«Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (Sal 137,4).
Vi skal ikke langt inn i Salmenes bok for å se at Salmene hører en ufullkommen
verden til, en med synd, ondskap, lidelse og død. Skaperverket og Guds rettferdige
lover er konstant truet av ondskap. Etter hvert som synden ødelegger verden stadig
mer, har jorden blitt «et fremmed land» for Guds folk. Denne virkeligheten skaper et
problem for salmisten: Hvordan leve et liv i tro i et fremmed land?
Vi har sett at salmistene anerkjenner Guds suverene makt og rettferdige dommer.
De vet at Gud er en evig og aldri sviktende tilflukt og hjelp i tunge tider. Derfor
blir salmistene iblant forvirret av Guds tilsynelatende fravær og det ondes oppblomstring.
Salmenes paradoksale natur som bønner ses i salmistenes svar på Guds
tilsynelatende taushet. Salmistene reagerer med andre ord på Guds opplevde fravær,
ikke bare Guds nærvær.
Salmisten prøver å fatte den store konflikten mellom Gud og ondskapens krefter, og
han peker på Guds uutgrunnelige overbærenhet og uendelige visdom og makt.
I Salmene er det ondes problem først og fremst teologisk. Det griper uunngåelig
inn i spørsmålet om Gud. Dermed blir ødeleggelsen av Jerusalem og templet først og
fremst en guddommelig skandale fordi det ga hedningene anledning til å spotte Gud.
Guds arv (Israels folk) er tegnet på hans guddommelige utvelgelse og pakt (5 Mos
4,32–38; 5 Mos 32,8–9), som aldri vil slå feil. Begrepet Guds arv inneholder også en
endetidsdimensjon siden alle folkeslag en dag skal bli Guds arv og tjene ham. Forestillingen
om at folkeslagene invaderte Guds arv truer Guds løfter.
Salmisten erkjenner at folkets synd skadet folkets paktsforhold med Gud og førte
alle konsekvensene over dem (Sal 79,8–9). Folkets overlevelse avhenger av at Gud i
nåde griper inn og gjenoppretter paktsforholdet ved at synden blir sonet. Herren er
«Gud, vår frelser», som formidler Guds trofasthet mot sine paktsløfter (Sal 79,9).
Men det er viktigere at Guds karakter forsvares i verden enn at Israel gjenreises
(Sal 79,9). Hvis folkeslagenes onde handlinger forblir ustraffet, vil det se ut som om
Gud har mistet sin makt (Sal 74,18–23; Sal 83,17–19; Sal 106,47). Guds navn vil ikke
bli rettferdiggjort og opphøyet før han frelser sitt folk.
Det samme prinsippet gjaldt den gang som i dag. Vår synd, vårt frafall, vår
ondskap, kan føre vanry ikke bare over oss, men også over den Gud vi bekjenner oss
til. Våre gale handlinger kan også skade vårt vitnesbyrd og vår misjon. Hvor mange
mennesker har fått avsmak for vår tro på grunn av det de gjorde, de som bekjenner
Kristi navn?
«Guds ære og Kristi ære er knyttet til fullkommengjøringen av hans folks karakter.» – Ellen G.
White: Alfa og Omega, bind 5, side 224. Hvordan forstår du dette, og hva bør det bety for ditt
kristenliv?
Disse bønnene om frelse fra sykdom og død viser at Guds barn ikke er fritatt for
lidelser. Salmene avslører salmistens forferdelige plager. Han er kraftløs, visner som
gress, klarer ikke å spise, regnes blant de døde, ligger som de drepte i graven, er frastøtende
for vennene sine, lidende og fortvilet. Beinene hans klamrer seg til huden.
Mange salmer går ut fra at Gud har tillatt problemene på grunn av Israels ulydighet.
Salmisten innser at synd kan gi sykdom og viser til tilgivelsen som kommer
før helbredelsen (Sal 41,4–5). Men noen salmer, som Salme 88 og 102, innser at Guds
folks uskyldige lidelse er en del av livet, uansett hvor vanskelig det er å forstå.
I Salme 88 anklages Gud for å ha brakt salmisten til dødens rand (Sal 88,7–9).
Men selv når de mest dristige klagene fremsies, er klagesangen likevel en troshandling,
for hvis Herren i sin storhet tillot problemene, kan han også gi sitt barn gleden
tilbake.
