Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp
mot den levende Gud. (Sal 84,3).
Sions sanger er gledessalmer som opphøyer Sions skjønnhet og Herrens makt, han
som hersker fra sitt hellige fjell. Disse salmene priser ofte Herrens hus og uttrykker
en kjærlighet til helligdommen vi også finner i andre salmer. Mange av disse salmene
ble skrevet av Korah-sønnene. De hadde førstehånds erfaring av velsignelsen
i Herrens hus som tempelmusikere (1 Krøn 6,31–38) og voktere av tempelportene (1
Krøn 9,19).
Hva gjør Sion til kilden til håp og glede? Sion representerte Guds nærvær blant
sitt folk. Slik Israels folk er Guds utvalgte folk (5 Mos 7,6), slik er Sion Guds
utvalgte fjell (Sal 78,68; Sal 87,2). Gud regjerer fra Sion (Sal 99,1–2) og grunnla også
sitt tempel på Sion (Sal 87,1). Så Sion er Guds sted med velsignelser og tilflukt. Sion
blir ofte omtalt parallelt, eller om hverandre, med Jerusalem og helligdommen, senteret
for Guds frelsesverk i den gamle verden.
Sions velsignelser flyter over til jordens ender fordi Herrens person og nåde
overskrider rammene for ethvert hellig sted. Sion er hele jordens glede (Sal 48,3) og
bekrefter at hele verden tilhører Gud.
LesSal 84,2–5. Hvorfor lengter salmisten etter å bo i helligdommen?
Salmisten «lengter» og «fortæres» etter å gjøre helligdommen til sin faste bolig
slik at han alltid kan være nær Gud (Sal 84,2–3). Gud er der (Sal 84,3), og derfor er
helligdommen et unikt sted. I helligdommen kan tilbedere «se Herrens skjønnhet»
(Sal 27,4; se også Sal 63,3) og mette seg «med det gode i ditt hus» (Sal 65,5). I Sal
84 oppnås en enestående lykke i samfunnet med Gud, som består i å prise ham (Sal
84,5), finne kraft i ham (Sal 84,6) og stole på ham (Sal 84,13). Helligdommen er
stedet hvor et slikt samfunn næres gjennom tilbedelsen og fellesskapet med trossøsken.
Guds levende nærvær i helligdommen gir tilbederne et glimt av Guds herlighets
rike og en forsmak på evig liv.
LesSal 84,6–13. Hvem andre kan bli velsignet av helligdommen?
Guds velsignelser beskrives som at de stråler ut fra helligdommen og er gitt først
til dem som tjener i den (Sal 84,5), deretter til pilegrimene på vei til helligdommen
(Sal 84,6–11), og til slutt når de til jordens ender. Forventningen om å møte Gud i
helligdommen styrker pilegrimenes tro (Sal 84,8). Mens vanlige reisende svekkes
under strabasene på reisen, opplever pilegrimene at deres kraft tiltar jo nærmere de
kommer helligdommen.
Selv når de er borte fra helligdommen, bærer Guds barn helligdommens stempel
ved at de lever et verdig liv (Sal 84,12), et som kjennetegner de rettferdige som trer
inn i Herrens helligdom (Sal 15,1–2). Når Herren kalles en «sol», viser det at helligdommens
velsignelser er som solstrålene, de rekker til verdens ende (Sal 84,12). Slik
nyter de som bor hos Gud ved tro hans nåde, samme hvor de er.
Les Åp 21,3. Hvilket håp fra den jordiske helligdommen åpenbares for oss her? Hvordan kan vi
begynne å forestille oss hvordan denne opplevelsen vil bli?
LesSal 122,1–5. Hva er tilbedernes holdning når de kommer til Jerusalem? Hva håper de å finne i
Jerusalem?
Sal 122 uttrykker pilegrimenes glede og begeistring ved ankomsten til Jerusalem.
Pilegrimsreisene til Jerusalem var glade anledninger da Guds folk tre ganger i året
kom sammen for å minnes Guds godhet mot dem i fortid og nåtid (5 Mos 16,16).
Jerusalem var sentrum for nasjonens liv, der tilba de slik loven sa (Sal 122,4), og der
ble retten satt (Sal 122,5). Helligdommen ble til tider kalt «vitnesbyrdets bolig» (4
Mos 1,50) siden den inneholdt «kisten med vitnesbyrdet» (2 Mos 25,22). Tronene
som er satt frem til dommerne, skildrer rettssystemet i Jerusalem (2 Sam 8,15).
