Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg
sa: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,8).
Ikke alle som ble kalt til misjon var så føyelige som Abraham. F.eks. Jona (les Jona
1–4). Gud kaller Jona til å tale mot Ninive, hovedstaden i Assyria. Denne byen, som
ligger i Irak, lå 90 mil fra Jerusalem, en drøy måneds reise. Ikke nok med at Jona
nektet å dra – han stakk av i motsatt retning. Da han kom til Jaffa, tok han båt til
Tarsis i Sør-Spania. Seilturen på 300 mil ville ha tatt minst en måned, alt etter været.
Jona ville ikke til kongen av Assyria og bruker den måneden det ville ha tatt ham å
komme til Ninive på å komme langt bort derfra. Hvorfor gjorde Guds mann det?
Folk i Ninive var ugudelige og kjent for sin grusomhet, de hadde angrepet Israel
og Juda. Likevel kalte Gud Jona til å dra til Ninive og rope ut mot dens store ondskap
(Jona 1,2). Ordlyden minner om den Gud brukte med Abraham om Sodoma og
Gomorra i 1 Mos 18,20–21. Men Jona var ingen Abraham.
Hva kan Jonas holdning lære oss om de unnskyldningene vi kan komme med for
ikke å drive misjon?
LesNah 1,1; Nah 3,1–4; og 2 Kong 17,5–6; 2 Kong 19,32–37. Hva sier dette om Ninive og forholdet
mellom Assyria og Israel? Hvordan kan dette ha fått Jona til å dra til Tarsis i stedet?
Jona kan ha vært redd for å dra til Ninive. Assyrerne var en formidabel fiende, og
Ninive var rikets hovedstad.
«I den perioden da Israels-riket var delt, var Ninive, hovedstaden i Assyria, en av
de største byene i oldtiden … I sin storhetstid var Ninive et eksempel på forbrytelser
og ondskap. I Den hellige skrift er den omtalt som «den blodige byen … full av løgn
og vold …’. Profeten Nahum sammenlignet innbyggerne med en grusom, rovgrisk
løve. ‘For hvem har ikke gang på gang blitt rammet av din ondskap?’ spurte han.» –
Alfa og Omega, bind 3, side 119.
Ninive var en flott by. Historikerne sier at Sankerib utvidet byen kraftig og bygget
det enorme sørvestpalasset som målte 503 × 242 meter og hadde minst 80 rom. Han
bygde også 18 kanaler som førte vann til byen fra 65 km unna. Bare størrelsen må ha
vært skremmende.
Men assyrerne var også hensynsløse. I sin beretning om erobringen av Babylon
skrøt Sankerib av at han fylte gatene med innbyggernes lik, unge som gamle, og
relieffutskjæringer funnet under utgravninger viser scener med soldater som spidder
sine ofre. Slike mennesker la man seg ikke ut med, for de nølte ikke med å bruke
vold mot dem de ikke likte. Ja, Jona må ha blitt skremt ved tanken på å gå blant
folkemassene i Ninive.
Likevel leser vi ofte historien om Jona og synes det var stakkarslig å la frykt
komme i veien for Guds misjon. Men vi kan komme til å gjøre det samme og la oss
styre av frykt i stedet for av Gud.
Tenk på en gang da du følte at Gud ledet deg til å gjøre noe du virkelig ikke ville gjøre fordi du
var redd. Hva har den opplevelsen lært deg?
Da stormen kom, ga Jona seg selv skylden (Jon 1,1–12). Dette avslører noe om folks
oppfatning av verden og Gud den gang. Man tenkte at ulike guder hersket i forskjellige
land, men havet var demonenes kaotiske rike. I sjøfolkenes verdensbilde måtte
man ofre for å dempe deres vrede. Selv om Jona var hebreer, var hans verdensbilde
trolig påvirket av tidens tradisjonelle oppfatninger.
LesJona 2,1–3 og Jona 2,7–10. Hva viser disse versene om at Jona begynte å forstå Guds forsyn?
Jona hadde flyktet fra landet der folket hadde Jahve som sin Gud, men lærte (i livets
harde skole) at Jahve også var størst utenfor Israel. Vinden og bølgene tilhørte Gud.
