«Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren!» (Sal 27,14).
Dette er den siste uken i dette kvartalets studium av Salmene. Den åndelige reisen
har ført oss gjennom opplevelsen av ærefrykt for skaperen, kongen og dommeren;
gjennom gleden over Guds utfrielse, tilgivelse og frelse; gjennom sorg og klage; og
gjennom løftene om Guds evige nærvær og forventningen om dagen da hele universet
skal tilbe Gud. Reisen fortsetter mens vi lever i håpet om Herrens komme inntil
vår lengsel etter Gud får sin endelige oppfyllelse. Hvis det er ett siste ord vi kan
hente fra salmene, bør det være «vent på Herren».
Å vente på Herren er ikke en passiv og fortvilet venting. Nei, å vente på Herren
er en handling full av tillit og tro som viser seg i handling. Når vi venter på Herren,
forvandles tunge stunder til forventning om en strålende morgen (Sal 30,5; Sal
143,8). Det gir fornyet håp og fred. Det inspirerer oss til å arbeide hardere ved å
bringe inn en rikelig høst fra Herrens misjonsmarker (Sal 126,6; Matt 9,36–38). Når
vi venter på Herren, blir vi aldri til skamme, og vi blir rikelig belønnet, for Herren er
tro mot alle sine løfter (Sal 37,7–11; Sal 37,18; Sal 37,34; Sal 71,1; Sal 119,137–138).
En av livets største påkjenninger er nok stresset med å vente. Alle må noen ganger
vente på ting. Men vi liker ikke å vente, enten vi står i kø i en butikk eller venter på å
få en medisinsk diagnose.
Hva med å vente på Gud? Tanken om å vente på Herren går igjen, ikke bare i
Salmene, men i hele Bibelen. Det sentrale ordet i dette er utholdenhet. Utholdenhet
er at vi nekter å gi etter for frykten for skuffelse for at Gud skal svikte oss. Guds
barn venter i vissheten om at Gud er trofast, og de som venter på ham, kan stole på
at dersom vi overlater vår situasjon til ham, kan vi være trygge på at han vil la det bli
til vårt beste, selv om det ikke ser slik ut der og da.
Å vente på Herren er mer enn bare å ikke gi opp. Det er en lengsel etter Gud som
sammenlignes med intens tørste i et tørt land (Sal 63,2). Salmisten venter på mange
velsignelser fra Gud, men hans lengsel etter å være nær sin Gud overgår alle andre
ønsker og behov i livet.
Som vi leser i Romerbrevet, venter Gud og hele skaperverket på fornyelsen av
verden og møtet mellom Gud og hans folk ved tidens ende. Paulus skriver: «For det
skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet» (Rom 8,19).
For et løfte!
Mens vi venter på den endelige utfrielsen og gjenforeningen med Gud, «sukker
og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier» (Rom 8,22), men Herren er
fremdeles hos sitt folk ved Den hellige ånd.
I mellomtiden er vi kalt til å vitne (Apg 1,4–8) om frelsesplanen som kulminerer
i en ny skapelse. Den nye skapelsen er det vi venter på, den endelige oppfyllelsen
av våre håp som adventistkristne. Vi venter, men vi vet at vi ikke venter forgjeves.
Kristi død og oppstandelse er vår garanti for hans andre komme.
Hva venter du deg av Gud nå? Hvordan lærer vi å vente i tro og tillit, spesielt når det vi ber om,
ennå ikke har skjedd?
Guds folk lever i en verden som plager de troende, en verden full av fristelser og
motgang for de fleste. En fornyet overbevisning om at han er et Guds barn og er
avhengig av Gud for sitt liv, trøster salmisten og får ham til å bekjenne at hans stolthet
er verdiløs. Det skumle ved stolthet er at den gjør de stolte selvopptatte så de
ikke ser annet enn seg selv. Dermed er de stolte blinde for Guds høyere virkelighet.
