sett klær som
ble erstattet med et annet, ville ha vært i det første århundret.
Hva er den avgjørende forskjellen på å lære om Kristus og å lære Kristus å kjenne?
Hvilket av rådene om ordbruken kristne imellom er viktigst for deg nå? Hvorfor? ().
Paulus bruker flere ganger en interessant talemåte i , som f.eks. i
: en negativ befaling («legg av løgnen») fulgt av en positiv befaling
(«snakk sant til hverandre») og så en begrunnelse («for vi er hverandres lemmer»,
som ser ut til å bety «fordi vi er lemmer på en kropp og dermed knyttet til hverandre
som deler av den ene kroppen»). Paulus’ oppfordring om å «snakke sannhet» er ikke
en oppmuntring til å konfrontere andre med en taktløs gjengivelse av fakta. Han
hentyder til , som oppfordrer til å tale sannhet for å fremme fred.
Siden Paulus bannlyser sinne og sint tale i , er ordene i
ikke grønt lys for sinne i menigheten. Nei, han innrømmer at man kan bli sint, men
kontroller følelsesutbruddene: «Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned
over deres vrede.»
Paulus ser ut til å avbryte temaet om talens bruk med en negativ befaling om
tyver: «Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele» (). Positivt sagt: tyven
skal «arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender» (; se også ; ) med begrunnelsen: «så han kan ha noe å gi til dem som trenger
det» (). Kanskje tar Paulus med dette ordet om tyver her på grunn av sammenhengen
mellom tyveri og villedende tale som i historien om Ananias og Saffira
i . Paulus’ tro på Kristi forvandlende kraft er så sterk at
han ser for seg at tyver skal bli velgjørere!
Så befaler han: «La ikke et eneste råttent ord komme over leppene» ().
Dette beskriver et destruktivt ord som går sin nesten ustoppelige vei mot leppene
for å gjøre skade. Positivt: Paulus tenker seg at ethvert negativt utsagn ikke bare
stoppes, men erstattes av et som oppfyller tre kriterier: Det (1) «er godt og … bygger
opp», (2) «der det trengs» og (3) kan være «til velsignelse for dem som hører på» (). Om bare dette kunne sies om alle våre ord!
Hvilken formaning deler Paulus om Den hellige ånds nærvær når han tar opp synd på talens område
i det kristne fellesskapet? .
Paulus kommer med en advarsel og et løfte. Våre synder i menigheten er ikke tabber
med liten konsekvens: Det bedrøver Den hellige ånd at vi misbruker talens gave til
å rive ned andre (; ; ). Alvoret understrekes når Paulus blir et ekko
av : «Men de [Israel] var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble
han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem.»
Paulus lover at Den hellige ånd besegler de troende fra den dagen de tok imot
Kristus () til «frihetens dag» (). Åndens forhold til den troende er
ikke flyktig, men varig. Når de kristne ser bort fra Åndens nærvær og bruker talens
gave som våpen, sies det ikke at Ånden forlater dem, han sørger. Ånden blir hos
dem som et merke på at de er eid og beskyttet av Gud frem til Kristi gjenkomst.
Paulus understreker Åndens guddom som «Guds hellige Ånd» og understreker
hans personlighet ved å si at Den hellige ånd sørger. (Se også ; ; ; ; ; .)
Vi må trå varsomt når vi omtaler guddommens mysterium. Ånden er både ett med
og forskjellig fra Faderen og Sønnen. «Ånden har sin egen vilje og velger deretter.
Han kan bli bedrøvet og spottet. Slike uttrykk brukes ikke om en ren makt eller innflytelse,
men om en person. Er Ånden så en person som deg og meg? Nei, vi bruker
begrensede menneskelige formuleringer for å beskrive det guddommelige, og Ånden
er hva mennesker aldri kan bli.» – Paul Petersen, God in 3 Persons – In the New
Testament (Silver Spring, Maryland, USA: Biblical Research Institute, 2015), s. 20.
Det er «Guds hellige ånd» som lever i så intim kontakt med oss at det sies at våre handlinger
påvirker ham. Vi deler livet med et medlem av Guddommen som vi har fått som et varig forhold
som besegler oss til endens tid. Hva bør være vår respons i tro på denne store sannheten?
Ved å vise til «frihetens dag» () har Paulus nettopp invitert leserne til å se
på sin bruk av talen i lys av Kristi annet komme. kan derfor forstås
som ord om talens bruk idet vi nærmer oss den store begivenheten.
Hva på talens område bør forkastes i lys av Kristi gjenkomst? Hva bør vektlegges? .
I den siste formaningen i får vi igjen en negativ befaling, denne
nevner seks laster vi skal «slutte med» (), en positiv befaling om å være snill,
godhjertet og tilgivende () samt en begrunnelse. De skal tilgi hverandre «slik
Gud har tilgitt dere i Kristus» (). Listen med seks laster begynner og ender
med generelle uttrykk: «all hardhet» og «all annen ondskap». Imellom kommer fire
andre begreper: «hissighet», «sinne», «bråk» og «spott» ().
Den siste av disse oversetter det greske ordet blasphemia, som hos oss er en
teknisk betegnelse for nedsettende tale om Gud. Men det greske ordet gjelder tale
som ærekrenker enten Gud eller andre mennesker som «bakvaskelse» eller «ondskapsfull
snakk». I listen koker holdninger (bitterhet, vrede, sinne) over i sint tale
(bråk, bakvaskelse). Paulus avvæpner kristen tale: De holdningene som driver
sint tale og de retoriske strategiene som benytter den, skal fjernes fra den kristnes
arsenal. Det kristne fellesskapet vil bare blomstre og enheten i kirken bli styrket (se
) der disse tingene legges av.
