De rettferdige roper, og Herren hører, han berger dem ut av alle trengsler. (Sal 34,18).
Gang på gang fremhever Salmene at den suverene Herre, som skapte og opprettholder
universet, også åpenbarer seg som en personlig Gud som innleder og
opprettholder et forhold til sitt folk.
Gud er nær sitt folk og sitt skaperverk, både i himmelen og på jorden (Sal
73,23; Sal 73,25). Selv om han «har reist sin trone i himmelen» (Sal 103,19) og «rir gjennom
ødemark» (Sal 68,5), er han også «nær alle som kaller på ham, alle som kaller på
ham i sannhet» (Sal 145,18). Salmene holder urokkelig på at Herren er den levende
Gud som handler på vegne av dem som påkaller ham (Sal 55,17–23). Salmene er
meningsfulle nettopp fordi de kommer fra og er rettet til den levende Gud, som hører
bønner.
Vi bør huske at den riktige reaksjonen på Herrens nærhet er et liv i tro på ham og
lydighet mot hans bud. Han godtar intet mindre enn slik tro og lydighet, som vi ser
av Israels historie.
Har du noen gang ønsket å hjelpe noen, men uten å ha det som skulle til? Og noen
prøvde å hjelpe deg, men forsto ikke behovene dine. I motsetning til selv de mest
hjelpsomme og velmenende menneskene har Gud både fullkomment kjennskap til
oss og våre omstendigheter, og også det som skal til for å hjelpe oss. Derfor er hans
løfter om hjelp og utfrielse ikke floskler, men pålitelige forsikringer.
Guds kjennskap til salmisten er så stor at selv hans mors liv ikke kunne skjule
ham for Gud (Sal 139,13; Sal 139,15). Guddommelig kunnskap gjelder tid (Sal 139,2), indre
vesen (Sal 139,2; Sal 139,4) og rom (Sal 139,3) – hele salmistens eksistens. Gud kjenner oss så
godt fordi han har skapt oss. Han kjenner mennesket og viser omsorg for det.
Denne sannheten om at Gud kjenner oss godt, burde ikke skremme oss, men føre
oss til Jesu armer og det han har gjort for oss på korset. For ved tro på Jesus har vi
fått hans rettferdighet, «Guds rettferdighet» (Rom 3,5; Rom 3,21).
Guds nærvær understrekes ved at Gud strekker seg helt til «dødsriket» (sheol,
«grav») og «mørke» (Sal 139,8; Sal 139,11–12), steder som sjelden avbildes som Guds bolig
(Sal 56,14). Hans nærvær er også skildret som at han tar «soloppgangens vinger»
(øst) og slår seg ned «der havet ender» (vest) (Sal 139,9). Så det finnes ikke noe sted
i universet hvor vi er utenfor Guds rekkevidde. Gud er ikke en del av universet, men
han er nær det hele, for han har ikke bare skapt det, han opprettholder det også (se
Hebr 1,3).
Gud vet alt om oss og kan hjelpe og gjenreise oss. Erkjennelsen av hans storhet
vekker lovprisning og fornyet tillit hos salmisten. Han ønsker Guds granskende
blikk velkommen fordi det kan fjerne alt fra livet som forstyrrer forholdet til Gud.
Noen synes kanskje det er en skremmende tanke at Gud vet så mye om dem, også deres
mørkeste hemmeligheter. Så hvorfor er evangeliet vårt eneste håp?
Herren åpenbarer seg i Skriften som den levende Gud som griper inn på vegne av
dem som påkaller ham.
«Alltid har jeg Herren framfor meg», sier salmisten (Sal 16,8). Derfor stoler han
på Gud og påkaller ham (Sal 7,2; Sal 9,11). Herren hører ham også når han roper fra
«dypet» (Sal 130,1–2), så ingen omstendigheter unnslipper Guds makt. Derfor er
salmistens rop aldri uten håp.
