Jeg vil takke deg blant folkene, Herre, lovsynge deg blant folkeslag. For din miskunn
når til himmelen, din troskap til skyene. ().
Salmistene innser at de er åndelig fattige og ikke har noe godt å tilby Gud. Det er
ikke noe i dem selv som kan anbefale dem for Guds hellige trone (). De
forstår at de trenger Guds nåde like fullt som vi.
Kort sagt, de trenger evangeliet.
Salmene understreker at mennesket er helt avhengig av Guds barmhjertighet.
Heldigvis er Guds barmhjertighet evig, som det fremgår av både Guds skaperverk og
Guds folks historie (). For den evige Gud er menneskelivet like flyktig som
gressets, men Gud synes synd på menneskene og fornyer deres kraft (; ; ),
og i ham har de løftet om evigheten.
Guds folk finner trøst i at Herren er tro mot sin pakt. Folkets bønner kan være fortvilte,
men de er ofte fylt med håp fordi de rettes til en medfølende Far i himmelen
(; ; ). Nye opplevelser av Guds nåde og kjærlighet styrker
beslutningen om å tilbe og tjene bare Gud.
Les . Hvilken tanke dominerer i denne salmen? Hvor finner salmisten bevis for sin
påstand?
ber Guds folk prise Herren for hans barmhjertighet slik den kan ses i skaperverket
() og i Israels historie (). «Miskunn» (hebraisk
khesed, «urokkelig kjærlighet») formidler Guds godhet og troskap mot skaperverket
og pakten med Israel. Salmen viser at Guds enorme kraft og storhet er forankret i
hans urokkelige kjærlighet.
Herren er «gudenes Gud» og «herrenes Herre», et hebraisk uttrykk som betyr
«den største Gud» (), ikke at det finnes andre guder, men at han er den
eneste Gud.
Herrens store undere, som ikke kan kopieres av noen andre, er uomtvistelige
bevis for hans herredømme (). Gud skapte himmelen, jorden og himmellegemene,
som hedningene tilber (). Salmene fratar de hedenske gudene
og alle menneskets grunner til selvtillit, deres autoritet. De er bare et resultat av
skapelsen. De er bare skapte ting og ikke skaperen, og det er en stor forskjell.
Bildet av Herrens sterke hånd og utstrakte arm () understreker Guds
kraft og hvor langt hans miskunn rekker.
Guds miskunn i skaperverket og historien bør inspirere hans folk til å stole på
ham og være trofaste mot hans pakt. Omkvedet «evig varer hans miskunn» gjentas
26 ganger i Salmene og forsikrer tilbederne om at Herren ikke forandrer seg og
vil gjenta sin godhet for hver ny generasjon. Gud husker sitt folk () og er
trofast mot sin nådepakt. Troen på Herrens evige miskunn står sentralt i bibelsk tro,
som inkluderer glad tilbedelse og tillit samt omvendelse.
() avsluttes med Guds omsorg for hele verden. Guds barmhjertighet
gjelder ikke bare Israel, men hele skaperverket. Dermed taler salmen om
Guds frelsende nåde som universell og formaner hele verden til å slutte seg til Israels
lovprisning av Herren (se også ; ; ).
Hvordan åpenbarer bildet av Jesus på korset, der han dør for våre synder, den store sannheten
om Gud, at «hans miskunn varer evig»?
Les . Hvorfor appellerer salmisten til Guds barmhjertighet?
David utøser sitt hjerte for Herren og ber om syndenes tilgivelse i sitt livs mørkeste
stund (). Tilgivelse er Guds ekstraordinære nådegave, resultatet av «din
store barmhjertighet» (). David ber Gud behandle ham, ikke etter det hans
synd fortjener (), men i tråd med sin guddommelige karakter, nemlig hans
barmhjertighet, trofasthet og medfølelse (; ).
Les . Hvordan fremstilles syndsforlatelsen her? Hva er målet med Guds tilgivelse?
Guds tilgivelse er mer enn en juridisk erklæring om uskyld. Den skaper en dyp endring
som når menneskets innerste (; ). Den fører til en ny skapning
(; ). Det hebraiske verbet bara’ (skape) betegner Guds skaperkraft
(). Bare Gud kan bara’, bare Gud kan frembringe en radikal og varig forandring
i hjertet til den som angrer ().
