Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble
frisk fra samme stund. (Matt 15,28).
Fra første stund lette en kjærlig Gud etter sine tapte barn (1 Mos 3,9); og den dag i
dag søker den samme Gud å nå de fortapte (se Åp 14,6–12), også de fortapte i byene.
I 2018 utga FN en oversikt som viser at 55 % av verdens befolkning bor i byområder,
og dette vil vokse til 68 % innen 2050. Vi har ikke noe valg: Vi må vitne for dem i
byene.
Likevel er mange av Guds folk som Jona da han ble kalt til å vitne for en by: de
rømmer fra oppgaven. «Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av
det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir» (Rom 15,4).
Det gjelder også det som står om Jona.
Jesus gikk ikke bare til dem i Israels byer, men også dem på andre steder, utenfor
den jødiske nasjon og det utvalgte folket.
Denne uken vil vi se på Kristi misjon til Tyros og Sidon og hente lærdom vi kan
bruke i dag.
Vi leser at Jesus tok sine disipler fra Gennesaret (Matt 14,34) og dro til «områdene
omkring Tyros og Sidon» (Matt 15,21). Hvorfor tok han dem bort fra Galilea og til
disse hedenske stedene? Han leder disiplene til fremmede områder slik at de kan
lære det de ikke kunne lære i Galilea. Han ville forberede dem på kallet om å nå alle
mennesker, også byfolk.
I Dom 3,1–6 ser vi at Gud brukte disse gamle folkeslagene til å teste israelittenes
tro. Dessverre strøk Guds folk også til denne prøven, iallfall i dette tilfellet: «De
tok døtrene deres til koner og ga selv sine døtre til sønnene deres, og de dyrket deres
guder» (Dom 3,6). Helt fra starten var disse folkene en snublestein for Israel.
I 1 Kong 5,1–11 ser vi det nære forholdet mellom sidonerne og hebreerne.
De økonomiske båndene var til glede for begge parter, men hebreerne ble negativt
påvirket av handelspartnernes hedenskap og avgudsdyrkelse.
1 Kong 11,1–6 avslører hvor negativt det ble: Kong Salomo giftet seg med
en sidonsk prinsesse som førte ham på avveier. «Salomo fulgte Astarte, sidonernes
gudinne» (1 Kong 11,5).
Men Jesus tok med disiplene dit, på tross av at stedenes hedenskap og avgudsdyrkelse
hadde påvirket Guds folk negativt. Slik ga han dem en innføring i
tverrkulturell bymisjon, konfronterte deres fordommer og ga dem et eksempel på
bymisjon til alle kulturer og nasjoner.
Adventistenes bymisjonærer står overfor mange utfordringer, også helse- og
miljøproblemer. Andre vil nok nevne høye levekostnader, rasisme, fordom, nasjonalisme
og mangel på tros- og ytringsfrihet. Men vi må likevel arbeide for byene.
Tross ytre og indre utfordringer kaller Jesus oss til bymisjon.
LesMatt 9,35–38. Hva sier dette om misjon til folkemassene, uansett hvor vi finner dem?
Jesus hadde medlidenhet med folkemengdene i byene. Lukas 19,41 sier at Jesus gråt
over Jerusalem. Vi forstår nok ikke dybden av Jesu kjærlighet til sine barn, også
byenes «ansiktsløse masser». Derfor ber Jesus oss be (Matt 9,38) slik at våre motiver
kan være som hans.
LesMatt 4,23–25. Hvor kom folket fra da Jesus begynte sin virksomhet?
I Matt 4,25 kom folkemengdene som fulgte Jesus fra Galilea, fra de ti bystatene
i Dekapolis i øst, fra Jerusalem og fra Judea i sør. Hvilket område foruten Samaria
manglet? Kystområdet Tyros og Sidon, en del av Fønikia, middelhavskysten og
nordvest for Galilea. Nå ser vi hvorfor Jesus dro dit! Turen til området ved Tyros og
Sidon var en tverrkulturell misjonsreise.
«Etter dette sammenstøtet med fariseerne drog Jesus bort fra Kapernaum,
gjennom Galilea til fjellområdene nær grensen til Fønikia. Mot vest kunne han på
slettelandet nedenfor se de gamle byene Tyrus og Sidon med sine hedenske templer,
praktfulle palasser og markedsplasser, og havnene som vrimlet av skip.» – Ellen G.
White: Alfa og Omega, bind 4, side 342.
Hvordan kan vi hjelpe folk å se hvor fåfengte deres «praktfulle palasser og markedsplasser» er i
seg selv, og hvorfor de trenger Jesus?
Matteusevangeliet er nok skrevet for et jødisk publikum og Markus for et publikum
med hedensk bakgrunn. Det er nyttig å ha dette klar for oss når vi leser evangeliene.
Legg merke til at Matteus beskriver moren ved å nevne hennes nasjonalitet eller
rase: kanaaneisk. Markus beskriver moren som «gresktalende» eller «en hedning»
og av «syrisk-fønikisk ætt» eller «en syrer fra Fønikia» – den eneste gangen at dette
begrepet er brukt i Bibelen.
