Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere
elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet
til hverandre. ().
Fra første stund ønsket Abraham å bli brukt av Gud til misjon. Dette kan vi f.eks. se
i , da Gud fortalte hva som ville skje med Sodoma og Gomorra. «Nei,
Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene»
(). Og i historien om Sodoma og Gomorra var Abraham «hans tjener
profeten».
Abraham hvilte midt på heteste dagen da han så tre reisende. «Abraham trodde at
gjestene bare var tre trette veifarende. Lite ante han at det var en blant dem som han
endog kunne tilbe uten å synde.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 120.
Men Abraham ble snart personlig innblandet i Guds misjon. Hans del var å be for
folket i Sodoma og Gomorra og gå i forbønn for dem. Han ønsket å se om de kunne
reddes, til tross for seg selv. Og er ikke det misjon – hva er det da?
I dette kapittelet ser vi tre åndelige egenskaper hos Abraham: gjestfrihet, kjærlighet
og bønn – egenskaper som også kan bidra sterkt i misjonsarbeid.
Les . Hvilke av gjestfrihetens sider ser vi i Abrahams svar til gjestene?
Abraham satt i teltåpningen i dagens heteste time. Dette var uvanlig. På den tiden
leter alle etter skygge og frisk bris. Men kanskje holdt Abraham ut varmen for å
hjelpe dem som måtte komme forbi?
Mens han satt der, så han tre reisende. Han pleide nok å tilby fremmede gjestfrihet.
Derfor tok Abraham initiativet til møtet: I teksten løp han mot dem fra
teltåpningen sin. Dette er viktig: Abraham tok initiativet til å møte dem før de kom
til ham.
«La meg hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet!
Og la meg hente litt mat, så dere kan styrke dere før dere drar videre, siden dere nå
har lagt veien forbi deres tjener.» ().
Abraham kjente sin misjon, som var å dele kunnskapen om Gud med alle i en
verden der hedenskap, avgudsdyrkelse og polyteisme rådet grunnen. Og hans mest
umiddelbare måte å oppfylle sin misjon på var med gjestfrihet mot fremmede som så
ut til å ha dukket opp i horisonten.
Abrahams «store husholdning besto av over tusen mennesker. Mange av dem var
selv fedre og mødre, og ikke så få var nylig blitt omvendt fra hedenskapet. En slik
husholdning krevde en fast hånd ved roret. Svak og vaklende undervisning ville ikke
være nok … Abrahams innflytelse strakte seg ut over hans eget hus. Overalt hvor han
satte opp sitt telt, bygget han et alter der han kunne ofre til Gud og tilbe ham. Når
teltet ble flyttet, ble alteret stående. Mang en omflakkende kanaanitt hadde lært Gud
å kjenne gjennom Abrahams liv og stoppet ved alteret for å ofre til Gud.» – Ellen G.
White: Utdanning for livet, side 100.
Fra første stund forsto han at Gud hadde kalt ham til misjon og at hans reise til det
lovede land ikke var noen ferie, men at han skulle være en velsignelse for dem rundt
seg, og gjennom sin ætt også for verden.
Hva ved Abrahams gjestfrihet kan du etterligne i ditt eget liv?
Les . Hvordan viste Abraham sin kjærlighet til alle mennesker uten hensyn til
stamme, rase eller folk?
Abrahams andre egenskap i var hans kjærlighet til mennesker, også
dem han ikke kjente. Dette er et viktig eksempel til etterfølgelse for oss. Folket i
Sodoma og Gomorra var syndere og ikke som ham, men han var glad i alle uansett
rase, kjønn, språk eller religion.
Gud åpenbarer så sitt forsett om å utslette byene Sodoma og Gomorra for
Abraham. «Og Herren sa: ‘Høyt er klageropet over Sodoma og Gomorra, for synden
der er svært stor. Klageropet har nådd meg. Nå vil jeg stige ned og se om de virkelig
har handlet så ille, og hvis ikke, vil jeg vite det.’» ().