Salme 121 feirer skaperens kraft i den trofastes liv. Denne kraften betyr:
«Han vil ikke la din fot vakle» (Sal 121,3). Bildet «fot» står ofte for ens
livsreise (Sal 66,9, Sal 119,105; Ordsp 3,23). Det hebraiske ordet for «vakle» eller
«rokkes» skildrer den tryggheten Gud gir verden (Sal 93,1) og Sion (Sal 125,1).
Bildet av Herren som Israels vokter som ikke slumrer eller sover fremhever
Herrens årvåkenhet og at han er rede til å handle på vegne av sine barn (Sal 121,3–4).
Herren er «din skygge» (Sal 121,5–6) minner om skystøtten i ørkenen (2 Mos
13,21–22). På samme måte gir Gud fysisk og åndelig ly til sitt folk.
Guds vern om sitt folk stadfestes i Sal 121,6–8. Gud skal bevare sine barn
for alt ondt. Verken «solen» eller «månen» skal slå dem. Gud skal bevare deres
«utgang» og «inngang». Disse poetiske bildene understreker Guds fulle, uopphørlige
omsorg.
Bunnlinjen? Salmisten stolte på Guds omsorg. Vi bør gjøre det samme.
Hvordan kan du bedre oppleve at Guds omsorg er reell? Hvordan kan du bedre samarbeide med
Gud for å sette ham i stand til å arbeide i deg og for deg?
Salmisten møter ulike problemer, og da vender han seg til Gud, som er en tilflukt i
all motgang. Tillit er et bevisst valg om å godta Guds herredømme over ens liv under
alle forhold. Hvis tilliten ikke fungerer i motgang, vil den ikke fungere noe sted.
Salmistens vitnesbyrd: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min
lit til!» (Sal 91,2), springer ut av hans tidligere erfaringer med Gud og styrker hans
tro for fremtiden. Salmisten kaller Gud Den høyeste og Den veldige (Sal 91,1–2), og
husker Guds overveldende storhet.
Salmisten forteller også om tryggheten man kan finne hos Gud: «skjul» («ly» eller
«gjemmested»), «skygge» (Sal 91,1), «tilflukt», «borg» (Sal 91,2), «vinger», «skjold»,
«vern» (Sal 91,4) og «bolig» (Sal 91,9). Disse bildene representerer en trygg havn i
salmistens kultur. Man behøver bare tenke på den uutholdelige heten fra solen i den
delen av verden for å sette pris på skyggen eller huske krigene i Israels historie for å
verdsette den tryggheten som skjoldet eller borgen gir.
En av de mest intime metaforene er den som omtaler å være «i skyggen av dine
vinger» (Sal 17,8; Sal 57,2; Sal 63,8). Den fremkaller trøst og visshet med bildet av
en fuglemors beskyttelse. Herren sammenlignes med en ørn som vokter ungene sine
med vingene (2 Mos 19,4; 5 Mos 32,11) og med en høne som samler ungene sine
under vingene (Matt 23,37).
Men hvordan takler vi ulykken når den rammer og vi ikke merker Herrens beskyttelse? Betyr
ikke disse traumene at Herren ikke er der for oss? Hvorfor?
Les1 Kor 10,1–4. Hvordan beskriver Paulus historien om utfrielsen fra Egypt? Hvilken åndelig
lærdom ønsker han å formidle med det?
LesSal 114. Hvordan beskrives Guds utfrielse av Israel fra Egypt på poetisk vis her?
Salme 114 er en veldig poetisk skildring av Guds utfrielse av sitt folk fra trelldommen
i Egypt. Gjennom hele Bibelen er utgangen fra Egypt et symbol på Guds kraft
til å redde sitt folk. I disse versene bruker Paulus bildet slik, han ser hele denne
historien som en metafor, et symbol på frelsen i Jesus Kristus.
Salme 114 skildrer også guddommelig utfrielse i Guds storhet som skaperen over
naturkreftene, slik han reddet sitt folk i utvandringen. Havet, elven Jordan og fjellene
og åsene står for naturkrefter og menneskelige motstandere på Israels vei til det
lovede land (5 Mos 1,44; Jos 3,14–17). Men Gud er Herre over dem alle.
