Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine
vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende. (Apg 1,8).
Iblant kan Gud ta oss ut av trivselssonen og gjøre oss til sine vitner. Endringen
kan bli brukt til å oppnå hans hensikter, som da folket ved Babelstårnet ble spredt.
«Denne spredning var et middel til å befolke jorden. Slik ble Herrens hensikt oppnådd
ved nøyaktig det samme middel som menneskene hadde brukt for å hindre
den.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 101. Abraham dro fra sitt hjemland
til et annet (1 Mos 12) som et vitnesbyrd. Jesu disipler gikk fra å arbeide blant
bare blant sitt eget folk (Apg 3) til også å arbeide for andre (Apg 8,1–4). I Apostlenes
gjerninger 1,8 ga Jesus et prinsipp for evangelisering: de skulle starte lokalt, i
Jerusalem og Judea, så dra til Samaria og til slutt til jordens ender.
Men om vi ikke forlater landet vårt, vil Gud likevel at vi skal nå dem rundt oss.
Da menigheten i Jerusalem ble selvtilfreds, ble medlemmene spredt. Selv om de ble
forfulgt og folk led, ble hendelsene et middel til å spre evangeliet til hele verden.
For å nå andre vil Gud at vi skal ut av trivselssonen vår. Ønsket om å bli hos vår
egen gruppe kan føre til egoisme og ondskap. Denne faren rommes i historien om
Babel.
Les1 Mos 11,1–9. Hva ville folket? Hva ville de gjøre, og hvorfor skulle Gud forhindre det?
Historien om Babelstårnet avslører deres store ambisjon. De planla en monumental
struktur – en by og et tårn uten sidestykke: «et tårn som når opp til himmelen, og
skaffe oss et navn» (1 Mos 11,4).
Hvor ofte prøver ikke folk å gjøre det samme? Enten innen politikk, kunst,
næringsliv, ja også religion. Det er de som vil skape seg et navn. Tenk så meningsløst!
(Se Fork 2,1–11.)
1. Mosebok 11,4 sier at de ville bygge tårnet for å unngå å bli spredt over jordens
overflate. De ønsket å holde sammen av egne egoistiske grunner. Men Gud hadde en
annen plan.
De sto også sammen om arbeidet. Men «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle.
Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de
bestemmer seg for å gjøre.» (1 Mos 11,6). Folkets plan var faktisk ond.
Skriften sier det ikke i klartekst, men Ellen White sier at de ikke stolte på Guds
løfte om at han ikke ville ødelegge jorden med vann igjen (1 Mos 9,14–15). De ville
skape sin egen trygghet i stedet for å stole på Guds Ord. Uansett hva meningen var,
visste Gud at de ikke hadde rent mel i posen, men var fylt med egoistiske ambisjoner,
og derfor forhindret han dem i å nå målet.
Tilhører du en gruppe som trives best sammen? Hvordan kan du engasjere deg med andre som
ikke tilhører din rase eller folk?
Les1 Mos 12,1–3. Hvordan var Guds beskjed til Abram et kall til misjon?
Gud ba Abram (senere Abraham) forlate sitt land og sitt folk og dra til et annet land.
Guds plan var å bruke Abraham for å oppfylle sine hensikter i verden. Og Abraham
gikk. Hvis Gud har en plan for deg, kan det tenkes han vil du skal forlate din storfamilie
og ditt folk og dra til et sted der du skal tjene ham og være til velsignelse for
andre.
Les tekstene nedenfor. Hva sier de om Guds pakt, hans løfte til oss?
Tekstene ovenfor viser at Gud ville holde løftet fra Edens hage om at En vil komme
som løsning på syndens problem. Løsningen, Jesus Kristus, Messias, skulle komme
av Abrahams og Isaks slekt (gjennom Sara). Hebreerne 11,9 sier at Isak og Jakob var
arvinger til det løftet om velsignelse som Gud ga Abraham.
