Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den
hellige ånds navn. ().
Temaet om Gud som misjonens Gud finnes i hele Skriften. Det er den røde tråd i
menneskets historie og viser Guds hensikt med skaperverket. Det gir Guds åpenbaring
et hovedfokus: gjenopprettelsen av Guds bilde i hans barn (jf. ; ).
Guds misjon viser også hvordan vi skal se og forstå Guds Ord til oss. Når vi leser
Bibelen, ser vi en Gud som strekker seg ut etter oss. Til tross for atskillelsen som
skyldes synd (), bruker Gud sin misjon til å gjenreise det ødelagte forholdet
inntil han «gjør alle ting nye» ().
Imens har Gud valgt å vise seg for oss på en slik måte at vi kan forstå hans sinn
og hensikt og kan ha et ekte og varig forhold til ham. Med andre ord lærer vi ham
ikke bare å kjenne, vi deler også vår erfaring med ham og hans frelsende kjærlighet
med andre.
I Skriften åpenbarer Gud grunntrekkene i sin misjon.
I Guds misjon står Jesus sentralt som eneste vei til frelse. Han sier: «Jeg er veien,
sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (). Men Jesus hjelper
oss også å forstå den treenige Guds sentrale plass i hans misjon.
Alt Kristus gjorde, var enten for eller fra sin Far (se ; ; ).
Men vi må huske at Jesu misjon ikke begynte da han kom til verden. Han hadde
mottatt den fra Faderen før verden ble til (jf. ; ).
Derfor planla Gud sin misjon til menneskene alt før han skapte verden, og han
trådte inn i historien for å gjennomføre dette formålet.
Sønnen skapte verden (), og i «tidens fylde» () viste Gud sin kjærlighet
ved å sende Sønnen hit (). Sønnen kom, døde på korset og seiret
over døden. Så kom Ånden sendt av Faderen (; ). Han overbeviser
verden () og fortsetter Faderens og Sønnens misjon ved å styrke Guds
folk og ved å sende dem ut som misjonærer (; ).
Les . Hvordan bør det at misjonen har sin opprinnelse i Faderen, Sønnen og Den hellige
ånd forme vår misjon?
Selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen, finner vi mange bevis for treenigheten,
også i misjonstekster. F.eks.: etter oppstandelsen viste Kristus seg for
disiplene sine og lovet dem: «Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet.
Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye» ().
Her finner vi Guddommens misjon uttrykt i én setning: Faderens løfte, Sønnens
forsikring om oppfyllelsen av løftet, og selve løftet om Den hellige ånds komme (se
også ; ; ).
Misjonen er ikke vår. Den tilhører den treenige Gud. Derfor vil den ikke mislykkes.
Fader, Sønn og hellig Ånd har del i arbeidet med å frelse sjeler. Hvorfor bør du finne denne
tanken så oppmuntrende?
Les . Hvilke sider av disippelskapet kan du finne i dette skriftstedet?
uttrykker det bibelske mandatet, gjerne kalt misjonsbefalingen
(), der Jesus ber sine følgesvenner dra ut og gjøre disipler, undervise
dem i troen og innvie dem i fellesskapet (se også ; ; ; ).
Grunntrekkene i består av fire enkle deler:
Jesus befaler disiplene
å dra til Galilea for å møte ham (),
Jesus kommer til dem og
erklærer sin makt og herredømme (),
Jesus gir sine disipler en bestemt
oppgave – nemlig å gjøre disipler – (); og til slutt
lover Jesus å være
med dem hele veien ().
Å gjøre disipler er misjonsbefalingens hovedmål og misjonens hovedoppgave.
På grunnteksten lyder begynnelsen av : «Når dere har gått, så gjør
derfor disipler […]». Dette «Derfor» gir misjonsbefalingen dens grunnlag for det
som nettopp er lagt frem (): Jesu makt, autoritet og suverenitet – alt dette
skyldes seieren som ble attestert i oppstandelsen.
Merk at det eneste handlingsverbet i imperativ i misjonsbefalingen er «gjør til
disipler». Å undervise alle, døpe dem og dele Jesu undervisning med hele verden er
kjennetegnene på disippelprosessen. Her gir Jesus disiplene ett mål: å gjøre folk til
disipler. Dette er virkelig en av de største misjonstekstene i hele Skriften. Den ender
med Jesu løfte om alltid å være med sine følgesvenner.