Pilegrimsferden var altså tiden da man kunne søke å få sin rett. Trofasthet mot Gud
og rettferd for mennesker skulle aldri skilles ad.
Når man ber om fred for Jerusalem, påkaller man Guds velsignelser over byen og
dens innbyggere, og det forener tilbederne så freden sprer seg blant dem (Sal 122,8).
Jerusalem kunne bare være fredens by hvis det var fred mellom Gud og hans folk,
og blant Guds barn selv. Så bønn om fred i Jerusalem er en appell til Guds folk
om å leve i fred med Gud og hverandre. Jerusalems fred gir folket fremgang (Sal
147,12–14).
Salmen lærer oss at bønn om trosfellesskapets ve og vel bør være den viktigste
av Guds barns bønner fordi bare et sterkt og forent Guds folk kan forkynne det gode
budskap om Guds fred og frelse for verden. (Joh 13,34–35).
Bønn om fred i Jerusalem er fortsatt de troendes privilegium og ansvar fordi
det holder liv i håpet om Guds fredsrikes komme i endetiden, og det vil ikke bare
omfatte byen Jerusalem, men hele verden (Jes 52,7; Jes 66,12–13; Åp 21–22).
Hvordan kan vi i praksis strebe etter harmoni blant oss som et folk?
Sal 87 feirer Sion som Guds spesielt utvalgte og elskede by. Guds tempels grunnvoll
er på Sions-fjellet (Sal 2,6; Sal 15,1). Ved tidens ende vil Sion heve seg over alle fjell,
et symbol på Herrens herredømme over hele verden (Sal 99,2; Jes 2,2; Mi 4,1). Salme
87 omtaler Sion som «fjell» for å fremheve dens majestet (Sal 133,3). «Av alle Jakobs
boliger elsker Herren Sions porter høyest» (Sal 87,2), et uttrykk for Sions status. Det
sto over alle andre steder i Israel som hadde vært samlingssteder for Guds folk, som
Sjilo og Betel. Slik bekrefter salmen at sann tilbedelse av Gud finner sted på hans
utvalgte sted og på hans foreskrevne måte.
LesSal 87,3–7. Hva er de herlige tingene som er sagt om Sion?
Sions herlighet drar alle folkeslag til Gud, og derfor utvides Guds rikes grenser til
å omfatte hele verden. Legg merke til at Gud ikke behandler de andre folkeslagene
som annenklasses borgere, selv om Sion blir fremstilt som det åndelige fødestedet til
alle folk som tar imot Herren som frelser.
Folk ble registrert på sitt fødested (Neh 7,5; Luk 2,1–3). Tre ganger sier salmen
at folkeslagene er født i Sion. Det betyr at Gud gir dem en ny identitet, og de får de
samme privilegiene som Sions innfødte barn (Sal 87,4–6).
Salme 87 peker på frelse for både jøder og hedninger, og at de blir forent i én
menighet gjennom Kristi frelsesverk (Rom 3,22; Rom 10,12; Gal 3,28–29; Kol 3,11).
Salmens fremstilling av Sions velstand minner om Daniels syn om at Guds rike blir
et stort fjell som fyller hele jorden (Dan 2,34–35; Dan 2,44–45) og Jesu lignelse om Guds rike
som vokser til et stort tre der himmelens fugler bygger rede (Matt 13,32).
Hvordan finner Sions villighet til å ta til seg alle mennesker sin oppfyllelse i kirkens store misjon
om å forkynne evangeliet til alle folkeslag (Matt 28,18–20)? Hvordan passer denne tanken med
de tre englebudskapene?
Salmen gir en levende beskrivelse av verdens uro, og den skildrer store naturkatastrofer
(Sal 46,3–4). Opprørt vann skildrer ofte opprørske nasjoner og ulike
problemer de onde forårsaker i verden (Sal 93,3–4; Sal 124,2–5). Bildene av naturkatastrofer
i Salme 46 viser verden kontrollert av nasjoner som fører krig (Sal 46,7).
Det er en verden som ikke kjenner Gud, for Gud er midt iblant sitt folk, og der
Gud bor, er det fred i overflod (Sal 46,5–6). Og selv om verden avviser ham, lar ikke
Gud verden i stikken. Gud er til stede i verden ved å være hos sitt folk. Så uansett
hvor ille det ser ut, er Gud her i verden, og vi kan finne håp og oppmuntring i å vite
dette.
Herren, som er den fullkomne tilflukt, er kilden til Sions varige fred og sikkerhet.
