Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles
som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene. ().
Paulus skrev til filipperne: «Noen gjør det nok av misunnelse og stridslyst, men
andre forkynner Kristus av god vilje. De gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er
satt til å forsvare evangeliet. De andre gjør det ikke oppriktig, men for å hevde seg
selv; de tror de kan gjøre lenkene mine tyngre å bære. Men hva gjør det? Kristus blir
forkynt i alle fall, enten det skjer med baktanker eller i oppriktighet, og det er jeg
glad for. Ja, jeg skal få mer å glede meg over!» ().
Kraftige ord! Enten det skjer «med baktanker eller i oppriktighet», så blir Kristus
forkynt – og det var det viktigste for Paulus. Ideelt sett bør våre motiver for å forkynne
Kristus, for misjon, for å nå andre med evangeliet, være kjærlighet og sannhet
– og ikke egoistiske ambisjoner, misunnelse eller strid.
Hva er noen av grunnene til at folk forkynner Kristus, og hvordan kan vi forberede
oss på det?
Denne uken skal vi se på noen hendelser i urkirken som kan si oss noe om disse
viktige sidene av misjonen.
Les . Hvordan reagerte de som hørte om den oppstandne Kristus?
Etter Jesu død forteller Lukas at noen kvinner gikk til graven tidlig søndag morgen.
De hadde med velluktende salver, så de skulle trolig pleie Jesu kropp nå som sabbaten
var over. De forventet å finne en forseglet grav, men ble rystet da de fant graven
tom. De var usikre og ble redde da to menn i skinnende klær dukket opp. Men
mennene hadde en beskjed til dem. De minnet dem om Jesu ord og fortalte at Jesus
hadde stått opp, slik han hadde sagt han ville. Glade skyndte de seg til stedet der
disiplene og mange andre av Jesu følgesvenner oppholdt seg og fortalte hva de hadde
sett og hørt, for de kunne ikke styre sin begeistring. De fortalte andre hva de hadde
hørt om Kristus.
Kan du forestille deg hva kvinnene må ha følt? De hadde hatt en stor opplevelse,
en som fylte dem med ærefrykt, men disiplene kalte det «løst snakk» og ville ikke
tro dem. Peter var usikker på om han skulle tro kvinnene eller ikke og løp til graven
for å se selv.
Peter og mange av oss nøler med å tro noe bare fordi andre har sagt det. Peter
lyttet til kvinnene, men han kunne ikke dele erfaringen deres før senere. Først så han
bare en tom grav, og det, sier Lukas, gjorde bare at han ble «fylt av undring» (). Han opplevde ikke det samme som kvinnene ved graven.
Samme hva Peter sa, ønsket kvinnene å dele nyheten om Jesus straks de hadde
hørt den. Hvilken større motivasjon for å misjonere finnes vel, enn å fortelle hva
Jesus har gjort for dem? Hvilket større motiv enn å spre budskapet om frelse i Jesus,
det eneste håpet som finnes?
Selvsagt må vi ha vi en personlig opplevelse med Gud før vi kan dele den med
andre. Det må være en stor del av vår motivasjon for misjon at vi vil dele det vi
elsker så høyt med andre. For vi kan vel ikke dele det vi selv ikke har?
Hva er noen av dine opplevelser av Guds virkelighet og kjærlighet? Hvorfor er dette viktig for
deg, og hvordan motiverer det deg til å gå til andre med de gode nyhetene?
Les . Hva skjedde, og hvorfor var dette så viktig en opplevelse for apostlene?
Det er interessant at disiplene først ikke trodde fordi de var redde. Men etter å ha
sett Jesus og skjønt at han virkelig var i live, trodde de ikke av ren glede ().
Har du noen gang følt at noe var for godt til å være sant? Det var slik disiplene og de
andre på salen hadde det.
Men hvis Jesus bare hadde gitt dem denne opplevelsen, da hadde troen deres
kanskje ikke blitt varig. Med tiden kunne kraften i opplevelsen ha bleknet. De ville
ha glemt den, eller kanskje begynt å stille spørsmål ved den. Så Jesus nøyde seg ikke
med å vise dem arrene og spise fisk. Han viste dem det profetiske grunnlaget for
sitt verk i Skriften. Så samme hvor flott en opplevelse de hadde hatt med ham, ville
Jesus at troen skulle bygge på Guds Ord.
«Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte
oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» ().