Misjonsbefalingen gjaldt åpenbart flere enn bare de første disiplene som var
samlet den gangen. De kunne ikke gå til «alle folkeslag» alene og oppfylle det nye
oppdraget med å gjøre folk til disipler. Derfor er befalingen universell: enhver sann
Jesu Kristi følgesvenn bør være med og gjøre folk til disipler. Og budskapet – Jesu
Kristi evige evangelium – gjelder hele verden, uten geografiske, sosiale eller etniske
begrensninger.
Oppdraget er å «gjøre disipler». Hvordan påvirker Mesterens mandat ditt liv? Hva kan du gjøre
for å bli mer involvert i det du har blitt kalt til?
Les . Hvilke sider av Guds misjon finner du i den første engelens «evige
evangelium»?
Dette er det eneste stedet i Skriften hvor ordene «evig» og «evangelium» står
sammen. Evangeliet er det gode budskap om nåde for alle i Jesus Kristus. Han kom
til verden for å vise oss «nåde og sannhet» (). Han levde et syndfritt liv og
døde på korset da han bar straffen for våre synder (; ). Han sto
opp til livet, dro tilbake til himmelen, ble opphøyet av Faderen og går i forbønn
for oss i helligdommen i himmelen (; ; ). Snart oppfyller
han sitt største løfte – å vende tilbake, og etter de tusen år oppretter han Guds rike
på jorden (; ; ). Alt dette er store sannheter i det evige
evangelium.
Men det er bemerkelsesverdig at budskapet er evig. Det finnes bare ett evangelium
som kan redde oss. Det er det samme til Guds misjon er fullført. Det kommer
ikke noe annet evangelium. Læresetninger og doktriner kommer og går (),
men budskapet om frelse, det evige evangelium, forandres ikke, og de som tror og
lever det i lydighet, vil få sin lønn (se ; ).
Oppdraget til de første disiplene er det samme som i dag. Vi må fortsette med å
gjøre disipler for Kristus overalt. Men hva slags disipler? Gode, ærlige, fullstendig
hengitte, kjærlige mennesker? Slike trekk er nødvendige, men ikke nok. Vi må gjøre
disipler som er opptatt av alt det vil si å være disippel (; ; ) med ett endemål: å være forberedt på, og forberede andre på, Jesu gjenkomst.
«Forkynnelsen av dommen er selve forkynnelsen om Kristi annet komme som
en umiddelbart forestående begivenhet. Og denne forkynnelsen kalles det evige
evangelium. Slik viser det seg at budskapet om Kristi annet komme, og forkynnelsen
av at den står like for døren, utgjør en vesentlig del av evangeliet.» Ord som lever
(2006), side 160.
Hva har domsbegrepet med «det evige evangelium» å gjøre i den første engelens budskap?
Hvorfor må evangeliet stå sentralt i tanken om dom?
Gud har alltid hatt dem som trofast representerte hans sinnelag og lydig fulgte hans
hensikter. Guds folk er de som har blitt kalt og har tatt imot tilbudet om hans nåde.
De har alle vært – og er – Guds redskaper i oppfyllelsen av hans misjon.
Les ; og . Hva var Guds hensikt med sitt folk i GT?
Guds pakt med Abraham og hans etterkommere hadde en bestemt hensikt. De ble
kalt, skapt og fikk oppgaven med å drive Guds misjon – velsignelsens kanaler til folkeslagene
(jf. ; ). Men de ble utvalgt innenfor et paktsforhold til
Gud og ut fra en underforstått betingelse om tro og lydighet (; ; ; ). Denne prosessen med å tiltrekke de omkringliggende
nasjonene til Israel, var Guds «misjonsstrategi» i GT.
I NT fortsetter Guds misjon. Den oppstandne Herre og Frelser lanserer nå en
fornyet «misjonsstrategi» (se ; ) der Kristi disipler – som
utgjør kirken – går ut som misjonærer til hele verden i stedet for at verden kommer
til dem, som i GT. Misjonen oppsto ikke i kirken. Nei, kirken er til fordi Gud fortsatt
har en misjon som skal utføres og bruker kirken til å oppfylle den.