David ber om å bli renset med isop (; ). Han føler at hans
skyld stenger ham ute fra Guds nærhet slik den spedalske er utestengt fra fellesskapet
så lenge han er uren (). Han frykter at ofringer ikke kan gjenreise
ham fullt ut, for det fantes ikke noe offer som kunne sone overlagte synder som hor
og drap (; ).
Bare Guds ubetingede nåde kunne godta et «knust og nedbrutt hjerte» som et
offer og la David komme tilbake til harmoni med Gud (). Ved å be om
rensing med isop ønsker han å vende tilbake til Guds wnærhet.
Hvis Gud kan tilgi Davids utroskap, bedrag og drap, er det da håp for deg?
Les . Hvordan fremstilles syndens alvor og synderes håp?
Salmistens store sorg er knyttet til hans egne og folkets synder (; ). Folkets
synder er så store at de truer med å skille dem fra Gud for alltid (). Skriften
taler om opptegnelser om synder som blir oppbevart til dommens dag (; ) og om at syndernes navn fjernes fra livets bok (; ; ).
Derfor appellerer salmisten til Guds tilgivelse, som vil slette opptegnelsene (; ; ; ). Han vet at «Gud er ikke sint av natur. Hans kjærlighet
er evig. Hans ‘sinne’ vekkes bare av at menneskets ikke verdsetter hans kjærlighet
… Hensikten med hans vrede er ikke å såre, men å helbrede mennesket; ikke for å
ødelegge, men for å redde sitt paktsfolk (se ).» – Hans K. LaRondelle, Deliverance
in the Psalms (Berrien Springs, MI: First Impressions, 1983), s. 180, 181.
Interessant nok er det Guds vilje til å tilgi synder og ikke å straffe dem, som vekker
ærbødighet for Gud (; ). Sann tilbedelse er tuftet på beundring av
Guds kjærlighet, ikke på frykt for straff.
Guds barn er kalt til å vente på Herren (; ). Det hebraiske
qawah (vente) betyr bokstavelig talt «å strekke», og er roten til det hebraiske ordet
for «håp». Å vente på Herren er derfor ikke å overgi seg passivt til elendige omstendigheter,
men snarere en ivrig forventning om Herrens inngripen. Salmistens håp
skyldes ikke hans optimisme, men Guds Ord (). En venter ikke forgjeves
når en trofast venter på Herren, for etter nattens mørke kommer Guds utfrielses
morgen.
Se hvordan salmistens personlige bønn blir hele folkets bønn (). Den
enkeltes ve og vel er uatskillelig fra hele folkets. Derfor ber man ikke bare for seg
selv, men for fellesskapet. Som troende er vi en del av et fellesskap, og det som
påvirker en del av fellesskapet, påvirker alle.
Tenk på spørsmålet: «Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli
stående?» (). Hva betyr dette for deg? Hvor ville du ha vært hvis Herren gjemte på dine
misgjerninger?
Les og . Hvilke to sider av Gud ser vi i disse salmene?
og priser både Herrens majestet og miskunn. Herrens majestet
åpenbares i hans store navn og i det opphøyde stedet som er hans trone, som er over
alle folk og over himmelen (; ). «Hvem er som Herren vår Gud»
() er en troserklæring om at ingen makt i eller utenfor verden kan utfordre
Israels Gud.
De utilnærmelige høydene der Herren bor blir illustrert av at Herren er villig
til å «se i det dype» eller «bøyer seg ned for å se på himmelen og jorden» (se ). Guds bolig i det høye hindrer ham ikke i å se hva som skjer her nede. Herrens
miskunn kommer til uttrykk ved at han i sin nåde er villig til å ha med verden å
gjøre og redder de nødstedte og fattige ut av deres problemer. Hans generøse hånd er
selvsagt ikke skjult for hans tjenere, enda hans bolig er langt borte i himmelen.
Guds storhet og omsorg, som ikke kan skjelnes fullt ut i Guds oversanselighet,
blir tydelig i Guds barmhjertige og medfølende gjerninger. De nødstedte, de fattige
og de undertrykte kan oppleve Guds suverene makt i de omveltningene han kan
utføre til deres fordel. Den opphøyde Gud åpenbarer sin storhet ved å bruke sin kraft
til å opphøye de nedtrykte. Folket kan fritt tre frem for Herren fordi hans suverene
majestet og overhøyhet ikke endrer det faktum at han er deres nådige skaper og
opprettholder og at folket er hans tjenere og elskede barn.
