Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av
all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Luk 10,27).
Vi kjenner teksten: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din
sjel og av all din kraft og av all din forstand» (Luk 10,27). Men kjærligheten til Gud
kan bli overfladisk hvis vi sier at vi elsker ham, men ikke gjør det han sier. Vi tror vi
elsker Gud, men hvor er denne kjærligheten i vårt hverdagsliv? Å elske Gud krever
full deltakelse av hjerte, sjel, kropp og sinn – hver dag. Alle kan si at de elsker Gud,
men å gjøre det krever bevisst innsats.
Selv om det er godt og viktig å elske Gud, vil Gud også at vi skal elske andre, for
vår kjærlighet til andre gjenspeiler kjærligheten til Gud, og den gjør det på en veldig
ekte måte. 1 Joh 4,20 sier: «Den som sier: ‘Jeg elsker Gud’, men likevel hater
sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke
elske Gud som han ikke har sett.» Og i Gal 5,14 sier Paulus: «For hele loven
blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv».
Denne uken skal vi se hvordan denne leksen kan brukes i vårt liv.
Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva skjer når vi dør? Hva er vår endelige skjebne?
Dette er på mange måter de viktigste spørsmålene vi dødelige har, vi som vet at vi
skal dø. Og i Lukasevangeliet kommer noen til Jesus med det som er livets mest
avgjørende spørsmål.
LesLuk 10,25. Hva spurte den lovkyndige, og hvorfor spurte han om det?
Enda så alvorlig spørsmålet er, står det at han kom for å sette Jesus på prøve. Vi
vet at iblant kan noen komme med skepsis, sågar vantro, og kanskje mener de ikke
engang alvor når de spør, men de kan likevel nås. Det var nettopp slik Jesus behandlet
den lovkyndige, enda han visste at han ikke hadde ærlige hensikter. Men for den
lovkyndige og tilhørerne var spørsmålet en åpning som Jesus kunne bruke for å få
dem til å granske sitt eget hjerte. Selv om Jesus kjente mannens motiver, ville han
ikke overse ham eller behandle ham respektløst.
For hva kan være viktigere enn dette? «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Dette viktige spørsmålet overskygger alle religiøse ritualer og praksis. Hva er viktigere
enn dette for oss som kan omtales som «røyk, synlig en kort stund og så borte»
(Jak 4,14)? For hva er alternativet til evig liv om ikke evig død?
Les1 Kor 15,30–32. Hva er poenget som understreker betydningen av evig liv?
Samme hvor tvilsomme motiver han hadde, så stilte den lovkyndige et viktig spørsmål,
og Jesus, som benyttet enhver mulighet til misjon, brukte den til å nå sjeler.
Hvordan kan vi benytte alle muligheter vi får til å vitne, selv om omstendighetene ikke er
ideelle?
Bibelen sier at den lovkyndige kom for å sette Jesus på prøve, men Jesus visste hva
planen var. Ja, Gud kjenner hjertets lengsler og ønsker mer enn vi selv gjør. Og vi
kjenner vel ikke motivene til dem som spør oss?
Noen ganger spør folk fra andre religioner oss om vår tro. F.eks. spør muslimske
venner om Jesu guddom, som: «Hvor i Bibelen sa Jesus at han er Gud?» eller
«Hvorfor sier du at det er én Gud når du har tre personer i treenigheten?» Selv om
dette ser provoserende ut, kan behovet for Jesus likevel være et ekte uttrykk for en
dyp lengsel eller tomhet hos dem som spør. Vi kjenner ikke hjertet, og det behøver
vi ikke. Vi trenger bare å tjene andre etter beste evne, uavhengig av deres innerste
motiver.
Noen ganger vil vi ha svar, men legger ikke ned arbeidet for å finne dem. «Hva står
skrevet i loven? … Hvordan leser du?» (Luk 10,26). Jesus pekte på en viktig side ved
læring. I stedet for bare å lytte til hva andre sier, må vi lese Skriften selv. Svarene
står der allerede, og Den hellige ånd virker på vårt hjerte for å vise oss hva vi skal
gjøre.
Gud har gitt oss sitt Ord. Der kan vi finne den sannheten vi trenger å vite om
hvordan vi skal leve, behandle andre og «arve evig liv». Jo, lærere og prester har sin
plass, men i siste instans må vi gå til Bibelen etter sannhetene som betyr noe. «Ditt
ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Sal 119,105). Dette verset er ikke bare
poesi, det er sannhet og viser oss til Guds Ord og dets betydning for den troende.
Jesus, Guds Ord som ble menneske, sendte alltid folk tilbake til det skrevne ord. Hva bør dette si
oss om Bibelens betydning og hvorfor vi må avvise alle filosofiske og teologiske resonnementer
som svekker tilliten til Bibelen?
LesLuk 10,27–28. Hva svarte den lovkyndige på sitt eget spørsmål?
Den lovkyndige hadde stilt spørsmålet, og han ga selv svaret: «Du skal elske Herren
din Gud av hele ditt hjerte … og din neste som deg selv.» (Luk 10,27).