Fisken også. «Jorden og det som fyller den, hører Herren til» (Sal 24,1). Jona kom til
jordens og havets hersker, og derfor bekjente han og ble reddet.
Vi kan også ha misforstått Gud og hva han forventer av oss. En vanlig misforståelse
er at Gud vil vi skal ha fokus rettet mot vår egen frelse og komme bort fra
ondskapen i verden. Jo, vi skal ikke la oss «flekke til av verden» (Jak 1,27), men vårt
fokus bør være å bringe Guds velsignelser og håp til dem som trenger det.
En annen misforståelse som hindrer oss i å akseptere Guds kall til misjon, er å
tro at suksess avhenger av oss. Vi kan ikke redde en sjel mer enn Jona kunne redde
Ninive. Vi kan ha en «frelser-mentalitet» om misjon. Vårt kall er ikke å stå for
frelsen, men å samarbeide med Gud i hans frelsesverk. Vi vitner om hvordan Gud
forandrer oss, men bare Gud kan trekke mennesker til seg. Vi kan så sannhetens frø,
men bare Gud kan omvende hjertet. Vi forveksler ofte vår rolle med Guds, og det
kan få noen hver til å finne unnskyldninger for ikke å vitne. Ja, Gud brukte Jona,
men det var Gud, ikke Jona, som omvendte Ninive.
Det er for vanskelig å vinne sjeler til at vi kan klare det på egen hånd. Hvordan kan vi lære å la
Gud vinne sjeler, men gjennom oss og vårt liv og vitnesbyrd?
Jonas opplevelse i fisken (se Jona 2) avslørte Guds kjærlighet og barmhjertighet på
dramatisk vis, og Jonas bønn viser at han forsto Guds kjærlighetsbudskap. Men trass
i et utrolig møte med Gud, var det ikke lett å få bukt med gamle holdninger og vanetenkning,
selv om han likevel dro til Ninive.
LesJona 3. Hvordan reagerte folk på det Jona forkynte? Hva kan det si oss om å vitne?
Uansett hva Jonas følte for dem, forkynte han det Gud hadde sagt, og resultatet var
forbløffende. Ninivittene omvendte seg! Ja, Jona måtte oppleve mye før han gjorde
det han ikke ville, men da han gjorde det, ble Gud opphøyet.
Guds misjon fremmes av dem som er villige til å ofre, selv om de gjør det
motvillig. Våre verdier må vike for Guds prioritering av de fortapte. Som hos Jona
hindrer fordommer oss iblant i å gå til en person eller gruppe.
Det krever ydmykhet å innrømme våre fordommer. Misjon koster også tid og
emosjonell energi. Det kan tære på å skulle investere i andres liv og ta seg av dem.
I en tid da vi sliter med å holde tritt med våre egne problemer, kan det virke litt for
slitsomt å skulle gi andre emosjonell støtte.
Og misjon krever ofte at vi endrer vårt forhold til penger. Misjon koster, enten det
gjelder omsorg for andre, kjøp av litteratur og utstyr eller betaling for tjenester til å
frigjøre tid til misjonsarbeid. Misjon koster, på mange måter.
Heldigvis arbeidet Gud for å føre ninivittene til omvendelse, tross Jonas’ utilstrekkelighet.
Dessverre delte ikke Jona Guds glede.
Hvilket offer ber Gud deg om for å få delt sin kjærlighet med andre? Hvor fullstendig stoler du
på at han vil oppfylle sitt løfte om å berike ditt liv gjennom ditt offer?
«Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde
meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen
til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken» (Jona 4,2). For en vakker bønn!
Eller var den det?
Jona nærte et så inderlig hat til det folket Gud sendte ham til at han følte det var
bedre å dø enn å tape ansikt da hans dommedagsprofeti over Ninive ikke slo til. Jona
ville at Ninive skulle bli det neste Sodoma og Gomorra. Han håpet på Guds dom
over det forhatte folket. Når det ikke skjedde, slo verdensbildet hans sprekker, og
Jona ville heller dø enn at verden ble snudd på hodet.