Vi vet ikke hvor mye Abraham visste eller forsto av hvordan den lovede ætt ville
bli til gjennom ham, men han gikk likevel frem i tro. «I tro var Abraham lydig da
han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å
vite hvor han kom.» (Hebr 11,8).
For et eksempel!
Tenk deg at du er kalt av Gud til å gå, «uten å vite» hvor? Hvordan svarer du, og hvorfor?
Abraham fulgte Guds kall til landet Gud hadde befalt ham å dra til. Men det så ikke
ut til å gå så bra for ham. Han kom dit Gud ba ham gå, men ifølge Bibelen «bodde
kanaaneerne i landet» (1 Mos 12,6) – hedninger som var kjent for grusomhet og
vold. Ikke rart at da Abraham kom dit, viste Herren seg for ham og sa: «Jeg vil gi
dette landet til din ætt.» (1 Mos 12,7). Oppmuntringen var nok nødvendig.
Men det gikk likevel ikke så bra, iallfall ikke i begynnelsen.
Les1 Mos 12,10–13,1. Hva skjedde med ham, og hvilke feil gjorde Guds mann?
Det må ha vært en skuffelse for ham å skulle forlate et godt liv i hjemlandet og dra
av sted «uten å vite hvor han kom» (Hebr 11,8). Og noe av det første han kom ut for,
var hungersnød! Den var så ille at han måtte forlate stedet Gud hadde sendt ham til
og dra et annet sted. Og verre skulle det bli.
«Under sitt opphold i Egypt viste Abraham at han ikke var fri for menneskelig
svakhet og ufullkommenhet. Da han la skjul på at Sara var hans kone, viste han en
manglende tiltro til Guds omsorg. Han viste ikke den samme opphøyede tro og det
mot han ellers ofte hadde gitt edle eksempler på i sitt liv … På grunn av Abrahams
trossvikt ble Sara utsatt for alvorlig fare. Da kongen av Egypt hørte om denne vakre
kvinnen, sørget han for at hun ble brakt til slottet. Hensikten var å ta henne til kone.
Men i sin store nåde beskyttet Herren Sara ved å la straffedommer komme over
kongens familie.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 111, 112.
Ingen har sagt at misjonsarbeid var lett, og ved å lyve og bedra gjorde Abraham
det bare verre. Men Gud er en tålmodig Gud, og han forkastet ikke sin tjener for
denne feilen, som dessverre ikke blir Abrahams eneste feil. Det er godt å vite at våre
feil og synder ikke bare kan bli tilgitt, men Herren kan fortsatt bruke oss til misjonsarbeid
hvis vi holder oss til ham i tro og underkastelse slik Abraham gjorde.
LesApg 8,1–4. Hva gjorde at de første kristne ble spredt ut av sin trivselssone?
Hittil hadde kirken mest holdt til i Jerusalem (eller innenfor det jødiske territoriet
og blant jødefolket). Da forfølgelsen begynte, som Saul, en troende jøde og fariseer,
deltok aktivt i, ble menigheten i Jerusalem spredt over hele Judea og Samaria. I
Apg 1,8 hadde Jesus sagt at «dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i
Samaria …». Denne uttalelsen ble som nevnt oppfylt i Apg 8,4: «De som var spredt
omkring, dro rundt og forkynte Ordet.»
Selv etter at kirken dro ut utenfor Jerusalem, forkynte de fortsatt i jødiske
områder eller i jødiske nabolag i andre byer. Apostlenes gjerninger 11,19 viser at
kirken ble spredt helt til Fønikia (Libanon) og Kypros, men fremdeles forkynte de
ikke budskapet for andre enn jøder. Jesu disipler og urkirken hadde ikke som mål
at andre enn jøder skulle komme til Herren. De hadde fortsatt snevre begrep om
kirkens misjon.
