Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og
jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. (Apg 17,24).
Lukas skrev om Paulus i Athen: «I synagogen førte han samtaler med jødene og dem
som dyrket Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der» (Apg
17,17).
Paulus ville ha hatt lettest for å arbeide blant jødene, sitt eget folk. Men han slo
seg ikke til ro med å arbeide bare blant sine egne. Han var kalt til å nå andre også.
Eller Paulus kunne ha gått til de «gudfryktige» hedningene som allerede hadde en
endret forståelse. De hadde et bibelsk grunnlag han kunne bygge på, selv om de ikke
kjente den Gud de «fryktet» – Jesus Messias.
Men, nei. Da Paulus var i filosofenes Athen, forsøkte han å nå folket der også.
Mange av dem hadde en helt annen bakgrunn og verdensbilde enn det hebraiske,
som var bakteppet for det Paulus ville lære athenerne.
Hvordan gikk Paulus frem for å nå dem, og hva kan vi lære av hans forsøk?
LesApg 17,1–16. Hvordan havnet Paulus i Athen, og hvordan reagerte han på det han fant der?
Athen var «full av gudebilder» (Apg 17,16). Paulus kjente sitt eget folks historie og
deres tilbøyelighet til avgudsdyrkelse, og ble opprørt over alle avgudene han fant i
Athen. Han hadde medfølelse med athenerne, som ville dø i sine synder hvis de ikke
lærte om den sanne Gud.
Byene våre er også fulle av avguder, selv om de er mindre iøynefallende enn den
gang. Mange troende kan gå gjennom en by uten å reagere på avgudene. Men Paulus
lyttet nok til Den hellige ånd til å ta affære. Til forskjell fra troende som ikke skjønte
at evangeliet gjaldt hele verden, visste Paulus at Gud ville athenerne skulle bli frelst
sammen med alle andre. Han forsto at global misjon innebar å gå med evangeliet til
dem som var helt unådd, også hedenske avgudsdyrkere og filosofene i Athens gater.
Derfor oppsøkte Paulus markedsplassen der de holdt til. Man kan si at han startet
det første Global Mission studiesenteret og brukte markedsplassen til å studere og
utprøve metoder for å nå hedninger.
Paulus visste at han ikke kunne snakke til athenerne slik han snakket til jøder
eller gudfryktige hedninger. Dette var mennesker som ikke kjente Israels Gud eller
hans historie med Israel. Jødene og de gudfryktige hedningene hadde trospunkter
som betydde ingenting for dem Paulus møtte i Athen. En helt ny tilnærming måtte
til.
I dag prøver vi ofte å nå slike som ikke har noe til felles med den jødisk-kristne
arven. Derfor må vi tilpasse oss, slik Paulus gjorde det. Det som fungerer bra i
Buenos Aires, kan være nytteløst i Bangkok.
Hva slags avguder tilber folk der du bor, og hvordan kan du få dem til å se hvor verdiløst det er?
Samme hvor Paulus kom, var oppdraget å forkynne evangeliet. Og det ville han også
gjøre i Athen.
LesApg 17,18–21. Hvordan reagerte hedningene på Paulus’ tale og spørsmål?
Paulus og hans «fremmede guder» gjorde inntrykk på folk (Apg 17,18), og derfor
tok de ham med til Areopagos, der juridiske og religiøse saker ble avgjort, enda det
ikke virker som om Paulus sto overfor noen rettssak. Det virket rimelig å la ham
legge frem sin «nye lære» (Apg 17,19). Det var nok vanskelig å avfeie en med Paulus’
veltalenhet, lidenskap og intelligens, selv om han sto for tanker som forekom dem
merkelige.
Apg 17,21 sier at athenerne ikke brukte tiden til annet enn å fortelle
og høre siste nytt. Mente Lukas de var late? Neppe. Han mente nok bare at de
var erfarne tenkere og debattanter. Grekerne hadde jo frembrakt Sokrates, Platon og
Aristoteles, filosofer med innflytelse helt ned til vår tid. Athen hadde vært et intellektuelt
og filosofisk sentrum i århundrer. Disse tenkerne var ikke ateister i moderne
forstand, men mange av deres tanker var helt ulike kristendommens lære. Det er
f.eks. vanskelig å finne plass for en oppstanden Messias i epikureernes og stoikernes
filosofi.
I Athen forventet Paulus at Den hellige ånd kunne bruke den kunnskap og talegaver
han hadde tilegnet seg under Gamaliel. Men det var mer det Paulus oppdaget
på gatene i Athen som Den hellige ånd kunne bruke. «De mest klartenkte blant
tilhørerne ble forbauset over hans forklaringer. De forstod at han kjente godt til deres
kunst, litteratur og religion.» – Ellen G. White: – Alfa og Omega, bind 6, side 165.
Senere skrev Paulus til korinterne at «jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet
hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2). Hva kan dette si oss om hvor sentral
Kristus må være i vårt budskap, samme hvem vi forkynner for?
Paulus nedvurderte ikke athenernes falske religion eller falske guder. Han tok det
gode han kunne finne og brukte det.
