Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende. (Jes 49,6).
En av de mest inspirerende historiene i Bibelen handler om «tverrkulturell virksomhet»
og står i Esters bok. Mye er skrevet om denne boken, og den dag i dag feirer
mange jøder purim-festen ut fra Ester 9,26–31.
Ester og fosterfaren Mordekai var jøder og bodde i hovedstaden Susa i Perserriket.
I motsetning til andre jøder som hadde vendt tilbake til Juda, ble de boende der
de hadde vært fanger.
Så blir Ester dronning. «Kongen elsket Ester mer enn alle andre kvinner. Hun
vant velvilje og gunst hos ham framfor alle de andre jomfruene. Han satte en kongelig
krone på hodet hennes og gjorde henne til dronning i stedet for Vasjti.» (Est
2,17).
Som dronning spilte Ester en stor, om enn motvillig, rolle i bibelhistorien. Historien
viser hvordan Guds folk kan vitne for sannheten, også i fremmede miljøer.
Se gjennom Esters bok.
Det er aldri lett å bli forvist til en fremmed kultur. Det er vanskelig for oss å forstå
hva jødene opplevde, først under babylonerne og deretter perserne.
Vi bor ikke i et adventistland der vår tro er landets lov. Men før de ble deportert,
bodde jødefolket i sitt eget land, og prinsippene for deres tro var nedfelt i landets
lovverk.
Tenk hvor lett det burde ha vært å være trofast mot Gud. For hvor mye lettere ville
det ikke være å holde sabbaten hvis det å holde den syvende dag var nedfelt i landets
lover?
Men bibelhistorien har vist oss at om landets lover er aldri så gunstige for troen,
må trofastheten komme innenfra, ellers blir det bare synd, frafall og ødeleggelse.
«Herren sa: ‘Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med
leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et tillært
menneskebud.’» (Jes 29,13).
Men selv de minst gunstige omgivelser kan ikke holde dem fra lydighet som er
fast bestemt på å være trofaste.
LesDan 1,1–12; Dan 3,1–12 og Dan 6,1–9. Hver situasjon er unik, men hva sier disse historiene om
de utfordringene Guds folk kan møte i en fremmed kultur?
Vi lever alle i et miljø som kan være en stor utfordring for vår tro og vårt vitnesbyrd.
Disse historiene i Daniels bok ender alltid «lykkelig», men de viser at folk kan være
trofaste mot Gud selv under vanskelige forhold. Og hvis ingen av fortellingene hadde
endt godt, ville disse mennene likevel ha gjort rett.
Hvilke utfordringer kan din tro møte i din kultur? Hvordan reagerer du på det?
Etter Babylons fall og fremveksten av Medo-Persia dro mange jøder tilbake til forfedrenes
land. Men ikke alle. Noen ble igjen der de hadde bodd i en generasjon eller
mer.
Dette er litt av bakgrunnen for historien om Ester. «I de dager da Xerxes satt på
kongetronen i borgen Susa» (Est 1,2). Bibelfortellingen utspiller seg i Perserriket og
under denne kongen.
I kapittel 1 faller dronning Vasjti i unåde, og han leter etter en ny dronning, en til
å erstatte Vasjti. Det er i denne sammenhengen vi møter Ester og fosterfaren Mordekai
første gang.
LesEst 2,1–9. Hva sier dette om situasjonen Mordekai og Ester var i?
Det ser ut til at den kongelige tjenestemannen Mordekai satt ved slottsporten og
bodde i byen Shushan (eller Susa) sammen med adoptivdatteren, eller kusinen,
Ester. De var fortrolige med persisk kultur. Det må være noe av grunnen til at Ester
ble valgt til å bli introdusert for kongen: «Også Ester ble hentet til kongens slott, til
Hegai, som voktet kvinnene» (Ester 2,8).
LesEst 2,10 og Est 2,20. Hva foregikk her, og hvorfor ga Mordekai henne en slik befaling?