For andre gang konfronterer Gud Jona, ikke med ord, men med en opplevelse. Et
verdensbilde blir ikke til på kommando. Det endres heller ikke fordi vi hører noe
nytt. Et verdensbilde blir ofte dannet og endret ut fra livserfaringer og hvordan de
tolkes eller forklares.
Den nye erfaringen Gud ga Jona, var å hjelpe ham å se sitt eget forvrengte verdensbilde.
Gud fikk en plante til å vokse seg stor nok på én dag til at den skjermet
Jona mot solens hete. Jona var glad, ikke for Gud, som utførte miraklet, men for
planten. I stedet for å se det som et ufortjent mirakel, så han det som en velfortjent
velsignelse etter det gode han hadde gjort. Da planten døde, var det en tragedie som
gjorde Jonas sint og usikker på sin egen verdi, og han ble suicidal.
Opplevelsen følges av Guds milde irettesettelse, som får Jona til å innse hvor dum
han var som satte en plante høyere enn de mange tusen menn, kvinner og barn i
Ninive, samt dyrene deres.
Historien ender ikke med Jonas omvendelse. Den uferdige historien henvender seg til oss. Hva
vil vi gjøre med Guds omsorg for de onde, for mobberne, for dem som ikke er nådd over hele
kloden?
Jonas’ historie er mer enn utrolig. Det at Gud kunne redde ninivittene til tross for
Jonas dårlige vitnesbyrd viser at vår rolle bare er å være et talerør for Gud, for bare
han kan overbevise og omvende. Det er en påminnelse om at Gud bare vil ha villige
og ydmyke sendebud som vil følge hans veiledning.
LesJes 6,1–8. Hva er den sentrale tanken i dette avsnittet?
Kallet er der. Gud leter etter frivillige. Vi må svare på kallet ved å underkaste oss
hans lederskap, lytte etter hans røst og gjøre det han sier.
Historien om Jonas viser også at Gud elsker dem som bor der hans kjærlighet ikke
føles og hans stemme ikke blir hørt. Gud hadde medlidenhet med Ninive, og han
har medlidenhet med vår tids millioner i storbyene der bygninger erstatter trær og
blomster og en evig larm gjør det vanskelig å være stille og lytte. Om Ninive sa Gud
at de «ikke vet forskjell på høyre og venstre» (se Jona 4,11). Gud trenger sendebud
som vil gå med hans budskap om håp til dem som er overveldet av livets travle og
stygge sider.
Jesaja hørte en røst som sa: «Hvem vil gå?» Hva svarer du?
Utfordring: Lag en liste over ti personer du vet ikke er kristne på et blankt ark eller i bønnejournalen
din. Vi kan kalle dem dine «disipler». Skriv om mulig ned navnene. Ha listen i nærheten,
og be for hver av dine ti disipler hver dag resten av kvartalet. Be Gud hjelpe deg å bli kjent med
dem. Be om at du kan utvikle et dypere vennskap med dem. Når du får utdypet dine relasjoner,
så se og lytt slik at du kan se deres behov og smerte. Be Gud møte dem der de trenger det.
Ekstra utfordring: Velg en by i nærheten og en by i en annen verdensdel. Begynn å be for dem
som bor og arbeider der. Be om at Gud vil sende adventister dit som kan dele sannheten om
Jesu snare komme.
Ellen G. White har en sterk advarsel til dem som sliter med å følge Jesu kall om å
vitne for de rundt seg.
«Unnskyldningene til dem som unnlater å gjøre dette arbeidet, fritar dem ikke
for ansvaret, og hvis de velger å la arbeidet være ugjort, forsømmer de sjeler som
Kristus døde for, de forsømmer sitt gudgitte ansvar og blir nedskrevet i himmelens
bøker som utro tjenere. Arbeider pastoren slik Mesteren gjorde, for å være en styrke
og velsignelse for andre, når han holder seg borte fra dem som trenger hans hjelp? De
som forsømmer personlig omgang med folket, blir selvopptatte og trenger nettopp
opplevelsen av å snakke med sine søsken slik at de kan forstå sin åndelige tilstand
og vite hvordan de skal fø Guds hjord ved å gi hver enkelt det de trenger i rette tid.