Abraham rettet forsiktig sin anmodning til Gud: «Det ligner ikke deg å gjøre
noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige! Skal det gå den rettferdige
på samme måte som den urettferdige? Det ligner ikke deg! Må ikke hele jordens
dommer gjøre det som rett er?» ().
I sin kjærlighet håpet Abraham å redde alle i disse byene, ikke bare de rettferdige.
Jo, Abraham visste hvor onde de som bodde der var. Hvem vet hva han hadde hørt
om dem? Og fra det vi vet fra neste kapittel, med historien om Lot og pøbelen
utenfor huset hans (se ), var det fæle mennesker.
Men Abraham kjente Guds kjærlighet og ba for dem. Abraham visste at man alltid
kan vende om til Gud. For Abraham ville det å redde innbyggerne i disse byene gi
dem en sjanse til omvendelse.
Han bygget sin forespørsel på det han visste om Guds kjærlighet. Selv hadde han
stor kjærlighet til syndere, og han visste at så lenge det er liv, er det håp om frelse.
Hvorfor er forbønn så viktig i vårt bønneliv? Hvordan kan det å be for andre hjelpe oss å vokse
åndelig og oppleve mer av Guds kjærlighet til syndere?
Les og . Hva burde dette si oss om forbønnens kraft?
Dialogen mellom Abraham og Gud er en form for forbønn. Kapittelet fremstiller
Abraham i forbønn for folket i Sodoma og Gomorra. Han ba for dem og på vegne av
dem, på en måte var han et symbol på Jesus som ber til Far for oss. Vår misjon kan
bare lykkes hvis vi ber slike bønner.
Abraham hadde lært å elske innbyggerne i Sodoma, Gomorra og de andre byene
der omkring. Derfor var hans bønn ærlig og oppriktig. Han hadde allerede kjempet
mot konger som hadde beseiret kongene av Sodoma og Gomorra. Etter Abrahams
seier kom Bera, kongen av Sodoma, for å møte Abraham med Melkisedek. Bera ba
om å få folket sitt tilbake: «Gi meg folkene, og ta du byttet!» (). Dette
viser kongens kjærlighet til sitt folk. Siden en av Abrahams egenskaper var kjærlighet,
elsket han kongene i Sodoma og Gomorra, og han ba for dem og folket deres.
«Det var kjærlighet til fortapte mennesker som inspirerte Abraham til å be» – Ellen
G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 122.
Abraham var ydmyk og utholdende i bønn. Straks Gud godtok den første anmodningen
om å redde byen bare det bodde 50 rettferdige mennesker der, fortsatte han
sin forbønn.
Vår misjon kan ikke lykkes uten bønn, forbønn. Etter å ha møtt noen, etter at vi
har holdt en tale eller et bibelstudium for dem, må vi be for dem. Gud hører disse
bønnene og rører ved hjertet til dem vi har kontaktet. Det er ikke ord eller veltalenhet
som omvender våre venner eller bekjente – det er Den hellige ånd. Det er
derfor vi i hvert misjonsoppdrag må be for den enkelte.
Les og . Hva sier de om hva Jesus gjør for oss, og hvordan kan dette hjelpe
oss å forstå vår egen rolle som forbedere for andre bedre?
Les . Hva ble resultatet av Abrahams gjestfrihet, kjærlighet og bønn?
Teksten gir oss et vink om Lots stilling i Sodoma: «Lot satt i byporten» ().
Dette betyr at han var en viktig person i byen, iallfall en offentlig person, for i porten
sitter tjenestemenn, dommere og konger (; ; ).
er nesten en parallell til kapittel 18 og historien om englene hos
Abraham. Både Abraham og Lot satt ved en inngang eller port (; ). Begge ba fremmede hvile seg hos dem (; ), og begge
sørget for mat til gjestene (; ). Det ser ut til at Lot hadde flere
gode egenskaper.
«Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra
himmelen. Han ødela disse byene, hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som
vokste på marken» ().