På gravens rand husker salmisten Guds undere, hans kjærlige godhet, trofasthet
og rettferdighet (Sal 88,11–13). Til tross for følelsen av å være slått av Gud, holder
salmisten fast ved ham. Selv om han lider, fornekter han ikke Guds kjærlighet og vet
at Gud er hans eneste redning. Dette viser at salmisten ikke bare kjenner lidelse, han
kjenner også Guds nåde og vet at de to ikke behøver å utelukke hverandre.
Kort sagt, både det at Gud tillater lidelsen og at han kan utfri, viser hans endelige
suverenitet. Det gir håp å vite at Gud har kontroll. Når vi leser Salme 88 i lys av
Kristi lidelse, blir vi overveldet over dybden av hans kjærlighet, at han var villig til å
gå gjennom dødens port for vår skyld.
Tenk på Jesus på korset og hva han led på grunn av synden. Hvordan bør den virkeligheten,
at Gud i Kristus led mer enn noen av oss, hjelpe oss å bevare troen også i tider med lidelse og
prøvelser?
Salmisten plages ikke bare av egne og fellesskapets lidelser, men også, og kanskje
mer, av at Gud ikke synes å legge merke til sine tjeneres vanskeligheter. Guds
fravær føles som intens tørst i et tørt land (Sal 42,2–4; Sal 63,2) og dødelig angst
(Sal 102,3–5). Salmisten føler seg langt borte fra Gud og sammenligner seg med
ensomme fugler. «Jeg ligner en pelikan i ørkenen, jeg er som en ugle blant ruiner.
Jeg ligger våken, jeg er som en enslig fugl på taket.» (Sal 102,7–8).
Ordene om ørkenen fremhever følelsen av å være isolert fra Gud. En «enslig fugl
på taket» er utenfor reiret, dens hvilested. Salmisten roper til Gud «i myr og dyp»,
som om han blir oppslukt av mektige vann og synker ned i myra (Sal 69,2–4; Sal
130,1). Disse bildene skildrer en presset situasjon man ikke kan flykte fra, annet enn
ved guddommelig inngripen.
Det er bemerkelsesverdig at salmistene velger å ikke tie i møte med Guds taushet.
Salmistene tror fast på bønn fordi bønn er rettet til den levende og nådige Gud. Gud
er fortsatt der, også når det ikke virker slik. Han er fortsatt den samme Gud som
hørte dem i gamle dager, og derfor er de sikre på at han hører dem nå.
Når Gud er taus, får det salmistene til å granske seg selv og søke Gud, men med
bekjennelse og ydmyke bønner. De vet at Gud ikke vil tie for alltid. Salmene viser at
samtalen med Gud må fortsette samme hva som skjer.
Hva kan vi lære av salmistens svar på at Gud ikke synes å være der? Hvordan reagerer du når Gud
virker taus? Hva holder liv i troen?
Les Sal 77. Hvilken opplevelse gjennomlever forfatteren?
Salme 77 innledes med en bønn til Gud om hjelp, en bønn fylt med klage og smertefull
erindring om fortiden (Sal 77,2–7). Hele salmistens vesen er vendt til Gud i sorg.
Han lar seg ikke trøste av noe annet enn det som kommer fra Gud.
Men det er som hans fortvilelse blir større når han tenker på Gud. «Jeg tenker på
Gud og sukker» (Sal 77,4). Det hebraiske hamah, «stønne», skildrer ofte bruset fra
fossende vann (Sal 46,4). Salmistens sinn er også urolig.
Hvordan kan det å minnes Gud gi så sterke, fortvilte følelser? En rekke urovekkende
spørsmål røper årsaken til hans angst (Sal 77,8–10): Har Gud forandret seg?
Kan Gud svikte sin pakt?
Kontrasten mellom Guds frelseshandlinger i gammel tid og hans tilsynelatende
fravær nå gjør at salmisten føler seg forlatt av Gud. Hvis Gud har forandret seg, har
salmisten ikke noe håp. Den konklusjonen sliter han med.
Salmisten får ikke sove fordi Herren holder ham våken (Sal 77,5). Dette minner
om andre bibelske personers søvnløshet som Gud brukte til å fremme sine hensikter
(1 Mos 41,1–8; Est 6,1; Dan 2,1–3). Den lange, søvnløse natten får salmisten til å
tenke på Guds utfrielser i gammel tid, men med ny besluttsomhet (Sal 77,6; Sal 77,11).