Hva sa Jesus til det? Han sa: «Du svarte rett» (Luk 10,28). Jesus utfordret ham til
å gjøre noe med det da han sa: «Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,28).
For de fleste er det ikke så vanskelig å gi de riktige svarene om tro og lære. Utfordringen
er å gjøre det vi vet er riktig og følge det vi tror. Mange som vet nok til å bli
frelst, vil gå fortapt fordi de ikke gjorde det de visste. Så alvorlig er det. Bare det å
vite at man skal elske Gud og sin neste, er ikke nok. Du må gjøre det!
LesJak 2,17–22. Hvordan stemmer dette med det Jesus sa til den lovkyndige?
Hvis vi elsker Gud, leser vi hans Ord, vi ber, holder hans bud og er lydige mot hans
røst «av hele vårt hjerte». Hvis jeg sier at jeg elsker andre, men ikke bryr meg om
andre i kirken, eller hvis jeg overser andres behov når jeg kan hjelpe, hva er da troen
til? Kristendommen er ikke bare trospunkter, den er en livsstil.
«Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere
sier til dem: ‘Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette’ – hva hjelper det, dersom
dere ikke gir dem det kroppen trenger?» (Jak 2,15–16).
Hvor opptatt er du av andres ve og vel? Hvor nøye følger du Paulus’ ord: «Tenk ikke bare på
deres eget beste, men også på de andres» (Fil 2,4)? Hvordan kan du ved Guds nåde lære å ha
større omsorg for andre?
Ifølge Matteus 22,37–40 gjorde Jesus det klart at sann tro i hverdagen kretser om
disse to budene. Og Lukas 10,27–28 sier at hvis en gjør disse to tingene, vil en ha
evig liv.
«Kjærlighet er det grunnleggende prinsippet for Guds styre i himmelen og på
jorden. Den må bli grunnlaget for den kristnes karakter. Den - og bare den - kan
gjøre ham stø. Den – og bare den – kan sette ham i stand til å stå fast i prøver og
fristelser.» – Ellen G. White: Ord som lever (2006), side 27.
Paulus skrev: «For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste
som deg selv» (Gal 5,14). For Paulus kan kjærlighet til Gud i praksis bare ses når
kjærligheten viser seg i vår behandling av andre. Selv om han sa at «den rettferdige
skal leve ved tro» (Rom 1,17), er det å leve i tro ikke noe som er skjult uten at andre
kan se det. Paulus, Mika og Johannes gjør det klart at praktisk handling viser at
troen er reell.
I 1 Kor 13 sa Paulus at hvis man hevder å ha stor kunnskap eller gjøre store ting,
eller ha stor tro, eller til og med ofrer sitt liv, men ikke har kjærlighet, så har man
blitt som «drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1).
Se på sitatet fra Ellen G. White ovenfor. Legg merke til det hun sier om hvordan folk bare i kjærlighet
kan være standhaftige og holde ut fristelser. Hvordan viser denne tanken at budet om å
elske ikke er frelse ved gjerninger, men et uttrykk for den troen vi har på Jesus?
Da han berømmet den lovkyndige for å ha svart rett, sa Jesus: «Gjør det, så skal du
leve» (Luk 10,28), og dermed rørte han ved det innerste av mannens hjerte. Det var
lett for den lovkyndige å svare riktig, men å gjøre disse tingene var et problem for
2000 år siden og er det for mange den dag i dag. Den lovkyndige ville fange Jesus i
ord og vise frem sin kunnskap. Han stilte et oppfølgingsspørsmål: «Hvem er så min
neste?» (Luk 10,29).
LesLuk 10,30–37. Hvordan vil du sammenfatte hva Jesu mener med historien?
Finnes det noen rundt oss som har blitt urettferdig behandlet? Har vi gjort det vi kan
for å hjelpe dem?
Iblant hjelper ikke pastorer, forstandere og medlemmer dem som trenger hjelp.
Iblant kan mennesker med en annen tro være snillere mot andre enn vi er. Vi kan
snakke om å være snille, men andre kan møte behov vi ikke gjør noe med. Hvis
troen betyr noe, må vi hjelpe der hjelp trengs.
Jesus avsluttet historien om den barmhjertige samaritanen med å spørre hvem av
de tre som virkelig var den overfaltes neste.
«Spørsmålet: ‘Hvem er min neste?’ er dermed besvart én gang for alle. Kristus
har vist at vår neste ikke bare betyr en av vår egen menighet eller tro. Det har ikke
noe med folkerase, farge eller klasseforskjell å gjøre. Vår neste er ethvert menneske
som trenger vår hjelp. Hvert menneske som er såret og knust av vår motstander, er
vår neste. Hver den som er Guds eiendom, er vår neste.» – Ellen G. White: Alfa og
Omega, bind 5, side 60.
Utfordring: Begynn å be daglig for en som er annerledes enn deg, kanskje en du ikke liker.