Tenk på hvordan historien i Matt 15 ville oppfattes med det primære publikums
bakgrunn og verdenssyn. De ville se på moren som en foraktet hedning ut fra
jødefolkets historiske erfaring med kanaaneerne som en avgudsdyrkende folkegruppe.
Deres livsstil og praksis hadde lenge vært en snublestein for Guds folk. Selv
Jesu disipler så ikke muligheten for at kvinnen hadde tro og tilhørte Guds rike!
I Mark 7 ville Markus’ hedenske publikum reagere annerledes enn Matteus’
lesere. Hedningene hadde ikke samme erfaring med kanaaneerne som jødene. Hedningene
identifiserte seg med kvinnen, som «var gresktalende, av syrisk-fønikisk
ætt». Jesus helbredet en av deres egne! Hedningene ville se på kvinnen som en elsket
mor som var urolig for datterens skjebne og ville at Mesteren skulle helbrede henne,
uansett morens etniske og nasjonale bakgrunn.
«Kristus svarte ikke straks på kvinnens bønn. Han møtte denne representanten
for en foraktet folkegruppe slik som jødene ville ha gjort. Hensikten var at disiplene
skulle få et inntrykk av den kalde og hjerteløse måten jødene ville ha opptrådt på i
et slikt tilfelle. Men da han etterpå oppfylte hennes bønn, gjorde han det klart for
dem at det var en slik medlidenhet han ville de skulle vise mot mennesker som var
rammet av ulykke.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 343.
Les 1 Joh 2,2. Hva burde teksten si oss om hvordan vi alle stiller likt overfor Gud?
I byene er det mange som lengter etter håp. Hva hindret Guds folk i å dele håpet
om Messias med byer som Tyros og Sidon på Kristi tid? Nasjonalisme, stolthet og
fordom hindret Guds folk i å se dem i nabolaget som lengtet etter håpet profetene
hadde forkynt om Jesu første komme. I dagens byer er det mange grupper som Jesus
Kristus vil at hans folk skal dele det «salige håp» om Jesu annet komme med (Titus
2,13). Jesus så ikke etter nasjonalitet eller rase. Det burde heller ikke vi.
Mens Peter ventet på lunsj, fikk han et syn om et måltid med en duk fylt med urene
dyr og fugler. Tre ganger ble han bedt om å stå opp og spise. Gud brukte synet til
å konfrontere Peters religiøse stolthet og fordom mot hedningene. Til slutt fattet
Peter poenget: «Da tok Peter til orde og sa: ‘Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør
forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og
gjør det som er rett.’» (Apg 10,34–35).
Vi vil tenke over historien fra Tyros og Sidon i lys av dette. Se igjen på Jesus og
samtalen med moren. Hva lærte disiplene som også gjaldt Peters syn? Hvordan kan
vi bruke det i vårt liv i dag og med Kristi kall til misjon i byene i vår tid? Hvilke fordommer
hindrer oss i å se byfolks behov? Hvilke muligheter har Gud gitt oss i byene
– til å utvide vår forståelse av misjonsoppdraget og konfrontere våre fordommer,
nasjonalisme og åndelige stolthet?
Jesus var tålmodig med disiplene som ennå ikke riktig forsto at Guds frelsesplan
gjaldt alle mennesker, ikke bare ett folk eller en etnisk gruppe på landet. Den hellige
ånd kan gi oss seier over fordommer og partiskhet for å fullføre vårt oppdrag i
byene.
Les Gal 2,11–13. Hva bør dette si oss om hvor vanskelig det kan være å bli kvitt inngrodde
fordommer?
I Lukas 18,8 stiller Jesus dette spørsmålet på slutten av en av lignelsene: «Når
Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Vi må se hva Jesus ser
etter. Her kan vi se at Jesus leter etter tro som skinner også i mørket.
Listen har med mennesker med en tro som skinte også i mørke byer. I Kapernaum
fremhever Jesus flere med tro. I Matt 8,10 og Matt 8,13 ser vi en hedensk offiser med stor tro.
Vi møter fire troende venner som rev opp taket for å få sin lamme venn til Jesus
(Matt 9,2; Mark 2,5). I Mark 10 møter vi Bartimeus som hadde vært blind, og hans
tro skinner sterkt i Jeriko.
Og vi skulle forvente stor tro blant Guds folk. Men selv i Jesu hjemby Nasaret var
det lite tro – eller direkte vantro – som satte grenser for hva Jesus kunne utrette. Til
disiplene sier Jesus flere ganger om Israel: «dere lite troende» (Matt 6,30; Matt 8,26;
Matt 14,31; Matt 16,8). Og i Matteus 17,17 utbryter Jesus: «Du vantro og vrange
slekt!»
Også i dag finner vi at troen finnes på uventede steder: i byene blant utlendinger,
hedninger og mennesker med annen religiøs bakgrunn. I ydmykhet må vi gå inn i
byene slik Jesus gjorde det og lete etter dem som vil ta imot Jesus i frelsende tro når
de får høre sannheten. Og de finnes der ute.