LesApg 17,22–23. Hva gjorde Paulus i sitt forsøk på å nå dem med evangeliet?
«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse.» (Apg 17,22). Paulus
roste hedningene! De var villedet i sin tro, og likevel roste Paulus deres hengivenhet.
Han fortsatte: «For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres …» (Apg
17,23). Ved å nevne sitt studium av athenernes religion, formidlet han respekt for
folket. Han presset seg ikke på som selvutnevnt ekspert med alt det folket måtte
forandre på selv om han faktisk var ekspert og hadde svarene de trengte! Men han ga
seg ikke ut for å være det, for da ville han ha blitt avvist på flekken. Nei, han fremsto
som en som ønsket deres beste.
I sin omtale av inskripsjonen «For en ukjent Gud» (Apg 17,23) utnyttet Paulus
det de kunne si seg enige om. De trodde på gud (faktisk mange), og det var en god
begynnelse (noen trodde ikke den gang heller) og kunne åpne veien for videre
samtale. Han spottet ikke tanken om et alter for en ukjent gud. I stedet satte han pris
på og beundret at de brydde seg nok om åndelige ting til å tilbe noe de ikke engang
kjente, i tilfelle de hadde gått glipp av noe.
Tok de feil? Selvfølgelig, men det kunne man komme tilbake til. Det som var
viktig nå, var at de var oppriktige i det de forsto. Det var noe Den hellige ånd kunne
arbeide med.
Paul hadde funnet et samtaleemne som vakte interesse.
Hvilke broer og kontaktpunkter kan du tenke deg som vil åpne muligheter for dypere samtaler
med dem du kommer i kontakt med?
Nå som Paulus hadde fått tenkernes oppmerksomhet, viste han tilhørerne til himmelens
Gud.
LesApg 17,24–27. Hva var Paulus’ tilnærming i forsøket på å nå dem?
For et folk som var så opptatt av åndelige ting at de bygget et alter for en ukjent gud,
var Paulus’ ord fengslende: en skapergud som ikke bor i et tempel, trenger ikke noe
fra menneskene, men oppfyller deres behov. I en kultur gjennomsyret av en mytologi
med guder som var uforutsigbare, selvopptatte og grusomme, var tanken om en
Gud som den Paulus beskrev, en spennende tanke. Og mennene på Areopagos tok
sine første små skritt mot kjærlighetens Gud.
Faktum var at den Gud de ikke kjente, kunne man kjenne! Og han ønsker å bli
kjent.
Paulus talte nok lenger på Areopagos enn bare de få ordene Lukas gjengir. Lukas
sammenfattet Paulus’ tale for å spare plass. Paulus utdypet nok hvert av de punktene
vi har lest om hittil. Så vi sammenfatter Paulus’ tale punktvis:
Først roste Paulus deres åndelige bevissthet og oppriktighet.
Deretter viste han at han hadde studert deres tro og funnet ting han respekterte
blant det han hadde oppdaget.
Så fortalte han dem en bestemt ting han hadde oppdaget ved religionen deres
som de innrømmet at de ikke forsto.
Etter det delte han den siden av Gud som han visste at de trengte, nemlig at
Gud er til, at han elsker dem og ikke er langt unna.
Til slutt i talen gikk Paulus over til å advare dem om hva det innebærer å avvise
kunnskapen om den Gud de ennå ikke kjente.
Paulus førte dem så langt han kunne ut fra det han visste om det de trodde på. Det
var ikke dårlig gjort å få dem med så langt.
Legg merke til Paulus’ appell til skaperverket og Gud som skaper (se også Rom 1,18–25). Hvorfor
er dette en god tilnærming med folk flest, iallfall som en begynnelse? Hva er det ved skaperverket
som peker så sterkt på Gud?
LesApg 17,24–34. Hvordan fortsetter Paulus sitt vitnesbyrd?
Det er interessant at Paulus siterte noen av deres egne forfattere, som, etter å ha
skrevet en nesten bibelsk sannhet, ga Paulus en sjanse til å føre tilhørerne videre.
Det vil si at han brukte kjennskapet til deres tro til å finne et felles ståsted for så å
gå videre. Når vi prøver å nå andre, kan det det være nyttig å vite hva de tror på og
finne et felles ståsted.
Legg også merke til at Paulus bruker det felles grunnlaget til å komme dit han
ville: Jesu oppstandelse og håpet det gir. Lukas beskrev deres reaksjon på ordene
om oppstandelsen. Noen hånet tanken, andre sa at de ville høre mer om det, og noen
trodde. Poenget her er at alle hadde hørt etter. Og det var det Paulus hadde håpet.
Vi vet at noen vil forkaste evangeliet, men vi må gjøre alt vi kan for at de forstår
hva de avviser. Ved sin arbeidsmetode blant athenerne og sin strategiske bruk av
det han hadde sett og lært hos dem, sørget Paulus for at de hørte etter når han sa at
det fantes en Gud som de ikke kjente, men som hadde skapt dem. Denne Gud elsket
dem og ønsket å bli kjent av dem. Han hadde vist dem barmhjertighet tross deres
uvitenhet. Men dommens dag var underveis. Og om alt dette lød for utrolig, var Jesu
oppstandelse beviset.