De rettferdige løfter derimot øynene til Gud (Sal 123,1–2). Erkjennelsen av Guds
storhet gjør dem ydmyke og fri for egoisme og forfengelige ambisjoner. Salmisten
bekjenner at han ikke går med «tanker som er for store og underfulle» for ham (Sal
131,1). Disse uttrykkene beskriver Guds gjerninger i verden som er utenfor menneskelig
fatteevne. Moderne vitenskap har vist oss at selv de «enkleste» ting kan være
utrolig kompliserte og langt utenfor vår fatteevne, iallfall foreløpig. Det er ganske
ironisk: jo mer vi lærer om den fysiske verden, desto større mysterier støter vi på.
Metaforen i Sal 131,2, «som et lite barn hos sin mor», er et godt bilde på en som
finner ro og blir stille i Guds favn. Den peker på kjærligheten mellom et barn og dets
mor på ulike stadier i barnets unge liv.
Gud venner oss av med uvesentlige ambisjoner og stolthet og lar oss smake fast
føde, som er å «gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk» (Joh
4,34, også Hebr 5,12–14). Den tilliten som er skildret i Salme 131, er moden tro som
har blitt prøvd og testet i livets harde skole og har funnet ut at Gud er trofast og tro
mot sitt Ord.
Til slutt viser salmisten at han tenker på Guds folk. Vi er kalt til å bruke vår
erfaring med Gud til å styrke hans menighet. Det vil si at det vi har lært av Guds trofasthet
og godhet, kan vi dele med andre som strever med troen. Vårt vitnesbyrd om
Kristus kan også være innad i menigheten, hvor mange trenger å lære ham å kjenne.
«‘Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i
himmelriket.’» (Matt 18,3). Hva er det Jesus vil ha sagt her? Hva innebærer det?
LesSal 126. Hva gir Guds folk kraft og håp? Hva av dette kan vi anvende på vårt eget liv i dag?
Guds utfrielser i gammel tid er en uuttømmelig kilde til inspirasjon for Guds folk
og deres kilde til håp for fremtiden. Fortidens utfrielse var så stor at den kunne
beskrives som en drøm som gikk i oppfyllelse (Jes 29,7–8). Legg merke til at den
generasjonen som priser Herren i Salme 126 for at han tidligere hadde frelst sitt folk
fra fangenskap (Sal 126,1), er i fangenskap for tiden (Sal 126,4).
Likevel blir fortidens glede og lettelse gjenopplevd i sang og blir en del av opplevelsen
her og nå. De nye slektsleddene holder bibelhistorien i live ved å regne seg
selv som til stede blant dem som så det skje. Slik gleder en levende tro seg over Guds
store gjerninger for sitt folk i fortiden som noe han har gjort for oss, ikke bare for
tidligere generasjoner av troende.
Minnet om fortiden ansporer til fornyet håp for dagen i dag. Bildet av «bekkene
i Negev» (Sal 126,4) er et sterkt bilde på at Gud handler plutselig og sterkt på vegne
av sitt folk. Det sydligste av Juda var et tørt ørkenlandskap. Det ble plutselig liv i
bekkene når regntidens store nedbørsmengder fylte dem med brusende vann. Tidligog
seinregnet var avgjørende for om det ble en god avling (5 Mos 11,14; 5 Mos
28,12). Slik er også bildet av å så med tårer og høste med jubel (Sal 126,5–6) et sterkt
løfte om Guds ledelse fra en vanskelig nåtid til en lykkelig fremtid.
Slutten på innhøstingen var tiden da hebreernes pilegrimsreiser brakte årstidens
frukt til tempelet i Jerusalem (2 Mos 34,22; 2 Mos 34,26). Som symbol var innhøstingen en
sterk åndelig lekse for folket den gang. Akkurat som strevet med å så og passe
åkrene, frukthagene og vingårdene belønnes med gleden over en rikelig høst, slik vil
Guds folks prøvelser i dag bli kronet med frelsens glede ved tidens ende. Bildet av
den store høsten peker på Guds gjenopprettelse av sitt rike på jorden ved Kristi annet
komme (Amos 9,13–15; Matt 9,37). Men også her møter vi temaet venting. Som med
innhøstingen, må vi vente på å få se resultatet av arbeidet vårt.