Men et spørsmål gjenstår: Hva er kirkens oppdrag eller misjon? Den er den
samme som den som skapte kirken: «For Menneskesønnen er kommet for å lete etter
de bortkomne og berge dem» (). Selv om ingen av oss i kirken kan frelse
noen, kan og må vi peke på ham som kan frelse, nemlig Jesus Kristus.
«Kristi menighets oppdrag er å frelse mennesker som går fortapt. Oppdraget går
ut på å fortelle andre om Guds kjærlighet og vinne dem for Kristus i kraft av denne
kjærligheten.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 3, s. 381. For et
privilegium og ansvar!
Misjon er for kirken hva luft er for livet. Uten luft dør vi. Uten misjon dør kirken. Hva kan du
gjøre for å holde liv i din menighet?
Les . Hva antyder teksten om omfanget av Guds misjon?
Denne ukens studium har drøftet to sentrale misjonstekster om betydningen av å
gjøre disipler, i misjonsbefalingen og budskapet om det evige evangelium. Tekstene
har minst én ting felles: misjonens «hvor». Det står: «Gå derfor og gjør alle folkeslag
til disipler» (), «dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer,
tungemål og folk» ().
Med andre ord, Kristi evangelium skal ut til alle klasser, nasjoner, tungemål
og folk. Evangeliet skal forene de frelste i ett stort fellesskap. Vi har bare én vi
skal etterligne: Kristus. Hvis vi tar imot sannheten som den er i Jesus, vil nasjonal
fordom og sjalusi brytes ned, og sannhetens ånd vil forene oss.
Da Jesus sa: «dere skal være mine vitner» (), tenkte han på tre geografiske
områder:
«Dere skal være mine vitner i Jerusalem.»
På den tiden var disiplene
nær Jerusalem. Så Jesus sa egentlig: «Begynn å dele deres opplevelse med Gud med
mennesker der dere er.» Misjon begynner i hjemmet, med familie, naboer og venner.
Dette er misjonens viktigste sted.
Han fortsetter: «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria.»
Oppdraget
gjelder også dem som står oss nær på en måte, men likevel står fjernt fra oss. Det
kan være slike som snakker samme språk – som har en lignende kultur, men som
ikke lever eller deler den samme virkelighet som oss. Dette er vårt neste oppdragssted.
Videre sier Kristus: «og helt til jordens ende.»
Guds misjon kaller
oss til å nå mennesker fra alle steder, nasjoner, folkegrupper og språk. Dette er vårt
endelige oppdragssted.
Utfordring: Be for lokalsamfunnet ditt hver dag denne uken. Gud hadde en mening med å sette
deg der.
Ekstra utfordring: Undersøk demografien der du bor: etnisk og religiøs bakgrunn, gammel, ung,
fattig, rik, språk som snakkes osv. Be Gud vise deg hvordan du kan være hans kjærlighets vei til
dem.
Til et vitnesbyrd for alle folkeslag. «Frelserens ord: ‘Dere er verdens lys’ viser til
at han har gitt sine følgesvenner et globalt oppdrag. Slik solens stråler trenger inn
i klodens avkroker, slik vil Gud at evangeliets lys skal nå alle i verden. Hvis Kristi
kirke hadde oppfylte Herrens hensikt, ville det lyset ha skint over alle som sitter i
mørke og i dødsskyggen. I stedet for å samles og sky ansvar og kors, ville kirkens
medlemmer ha spredt seg til alle land, latt Kristi lys skinne ut fra seg og arbeidet
som han gjorde for sjelers frelse, og dette ‘evangeliet om riket’ ville snart ha nådd
hele verden.
Fra alle land lyder det makedonske kallet: ‘Kom over og hjelp oss.’ Gud har åpnet
marker for oss. Himmelske vesener har arbeidet sammen med mennesker. Forsynet
går foran oss, og Guds kraft samarbeider med menneskers innsats. De øyne må være
blinde som ikke ser Herrens verk, og døve de ører som ikke hører den sanne hyrdens
kall til sauene. Noen har hørt Guds kall og besvart det. La nå alle som har helliget
seg svare ved å søke å forkynne det livgivende budskapet. Hvis menn og kvinner
ydmykt og trofast vil gjøre sitt gudgitte, tilmålte arbeid, vil Guds kraft åpenbares
i manges omvendelser til sannheten. Deres innsats vil gi fantastiske resultater.» –
Ellen G. White: Advent Review and Sabbath Herald, 14. november 1912.