Derfor bunner tilbedelsen ikke bare i Guds storhet, men også hans godhet.
Lovprisning er ikke begrenset av tid og rom (). Guds storhet og barmhjertighet
kommer klarest til uttrykk i Jesus Kristus, som var villig til å komme
ned fra himmelen og gikk så dypt som døden på korset for å løfte opp den falne
menneskehet (). På korset har vi de beste grunner til å tilbe og prise Gud for
det han har gjort for oss.
Dvel ved korset og det som skjedde der. Hva har Jesus reddet deg fra? Hvorfor er det viktig å ha
korset fremst i tankene?
regner opp Guds mange velsignelser. Velsignelsene omfatter «alt det
gode han gjør» () for at vi skal ha et godt liv (). Disse velsignelsene
bunner i Guds nåde og trofasthet mot pakten med Israel (). Herren
«husker» at vi mennesker er skrøpelige og forgjengelige, og han føler for sitt folk (se
).
Å huske er mer enn bare ren viten. Det bærer i seg en forpliktelse som uttrykkes
i handling: Gud utfrir og opprettholder sitt folk (). Bildene i illustrerer Guds nådes umåtelige storhet, som bare kan sammenlignes med
himmelens uendelighet ().
Så hvordan bør folk reagere på Guds godhet?
Først ved å velsigne Herren ().
Velsignelse er en handling der noen får materielle og åndelige goder (;
). Men Gud er kilden til alle velsignelser, så hvordan kan vi velsigne Gud? En
underordnet kan velsigne en overordnet ved å takke eller lovprise ham (;
). Gud velsigner menneskene med godt, og mennesker velsigner Gud ved å
prise det gode i ham, dvs. ved å ære ham for hans nåde.
Dessuten ved å huske alle hans goder og hans pakt (; ), slik Gud
husker menneskets svakhet og sin pakt med sitt folk (). Å huske er en
viktig del av forholdet mellom Gud og hans folk. Slik Gud husker sine løfter til
folket, må folket huske Guds trofasthet og vise ham kjærlighet og lydighet.
Dette er i tråd med det Ellen G. White skrev: «Det ville være godt for oss å bruke
en time hver dag til å meditere over Kristi liv. I tankelivet burde vi gjenopplive hans
liv steg for steg, og i fantasien holde fast ved hver begivenhet, særlig de avsluttende
scener. Når vi tenker på hans store offer for oss, vil vi få en mer stabil tillit til ham,
vår kjærlighet vil opplives, og vi vil bli mer gjennomtrengt av hans Ånd. Hvis vi
ønsker å bli frelst, må vi ved korsets fot lære leksen om botferdighet og ydmykhet.»
– Alfa og Omega, bind 4, side 63.
Les Ellen G. White: «Synderens behov for Kristus» i Veien til Kristus, side 15–22.
I Salmene gjentar Guds folk samstemt refrenget «evig varer hans miskunn» idet
de feirer Guds evige kjærlighet (; ; ; ; ). «Å
ikke prise Gud ville bety å glemme alle hans goder, ikke å sette pris på Guds gaver.
Bare de som priser ham, glemmer ikke. Å tenke og snakke om Gud er ikke å prise
ham. Lovprisningen begynner når man anerkjenner Guds majestet og gjerninger og
reagerer med tilbedelse på hans godhet, miskunn og visdom.» – Hans LaRondelle:
Deliverance in the Psalms, side 178.
Den høytidelige bekjennelsen av Guds varige miskunn får enda større betydning
når vi husker at Guds khesed (hans paktskjærlighet og trofasthet) står fast og urokkelig
til tross for menneskers synd og opprør mot Gud.
«Vi har syndet mot ham og fortjener ikke hans gunst. Ikke desto mindre er det
han selv som har lagt i vår munn den mest vidunderlige av alle bønner: ‘For ditt
navns skyld, støt oss ikke bort, og la ikke vanære komme over din herlighets trone.