Ordet som fremhever Sions sikkerhet er «om» i Salme 46,4 (BS 1985). Selv om
verden raser, er Guds folk trygge. Dette viser at fred ikke er fravær av prøvelser,
men Guds gave til dem som stoler på ham. Uforbeholden tillit til Gud kan gi Guds
barn ro midt i stormen (Matt 8,23–27). Spørsmålet som melder seg, er: Vil Gud alltid
overlate verden til dens destruktive valg og handlinger?
LesSal 46,7–12. Hva er Guds svar på verdens vold og ødeleggelser?
Gud reagerer med så stor misnøye at hans ord, som skapte verden, nå får jorden til
å smelte (Sal 46,7 New International Version). Likevel ender ikke smeltingen med
ødeleggelse, men fornyelse. Legg merke til at Gud utbrer sin fred fra Sion til jordens
ender. Gud vil få slutt på kriger og ødelegge våpnene som onde nasjoner brukte for å
undertrykke andre (Sal 46,10). Dette er de kristnes store håp som vil bli oppfylt ved
Jesu annet komme.
Hvordan lærer vi å ha fred og å stole på Gud i en opprørt verden?
LesSal 125,1–2. Hvordan fremstilles de som stoler på Gud?
De som stoler på Gud, sammenlignes med Sion-fjellet, symbolet på urokkelig kraft.
Utsikten over fjellene som omgir Jerusalem, overbeviste salmisten om Guds beskyttelse
(Sal 5,13; Sal 32,7; Sal 32,10). I motsetning til de fjellene som styres av de ugudelige og
blir kastet i havet (Sal 46,3), vekker den stor tillit, den imponerende holdbarheten til
fjellet som Jerusalem var bygget på. Tilliten til Guds beskyttelse blir enda dristigere
i møte med den harde virkelighet der ondskapen så ofte ser ut til å seire. Men selv
midt i denne ondskapen kan Guds folk ha håp.
LesSal 125,3–5. Hvordan blir de rettferdige fristet? Hva kan vi lære av det?
Guds barn kan bli motløse av de urettferdiges suksess og kanskje fristet til å
etterligne dem (Sal 73,2–13; Sal 94,3). Sion-fjellets stabilitet kan ikke hjelpe dem
som forlater Herren. Folket har frihet til å «løfte hånden til urett» (Sal 125,3) og gå
«krokveier» (Sal 125,5). Herren er rettferdig og vil dømme dem som gjør opprør
sammen med andre syndere som ikke angrer.
Her er oppfordringen til Guds folk om å være faste i sin i tro og tillit til Herren,
slik som Sion-fjellet er deres urokkelige tilflukt. Så vi kan stole på Guds godhet selv
om det er ting vi ikke forstår.
«Syndens opprinnelse i verden, Kristus som ble menneske, oppstandelsen
og mange andre emner som er omtalt i Bibelen, er gåter som er for dype til å
forklares eller helt bli forstått av noe menneske. Men selv om vi ikke kan forstå alle
hemmelighetene i Guds ledelse, har vi ingen grunn til å tvile på hans Ord … Overalt
møter vi under som ligger over vår forstand. Er det da å undre seg over at det også
i åndens verden er hemmeligheter som vi ikke kan fatte? Vanskeligheten ligger
utelukkende i mennesketankens svakhet og begrensning. Gud har i Den hellige
skrift gitt oss tilstrekkelige beviser på dens guddommelige karakter, og vi bør ikke
tvile på hans ord fordi vi ikke kan forstå alle hemmelighetene i hans forsyn.» – Ellen
G. White: Veien til Kristus, side 127.
Sions sanger ånder av en beslutning om å huske Sion og det levende håpet om Guds
herredømme som det står for. Mens mange av Guds helligdoms velsignelser oppleves
her i livet, ligger håpet om livets fylde og glede på Sion i fremtiden. Mange av Guds
barn lengter gråtende etter det himmelske Sion (Sal 137,1). Å huske Sion betyr ikke
bare en sporadisk tanke, men en beslutning om å leve i tråd med dette minnet (2 Mos
13,3; 2 Mos 20,8).
Derfor innebærer det å synge Sions sanger en beslutning om å holde liv i håpet
om gjenopprettelsen av Guds rike på den nye jord (Åp 21,1–5). «Der skal udødelige
mennesker med stadig fryd betrakte skaperkraftens under og frelseskjærlighetens
mysterium. Ingen grusom, listig fiende skal der friste noen til å glemme Gud. Hver
evne skal utvikles, hvert anlegg vokse. Tilegnelsen av kunnskap vil ikke trette
tanken eller tære på kreftene. Der vil de mest storslåtte planer bli gjennomført, de
største forventninger og de mest opphøyde mål bli til virkelighet. Likevel vil det
alltid være nye høyder å nå, nye under å fordype seg i, nye sannheter å gripe, og
nye utfordringer for kroppens, åndens og sjelens krefter» – Ellen G. White: Alfa og
Omega, bind 8, side 174–175.