Tenk på noen ganger da du klart og tydelig så Gud virke i ditt eller andres liv. Hvordan kan disse
opplevelsene gi håp til det du kanskje går gjennom nå?
LesSal 92. Hvilke to sider ved sabbatsdagen fremheves i denne sangen for sabbatsdagen?
Lovprisning av Gud for hans henders gjerninger (Sal 92,5–6) og den paradisiske
fremstillingen av de rettferdige (Sal 92,13–15) peker på skapelsen, det ene som
sabbaten minner oss om. Salmen priser også Gud for hans seier over fiender som
rettferdighetens Gud (Sal 92,8–16) og understreker dermed det andre som sabbaten
minner om – utfrielsen fra det onde (5 Mos 5,12–15). Så Salme 92 lovpriser Gud for
at han en gang skapte verden og nå bevarer den, og den peker på endetidshåpet om
en evig Guds fred og orden.
Folket kan nyte sabbatshvilen fordi Gud er den «Høyeste» (Sal 92,2). Hans storhet
i det høye gir ham en enestående fordel over deres fiender.
Men selv om han er den Høyeste, bøyer Herren gjerne ned og redder dem som
påkaller ham. Herrens skaperverk, og spesielt gjenløsningen av skaperverket, bør
inspirere til å tilbe Gud og elske ham. For det å leve i et syndig skaperverk uten håp
om frelse er ikke noe å rope hurra for. Da elsker, lider, og dør vi – uten håp. Derfor
priser vi Herren, ikke bare som skaper, men også som frelser.
«Den friskeste olje» formidler salmistens fornyede iver etter å tjene Gud som
hans tjener (Sal 92,11). Når utvalgte mennesker ble innviet til prester og konger, ble
de salvet med olje (2 Mos 40,15; 1 Sam 10,1). Likevel valgte salmisten det uvanlige
hebraiske ordet balal for å beskrive sin salvelse enda det ikke typisk skildrer salvingen
av Guds tjenere, men betegner «blanding» av olje med andre deler av offeret
(2 Mos 29,2; 3 Mos 2,4–5). Salmistens unike bruk av balal betyr at han vil fremstille
seg selv som et levende offer for Herren og hellige seg til Gud (Rom 12,1).
Det er ingen overraskelse å finne tanker om innvielse i en salme som er viet til
sabbaten, for sabbaten er tegnet på at Herren helliger sitt folk (2 Mos 31,13). Bildene
av palmer og Libanons sedertrær viser et Guds folk som vokser i tro og sann erkjennelse
av Guds hensikter og kjærlighet. Sabbaten er tegnet på Herrens evige pakt med
sitt folk (Esek 20,20). Derfor er sabbatshvilen viktig for Guds folk, for den gir dem
kraft til å stole på Herren og oppfylle alle hans paktsløfter (Hebr 4,1–10).
Les Sal 92 om igjen. Hva er det store håpet vi får vi der, og hvordan kan vi alt nå hente trøst i det
den sier?
I Salmene er morgenen gjerne tiden da Guds frelse er forventet. Morgenen åpenbarer
Guds gunst, som avslutter fortvilelsens og vanskelighetenes lange natt (Sal 130,5–6).
I Salme 143 vil Guds utfrielse vende dødens mørke (Sal 143,3) her og nå til lyset av
en ny morgen (Sal 143,8), og det å være i graven (Sal 143,7) til å stå på «jevn grunn»
(Sal 143,10).
LesMark 16,1–8. Hva skjedde den morgenen det tales om her, og hvorfor er det viktig for oss?