For mange av Guds barn er veien til det himmelske Jerusalem faktisk full av
farer. Salmene oppmuntrer dem til å se forbi fjellene og til himmelens og jordens
skaper (Sal 121,1).
Når Jesus stiller stormen og forkynner at menigheten ikke har noe å frykte fordi
han har overvunnet verden (Matt 8,23–27; Joh 16,33), fanger han noe av ånden i
Salme 114.
Guds store handlinger på vegne av sitt folk burde få hele jorden til å skjelve for
hans nærhet (Sal 114,7). Det å skjelve bør heller forstås som å anerkjenne og tilbe
enn å være skrekkslagen (Sal 96,9; Sal 99,1). Med Gud på sin side har de troende
ingenting å frykte.
Hva er noen av de åndelige farene vi står overfor, og hvordan kan vi lære å stole på Herrens
makt til å hindre at vi bukker under for disse farene som er like reelle for oss nå som de var det
for salmisten?
Motivet åndelig og fysisk tilflukt og hjelp viser seg spesielt i sammenheng med helligdommen.
Helligdommen er et sted for hjelp, trygghet og frelse. Helligdommen
gir de plagede ly. Fra sin helligdom forsvarer Gud foreldreløse og enker og gir kraft
til sitt folk. «Fra Sion, det fullkomment vakre, stråler Gud fram» (Sal 50,2), Guds
rettferdige dommer blir forkynt, og Herrens velsignelse går ut derfra (Sal 84,5; Sal
128,5; Sal 134,3).
Tilflukt i helligdommen overgår den trygghet som tilbys noe annet sted i verden
fordi Gud selv bor i helligdommen. Det er Guds nærvær, ikke bare templet som
bygning, som gir trygghet. På samme måte overgår Sion andre fjell, fordi det er
fjellet der Herren bor, selv om det ellers var en beskjeden høyde (Sal 68,16–17;
Jes 2,2).
«For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i
alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi
kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» Hebr 4,15–16. Hvordan er disse
versene paralleller til det salmisten sier om helligdommen?
Guds helligdoms hellighet får salmisten til å innse at alle mennesker er syndere
som ikke fortjener Guds gunst, og han sier at utfrielse kun skyldes Guds trofasthet
og nåde (Sal 143,2; Sal 143,9–12). Ingenting i oss gir oss noen fortjeneste for Gud. Det
er først når mennesker står i et rett forhold til Gud gjennom omvendelsen og de
tar imot Guds nåde og tilgivelse at de kan be om Guds forsikring om utfrielse.
Helligdomstjenesten sto for frelsen i Jesus.
Les Ellen G. White: «Å kjempe med Gud» i Alfa og Omega, bind 1, side 177–184.
Hva kan Jakobs opplevelse lære oss om kraften i bønn og uforbeholden tillit til Gud?
Salmene styrker vår tro på Gud som en aldri sviktende tilflukt for dem som legger
sitt liv i hans mektige hender. «Gud vil gjøre store ting for dem som setter sin lit til
ham. Når de som bekjenner seg til å være hans folk, ikke har større styrke, er det
fordi de stoler for mye på sin egen kløkt og ikke gir Herren anledning til å åpenbare
sin makt for dem. Han vil hjelpe sine troende barn i enhver vanskelighet hvis de bare
vil sette hele sin lit til ham og være lojale.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 2,
side 87 [PP 493]
Likevel kan noen salmer bli en utfordring når det de lover og vår situasjon her
og nå ikke stemmer overens. I tider som dette må vi stole på Guds godhet, som er
sterkest åpenbart på korset.
Noen salmer kan også brukes til å gi falske forhåpninger. Jesu svar på Satans gale
bruk av Sal 91,11–12 viser at det å stole på Gud ikke må forveksles med å friste Gud
(Matt 4,5–7) eller i overmot be Gud om å gjøre noe som er mot hans vilje.
«De største seirer for Kristi menighet eller for den enkelte kristne blir ikke vunnet
ved dyktighet, utdanning, rikdom eller menneskelig gunst. Men de oppnås hos Gud i
lønnkammeret når alvorlig, kjempende tro griper fatt i Allmaktens arm.» – Ellen G.