Selv om teksten ikke sier akkurat hvorfor, er det lett å gjette. Som fremmede i en
kultur og religion som kunne være fiendtlig, gjorde de klokt i å tie om sin familie og
folk.
Når kan det være klokt å ikke være åpen om vår tro? Eller skal vi alltid være det? Hvis ikke, hvorfor
ikke?
I Ester 3 får vi vite at kong Xerxes (Ahasverus) hedret Haman med høy stilling og
stor makt. Alle skulle bøye seg for Haman. Men vi leser: «Mordekai falt ikke på kne
og bøyde seg ikke» (Ester 3,2). Bibelen sier ikke hvorfor Mordekai ikke knelte. Men
vi vet det. Han er en god jøde. Mordekai vil ikke hylle en etterkommer av amalekitten
Agag. Amalekittene hadde vært fiender av hans folk siden utvandringen fra
Egypt (5 Mos 25,19). Hvordan kunne en trofast jøde knele for en amalekitt? Eller
tilbe noen annen enn Herren?
«Kongens tjenere i slottsporten spurte Mordekai: ‘Hvorfor bryter du kongens
bud?’» (Ester 3,3). Vi vet ikke akkurat hva han svarte, men neste vers sier at «han
hadde fortalt dem at han var jøde» (Ester 3,4). Dermed hadde Mordekai en mulighet
til å forklare at fordi han tilba Gud som skapte himmelen og jorden, kunne han ikke
tilbe noe syndig menneske. Mordekai kunne nok til en viss grad vitne om sin tro, en
tro han holdt fast ved så sterkt at den satte ham selv og andre i fare.
«Fra Daniel og hans følgesvenner … skinte et sterkt lys midt i det moralske
mørket ved kongens hoff i Babylon.» – Ellen G. White: Advent Review og Sabbath
Herald, 13. mai 1884.
Da Haman ville utslette jødefolket, beskrev han dem slik: «Det finnes et folk som
bor spredt og for seg selv blant de andre folkene i alle provinsene i riket ditt. Lovene
deres er forskjellige fra lovene til alle andre folk, og de holder ikke kongens lover.
Det er ikke en konge verdig å la dem være i fred.» (Ester 3,8). Et folk med andre
skikker og som ikke følger kongens lover? En ideell oppskrift på forfølgelse.
Hvordan kan vi bli satt på prøve som Mordekai? Hvordan bør vi reagere?
LesEst 4,1–14. Hvorfor ble det nå ansett som passende for Ester å identifisere seg som jøde?
Da Mordekai kontaktet Ester for å få hjelp, hadde hun vært gift med Ahasverus i
flere år, men ingen kunne komme frem for kongens trone uten å være invitert. Alle
som brøt denne regelen, risikerte døden. Ester kjente risikoen, men gikk likevel
uoppfordret til tronsalen.
Mordekais tro forsøkte å vekke Esters tro. Sentralt i Esters bok står Mordekais
ord til Ester: «Mordekai ba dem si til Ester: ‘Tro bare ikke at du som den eneste av
jødene skal berge livet fordi du er i kongens slott. For om du tier i denne tiden, vil
hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt farshus vil gå
til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?’»
(Ester 4,13–14).
Esters tro ble satt på prøve da Mordekai appellerte til hennes kjærlighet til sitt
folk. Ingen andre enn Mordekai visste at hun var jøde, og da hun tok beslutningen
om å involvere seg, nølte hun ikke med å sette livet på spill.
Hennes tro på Gud var sterk, og hun visste at det ikke ville gå uten Guds hjelp.
Svaret til Mordekai viste hennes tro: «Gå og kall sammen alle jøder som befinner seg i
Susa, og hold faste for min skyld. Dere skal ikke spise eller drikke på tre dager, verken
om natten eller om dagen. Jeg og tjenestejentene mine vil også faste på samme måte.
Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det ikke er etter loven. Skal jeg gå til grunne, så
går jeg til grunne.» (Ester 4,16). Mordekai sendte denne beskjeden til hele det jødiske
samfunnet i Shushan (Susa), og mens de fastet og ba, forberedte Ester seg på det
farlige øyeblikket. «Den tredje dagen kledde Ester seg i dronningskrud og stilte seg
i den indre slottsgården, midt imot kongens hus. Der inne satt kongen på tronen midt
imot inngangen. Da kongen fikk se dronning Ester der hun sto i slottsgården, fikk han
godvilje for henne. Han rettet gullsepteret som han hadde i hånden, ut mot henne, og
Ester gikk fram og rørte ved spissen av septeret.» (Ester 5,1–2).
I en slik situasjon som beskrevet ovenfor ville jødene både faste og be. Selv om de handlet på
egne vegne, var bønn en viktig del av deres respons. Hvilken opplagt lærdom kan vi trekke av
det?
Kommentatorer har i årtusener lagt merke til at Guds navn ikke finnes i Esters bok.
Det er den eneste boken i Bibelen hvor dette er tilfellet. Men jødene så Guds handling
i sin store befrielse, og Guds folk valgte å ta med boken i Bibelens kanon.
Klarer vi å se Guds nærvær under overflaten i vår hverdag? Guds handlinger kan
fortone seg som normale, naturlige hendelser, og følger vi ikke nøye med, legger vi
ikke merke til Guds nærvær.
Purim-mirakelet antar en uvanlig form. Miraklet er skjult, forkledd i tilsynelatende
naturlige hendelser. Loven om å utslette jødene ble ikke omgjort, men det ble utstedt
en ny lov som lot jødene forsvare seg.
Legg også merke til hva annet som hadde skjedd, og hvordan Gud kunne arbeide
gjennom disse hendelsene. Perserne så at Gud grep inn på jødenes side.
Og resultatet?
«Blant folkene i landet erklærte mange seg som jøder.» (Ester 8,17). Dette er et
godt eksempel på hvordan Herren kunne arbeide for å gi fortapte sjeler kunnskap om
seg.
Jødefolkets ledere så Guds hånd i det som hadde skjedd. Da jødene lyktes med
å forsvare seg, erklærte de en årlig høytid (purim) til å minnes og feire seieren. På
høytiden takker jødene fremdeles Gud for hans utfrielse.
Utfordring: Be om at Gud vil gi deg mot til å dele noe han har gjort for deg med en av dem på
bønnelisten din denne uken.
Ekstra utfordring: Start en dagbok eller journal med små (eller store) ting som Gud gjør for deg.
Se gjennom den og be om at Gud må minne deg om disse tingene til rette tid, slik at du kan dele
dem med noen.
«Til hvert hjem og hver skole, til enhver forelder, lærer og barn som har tatt imot
evangeliets lys, kommer det samme spørsmål som ble stilt til dronning Ester da
israelittene sto overfor en stor krise: «Hvem vet om det ikke er nettopp med tanke
på en tid som denne» (Est 4,14) at du har kommet til riket?» – Ellen G. White:
Utdanning for livet, side 264.
«Ester var en vakker jødisk jente som slektningen Mordekai tok til seg etter at
foreldrene hennes døde, og han elsket henne som sin egen datter. Gud brukte henne
til å redde jødefolket i landet Persia.» (Merk: dette andre avsnittet ovenfor er tekst
om Ester på side 45 i Daughters of God som ikke er skrevet av Ellen White. Men de
to sitatene nedenfor er skrevet av henne.)
«I gammel tid arbeidet Herren på vidunderlig vis gjennom kvinner som helliget
seg til hans verk sammen med menn som han hadde valgt til å representere ham.