Nå som folket faktisk hadde hørt og forstått budskapet, måtte de velge om de
skulle avvise det eller se nærmere på det. Og noen undersøkte nærmere og ble Jesu
følgesvenner (Apg 17,34).
Utfordring: Be Gud om hjelp til å vite hvordan du best kan vitne for noen du kjenner.
Ekstra utfordring: Bruk sosiale medier som et mulig «Areopagos» der du kan stå for evangeliet
for ikke-troende, klart og taktfullt som Paulus.
Noe av det viktigste historien om Paulus’ erfaring på Areopagos viser oss, er hans
feltstudium av hvordan man nærmer seg en unådd gruppe ikke-troende, og som
resulterte i en liten gruppe kristne i Athen.
«Kommende slektledd skulle bli kjent med hva Paulus forkynte og hvilken holdning
han inntok til sin samtid. Det skulle ikke bare vitne om hans urokkelige tillit og
mot i ensomhet og motgang, men også fortelle om de seirer han vant for kristendommens
sak midt i hedenskapet.
«Paulus’ forkynnelse inneholder mye lærdom [eng.: «treasure of knowledge» – et
kunnskapens skattkammer] for menigheten. Han opplevde en situasjon hvor han lett
kunne ha sagt noe som hadde irritert hans stolte tilhørere og ført ham i vanskeligheter.
Hadde han talt direkte mot deres guder og byens storfolk, kunne han ha møtt
samme skjebne som Sokrates. Taktfullt og preget av Guds kjærlighet avledet han
tilhørernes oppmerksomhet fra de hedenske guder og åpenbarte den Gud de ikke
kjente.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 168–169.
Med direkte kontakt med folket, studium av deres kultur og religion, og sin
respekt for deres hengivenhet til åndelige ting, klarte Paulus noe i Athen som er en
skatt til kunnskap for kirken. Han unngikk å irritere lytterne. Dette var en stor bragd
og inspirert av Gud. Dette er ifølge Ellen G. White det kunnskapens skattkammer
som kirken må legge merke til i denne historien.
Forslag til samtale
Hva viser historien om Paulus i Athen at den som begynner et nytt evangelisk arbeid i en by, må
gjøre først av alt?
Hvordan må den kristne opptre for å bygge broer til slike som ikke kjenner Gud?
Vi kan bli provosert av moderne avguder, men hva bør vi unngå når vi starter nytt arbeid blant folk
som tilber disse avgudene?
Paulus kunne ha avsluttet med bare å presentere folket for denne Gud som elsket dem, og da ville
de ha vært ganske fornøyd. Men han krysset en grense som fikk folk til å tro at han var forvirret da
han tok opp oppstandelsen. Burde han ha gjort det? Hvorfor eller hvorfor ikke?
13-åringen Nancy gikk til skolen med en skarp sigd i hånden. Elevene skulle slå gress rundt
skolen. På veien traff hun Akuba, en 16 år gammel slektning. De begynte å krangle, og
Akuba tok sigden fra Nancy og svingte den truende. Akkurat da grep Nancys far inn. Noen hadde
fortalt ham om bråket, og nå kom han mellom jentene. Sigden kuttet av fars nesetipp.
Nancy gråt, og far ble sendt på sykehuset. Nesetippen kunne ikke reddes, men legen behandlet
såret og overlot far til å bli pleid av sykepleieren Ester. Far ble imponert over Ester og fortalte
Nancy om henne. «Hun er en god sykepleier», sa far. «Jeg har alltid ønsket at du skulle bli sykepleier.»
Nancy så den omsorgen far var gjenstand for. Hun bestemte seg for å bli sykepleier, hun
også.
Flere år senere var Nancy ferdig på videregående og så seg om etter en sykepleierskole. Da
fant hun Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College. Først trodde hun bare
adventister kunne gå der, men hun fikk ja på søknaden. Hun så snart at mange av elevene ikke
var adventister. Nancy regnet seg som kristen, men da en pastor holdt en møteserie om hvordan
å leve som kristen, skjønte hun at hun ikke hadde levd som kristen. Da bønneuken var slutt,
bestemte hun seg for å ta imot Jesus og bli døpt.
I dag er Nancy 22 år og en ny kvinne. Livet ble noe helt annet da hun tok imot Jesus. Nå
holder hun andakt hjemme og leser Bibelen og ber hver dag. Hun gleder seg til å bli ferdig sykepleier.
Kanskje kan hun også fortsette utdanningen og bli lege.
«Far ble glad da jeg sa at jeg ville ta dåp», sa Nancy. «Han visste hvordan jeg hadde levd før
og ble glad for at jeg har fått et nytt liv.»
Dine gaver 13. sabbat vil hjelpe Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College,
der Nancy er elev, til å utvide med bygging av nye klasserom og sovesaler. Colleget åpnet med 22
elever i 2015 og har nå 770. Det er stor søkning til skolen, og den har ikke kapasitet til flere elever.
Dette er virkelig en misjonsskole, da bare 30 prosent av elevene er adventister. En rekke elever
blir adventister hvert år. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats offer den 30. desember.