Ekstra utfordring: Skriv opp minst tre navn på bekjente (ikke-adventister): identifiser behovene
deres (emosjonelle, fysiske, sosiale) og tenk over hvordan du kan dekke disse behovene. Hva
kan du gjøre for dem i uken som kommer?
Les Ellen G. White: «Hvem er min neste?» i Alfa og Omega, bind 5, side 55–62.
Det er mange sultne og mishandlede mennesker som trenger hjelp. Du kan gjøre ditt,
enda så «lite» det kan virke. Vi klarer ikke å løse alle verdens problemer før Jesus
kommer tilbake. Det er ikke vår oppgave. Men du kan gjøre noe så enkelt som å
hjelpe en du kjenner som ikke har nok mat, eller det kan være å hjelpe et trossøsken
som møter urett.
«En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse
barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden. Gode gjerninger er den
frukten Kristus krever at vi skal bære: vennlige ord, godhet, omtanke for de fattige,
de i nød, de plagede. Når hjerter sympatiserer med hjerter tynget av motløshet og
sorg, når hånden rekkes ut til de i nød, når de nakne får klær, den fremmede ønskes
velkommen til en plass i stuen din og en plass i hjertet, kommer engler veldig nær,
og det er som musikk i himmelen. Alle uttrykk for rettferd, barmhjertighet og
velvilje skaper musikk i himmelen. Faderen på sin trone ser dem som viser barmhjertighet
og regner dem blant sine mest dyrebare skatter. ‘Den dagen jeg griper inn,
sier Herren over hærskarene, skal de være min dyrebare eiendom.’ Enhver barmhjertig
handling gjort mot de nødstedte, de lidende, blir regnet som gjort mot Jesus.
Når du hjelper de fattige, sympatiserer med de plagede og undertrykte og blir venn
med den foreldreløse, får du selv et nærmere forhold til Jesus.» – Ellen G. White:
Testimonies for the Church, bind 2, s. 25.
Forslag til samtale
Hvordan kan vi sikre oss at vi forstår at budet om å elske Gud og andre ikke er frelse ved gjerninger?
Hvorfor er tanken om at vi kan gjøre noe for å fortjene frelsen så stor en feil når vi tenker på
hvem Jesus er og hva han gjorde for oss på korset? (se Fil 2,5–8) Hvordan kan vi lære å skille mellom
å arbeide for frelse, som er en stor feil, og å leve ut den frelsen vi har i Jesus?
Hvordan kan vi bli klar over noen av de fordommene vi kan ha mot dem som er annerledes enn
oss?
Hvilken bibelsk støtte kjenner du for at vi skal vise godhet mot andre, uansett hvem de er, når du
ser bort fra skriftstedene i ukens studium?
Nusrats bestemor var sykepleier, og Nusrat ville være som henne. Hun begynte å drømme om
å bli sykepleier. Bestemor anbefalte flere sykepleierskoler da Nusrat var ferdig med videregående.
Men Nusrat hadde ikke råd til å studere. Mor hjalp allerede storesøster med skolepenger
til å bli lærer og kunne ikke hjelpe Nusrat også.
Det gikk tre år, og Nusrats drøm virket like fjern. En dag fortalte hun en onkel som var på
besøk, at hun ønsket å bli sykepleier. Onkel Nurideen var selv sykepleier. Han så en løsning. Han
hadde studert på Valley View University, som tilhørte Adventistkirken. Det var ikke for dyrt, sa
han.
Nusrat ble nysgjerrig, men hun var bekymret. Både hun, onkelen og resten av familien tilhørte
en annen verdensreligion. Som barn hadde hun gått på kristen skole, men trivdes ikke. «Jeg følte
meg alltid som en fremmed», sa hun. Onkel Nurideen beroliget henne. «Jeg kunne tilbe akkurat
som jeg ville på Valley View University», sa han. Han hadde gått på alle møtene i kirken på universitetet,
men ingen nektet ham å be i tråd med sin egen tro. Nusrat fattet mot. «Det ville være
fint å gå på en skole der man kan tilbe slik man vil og være velkommen», sa hun.
Valley View University lå langt borte, så Nusrat fant et sted nærmere hjemmet: Seventh-day
Adventist Nursing and Midwifery Training College.
«Vi lærer salmer sammen i sabbatsskolen og går i kirken sammen», sier hun. «Jeg liker å tilbe
på sabbaten.»
For ikke så lenge siden fortalte hun onkel Nurideen at hans inntrykk av adventistenes skolesystem
var korrekt. «Det er som du sa», sa hun. «Det er ingen diskriminering.» Onkel Nurideen
ble glad da hun sa dette. «Jeg var sikker på at du ville trives der», sa han.
Gavene dine på 13. sabbat vil hjelpe Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College
å utvide med nye klasserom og sovesaler. Colleget åpnet med 22 elever i 2015 og har nå 770.
Det er stor søkning, og skolen har ikke kapasitet til flere elever. Dette er en ordentlig misjonsskole,
da bare 30 prosent av elevene er adventister. En rekke elever blir adventister hvert år. Takk
for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats offer på 30. desember.