Jesu Kristi oppstandelsesmorgen åpnet veien for Guds frelses evige morgen for alle
som tror på hans navn. Jesu disipler opplevde den fulle kraft av løftet i Salme 30,6:
«Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang», da de møtte
sin oppstandne Herre. Det er bare ved Guds godhet og ubetingede kjærlighet at vår
gråt forvandles til fryd (Sal 30,6; Sal 30,8).
Som morgenstjernen kunngjør en ny dags fødsel, slik varsler troen det evige livs
nye virkelighet i Guds barn (2 Pet 1,19). Jesus kalles morgenstjernen (Åp 22,16) som
vi venter spent på skal opprette sitt rike der det ikke lenger skal være natt, ondskap
og død (Åp 21,1–8; Åp 21,25). Det er egentlig dette vi venter på når vi snakker om å vente
på Herren. Og det er så absolutt verd ventetiden.
«Over Josefs åpne grav hadde Kristus med seier forkynt: ‘Jeg er oppstandelsen
og livet’. Bare Guddommen kunne uttale disse ordene. Alle skapte vesener lever ved
Guds vilje og makt. De er avhengige mottagere av Guds liv. Alle, fra den mektigste
seraf til den ringeste skapning, blir oppholdt av ham som er livets kilde. Bare han
som er ett med Gud, kunne si: ‘Jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det
igjen.’ I sin guddommelighet hadde Kristus makt til å bryte dødens lenker.» – Ellen
G. White: Alfa og Omega, bind 5, side 337.
Det har blitt sagt at vi fikk døden etset inn i cellene våre ved fødselen. Det er jo sant, iallfall for
oss falne vesener, men hva har Jesu oppstandelse lovet oss om dødens midlertidighet? Hvorfor
må vi ikke glemme hvor midlertidig vår død er?
Les Ellen G. White: «Kristelig vekst» i Veien til Kristus, side 77–88.
Salmene kommer med inderlige appeller om å vente på Herren. «Vær stille for
Herren og vent på ham!» (Sal 37,7). Når ventetiden oppleves tyngende, usikker og
ensom, bør vi huske disiplene på dagen for Kristi himmelfart (Apg 1,4–11). Jesus
ble tatt opp til himmelen for øynene på dem, mens de skulle vente på at han skulle
komme tilbake en ukjent dag i fremtiden. Hvem har vel opplevd en mer intens lengsel
etter å motta Guds velsignelse enn disiplene på den dagen? De ønsket sikkert:
«Herre, ta oss med nå.» Likevel fikk de beskjed om å vente på Faderens løfte og Jesu
gjenkomst. Hvis vi tror at disiplene ble fylt av fortvilelse og skuffelse, blir vi overrasket.
De dro tilbake til Jerusalem og gjorde det Jesus hadde sagt – de ventet på Den
hellige ånds gave og forkynte evangeliet for verden med kraft (Apg 1,12–14; Apg 2).
Herrens beskjed om å vente på ham er umulig med mindre han har gjort sitt verk
i oss ved Den hellige ånd. Selv ikke den største iver kan tåle den belastningen som
ventingen påfører oss. Bare én ting kan tåle belastningen, og det er å bli i Jesus
Kristus og ha et personlig forhold til ham. «Hvis Kristus bor i våre hjerter, vil han
virke i oss ‘både å ville og å gjøre etter hans gode vilje’. Vi vil arbeide som han
arbeidet, og vise den samme ånd. Og når vi elsker ham og blir i ham, vil vi slik ‘i
ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus’ (Fil 2,13; Ef 4,15).» – Ellen G.
White: Veien til Kristus, side 88. Når vi fortsetter å vente på Herren, finner vi fred og
tilfredshet i Salmene. Våre bønner og sanger er stedet der Guds hjerte og vårt hjerte
møtes daglig.
Forslag til samtale
Hvorfor er venting viktig i vårt åndelige liv? Snakk sammen om det noen bibelske troshelter erfarte
med å vente. Hvordan renset og styrket ventetiden deres tro? (Rom 4,19–22; Hebr 11).