Også her finner vi en sterk motivasjon for å vitne og drive misjon: Guds Ord.
Jesus visste at for å grunnfeste disiplenes opplevelse måtte de forstå hvorfor han
måtte dø og hva oppstandelsen betydde. Deres verdensbilde måtte flyttes fra et
politisk og jordisk rike til den store løsningen på synd og Kristi seier over døden.
Evangeliet var noe mye større enn å oppnå politisk suverenitet for Israel. Det avslørte
Kristi seier over Satan og garanterte at en dag ville all ondskap i verden være slutt, at
jorden vil bli skapt på nytt og at Gud skal bo blant sitt folk. «Da åpnet han deres forstand»
() så de kunne forstå de sannhetene som de skulle dele med verden.
Våre erfaring med Jesus kan ikke bevares uten hans Ord som grunnlag, deriblant
profetiene som peker på historien og hendelsene som førte til Kristi første og andre
komme. Når vi forstår disse sannhetene, kan vi være klare og motiverte for misjon.
Hvor godt forankret er du i profetiene som peker på Kristus, både hans første og andre komme?
Hvorfor må vi være grunnfestet i Guds Ord, deriblant profetiene, og hvorfor er det så viktig å
forstå dem, spesielt for å drive misjon?
avsluttes med Jesu himmelfart (). Men det er ikke slutten
på historien. Lukas skriver også Apostlenes gjerninger. Rett før Jesu himmelfart ga
han disiplene et oppdrag, et løfte og instrukser om å vente på «kraft fra det høye» i
Jerusalem (; se også ).
Jesus sa disiplene skulle vente i Jerusalem til han oppfylte løftet om å sende Faderens
løfte (Den hellige ånd), som ville gi dem kraft til å vitne i Jerusalem, Judea,
Samaria og alle andre steder.
Les . Hva gjorde disiplene (ca. 120 menn og kvinner) mens de ventet?
Jesus hadde gitt disiplene et klart oppdrag: de skulle vitne om ham i verden. Mens de
ventet, forberedte de seg på oppdraget på to måter. Først sier Lukas at de holdt ved i
bønn sammen. Ingen tvilte på hva oppdraget var som Jesus hadde gitt dem, og alle
hadde godtatt oppdraget. Det inspirerte dem til å stå sammen i bønn. Lukas forteller
ikke hva de ba om, men de ba nok om visdom, kraft og mot til å utføre oppdraget.
For et eksempel for oss.
Det andre de gjorde mens de ventet, var å forberede logistikken. Judas hadde
overlatt Jesus til å bli henrettet og tatt sitt eget liv. Dermed ble det en stilling ledig
blant de tolv. Så mens de ventet, søkte disiplene Guds veiledning og valgte en
erstatter. De organiserte seg og planla starten på oppdraget. Peter spilte en lederrolle
i alt dette. Ingen utfordret ham, alle så Guds visdom i det. De forsto og trodde at Gud
handlet og var virksom blant dem. Ventetiden ble ikke fylt av lediggang, den var
målrettet og drevet av misjonen.
Mens vi venter på at Den hellige ånd skal utøses og hjelpe oss å fullføre Guds
store oppdrag, må vi stå sammen, oppmuntre hverandre () og be om
Guds hellige Ånd. Dessuten bør vi peile oss selv og menigheten vår inn på det Gud
prioriterer – de fortaptes frelse.
Hvordan kan du lære å vente på Herren og ikke miste motet i mellomtiden? Hvordan kan du
best bruke tiden mens du venter, slik disiplene gjorde?
forteller om da Den hellige ånd ble utøst på pinsedagen.
Mens Jesu etterfølgere ba, hvilte tunger av ild på deres hoder. De skjønte at Den hellige
ånds lovede kraft var gitt.
Les . Hva skjedde med disiplene da de fikk Den hellige ånd i pinsen?
Disiplene begynte å snakke på andre språk «etter som Ånden ga dem å forkynne»
(). Det viktige her er at Gud ga hver enkelt kraft til glede for ikke-troende.
Velsignelsen var ikke bare ment for dem selv. Det var ikke en velsignelse som skulle
gjøre dem egnet til himmelen eller gjøre det lettere å drive handel på et fremmed
språk. Velsignelsen gjaldt Guds misjon til de fortapte. I dag kaller Gud sine følgesvenner
til å bruke sine gaver i misjonens tjeneste. Vi har fått gaver: hvilket større
kall til misjon enn å bruke det vi har fått til å nå andre?