Peter var av de førende skikkelsene i urkirken og kviet seg for å gå til hedningene
med evangeliet, også etter at Paulus hadde begynt med det. Peter var kjent som
apostel for de omskårne (jødene) og Paulus for hedningene (Gal 2,8). Peter ville ikke
engang ses sammen med hedninger (Gal 2,11–12). Men Gud fikk Peter ut av trivselssonen
så han endret innstilling. Han fikk lære hva misjon egentlig innebar og hva
Jesu død skulle utrette for hele verden.
Les Apg 10,9–15 og Apg 10,28–29. Hva var budskapet Gud ga til Peter, og hvordan kan prinsippet anvendes
på misjonsarbeid?
LesApg 1,8. Hvilket prinsipp kom Jesus med for misjon og å være hans vitner for verden?
Dette prinsippet viser oss hvordan vi skal handle som disipler som har gode nyheter
til verden. Å dele sannheten er ikke å fortelle andre hvor grundig feil de tar, men å
fortelle om Jesus som i de tre englebudskapene i Åpenbaringen 14,6–12.
Først: «dere skal være mine vitner i Jerusalem.» Som vi har sett (det tåler å bli
gjentatt): Vi skal være hans vitner på stedet der vi bor. Det kan være i hjemmet,
menigheten, nabolaget og lokalsamfunnet. Vi må først være hans vitner der han har
satt oss – hjemme eller på jobben – og være vitner for dem som står oss nærmest.
Det kan være nær familie eller storfamilie, folk i kirken, arbeidskolleger, naboer og
samfunnet.
Noen ganger vil folk gjerne dra til et fremmed land og være vitner der. Men de
vitner ikke for folk rundt seg nå. Vi bør begynne der vi er og dra derfra etter som
Gud leder oss.
Deretter «og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8). Jesus sier
at vitnetjenesten innebærer å krysse kulturgrenser. Vi kan bli kalt til å flytte til
andre områder for å nå andre sosiale, etniske og religiøse grupper. Hvis jeg tilhører
en bestemt etnisk eller språklig gruppe, kan det være mye lettere å vitne for dem
på grunn av minimale kulturelle barrierer. Noen steder finner vi bare én klan eller
stamme i kirken. Men ifølge Jesu misjonsbefaling er det viktig å bevege seg ut av
trivselssonen og investere ressursene våre i slike folkegrupper. De trenger også Jesu
budskap.
Utfordring: Finn og lag en liste over folkegrupper med spesielle behov i lokalsamfunnet ditt
som menigheten ikke har gjort noe for å nå.
Ekstra utfordring: Begynn å be om en mulighet til å bli engasjert i misjon til mennesker med
spesielle behov i nær fremtid.
Les «Det store oppdraget» og «Han søkte sannhet», side 22–27 og 94–101 i Alfa og
Omega, bind 6.
«Før himmelfarten gav Jesus disiplene en gjerning å utføre. De skulle fullbyrde hans
siste vilje. Han hadde testamentert til verden det evige livs rikdommer. Dere har
sett hvordan jeg ofret meg for verden og strevde med Israel, sa han. Mitt eget folk
kom ikke til meg og tok imot livet; prestene og folkets ledere forkastet meg. Likevel
gir jeg dem enda en anledning til å ta imot Guds Sønn. Dere har sett at jeg villig
tar imot alle som kommer og bekjenner sine synder. Jeg støter ingen bort. Dette
budskapet om nåde overlater jeg til dere, mine disipler. Det må forkynnes både for
jøder og hedninger – først til Israel og deretter til alle nasjoner, tungemål og folk.
Alle som tror, skal samles i én menighet.» – Alfa og Omega, bind 6, side 23.
Misjonsbefalingen er klar: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt
28,19). Derfor handler det absolutt om å gå til andre, spesielt andre folkeslag.
«Befalingen om å forkynne evangeliet er Guds rikes store misjonsmanifest.