Forslag til samtale
Kirkens troverdighet i samfunnet bestemmes først og fremst av den grad vi – Kristi kropp – i vårt
eget liv viser Guds kjærlighet i oppfyllelsen av hans misjon. Hvordan tar du utfordringen?
Hvordan tror du menigheten din oppfattes av naboene? Hvordan vet du det? Hvis oppfatningen
er positiv: Hva kan dere gjøre for å styrke den? Hvis den er negativ: Hva kan dere gjøre for å endre
den?
Hvorfor er det viktig å la «det evige evangelium» være navet i vår misjon til verden? Hvilket håp
kan vi overhodet gi, som ikke bygger på det håpet vi har, takket være evangeliet: budskapet om
hva Jesus har gjort for oss på korset?
Salomes navn betyr fred, men fred var mangelvare. Det begynte da hun ba læreren på adventistenes
høyere skole om hjelp etter at hun hadde strøket på opptaksprøven til universitetet
fire ganger. «Jeg kan be for deg», sa han. «Men du må få ditt liv i harmoni med Guds vilje». Det
var OK.
Salome var ikke adventist, men trodde hun levde i harmoni med Gud. Men da læreren begynte
å be, hylte hun. Hun spottet Gud og læreren, men han fortsatte å be. Da hun roet seg og læreren
fortalte om hennes oppførsel, ble hun redd. Hun husket ingenting. En ond ånd hadde besatt henne.
«Du trenger et bønneliv», sa læreren. «Ikke mist motet. Alt vil ordne seg etter Guds vilje».
Etter dette kom den onde ånden hver gang læreren ba. Hun skrek og spottet Gud og tok seg til
halsen som om hun ville kvele seg. Iblant ble rommet fylt av en fæl stank, som av et råtnende lik.
Læreren ba til hun roet seg igjen. Da fortalte han om Gud. Hun lærte om sabbaten, om ærlighet,
at det ikke var rett å bo sammen med kjæresten. Hun slo opp med ham og gikk i kirken på sabbaten.
Så fikk hun et anfall hjemme. Hun fikk en fæl hodepine og ringte etter en adventistvenn. Vennen
kom for å se hva som var galt. Da hun åpnet døren, kjente hun likstanken og begynte straks å
be. Hun visste at Salome trengte bønn, ikke medisiner, så hun ba i nesten tre timer til Salome ble
seg selv igjen.
Under en nattverd grep Salome nattverdskoppen og knuste den for å skjære seg på den.
Menighetstjenerne bar henne ut av kirkesalen. For hvert anfall ble hun mer oppsatt på å leve etter
Guds vilje. Hun ba om dåp.
Den onde ånden angrep en siste gang. Da Salome nærmet seg dåpsbassenget, falt hun om.
En usynlig kraft ville hindre henne i å komme ned i vannet. Pastoren så hvordan hun kjempet og
rakte henne hånden, men nå var Salome i åndens makt og nektet å komme. Pastoren trakk henne
likevel ned i vannet. Hun gjorde fortvilet motstand da han skjøv henne under. Han visst det var
den onde ånden som var imot dåpen, ikke Salome.
Da hun sto opp av vannet, forlot ånden henne. Hun smilte av glede. Hun ble aldri mer besatt
av den onde ånden. Men hun hørte ham spotte da hun forberedte seg til opptaksprøven for femte
gang. Han sa hun ikke ville klare det og at hennes liv var mislykket. Salome besto prøven.
I dag er Salome 31 år og lever i fred. Hun er menighetssøster og underviser på adventistskolen
der hun før var elev. Hun takker Gud for at hun strøk til opptaksprøven fire ganger. «Gud brukte
det til å føre meg til læreren og til å få den onde ånden ut av livet mitt».
En del av offeret 13. sabbat går til å åpne en tospråklig skole der barna kan lære om Jesus på
fransk og engelsk.