Utgytelsen av Den hellige ånd gjorde at mange angret at de hadde avvist Messias,
for noen av dem var ganske sikkert i Jerusalem da han døde. Tenk på kraften i dette:
Peter anklaget noen av dem for å ha korsfestet Kristus. De må ha skjønt hva de
hadde gjort, for de ble overbevist og ropte: «Hva skal vi gjøre, brødre?» ().
Men også de kunne få tilgivelse. «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn,
hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige
ånds gave» ().
Jesu følgesvenner arbeidet sammen i harmoni med Den hellige ånd og forkynte
omvendelse og syndenes forlatelse – også for dem som kanskje hadde vært direkte
innblandet i å korsfeste Jesus! Det er kraften i evangeliet. Hvis ikke det motiverer
oss til misjon, hva vil da gjøre det? Vi er kalt til å spre evangeliet til verden, en
syndig verden med syndige mennesker. Det er ikke vi som skal dømme, vår jobb er å
vitne om Jesu frelse.
Hvorfor skulle ideen om at til og med noen av dem som var medskyldige i Kristi død ble tilbudt
frelse (1) oppmuntre oss for vår egen del, og (2) oppmuntre oss til å vitne for andre, samme hvor
fæle de kan være?
Les . Hva slags bilde tegnes av den første menighet?
avsluttes med et fint bilde av urkirken. Apostlenes gjerninger
2,41 sier at de som ble døpt, ble «lagt til» dem. Man kan lese dette som at noen la
sammen antallet nye troende og antallet eksisterende troende og kom frem til et nytt
medlemstall for gruppen. Men det blir for overfladisk. Bak ordlyden ligger tanken
om at disse nydøpte kristne ble en likeverdig del av gruppen.
Og en sentral funksjon i urkirken var disippelskapet. Etter hvert som nye ble
lagt til, ble de disipler på tre måter. For det første fortsatte de å motta undervisning
gjennom apostlenes lære og fellesskap. Tekstens ord «lære» og «fellesskap» betyr
bokstavelig talt «undervisning» og «partnerskap». Apostlenes forkynnelse konfronterte
feil tro og ga nye forklaringer på det folk så og opplevde. Men det lærte dem
ikke hvordan de skulle leve ut den nye sannheten i sitt liv. Det var noe som skjedde
i relasjoner som en del av gruppen. Nye troende ble omsorgsfullt og bevisst gjort
til disipler med direkte undervisning samt deltakelse i de troendes hverdagsliv, alt
under tilsyn og ledelse av åndelig modne og grunnfestede apostler.
Det er dårlig forkynnelse å fortelle folk hva de skal gjøre uten å si hvordan. Man
kan lese instruksjonsbøker og høre prekener om hvordan man gjør ting, men det er
ingen erstatning for å se andre gjøre det og gjøre som dem. Paulus visste dette og
lærte sine følgesvenner å ha ham til forbilde slik han hadde Kristus til forbilde (). Når andre kan se at du har en ekte erfaring med Kristus, vil det påvirke
dem.
Utfordring: Tenk på noen du kjenner som du skulle ønske var kristen. Be hver dag at han eller
hun må få en personlig opplevelse med Jesus.
Ekstra utfordring: Hvem hjelper du inn i et forhold til Jesus? Se etter måter å bringe ham eller
henne inn i fellesskapet med andre troende.
Vårt misjonsarbeid må komme av dyp kjærlighet og takknemlighet for det Jesus har
gjort og gjør i vårt liv. All annen motivasjon er feilslått. Å fordype seg i Ordet og
leve i harmoni med Ordet er nøkkelen til vellykket oppsøkende arbeid.
«Vårt liv må være knyttet til Kristi liv. Vi må stadig hente kraft fra ham. Vi må
få del i ham, det levende brødet som kom ned fra himmelen. Vi må stadig drikke
av den friske kilden som alltid strømmer ut og gir oss sine rike skatter. Dersom
vi alltid har Herren for oss, og vi løfter opp hjertene i takk og pris til ham, skal vi
stadig få erfare ny friskhet i vårt åndelige liv. Våre bønner vil bli en samtale med
Gud akkurat som når vi snakker med en venn. Han vil åpenbare sine hemmeligheter
for oss personlig. Vi skal da ofte få en salig, opphøyd følelse av Jesu nærvær. Ofte
vil da våre hjerter brenne i oss når han kommer nær til oss for å vandre med oss slik
han vandret med Enok. Når dette i sannhet blir den kristnes opplevelse, vil det i hans
liv vise seg en hjertets enfoldighet, ydmykhet, saktmodighet og beskjedenhet som
åpenbarer for alle han kommer i berøring med, at han har vært med Jesus og lært av
ham» Ellen G. White: – Ord som lever (2006), side 86.