Han brukte kvinner til å vinne store og avgjørende seire. I krisetider hendte det
mer enn én gang at han ga dem lederstillinger og arbeidet gjennom dem for å redde
mange liv. Gjennom dronning Ester utfridde Herren sitt folk på mektig vis. Det så
ut som om ingen makt i verden kunne redde jødene, men Ester og kvinnene rundt
henne fastet og ba og handlet raskt, gikk løs på saken og gjorde at folket deres ble
reddet …
Et studium av kvinners innsats for Guds sak i GT viser oss ting som vil sette oss
i stand til å håndtere kriser i Guds verk i dag. Kanskje blir vi ikke satt på så kritisk
og utsatt sted som Guds folk ble på Esters tid, men omvendte kvinner kan spille en
viktig rolle i mer beskjedne stillinger. Mange har gjort dette og er fortsatt klare til å
gjøre det.» – Ellen G. White: Daughters of God, side 45, 46.
Forslag til samtale
Etter å ha lest Esters bok sitter vi igjen med noen ubesvarte spørsmål, spesielt omkring Esters rolle
ved kongens hoff, selv om hun ble opphøyet til rollen som dronning. Hvordan får vi dette til å rime
med hennes tro, eller kan vi det?
Ekkoet av Esters berømte ord «Skal jeg gå til grunne, så går jeg til grunne» (Est 4,16), har runget
gjennom årtusener som et eksempel på trofasthet i møte med døden. Hvordan gjenspeiler hennes
ord det Guds folk vil møte i de siste dager, når problemene i Åpenbaringen 13 blir en realitet?
Se på spørsmålet på slutten av mandagsavsnittet om ikke alltid å avsløre din tro. Burde det noen
gang være tilfelle for oss?
16-åringen Nathanael fikk seg en overraskelse da han hørte en pastor tale i en kirke i Ghana.
Presten leste fra 2 Mos 20 og gjennomgikk budene etter tur mens Nathanael fulgte med i
sin bibel. Men han hoppet over et bud. Etter gudstjenesten spurte Nathanael presten hvorfor han
ikke hadde nevnt det fjerde budet.
«Det er ikke viktig. Du kan tilbe på hvilken som helst dag», sa presten. Nathanael ble bare mer
overrasket. Han hadde aldri trodd at noen av budene var valgfrie.
Hjemme leste han budene om og om igjen. Neste søndag gikk han i en annen kirke og spurte
presten om det samme. «Du kan tilbe på hvilken som helst dag», sa han.
Nathanael studerte nå Bibelen intenst. Hvor sto det at han kunne tilbe på hvilken som helst
dag? Han fant et svar i Jakob 2,10: «For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene,
har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Han begynte å tenke at det kanskje var viktig for Gud at
man holdt lørdag, den syvende dag.
Nathanael hadde hørt om adventistene, og han kjente ikke til andre kristne som holdt lørdag.
Men det var ingen adventister i byen hans. Han ba: «Hvis den syvende dag er virkelig viktig for
deg, så la adventistene komme til landsbyen og holde møter her.» Han tenkte at et svar på denne
bønnen ville bevise to ting: at Gud hadde hørt bønnen og at sabbaten var viktig for ham. Han
gjentok bønnen dag etter dag, og åtte måneder senere kom adventistene. Nathanael ble så glad!
Da møteserien var slutt, ble Nathanael døpt sammen med sin lillesøster som også hadde gått
på møtene. Alt i alt ble 50 mennesker døpt, og det ble startet en Adventistkirke i byen.
I dag er Nathanael 23 år og studerer til å bli lærer. «Gud hører bønn», sier han. «Adventistene
hadde vunnet en sjel allerede før de kom til byen.»
Dine gaver 13. sabbat vil bidra til å fremme adventistenes skoletilbud i Ghana. Midlene går til
å bygge nye klasserom og sovesaler på Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training
College. Colleget åpnet med 22 elever i 2015 og har nå 770. Det er stor søkning til skolen, og den
har ikke kapasitet til flere elever. Dette er virkelig en misjonsskole, bare 30 prosent av elevene er
adventister. En rekke elever blir adventister hvert år. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats
offer den 30. desember.