Utfordring: Åpne ditt hjerte i bønn for større tro som du kan bruke til å dele din kjærlighet med
fjern og nær.
Ekstra utfordring: Hvordan ble du kjent med Jesus og de tre englebudskapene? Nevn tre åndelige
velsignelser Jesus har gitt deg. Vær klar til å fortelle om dette i bibelgruppen.
«Blant dem som jødene betraktet som hedninger, fantes det noen som forstod
profetiene om Messias bedre enn lærerne i Israel. Det var noen som håpet at han
skulle komme som befrier fra synd. Filosofer var ivrige etter å granske jødenes
gåtefulle religionssystem. Men jødenes religiøse fanatisme hindret spredningen av
lyset.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 23.
«Herren Jesus, den mektige Frelseren, døde for dem. Han kan vekke dem fra
deres likegyldighet, han kan vekke deres sympati, han kan mildne deres hjerte, han
kan vise dem sannhetens skjønnhet og kraft. Gud arbeider, og ikke et begrenset
menneske. Men likevel kaller han mennesker til å gi lys til dem som er i mørke. Gud
har juveler i alle kirkesamfunn, og det er ikke vår oppgave å fordømme den religiøse
verden. I ydmykhet og kjærlighet skal vi legge frem hele sannheten slik den
er i Jesus. La menneskene oppleve fromhet og hengivenhet, la dem se en karakter
som minner om Kristus. Da vil de bli tiltrukket av sannheten … De skal løfte opp
Jesus, verdens frelser, de skal tale livets ord.» – Ellen G. White: Advent Review and
Sabbath Herald, 17. januar 1893.
Forslag til samtale
Hvilke umiddelbare behov der du bor kan gi deg og menigheten muligheten til å nå sjeler som ikke
kjenner de sannhetene vi kjenner?
Se på Ellen G. Whites ord ovenfor om dem i andre trosretninger: «Gud har juveler i alle kirkesamfunn,
og det er ikke vår oppgave å fordømme den religiøse verden.» Hvordan kan vi vise folk deres
feil uten å rakke ned på dem personlig?
«Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,8). Hva mener
Jesus med dette retoriske spørsmålet? Hva er forskjellen på tillit og tro? Hvorfor kan rettroende
mennesker vise seg å være uten tro når Jesus kommer?
Abigail ville så gjerne bli sykepleier, men hun måtte arbeide ved siden av studiene og syntes
ikke hun hadde nok tid til å leksene. Hun var i første klasse på Seventh-day Adventist Nursing
and Midwifery Training College i Ghana. Anatomi og fysiologi var spesielt vanskelig. Hun
gråt morgen og kveld fordi hun ikke forsto det.
Etter den første prøven sa læreren at det beste resultatet var 75 %. Abigail sukket og tenkte at
da fikk hun nok 35 %, men læreren sa ikke hvem som hadde klart 75 %. Da prøvene ble levert
tilbake neste dag, så Abigail at hun hadde fått 75 %. Hun trodde ikke sine egne øyne. En sidekamerat
spurte hva hun hadde fått. Abigail viste henne arket og ba henne tie med det.
Hemmeligheten slapp ut da hun fikk 100 % på den første store prøven. Læreren sa: «Du fikk
høyeste poengsum på begge de to første prøvene, og nå fikk du 100 % på den store prøven. Ikke
gjem deg bort i klassen. Når jeg spør klassen, må du gjerne svare.»
Abigail begynte å delta i klassen. Snart begynte klassekameratene å kalle henne «Madam
Anatomi». Hun bare smilte. Hun smilte enda bredere da hun fikk tilbake eksamensresultatet. Det
var full pott.
Abigail takker Gud for at han hjalp henne med anatomi og fysiologi og alle de andre fagene.
I dag er hun halvveis gjennom sykepleierstudiet og har den høyeste gjennomsnittskarakteren av
alle på colleget. Hun har også fått et lite stipend, så hun ikke behøver å arbeide så mye. «Det er
ikke meg. Det er Gud», sier hun.
Abigail gikk på en møteserie på colleget og har bestemt seg for å bli døpt og bli adventist. Hun
elsker Gud av hele sitt hjerte og vil leve for ham. Men hjemme møter hun motstand. En nær slektning
har rakket ned på hennes ønske og kaller det en synd.
Abigail vet ikke hva hun skal gjøre. Hun har bare Gud å støtte seg til og ber om hjelp. Men
hun er overbevist om at den Gud som hjalp henne å få gode resultater, vil hjelpe henne å tjene
ham trofast.
Be for Abigail som søker Guds vilje for sitt liv. Be for alle de 770 elevene på Seventh-day Adventist
Nursing and Midwifery Training College. En del av offeret 13. sabbat vil bidra til å utvide
colleget, som åpnet med 22 elever i 2015, med nye klasserom og sovesaler. Det er stor søkning
til skolen, der bare 30 prosent av elevene er adventister. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13.
sabbats offer den 30. desember.