«Den som er opptatt av seg selv, kan ikke vokse og bære frukt. Har du tatt imot
Kristus som din personlige Frelser, må du glemme deg selv og prøve å hjelpe andre.
Tal om Kristi kjærlighet, og fortell andre hvor god han er … Etter hvert som du tar
imot Kristi Ånd – den ånd som viser seg i uegennyttig kjærlighet og i tjeneste for
andre – vil du vokse og bære frukt … Din overbevisning vil bli dypere. Din kjærlighet
vil bli fullkommen. Ord som lever (2006), side 41.
Forslag til samtale
Hvordan forstår du Paulus’ ord i Filipperbrevet om at Kristus ble forkynt av misunnelse og stridslyst?
Hvordan kan vi sørge for at vi ikke gjør nettopp det?
Hvordan har du opplevd Guds virkelighet og kjærlighet? Det vil si, kan du ut fra egen erfaring forkynne
Guds godhet og kjærlighet for andre med oppriktighet og ærlighet? Hva ville ditt vitnesbyrd
være?
Hva har vært din erfaring med å vente på Herren, og hva har det lært deg om å stole på ham og om
tro generelt?
Far likte det ikke da Theophane ble adventist. Han var leder i en annen kristen menighet og
skammet seg over at sønnen hadde valgt en annen tro. «Du har en uke på deg. Går du ikke i
kirken på søndager, får vi heller skille lag».
Theophane var lei seg. Han var glad i far, men han hadde opplevd Jesu kraft. Djevleangrepene
ga seg ikke før adventistene ba for ham. Og bibelstudier hadde vist ham at kristne skulle tilbe på
den syvende dag, ikke søndag. Han ville ikke tilbake til sitt gamle liv. Siden han ikke kunne bo
hjemme, flyttet han inn hos en venn i nabolaget.
Theophanes bestefar grep inn. Som familiens eldste var han høyt respektert. «Du er forvirret»,
sa han. «Jeg avtaler et møte med en prest som kan hjelpe deg å se sannheten.»
Far og bestefar tok med Theophane til presten. «Hva fikk deg til å forlate kirken?» spurte han.
Theophane slo opp til , leste de to første budene og ba presten forklare dem. Presten forsvarte
utskårne bilder i kirken med at israelittene ble reddet da de så på bronseslangen i ørkenen.
Da Theophane leste det fjerde budet, sa presten at loven var forandret. Theophane svarte med
Jesu ord om at han ikke var kommet for å forandre loven. Da sa presten han var ulydig mot det
femte bud. «Elsker du din far?» spurte han. «Du gjør ikke som han sier, og Gud sier: ‘Du skal
hedre far og mor.’» Theophane svarte at Jesus sa: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er
meg ikke verdig» ().
Presten så på far. «Det er slutt for din sønn», sa han. «La ham ikke bo hjemme, for han vil
ødelegge andre.» Far var rasende. Han truet med å brenne Theophanes’ fødselsattest og kutte
all kontakt. Han forbannet onkelen som hadde invitert sønnen til adventistkirken. Theophane
forsvarte onkelen, men far klaget direkte til ham. Onkelen minnet far om djevleangrepene. «Du
gjorde ditt beste for gutten, men ingenting hjalp. Han fulgte ikke meg. Han fulgte Guds ord.»
Åtte måneder gikk. Theophanes’ liv var helt forandret. Han var fri for anfallene, og han ble en
snill og god ung mann. Naboer som før hadde holdt barna sine borte fra ham, ville nå at de skulle
bli som ham. Far var forbløffet og ringte til onkelen og takket ham. «Takk for det du har gjort for
gutten min. Han er ikke til å kjenne igjen.»
Nå bor Theophanes hjemme igjen, og han holder sabbaten. Han ber at far og bestefar skal bli
kjent med den Jesus som forandret hans liv.
Takk for offeret for tre år siden som hjalp til med utvidelsen med nye klasserom på skolen i
Conakry i Guinea.