Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse
mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ (Matt 25,40).
Lukas 5,17–26 gir mange illustrasjoner på hvordan Gud hjelper. Iblant bruker Gud
andre til å hjelpe oss, eller oss til å hjelpe andre. Arbeidet kan være utfordrende, men
det er givende. Ved å hjelpe andre, gjenspeiler vi Jesu Kristi tjeneste. Noen ganger er
det lettere å vite hvem som trenger hjelp enn andre ganger. Men vi er kalt til å være
Guds hjelpere for alle i nød, uansett bakgrunn.
Bibelen ber oss omgås fremmede, og når vi vinner deres tillit, er det lettere å
hjelpe dem å finne Jesus.
Emnet «Misjon til dem i nød» viser at Gud kan nå mennesker på mange måter.
Behovene kan være fysiske, emosjonelle, økonomiske eller sosiale: det vil si at noen
kan være utstøtt fra samfunnet eller familien. Uansett må vi gjøre det vi kan for å
hjelpe. Dette er en viktig del av det å være kristen og drive misjon.
En sterk historie avslører hva noen gjorde for å hjelpe et menneske, sannsynligvis en
venn, til å komme frem til Jesus. Her kan vi se at det iblant skal stor innsats til for å
hjelpe dem som trenger det.
Da de bar ham til Jesus, påtok de seg ansvaret for vennen. Gud kaller oss til å være
som disse vennene – og føre mennesker til Jesus Kristus. Det krever tro, handling,
tålmodighet og om nødvendig vilje til å være ukonvensjonell. Mennene kom til
Jesus, men møtte hindringer. De kunne ikke bære sin hjelpeløse venn til Jesus på
vanlig vis. De ga ikke opp, men fant en kreativ måte å få frem mannen på. Slippe
vennen ned gjennom taket! Og ifølge Lukas likte Jesus det de gjorde (se Luk 5,20).
Jesus vil vi skal bringe hjelpeløse venner til ham. Han er den store legen som
lengter etter å tilgi og helbrede dem som lider.
Ellen G. White utfordrer oss til å hjelpe de hjelpeløse: «Ikke vent på å bli fortalt
din plikt. Åpne øynene og se dem som er rundt deg, bli kjent med de hjelpeløse,
plagede og nødstedte. Gjem deg ikke for dem, og forsøk ikke å stenge deres behov
ute. Hvem viser en ren og feilfri gudsdyrkelse, som Jakob skriver om? Hvem ivrer
etter å gjøre alt i sin makt for frelsesplanen?» – Testimonies for the Church, bind 2,
s. 29.
Jesus viser hvordan vi kan hjelpe de hjelpeløse og kaller oss til å gjøre det. Først
blir vi deres venner, så lærer vi om deres behov, og til slutt fører vi dem til Jesus,
for bare han kan hjelpe dem. Det var det mennene i denne historien gjorde, og vi må
gjøre det samme. Led dem til den eneste som kan redde dem: Jesus.
Hvem trenger litt hjelp akkurat nå? Hva vil du gjøre for dem?
Ellen G. White skildrer Jesu metode for hvordan man skal tjene andre, spesielt
dem som trenger det mest: «Ikke noen annen metode enn den Kristus brukte vil
gi virkelig suksess når det er snakk om å nå mennesker. Frelseren blandet seg med
menneskene som en som ønsket at de skulle ha det godt. Han viste dem sin sympati,
fylte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem: ‘Følg meg.’» Helse og livsglede,
side 104.
Først må vi omgås de hjelpeløse, ta oss tid til å bli kjent med dem og forstå deres
behov med tanke på å gjøre godt mot dem. Se hva Jesus gjorde med den lamme ved
dammen. Jesus var der blant «en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og
uføre» (Joh 5,3).
For det andre må vi vise sympati. Mistillit kan iblant gjøre det vanskelig, også
fordi folk iblant bruker vennlighet som middel til å vinne en tillit de senere misbruker.
Likevel kaller Gud oss til å vise sympati uten å vente gjengjeld.
Det tredje er å dekke deres behov. Det krever mer enn ord. Det krever handling å
dekke en annens behov. Jesus snakket med den lamme, spurte hva han ønsket seg,
og utførte så et mirakel for ham. I historien om mannen som var besatt av en «uren
ånd», tok Jesus kontroll over situasjonen og gjorde noe for den hjelpeløse som han
ikke kunne gjøre for seg selv.
Det fjerde er å vinne deres tillit. Når vi hjelper mennesker, lærer de å stole på oss
og det vi sier, og når vi siden snakker om Jesus, vil de ha lettere for å lytte. Jesus ville
ikke bare helbrede dem fysisk, han ville at de skulle ha evig liv i ham (se Joh 10,10).
Det siste punktet er å hjelpe dem til Jesus, og det krever tro av både deg og den du
hjelper.
Vi kan som regel ikke gjøre de miraklene Jesus gjorde. Men hvordan kan vi likevel hjelpe dem
som trenger hjelp?
Innvandrere og flyktninger blir heftig debattert, spesielt fordi de er så mange. Krig,
naturkatastrofer, eller håp om en bedre fremtid har fått millioner til å forlate sitt
hjem. De har et desperat behov for hjelp.