Den forsikringen salmisten får fra Gud, består ikke i forklaringer om hans
situasjon, men er heller en bekreftelse på Guds trofasthet og pålitelighet (som Job).
Salmisten oppfordres til å vente på Herren i tro, vel vitende om at han er den samme
Gud som utførte miraklene i Israels fortid (Sal 77,12–19). Salmisten innser også at
«ingen kjente dine fotspor» (Sal 77,20) og erkjenner at Gud leder, også når man ikke
kan se at han er der. Salmisten innser at Gud samtidig er både synlig og skjult, og
derfor lovpriser han Herrens mystiske og suverene veier.
Tenk på tidligere da Gud grep inn i livet ditt. Hvordan kan det hjelpe deg å takle det du står
overfor nå?
Disse salmene beklager de ugudeliges velstand og den utfordringen dette er for de
rettferdige. De onde har ikke bare fremgang, iblant forakter de også Gud åpenlyst
og undertrykker andre. Det forvirrende spørsmålet er at mens «urettferdig kongsstav»
(Sal 125,3) hersker i verden, ser det ut til at «rettferdighetens septer» (Sal 45,7)
svikter. Hvorfor ikke gi opp og gjøre ondt slik som andre?
LesSal 73,1–20 og Sal 73,27. Hva hjelper salmisten gjennom krisen? Hvordan ender de som stoler på nytteløse
ting? (Se også 1 Pet 1,17.)
Salmisten så seg blind på urettferdigheten i verden i Salme 73 og klarte ikke å se
det store bildet fra Guds perspektiv. De ondes velstand var et overveldende problem
for hans tro. Han trodde også at hans tanker om troens nytteløshet bygget på
virkeligheten.
Men Salme 73 viser at «disse tingene håner dem som overser salmens første vers,
som sammenfatter hele salmen: ‘Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av
hjertet’» – Johannes Bugenhagen: Reformation Commentary on Scripture (Downers
Grove, IL: InterVarsity Press, 2018), side 11.
Salmisten føres til helligdommen, stedet for Guds styre, og der blir han minnet
om at «i dag» bare er en del av mosaikken, og at han bør tenke på «enden», når de
onde skal møte Guds dom. Det at salmisten forsto dette i helligdommen og bekjente
sin tidligere dårskap viser at virkeligheten bare kan fattes ved åndelig innsikt og
ikke med menneskers logikk.
Hvordan trøstes du av løftet om Guds dom over verden og all dens ondskap når så mye ondskap
går ustraffet?
Les Sal 56; Ellen G. White: «Glede i Herren» i Veien til Kristus, side 137–153.
I likhet med salmistene lurer Guds folk rett som det er på hvordan de skal kunne
synge Herrens sanger i «et fremmed land». Vår tro på Herrens suverene styre blir
iblant utfordret, og vi kan lure på om Gud har kontroll eller er så mektig og god som
Skriften sier.
Bibelsk tro innebærer ofte like mye usikkerhet og spenning som tillit. Noen
ganger kan usikkerheten og spenningen, spesielt i møte med ondskap og Guds
tilsynelatende fravær, bli nesten uutholdelig. Likevel må usikkerheten aldri handle
om Gud, hans kjærlighet, rettferd og pålitelighet. Salmistene kan være usikre på
fremtiden, men de appellerer ofte til Guds kjærlighet og trofasthet (Sal 36,6–11; Sal 89,3; Sal 89,9).
Og vi må følge det samme eksempelet. «Bruk alle dine krefter til å se opp, ikke
ned på dine vanskeligheter, så vil du aldri gi opp. Snart får du se Jesus bak skyen,
han rekker ut hånden for å hjelpe deg, og det eneste du behøver å gjøre, er å rekke
ham hånden i barnlig tro og la ham lede deg. Når du vokser i tillit, vil du ved tro på
Jesus bli fylt av håp.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 5, s. 578,
579.
De gangene Gud «skjuler sitt ansikt», undergraver ikke bønnens virkning. Tvert
imot får disse anledningene salmistene til å granske seg selv, minnes Guds tidligere
frelseshandlinger og søke Gud med bekjennelse og ydmyke bønner (Sal 77,11–13;
Sal 89,47–53). «Troen blir sterk når den kommer i konflikt med tvil og motstridende
påvirkninger. Den erfaringen som disse prøvelsene gir, er mer verd enn de dyreste
juveler.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 3, side 555.