Vi vet ikke hvor mange som bodde i Sodoma og Gomorra den gang, men av
tusenvis av mennesker forlot bare fire byen, og bare tre ble reddet. Det samme
skjedde med vannflommen. Vi vet ikke hvor mange som levde da, men de fleste ble
ikke reddet.
Det lille antallet som ble frelst i Sodoma, sier noe om vårt eget oppdrag: ikke alle
blir frelst. Vi vil at alle skal ta imot Jesus og hans frelsesplan, men alle har fri vilje.
Vår oppgave er å oppfordre så mange som mulig til å velge Jesus. Mens vi utfører
vårt oppdrag, hjelper Den hellige ånd oss, men han vil aldri gå imot noens vilje. Fri
vilje betyr at uansett hva vi gjør og hvor mye vi enn ber, så må den enkelte velge
frelsen.
Hvordan kan vi lære å ikke gi opp motet hvis vi ikke ser de resultatene vi ønsker når vi driver
misjon?
Les . Hva lærer disse versene om å underkaste seg Guds vilje, også når veien videre
ikke ser åpen ut?
En av Abrahams viktigste kvaliteter var at han ga seg inn under Guds vilje. Alt han
opplevde med Gud bar preg av underkastelse.
Kallet: Abraham fikk et utfordrende kall: «Herren sa til Abram: ‘Dra bort fra
landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise
deg!’» (). Da han hørte en stemme fra himmelen, kunne han ha sett bort
fra den og trodd at det var en hallusinasjon. Eller han kunne ha utfordret budskapet
og sagt: Jeg vil ikke dra; Jeg har det fint her. «Det landet som jeg skal vise deg» kan
ha fortonet seg som en merkelig beskrivelse av et reisemål! Men han tok imot kallet.
Han overga sin vilje til Guds vilje og forlot sin fars hus og sitt land: «Så dro Abram,
slik Herren hadde sagt ham» ().
Valg av land: Det brøt ut en krangel mellom Lots og Abrahams tjenere, men
Abraham ville ikke slåss med sitt eget kjøtt og blod. Han underkastet seg Guds
vilje, og ble igjen velsignet: «Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med
ham: ‘Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot
øst og vest! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid.’» ().
Sodoma og Gomorra blir ødelagt: Da Gud åpenbarte de to byenes skjebne for
Abraham, prøvde han å redde byene. Byene ble ødelagt fordi det ikke engang fantes
ti rettferdige i byene. Abraham underkastet seg Guds vilje og godtok Guds dom over
byene.
Herren kunne bruke Abraham fordi han alltid underkastet seg Gud. Slik må det
være med oss i dag.
Utfordring: I byene møter vi hindringer når vi vil forkynne evangeliet på en god og effektiv
måte. Vi må be Gud om å gripe inn.
Ekstra utfordring: Finn en måte å kontakte noen som blir direkte berørt av en vanskelig situasjon
som ligner din egen. Fortell at du ber for ham eller henne, og be Gud vise deg hvordan du
kan hjelpe.
«Det var kjærlighet til fortapte mennesker som inspirerte Abraham til å be. Han
avskydde synden i den fordervede byen, men han ønsket at synderne måtte bli frelst.
Hans dype interesse for Sodoma viser den omsorg vi burde ha for syndere. Vi burde
avsky synden, men elske synderen. Overalt omkring oss finnes det mennesker som
driver mot en avgrunn like håpløs og forferdelig som den skjebne som rammet
Sodoma. Hver dag opphører prøvetiden for noen mennesker. Hver eneste time er det
noen som overskrider grensen for Guds nåde. Hvor er de advarende og tryglende
røster som skal formane synderen til å unnfly den fryktelige dom? Hvor er hendene
som skal rekkes ut for å dra ham ut av dødens grep? Hvor er de som i ydmykhet og
tro ber til Gud for ham?
Abraham hadde Kristi sinnelag. Guds Sønn går selv i forbønn for synderen. Han
som betalte for vår gjenløsning, vet hva et menneske er verd. Kristus avskydde
det onde på en måte som bare er mulig ut fra en ren og plettfri natur. Men overfor
synderen la han for dagen en kjærlighet som bare den grenseløse godhet kunne åpenbare.