I Matt 2,13–14 var Jesus flyktning. Josef og Maria ble nødt til å forlate
Betlehem om natten og søke tilflukt i Egypt for å unnslippe Herodes. Bibelen sier
ingenting om tiden i Egypt, men de hadde nok sine utfordringer, kanskje noen av de
samme som flyktninger møter i dag. Slik Jesu foreldre søkte asyl i et fremmed land,
søker mange muslimer, buddhister, hinduer, kristne og andre asyl i nye land også i
dag.
Det er lettere å bli venner med folk fra vår egen kultur- og språkgruppe fordi mye
er felles. Da krever det mer å finne felles grunnlag med innvandrere og flyktninger
som ser annerledes ut enn oss og ikke snakker språket vårt, som ikke har de samme
religiøse verdiene og ikke spiser den samme maten. Evangeliet ber oss tre ut av våre
etniske, nasjonale og kulturelle trivselssoner og rekke ut hånden til dem som trenger
det, samme hvor ulik oss de er.
Hvordan kan vi hjelpe innvandrere og flyktninger? Det er vanskelig, for i noen land
er det ikke politisk korrekt å blande seg med slike. Likevel må vi gjøre det vi kan når
vi kan for å hjelpe, for de har sikkert hatt det vanskelig og trenger vår hjelp. Så vi må
hjelpe der vi kan.
Begynn med bønn og lær om innvandrere og flyktninger. Mange steder har
organisasjoner som arbeider for dem. Du kan bli med i en av organisasjonene, eller
kanskje kan bibelgruppen starte et tiltak for innvandrere eller flyktninger.
Hva kan du gjøre for å hjelpe innvandrere eller flyktninger du kjenner til?
Det er mye lidelse i verden, både blant rike materialister og hos de fattige. Folk har
det vondt, de lider og sliter. De svimlende summene som den vestlige verden bruker
på antidepressiva, viser at materiell rikdom ikke garanterer lykke eller fred.
«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han
har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte
fri.» (Luk 4,18).
Hva sier dette om hva Jesus gjorde og hva også vi burde gjøre for dem rundt oss
som sliter?
Gud kaller oss til å møte alle menneskers behov, selv om vi ikke vet når eller om de
vil ta imot Jesus. Selv om det å nå dem for Jesus er grunnlaget for vår misjon, må vi
hjelpe dem som trenger det, rett og slett fordi de trenger hjelp. Vi hjelper dem fordi vi
har tatt imot Jesus som Herre, og det er det han kaller oss til.
Jesu eksempel i møtet med menneskers behov er et bibelsk prinsipp å følge. Vi vet
ikke om alle han hjalp, tok imot ham eller ikke.
Skal vi virkelig hjelpe andre, må vi kjenne deres behov. Hver kultur behandler
venner på sin måte. I India er det vanlig å servere mat eller drikke når man får
besøk. Det er lettere å gi en fremmed penger enn å trøste en venn som har mistet en
av sine kjære. Vennen trenger noe mer enn penger eller fysiske ting. Ofte kan din
sympati under et stort tap bety mye mer.
Når vi skal være Jesu hjelper for våre venner, må målet først være å vise dem
uselvisk kjærlighet og forstå behovet før vi tilbyr hjelp. Gi den hjelpen de trenger,
selv om du ikke vet om de er klare til å følge Jesus.
Behovene tar aldri slutt. Er du villig til å hjelpe, vil du få mange muligheter.
Mennesker lider nød, enten det er nære venner eller flyktninger langt borte, og vi bør
gjøre det vi kan for å hjelpe. Jesus hjalp dem som ikke kunne hjelpe seg selv. I noen
tilfeller tok han initiativet og gikk til dem i nød. Andre ganger, som med dem som
senket den lamme ned til ham fra taket, tok vennene initiativet.
«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15,13)
Hvordan bruker vi
dette i vårt arbeid for andre?
En misjonærfamilie arbeidet seks år i Trinidad og Tobago. De første tre årene levde
de i et hinduistisk og muslimsk samfunn. Mange hinduer klaget over at kristne avslo
invitasjonen til den årlige takkegudstjenesten. En dag deltok disse kristne på en
høsttakkefest for en ny hinduisk venn. Da gjorde de som Jesus: Han besøkte vennene
sine når de innbød ham til sine feiringer. Hinduismen lærer at gjester eller venner
bringer velsignelser til vertens hjem.
La oss prøve å få en venn denne uken ved å være til velsignelse for noen. Studer
lokalmiljøet. Bor det flyktninger eller innvandrere der? Hva med dem i gaten din?
Kjenner du dem? Uansett er det ikke lett å bli venner med fremmede. La oss be Gud
om hjelp. Han kjenner alle du kan bli venner med. Husk at målet er å være deres
venn for å hjelpe dem til å finne hjelp hos Gud.
Utfordring: Lær om utlendinger eller ikke-kristne i landet ditt. Joshuaprojects.net er et bra sted
for å kartlegge unådde folkegrupper i din kultur.