Kom i hu din pakt med oss, og gjør den ikke ugyldig!’ . Når vi kommer til
ham med full bekjennelse av vår uverdighet og synd, har han forpliktet seg til å akte
på vårt nødrop. Hele sin trones herlighet har han satt i pant på at hans ord til oss skal
oppfylles.» – Ellen G. White: Ord som lever (2006), side 98.
Salmistens opplevelse av Guds nåde () får ham til å si at «Herren skaper
rettferd, han lar alle undertrykte få sin rett» (). Dermed er salmistens mål
med sitt vitnesbyrd og lovprisningen av Guds miskunn i hans liv, å forsikre andre
om Guds godhet slik at også de kan slippe Gud til og motta hans frelsende nåde og
prise Gud (; ; ).
Forslag til samtale
Hva betyr det i praksis for folkets frelse at Guds barmhjertighet er evig? Hvorfor betyr ikke dette at
man kan fortsette å synde fordi Guds nåde er evig?
Hvordan forener vi Guds tilgivelse av synd med tanken om Guds dom over synd?
Hvordan passer uttrykkene for Guds barmhjertighet i NT med dem i Salmene (; ;
; )?
Ratnamaya giftet seg i Nepal da hun var 13 år gammel. Mange år gikk, men hun forble barnløs.
Byfolk satte ulike skjellsord og kallenavn på henne. Venner og slektninger så ned på henne. Mannen
hennes klandret henne og drakk tungt.
Ratnamaya ble veldig deprimert. Hun ønsket mer enn noe annet i verden å få et barn. Hun
prøvde alt hun kunne for å bli gravid. Men ingenting hjalp. Da det så ut til at livet ikke kunne bli
verre, døde mannen hennes plutselig.
Nå måtte hun leve med den doble smerten av å være både barnløs og enke. Hun følte seg så
ensom når hun så andre mennesker som levde lykkelig med barn og barnebarn.
Så slo covid-19-pandemien til, og hun ble sittende i karantene i flere måneder. Hun mistet
gradvis viljen til å leve. Da kom en nevø innom det lille huset hennes og han inviterte henne til å
besøke kirken hans. «Kom til min kirke,» sa han. «Du vil høre mange nye ting, og du kan også få
en gave.» Kirken delte ut ris og tepper til trengende mennesker under pandemien.
Ratnamaya bestemte seg for å gå. Sabbatsgudstjenesten overrasket henne. Hun hadde vokst
opp i en ikke-kristen religion, og det var første gang hun hadde vært på et kristent program. Hun
var spesielt tiltrukket av salmene, og hun følte fred i hjertet når hun lyttet til folk synge om Jesus.
Kirkegjengere hilste på Ratnamaya og snakket med henne. Hun var forbauset over at ingen
ropte kallenavn etter henne eller så ned på henne. Ingen sa at hun hadde skylden for at hun var
barnløs enke. I stedet snakket alle vennlig og kjærlig til henne.
Etter denne sabbaten begynte flere kvinner fra kirken å besøke Ratnamaya i hennes hjem. De
lærte henne Bibelen og ba sammen med henne. Ratnamaya begynte å gå i kirken hver sabbat.
Hun var spesielt glad for å høre at Jesus elsket henne veldig høyt. Hun sluttet å føle seg ensom
og trist. I Jesus fant hun gleden som hadde manglet hele livet. Hun følte seg som den lykkeligste
personen i verden!
«Herren har gitt meg sin fred i mitt hjerte,» sa hun. «Jeg vil alltid være takknemlig til Gud for
hans kjærlighet og for alt han har gjort i livet mitt.» I dag er Ratnamaya 65 år gammel og vokser
fortsatt i sin kristne tro. Hun fikk aldri gå på skole, så hun kan ikke lese eller skrive.
Men hun studerer Bibelen med kvinnene fra kirken og hører på en radiopodkast produsert av
Syvendedags Adventistkirken. «Jeg ønsker å vokse enda mer i Herren, så jeg ber alle om å be for
meg,» sa hun.
«Jeg har verken mann eller barn, men jeg føler meg aldri ensom fordi jeg kan glede meg i min
Herre og Frelser,» sa hun. «Min Herre er alltid med meg, og han elsker meg mer enn noe annet.»
En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å etablere en grunnskole hvor barn
kan lære å lese og skrive i Nepal. Takk for at du planlegger et generøst trettende sabbatsoffer den
30. mars.