Disiplene skulle arbeide med iver for å nå alle med nådens innbydelse. De måtte ikke
vente på at folket skulle komme til dem, men bringe budskapet ut til folket.» – Ellen
G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 23.
«Mange mennesker er i dag nærmere Guds rike enn vi aner. I en mørk verden full
av synd har Gud mange verdifulle juveler som han ønsker å sette i forbindelse med
sine sendebud. Overalt finnes det noen som vil ta imot Kristus. Mange vil verdsette
Guds visdom høyere enn alt annet i verden og bli trofaste lysbærere … De følte
seg overbevist om at Peters handlemåte hadde vært en direkte oppfyllelse av Guds
plan. De forstod også at deres fordom og avvisende holdning var sterkt i strid med
evangeliets ånd. Derfor priste de Gud og sa: ‘Så har da Gud også latt hedningene få
vende om og vinne livet.’ På den måten ble fordommer fjernet uten strid, og det var
slutt på et århundrelangt skille. Nå lå veien åpen for forkynnelsen av evangeliet for
hedningene.» – Alfa og Omega, bind 6, side 100–101.
Forslag til samtale
Hvordan vil du definere ordet «misjon» når du bruker det om ditt eget liv?
Hvordan kan du daglig uttrykke misjon med din holdning og oppførsel? Hvordan kan du bli mer
misjonsrettet i hverdagen?
Hvor viktig er det at vi gransker vårt hjerte og søker kraft fra det høye så vi kan bli renset for fordom
mot dem som ikke er som oss?
Lekevangelisten Cosmas traff en blind da han forberedte en møteserie i Douala i Kamerun i
2014. Mannen sa: «Hvis du har et prosjekt i livet, bør det være for blinde mennesker.» Den
kvelden fikk Cosmas en drøm der han snakket med en blind. Dagen etter traff han ti blinde, og
neste natt drømte han at han var på en fotballstadion med bare blinde. Da han våknet, skjønte han
at Gud kanskje kalte ham til å arbeide blant de blinde.
I dag leder Cosmas en gruppe på 350 blinde. Han taler, holder bibelstudier og hjelper dem
sosialt og med utdanning. Flere er døpt. En av dem er Flora.
Da Flora var 32, begynte hun å få hodepiner. Hun hadde aldri hatt problemer med synet, men
på tre måneder ble hun helt blind. Hun følte seg avvist av samfunnet og satt bare hjemme. Hun
begynte å høre på radio, spesielt It Is Written, som Cosmas ledet. Hun lærte om en Jesus som
kunne forvandle liv og hørte at Adventistkirken verdsetter de blinde. Så hun gikk i kirken på sabbaten.
Månedene gikk, og Flora begynte å smile og være glad igjen. Hun ble døpt og ble adventist.
Så traff hun et menighetsmedlem som ville gifte seg med henne. Familien hans var imot, men han
sa: «Skulle dere ikke ønske at jeg kunne bli gift hvis jeg var blind?» Da de svarte bekreftende, sa
han: «Så la meg gifte meg med Flora.» De ble gift i 2022.
I dag er Flora 40 år og underviser blinde i bruk av datamaskiner. Men den største gleden hennes
er å fortelle mennesker at Jesus elsker dem og at han ikke avviser noen. «Jeg er blind, men
jeg lever et liv fullt av glede», sier hun. «Jeg har en plass i verden, og jeg mangler ingenting.»
En del av offeret 13. sabbat vil bygge på det arbeidet den sveitsiske misjonæren som grunnla It Is
Written i Kamerun, satte i gang i 1963. Aimé Cosendai var en pioner i landet, og i løpet av over
50 års tjeneste åpnet han hundrevis av menighetsskoler. Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil bidra
til å åpne enda en menighetsskole, en tospråklig skole der barna får lære om Jesus på fransk og
engelsk. Takk for at du planlegger et godt offer så misjonsånden kan leve videre i Vest-Afrika.