De som forsømmer dette arbeidet, viser at de trenger moralsk opprydding, og da vil
de se at de ikke har båret verkets byrde.» – Ellen G. White: The Advent Review and
Sabbath Herald, 30. august 1892.
Dette er strenge ord som understreker den betydningen Gud legger i misjon, men
vi er ikke uten håp. «Da Herren gav Jona oppdraget, la han på ham et tungt ansvar.
Men han som hadde bedt ham å gå, var i stand til å styrke sin tjener og la hans
gjerning lykkes. Hvis profeten hadde adlydt uten forbehold, ville han blitt spart for
mange bitre erfaringer og hadde høstet store velsignelser. Men Herren sviktet ikke
Jona i hans dype fortvilelse. Som et resultat av gjentatte prøver og merkelige opplevelser
gjenvant han sin tillit til Gud og hans grenseløse makt til å frelse.» – Ellen G.
White: Alfa og Omega, bind 3, side 119–120.
Som Jona kan også vi finne det lettere å finne på unnskyldninger for ikke å delta
i misjon. Vår unnskyldning kan være en av mange. Men vårt kall til misjon er ikke
mindre konkret enn Jonas kall. Spørsmålet er hvordan du vil svare.
Forslag til samtale
Hvilke unnskyldninger har du blitt fristet til å bruke for ikke å delta i misjon? Hva er ditt Ninive?
Tenk på hvor verdifull en sannhet vi syvendedags adventister har. Tenk på hvor velsignet du er som
har disse sannhetene. Hva hindrer deg i å dele det vi setter så høyt med andre?
Hvordan kan du ved Guds nåde overvinne all frykt du måtte ha om vitnearbeid og misjon?
Det skjedde noe fælt da Theophane skulle til den videregående skolen sin i Guinea en lørdag
morgen. Noen grep om halsen hans. Men Theophane så ingen. Han styrtet av sted til skolen.
Etter en stund kunne han puste normalt.
Men dette var bare begynnelsen. Når han minst ventet det, kunne den usynlige hånden gripe
om halsen hans og stenge for lufttilførselen. Far tok ham med på sykehuset, men legen fant ikke
noe galt. «Du er frisk», sa han. Far tok ham med til et annet sykehus, men den legen fant heller
ikke noe galt. Men Theophane visste at noe var galt. Han kunne ikke puste! Nå prøvde de et psykiatrisk
sykehus, der legen foreskrev piller. Theophane følte seg bedre, men pillene stoppet ikke
anfallene. Til slutt virket de slett ikke.
Han var som lengst nede da en stemme talte til ham: «Gå i kirken», sa stemmen. Det hadde
han gjort hver søndag hele livet, til han sluttet for et år siden. Han ignorerte stemmen. Men anfallene
fortsatte, og stemmen kom igjen: «Gå i kirken».
Theophane lurte på om Gud talte til ham. Han begynte å lese Bibelen. Da sov han bedre og
bestemte seg for å gå i kirken neste søndag. Det var da onkelen hans kom på besøk.
Theophane fortalte ham om det han hadde opplevd. Onkelen var adventist og arbeidet som
Global Mission-pioner. Han arbeidet med folk som ikke var kristne, men nå så han at nevøen
trengte hjelp. «Du burde oppsøke adventistkirken og be om forbønn», sa onkelen. «Det er den
beste løsningen for deg».
Neste lørdag ble Theophane med onkelen i kirken og ble der hele dagen. Han følte en ny indre
fred. Den kvelden sov han bedre enn på lenge. Etter dette gikk han i adventistkirken hver sabbat
og til bønnemøtene søndag og torsdag der folk ba for ham. De ba Jesus gripe inn og stoppe
djevleangrepene.
Etter som tiden gikk, ble det stadig lenger mellom anfallene inntil de holdt helt opp. Theophane
skjønte at kirken var viktig. Legene hadde ikke kunnet hjelpe ham. Bare Jesus kunne redde
ham. Han overga seg til Jesus og ble medlem av Adventistkirken.
Takk for offeret for tre år siden som hjalp til med utvidelsen med nye klasserom på skolen i Conakry
i Guinea. Hør resten av Theophanes fortelling neste uke.