En beslutning om ikke å glemme Sion er et løfte fra Herrens pilegrimer om at de
aldri vil godta denne verden som sitt hjemland, men vente på den nye himmel og den
nye jord.
Dermed kan Sions salmer synges av troende i alle generasjoner som lengter etter
å få bo i det nye Jerusalem (Åp 3,12). Sions sanger oppmuntrer oss til å imøtese
fremtidens verden med håp, men de forplikter oss også til å være Guds nådes redskaper
her i verden.
Forslag til samtale
Hvordan tar vi de åndelige og teologiske prinsippene som gjaldt Guds folk i Sion, et bokstavelig
sted i Jerusalem, og anvender dem på menigheten og dens oppdrag til verden?
Hvordan svarer du den som peker på at de onde har fremgang her i verden mens mange «gode»
mennesker lider vondt? Hva sier du? Hvorfor er det viktig å innse at vi ikke har fasitsvaret på alt her
og nå?
Alle kjente hverandre i den lille byen der Jharendra vokste opp nær den kinesiske grensen i det
nordøstlige India. Og alle tilba hverandres guder. De tilba Jesus. De tilba solen og månen. Og de
tilbad guder av tre og stein. Hver gang en religion hadde en religiøs høytid, feiret alle sammen i et
tempel eller i en kirke eller på gaten.
En dag satt 12 år gamle Jharendra og kikket i en av byens butikker, og øynene hans ble trukket
mot en vakker plakat av Jesus på korset. Kvaliteten på plakaten var svært høy og han ville ha den
med hjem. Alt Jharendra visste om Jesus, var at han var en Gud blant de mange gudene som ble
dyrket i byen hans.
Han lurte på hvor han kunne sette den vakre plakaten. Familien hadde et spesielt bønnerom
med bilder av en rekke guder. Mor og de andre gikk til rommet hver dag for å tilbe. Men det
var ikke noe bilde av Jesus i rommet. Jharendra bestemte seg for å henge sitt bilde av Jesus på
veggen. Så da han kom hjem, spikret han opp plakaten på veggen i bønnerommet i det mor kom
inn. Uten å si et ord, slo hun Jharendra på kinnet. «Selvfølgelig er han Gud, men han er ikke vår
Gud,» sa mor og pekte på Jesus. «Ta ned bildet.»
Jharendra tok ned bildet. Så forlot mor rommet. Han forsto ikke hvorfor mor ikke ville ha bildet
av Jesus blant sine guder. Men han ville ikke kaste bildet. Han tok plakaten og gikk ut. Da han så på
døren, bestemte han seg for at det ville være et godt sted å henge bildet av Jesus! Han spikret inn i
toppen av plakaten. Da han gikk tilbake, beundret han arbeidet sitt. Nå ville han se Jesus hver gang
han kom inn i rommet for å tilbe. Alle som kom inn i bønnerommet ville se Jesus først!
Selv om Jharendra og hans familie så Jesus hver dag etter det, tenkte ikke Jharendra så mye
mer på Jesus - før han ble eldre. I en periode hvor han var litt nedfor, begynte han å lese Bibelen
og besøke forskjellige kirker. En venn, en tidligere adventist, la merke til hans interesse for
kristendommen og sa til ham: «Hvis du vil bli med i en kirke, har Syvendedags Adventistkirken
sannheten.»
Jharendra gikk til en adventistkirke. Han ble rørt av prekenen og ba straks pastoren om dåp.
Etter dåpen ble han utstøtt av sin familie. Men han er i dag sikker på at han tok den riktige
avgjørelsen. «Jeg er den første personen i familien min som ble kristen,» sa han.
En yngre bror fulgte ham mange år senere. Jharendra sier at fakta, ikke følelser, førte ham til
Jesus, Gud over alle guder.
«Hvis du velger kristendommen eller Jesus basert på følelser, kan reisen din ende når følelsene
dine blir såret,» sa han. «Men hvis du velger Jesus gjennom logikk og dine prinsipper, vil din
reise vare.»
En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å støtte seks skoler og to kirker i
India. Takk for at du planlegger et sjenerøst offer den 30.