Da han i dødsangst på korset bar all verdens synd, bad han for sine spottere
og mordere: ‘Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’» – Ellen G. White: Alfa og
Omega, bind 1, side 122.
«Abraham ble aktet og æret av folkestammene omkring som en mektig fyrste og
en klok høvding. Han isolerte seg ikke fra sine naboer. Hans liv og karakter dannet
en skarp kontrast til avgudsdyrkernes, og han øvde en sterk påvirkning til fordel for
den sanne tro. Hans lojalitet mot Gud var usvikelig, men ved sin vennlighet og velvilje
vant han folks tillit og vennskap, og de respekterte ham for hans indre storhet.»
– Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 115.
Forslag til samtale
Hvilke andre eksempler fra Skriften viser oss en som oppfylte sitt misjonskall? Hva med døperen
Johannes? Var han en suksess?
Les . Hva sier dette oss om noen av dem som ble reddet fra Sodoma?
Hva kan Abraham ellers lære oss om misjon og hvordan det kan gjøres?
Tenk på dette: Var Abrahams forbønn for Sodoma og Gomorra vellykket eller mislykket?
Mbassi arbeidet for et tobakksfirma i hovedstaden Yaoundé i Kamerun i Vest-Afrika. Der
fikk han bibelstudier av en sveitsisk misjonær i 1953 og begynte å holde sabbaten. Men da
han ba om dåp, fikk han nei fordi han arbeidet for et tobakksfirma og arbeidet enkelte sabbater.
Mbassi ble skuffet, men fortsatte å gå i kirken når han kunne. Men han fikk alltid problemer på
jobben når han gikk i kirken. Til slutt fikk han sparken på grunn av sabbaten. Mbassi var arbeidsløs
og dro til hjembyen sin. Han var ikke døpt, men fortsatte å holde sabbaten i 42 år.
Mbassi ble gammel. Håret ble hvitt, synet ble svekket, men han ble mer glad i Jesus for hver
dag som gikk. Han lengtet etter å bli døpt.
En dag kom en adventistpredikant for å holde møteserie i byen. Da folk fikk høre at han holdt
sabbaten, fortalte de ham om den gamle mannen. «Den gamle har en nevø som er pastor, men han
går ikke i nevøens kirke på søndagene selv om han bor rett overfor kirken. Det er også en annen
kirke like ved der han bor. Men han går ikke dit heller.»
Adventistpredikanten fikk vite at folk hadde terget den gamle mannen i årevis og sagt at han
bare var adventist i navnet, for han var ikke døpt. Predikanten slapp alt han holdt på med og
skyndte seg bort til den gamle.
Mbassi var syk og holdt sengen. Han fortalte at han hadde bedt denne bønnen de to siste
dagene: «Herre, hvordan kan jeg dø uten å være døpt? Jeg har holdt sabbat siden 1953, men jeg er
ennå ikke døpt. Hvis jeg er ditt barn, må du hjelpe meg å bli døpt før jeg dør.»
Predikanten og den gamle mannen ba sammen. Så studerte de Bibelen i to uker. Predikanten,
som heter Cosmas, arbeidet på et adventistsykehus i Yaoundé 70 km borte. Det var en vanskelig
tur hver dag på dårlige veier.
Endelig ble Mbassi døpt. Han var 84 år og så svak at han måtte bæres til elven. Men han
smilte over det hele. Gud hadde hørt bønnene hans, og han ble døpt.
En del av offeret 13. sabbat vil bygge på det arbeidet den sveitsiske misjonæren som grunnla It
Is Written i Kamerun, begynte i 1963. Aimé Cosendai var en pioner i landet, og med over 50
års tjeneste åpnet han hundrevis av menighetsskoler. Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil bidra
til å åpne enda en menighetsskole, en tospråklig skole der barna får lære om Jesus på fransk og
engelsk. Takk for at du planlegger et godt offer.