Forslag til samtale
Hvilke spenninger opplevde salmistene i møte med ondskapen? Hvilke lignende spenninger har du
opplevd, og hvordan har du håndtert dem? Hvordan bevarer du troen i slike tider?
Hvor bør vi lete etter svar når troen på Gud blir testet av prøvelser eller av mennesker hvis lidelser
får dem til å stille spørsmål ved Guds godhet og makt?
Hva sier du til det vanlige spørsmålet om ondskap i en verden skapt og opprettholdt av en allmektig
kjærlighetens Gud? Hvordan bidrar temaet om den store konflikten til et svar, iallfall delvis?
Kan en interiørarkitekt være et vitne for himmelen? Et ektepar følte så sterkt at de ble kalt til å dele Jesus
gjennom interiørdesign, at de forlot blomstrende bedriftskarrierer for å starte en egen bedrift i India.
Paret, Twinkle og Milind, kom ivrig i gang da de signerte sin første kontrakt i en av Indias
største byer, Bengaluru. Velstående foreldre ba om å få redesignet soverommet til sin 13 år gamle
sønn, Arnav. Da Twinkle og Milind lyttet til morens ønsker for soverommet, virket det som om hun
ønsket mer enn et redesign. Hun lette etter et mirakel. Arnav var en hyperaktiv gutt, og hun håpet at
et nytt soverom ville roe ham ned. Dessuten hadde hun ikke kunnet sove på rommet hans på seks år,
og hun ønsket å sove der med sønnen sin noen ganger.
«Det er umulig for meg å sove der», sier hun. «Jeg vet ikke hvorfor.»
Twinkle og Milind visste ikke hva de skulle gjøre med rommet. Men de visste hvor de skulle
begynne. De knelte ned og ba til Gud. «Kjære Gud, vær så snill å gi oss ideer om hvilke farger vi
skal bruke til å male soverommet og hvordan vi kan dekorere det til din ære,» ba Twinkle.
Så halte paret alt ut av soverommet. De bar ut guttens seng og nattbord. De fjernet bokhyllene.
På hyllene fant de gudebilder, og de fjernet dem også. Twinkle og Milind lurte på hva de skulle
gjøre med bildene. Arnav og moren dyrket bildene, men faren var ateist og trodde ikke på noen gud.
Da faren så bildene bli båret ut av rommet, sa han: «Hvorfor pakker du ikke bare inn disse bildene i
gamle aviser og kaster dem?» Twinkle og Milind syntes det var en god idé. De pakket inn bildene i
gamle aviser og kastet dem.
Så malte de rommet på nytt. Da de var ferdige, plasserte de innrammede bilder av bibelvers og andre
inspirasjonssitater på veggene og nattbordet. Et innrammet bilde lød: «Du er forunderlig og vidunderlig
skapt.» Bildet sa ikke at sitatet kom fra Salme 139,14 i Bibelen. Et annet innrammet bilde lød: «Du er
Guds mesterverk,» en omskrivning av Efeserne 2,10. Et tredje bilde sa ganske enkelt: «Du er elsket.»
Arnav og foreldrene var strålende fornøyd med det nye soverommet. Noe senere sendte moren
en takknemlig tekstmelding til Twinkle. «Vi ser positive endringer i Arnavs oppførsel, og nå kan jeg
gå inn på soverommet hans», skrev hun. «Jeg føler fred på rommet hans.»
Twinkle og ektemannen var begeistret over nyheten. Bibelen lover: «‘Mitt ord … skal ikke vende
tomt tilbake til meg,’» sa Twinkle i et intervju, og siterte Jesaja 55,11. «Så hver dag når Arnav leste
et vers, hadde det en positiv forandring på karakteren hans.»
Siden det første soverommet har paret redesignet mange rom. De ber alltid før de starter et nytt
prosjekt, og de lar aldri gudebilder bli igjen et i et rom, selv som en del av hjemmeinnredningen.
I stedet er hvert rom fylt med bibelvers. Hvis en klient spør om Gud, setter de ham eller henne i
kontakt med en venn som gir bibelstudier.
Twinkle sa at det er godt å drive forretninger sammen med Gud! «Vi går inn i boliger som hjemmetransformatorer.
Vi forvandler hjem, ikke bare som et rom, men også menneskene som bor der.
Vi setter bare opp bilderammer, så gjør Gud resten.»
En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å bygge en ny, sentral engelsk kirke for
Twinkle og Milinds menighet i Bengaluru, India. Takk for ditt sjenerøse tilbud 30.