White: Alfa og Omega, bind 1, side 184.
Forslag til samtale
Drøft svaret på det siste spørsmålet i tirsdagsavsnittet om å stole på Gud i motgang og når det
går veldig galt. Hvordan skal man forstå slikt og hvordan det kan skje med mennesker, til tross for
Salmenes løfter om Guds beskyttelse? Tenk også på dette: Har ikke salmisten, som skrev om disse
løftene, møtt motgang eller kjent trofaste mennesker som også gjorde det?
Hvordan kan vi få uforbeholden tillit til Gud under alle omstendigheter (f.eks. Sal 91,14; Sal
143,8; Sal 143,10; Sal 145,18–20)? Hva kan få oss til å miste denne tilliten? Hvorfor er tillit til Gud i gode
tider avgjørende for å lære å stole på ham også i tunge tider?
Reklamesjefen kjente gåsehud på armene da lyden av vakker kormusikk nådde inn på kontoret
hennes. Det var ikke første gang hun hadde hørt musikken mens hun var på jobb bak skrivebordet
i reklamebyrået hun drev i Bengaluru i India. Men denne gangen klarte hun ikke å sitte stille.
Shakuntala gikk til vinduet på kontoret i andre etasje for å se hva som foregikk. Hun kunne
se folk komme inn og ut av en bygning på andre siden av gaten. Hun lurte på hva som foregikk i
bygningen. Forsiktige tok hun seg ut av kontorbygningen og inn i huset over gaten. Hun følte seg
litt urolig der inne fordi hun ikke kjente noen der. «Kan jeg komme inn og høre på hva dere driver
med?» spurte hun noen som sto ved inngangen. «Kom inn, og sett deg,» sa mannen vennlig.
Shakuntala satte seg ned og begynte å lytte. Koret sang ikke lenger til orgelmusikk. I stedet
sang en mann acapella. Da han var ferdig, gikk Shakuntala frimodig bort til ham. «Hvor er
orgelet?» spurte hun. «Hvor er låtene som gir meg gåsehud?» Mannen ble overrasket. Shakuntala
forklarte at hun hadde hørt på musikken fra kontoret sitt hver lørdag de siste ukene.
Shakuntala vendte tilbake til kirken for å lytte til musikken de neste to lørdagene. Mens koret
sang, så hun i en sangbok som hun fant på et av setene. Hun lærte seg navnene på de to sangene
som hadde gitt henne størst gåsehud. Det var salmene «Til det gamle ærverdige kors» og «Vær
stille min sjel». Den tredje lørdagen hørte hun ikke bare på musikken, men lyttet også til prekenen
om Jesus.
Vel hjemme tenkte hun: «Jeg liker det jeg hørte om Jesus i den kirken. Siden jeg likte det,
hvorfor har jeg gudebilder av andre guder i huset mitt?» Hun tok ned alle bildene og ga dem bort.
Hun fortsatte å gå i kirken på sabbaten, og hun fortsatte å føle gåsehud mens hun lyttet til
musikken. Etter en stund inviterte pastoren henne til å ta med seg familien.
«Ikke bekymre deg,» sa hun. «De vil komme.» Og de kom. Sønnen hennes, Joy, kom først, og
da ble også barnebarna interessert. Til og med husholdersken hennes begynte å delta. Etter bibelstudier
ga familien sitt liv til Jesus. Shakuntala ble et aktivt menighetsmedlem, og et av hennes
barnebarn fungerer nå som kirkens ungdomspastor.
I dag er Shakuntala 84 år gammel og har pensjonert seg fra reklamejobben. Men hun er fortsatt
takknemlig for musikken hun først hørte i 2005. Det førte henne til Jesus.
«Jeg får fortsatt gåsehud når jeg hører koret synge», sier hun.
En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å bygge en ny, sentral engelsk kirke
for Shakuntalas menighet i Bengaluru, India. Takk for ditt sjenerøse bidrag den 30. mars som
vil bringe vakker gospelmusikk – og kanskje til og med gåsehud – til mange flere mennesker i
Bengaluru.