Hva er målet med vår venting? (Sal 37,34–40). Det vil si: Hva er vi lovet når alle problemene endelig
er løst? Hvilket håp finner vi i disse tekstene, f.eks. om den rettferdigheten som så lenge har
vært fraværende her i livet?
Hvorfor er ventetiden snart over for de døde som venter på Jesus (Fork 9,5), slik de opplever det?
Hvilket håp kan svaret gi oss?
Nathan var 6 år gammel da familien kom hjem til India etter å ha virket som misjonærer i Libanon.
Da Nathan var 12 ble han ble fascinert av barnas misjonshistorier som han hørte i kirken. Han leste
også gamle eksemplarer av Barnas Misjon kvartalsvis og noen ganger til og med ungdoms- og
voksenmisjonen kvartalsvis. Det han leste, fikk ham til å lengte etter å gjøre noe for Gud.
Et år gikk. To år gikk. Tre år gikk. Nathan var 15, og han følte fortsatt at han ikke hadde gjort
noe for Gud i misjon.
Så stengte covid-19-pandemien ned India i flere måneder. Nathan far var pastor, og organiserte
en online bibelstudiegruppe for tenåringer som satt fast hjemme under lockdown. Nettgruppen
vokste raskt, og en rekke små barn under 10 år ble også med. En dag hørte Nathan faren si til
moren: «De mindre passer ikke inn med de større.» Nathan følte seg tilskyndet til å starte en
bibelgruppe for de yngre barna.
Foreldrene oppfordret ham til å begynne med en gang. Gud velsignet innsatsen. Snart sluttet
barn seg til bibelgruppen fra hele nabolaget og også fra andre deler av India.
Natan følte at Gud endelig brukte ham til misjon. Men han lengtet etter å gjøre noe mer. Nathan
tenkte: «Jeg burde be for klassekameratene mine, vennene mine og tenåringene i nabolaget
mitt.» Mange av klassekameratene hans tilhørte ikke-kristne religioner. Nathan bestemte seg for å
be for dem som syntes å være mest åpne for kristendommen. De syntes å være mer fruktbar jord.
Han utviklet et særlig vennskap til Arun.
Mens Nathan snakket om Jesus med Arun, fortalte en annen gutt ved navn Jai entusiastisk
klassekamerater om kraften og godheten til gudene han tilbad. Jai var nidkjær for familiens tro.
Nathan bestemte seg for ikke å be for Jai.
Så en dag spilte Nathan keyboard til lovsangen, og Jai ble imponert. Han roste Nathan og
spurte om han ville spille en sang fra sin egen religion på tastaturet. Høflig sa Nathan: «Jeg
beklager. Jeg spiller bare kristen musikk.» Jai sa ikke noe mer til Nathan på flere måneder. Nathan
fortsatte å be for sine andre klassekamerater og frydet seg da han så Gud røre ved hjerter.
Så en dag kom Jai bort til Nathan og sa plutselig: «Lær meg Herrens bønn.» Nathan kunne
ikke tro sine egne ører. Jai hadde ikke virket som fruktbar jord verdt å be for. Natan begynte å
dele sin kjærlighet til Jesus med Jai.
«Vår Herre har beveget Jai fra å være en motstander til en sannhetssøker,»
sa Nathan. «Jeg tror at det ikke vil vare lenge før Jai finner
sannheten, og sannheten vil helt sikkert sette ham fri.»
Takk for deres gave på sabbatsskolen i dag som vil bidra til å spre
evangeliet i India og Nepal. Syv av de 10 trettende sabbatsprosjektene
involverer adventistskoler som den der Nathan studerer. Takk for ditt
sjenerøse tilbud.
Fremtidige prosjekter:
Det trettende sabbatsofferet neste
kvartal vil støtte fem prosjekter i
Euro-Asia-divisjonen:
Senter for innflytelse for familier, Jerevan, Armenia
Senter for innflytelse for ungdom, Minsk, Hviterussland