Ekstra utfordring: Finn noen innenfor din innflytelsessfære. Begynn å be jevnlig for personen
etter å ha svart på spørsmålene:
Er dette min venn – etter Jesu vennskapsmodell?
Vet jeg hva personen trenger?
Hvordan kan jeg lede personen til Jesus og hans helbredelse?
Les Arthur White: «A Few Days at Long Point» i Ellen G. White: The Australian
Years: 1891–1900, bind. 4, s. 100–104.
Evangeliene har eksempler på hvordan Jesus bygget broer til mennesker fra andre
kulturer for å frelse dem (Matt 8,28–34; Mark 5,1–20). Vi er også kalt til å få venner
og hjelpe mennesker fra andre kulturer. Kristus døde for alle, uavhengig av rase,
nasjonalitet eller bakgrunn. Det må vi ikke glemme. «Han er en soning for våre
synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2).
«Menn og kvinner oppfyller ikke Guds plan når de bare uttrykker hengivenhet for
sin egen familiekrets, ... og stenger dem som de kunne trøste og velsigne ved å hjelpe
dem, ute fra sin kjærlighet ...
«Når Herren ber oss gjøre godt for andre utenfor hjemmet, mener han ikke at vi
skal elske våre kjære mindre eller at vi skal elske vår slekt eller landet vårt mindre
fordi han vil at vi skal vise andre vår sympati. Men vi skal ikke begrense vår
kjærlighet og sympati til hjemmets fire vegger og hegne om den velsignelsen Gud
har gitt oss slik at andre ikke får glede seg over det sammen med oss.» – Ellen G.
White: The Advent Review and Sabbath Herald, 15. oktober 1895.
Det ansvaret vi har for å være en velsignelse for dem utenfor vår trivselssone,
enten de er fra en annen kultur eller bare er en hjelpeløs person, er et ufravikelig
krav fra Jesus Kristus selv. (Apg 1,8; Mark 11,17).
Spørsmål til drøftelse
Hva er din trivselssone, og hvorfor må du være villig til å gå utenfor den når det er nødvendig?
Hva mente folk da Jesus ble kalt «en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere» (Matt
11,19)? Hva gjorde Jesus som kan ha ført til denne anklagen, og hva sier det oss om misjon?
I hvilken grad bør en kristen ta del i de vantros feiringer? Hvordan kan kristne gjøre det uten å
svikte bibelske prinsipper?
Bestefar syntes Obed skulle gå på adventistenes videregående skole i Ghana. Men Obeds stefar
satte seg imot det. «Jeg går ikke med på det, for da blir han adventist», sa stefaren, som
var pastor i et annet kirkesamfunn. Så Obed begynte på en offentlig internatskole. Der tilba han
sammen med andre elever på et av klasserommene hver søndag.
På slutten av det siste året ble elevene i de lavere klassene sendt hjem, og avgangselevene fikk
en måned til å forberede seg til eksamen. Med færre elever ble gudstjenestene avlyst. Men Obed
savnet gudstjenestene. Den siste helgen før eksamen så han tre klassekamerater gjøre seg klar til
å gå i adventistkirken lørdag morgen og ba om å få bli med dem. De tre sang «Until Then» for
menigheten, og sangen rørte ved noe i Obed. På mandag ba han Sandra om å få låne salmeboken
hennes så han kunne skrive av ordene.
Sandra ga ham boken og lærte ham sangen. Så fikk han henne til å lære ham andre sanger
fra boken. De sang mange salmer sammen i eksamensuken. Salmene gjorde Obed interessert i
Adventistkirken, og han ville vite mer. Men hva ville stefaren si?
Da Obed var ferdig på videregående, dro han hjem. Han hjalp mor med å selge stekt fisk langs
veien. Han våget ikke å gå i kirken på sabbaten, men oppdaget at det var bønnemøter der mellom
19 og 20 på onsdager. I to måneder gikk han på møtene onsdag kveld. Han lærte nye salmer og
nye sannheter om Gud. Han visste at han hadde funnet sannheten.
Da han begynte på universitetet den høsten, så han seg straks om etter adventister. Da han fant
dem, deltok han i møtene på sabbaten. Snart var han døpt.
Obeds bestefar ble henrykt da han fikk vite at barnebarnet var blitt adventist. Stefaren ble
opprørt, men med tiden godtok han det.
I dag er Obed assistent i administrasjonen ved hovedkvarteret for Sør-Ghana-unionen i Accra.
Han sier det er viktig å følge sannheten selv om foreldre og andre forsøker å stopp en. «Du bør
følge det du vet er sannhet, og når Guds tid er inne, vil han la deg tilbe i kirken.»
En del av ditt offer 13. sabbat vil bidra til å fremme adventistenes skolearbeid i Ghana. Midlene
vil bidra til å bygge nye klasserom og sovesaler ved Seventh-day Adventist Nursing and
Midwifery Training College. Colleget åpnet med 22 elever i 2015 og har nå 770. Dette er virkelig
en misjonsskole: Bare 30 prosent av elevene er adventister. Takk for at du vil gi et rundhåndet
13. sabbats offer den 30. desember.