Ond tale skal ikke bare undertrykkes, den skal erstattes. Våre samtaler og handlinger
i Kristi familie – og ellers – skal ikke vise sinne, men vennlighet, godhet og
tilgivelse ut fra Guds tilgivelse i Kristus (). Paulus viser til «vertikal tilgivelse»
(Gud til oss) som modell for «horisontal tilgivelse» (det vi tilbyr hverandre; jf.
; ; ).
Tenk på kraften i dine ord. Hvordan kan du bruke dem til å løfte opp, oppmuntre og bygge tro?
«La din samtale være slik at du ikke trenger å angre på den. ‘Gjør ikke Guds hellige
Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag.’ … Har du
kjærlighet i hjertet, vil du arbeide med å bygge opp din bror i den hellige tro. Hvis
noen sier noe negativt om din venn eller bror, må du ikke fyre opp under slikt ondt
snakk. Det er fiendens verk. Minn taleren på at Guds ord forbyr slike samtaler.» –
Ellen G. White: Advent Review and Sabbath Herald, 5. juni 1888.
Hva ville ha vært annerledes i menigheten hvis du og de andre avga et løfte som
det som står nedenfor?
Jeg ønsker at min innflytelse i adventfamilien og ellers skal være positiv, oppløftende
og styrke troen og innsatsviljen ().
Idet jeg husker Kristi oppfordringer til enhet og kjærlighet, vil jeg gjøre mer for å
styrke dem som gjør og sier ting jeg tror er gode enn på å påpeke feil hos dem jeg
mener tar feil (; ; ; ).
Når jeg er uenig med noen, vil jeg uttrykke respekt for min bror eller søster. Jeg
vil gå ut fra at han eller hun er overgitt til Kristus. Jeg vil fremsette min mening
mildt, ikke strengt ().
Jeg vil leve i gleden og søke muligheter til å bygge opp og bekrefte mine
trossøsken mens jeg venter på Kristi gjenkomst (; ; ).
Forslag til samtale
Se på de 11 gangene i Efeserbrevet der Paulus beskriver de tre i Guddommen i tett samarbeid for
menneskenes frelse. Hva bidrar disse gjentakelsene til vår forståelse av Guddommen? ; ; ; ; ; ; ; ; ; ; (der «Herren» i er Kristus).
Hva har Paulus’ råd om kristen tale () å si i en tid med «datakommunikasjon», som ofte
brukes til nettmobbing og anonyme karaktermord på nett?
Kristoffer ble sur da han hadde vært med konen på et møte i Polen og det ikke var noen video
slik hun hadde forespeilet ham at det var på hvert møte. Han bannet og svor.
Da rant begeret over for henne. «I morgen tar jeg med ungene og reiser», sa hun. «Det kommer
aldri et godt ord ut av deg.» Før de la seg, sa hun: «Hvorfor ber du ikke? Bare han kan
forandre deg.» Kristoffer bannet og la seg. Men han fikk ikke sove. Siden sto han opp og gikk
ut på kjøkkenet, der han snakket med Gud. «Jeg vet ikke om du finnes, men jeg er ikke noe godt
menneske. Jeg drikker og sårer både kone og barn. Jeg vil ikke leve sånn. Kan du hjelpe meg?»
Slik snakket han med Gud en halv time. Men noe svar fikk han ikke.
Neste dag merket han at han mislikte vennenes banning. Hva var i veien med ham? Han pleide
også å ta seg en dram med dem etter arbeidstid, men nå gikk han rett hjem. «Ikke la min kone
dra», ba han. Hun hadde pakket ferdig, men gikk med på å gi ham en siste sjanse.
Dagen etter gikk han til predikanten på møtet. «Jeg vil ta dåp. Min kone skal døpes på fredag,
og jeg vil også bli døpt», sa han og smattet på sigaretten. «Jeg vet at jeg røyker», sa Kristoffer.
«Men jeg slutter på fredag.» Den fredagen sa Kristoffer: «Pastor, jeg har ikke røykt siden jeg sto
opp i dag.» Pastoren var i villrede. Hva ville menigheten si? Han tok sjansen og døpte Kristoffer
sammen med hans kone.
Senere fortalte Kristoffer at han hadde vært på kant med loven da han var ung og ville vitne
for unge fanger. Han skaffet tillatelse til at de kunne komme. Da ungdommene kom inn i rommet,
så det ut som de kjedet seg. Pastoren visste han måtte endre talen. Han ba Kristoffer si noen ord.
«Venner, jeg forstår dere», sa Kristoffer. «Jeg har bodd her. Jeg var ikke den snilleste. Jeg
gjorde ting som var ganske ille. En gang prøvde jeg å rømme, og se på dette», sa han og viste
fram håndleddene med arrene fra selvmordsforsøkene. «Men takk Gud, noen reddet livet mitt.
Når dere slipper ut, kan dere fortsette som før, eller dere kan snu om på livet og leve for Gud. Jeg
ber dere velge Gud.»
Kristoffer og pastoren besøkte fengselet mange ganger. Et TV-program ble også med, og fangene
fortalte: «Vi er så glade for adventistenes besøk. De kom med Bibelen. Vi lærer om Jesus,
frelsen, tilgivelse og et nytt liv.» «Dette er viktig for oss», sier pastor Ryszard Jankowski. «Gud
kan gi deg et nytt liv, samme hva du har gjort. Gud ga Kristoffer et nytt liv, og vi kan også få det.»