Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal 90,12).
Vi har sett at Guds nåde gir syndsforlatelse og skaper et nytt hjerte hos angrende
syndere som nå lever i tro.
Guds Ord gir også veiledning i et rettferdig liv (Sal 119,9–16). Å holde Guds lov
er ikke lovtrelldom, men et liv i Guds nærhet, fullt av velsignelser (Sal 119,1–2; Sal
128).
Men den rettferdiges liv er ikke uten fristelser. Noen ganger kan de rettferdige
bli fristet av syndens finurlige natur (Sal 141,2–4) og falle for fristelsen. Gud tillater
prøvelser så hans barns trofasthet kan tre klart frem. Hvis Guds barn gir akt på hans
veiledning og formaning, vil deres tro bli renset og tilliten til Gud styrket. Visdom
til et rettferdig liv oppnås ved å leve med Gud midt i fristelser og utfordringer. Så
bønnen om at Gud må lære oss å telle våre dager slik at vi kan få visdom i hjertet
(Sal 90,12), avspeiler en beslutning om å vandre i trofasthet mot Herren.
Bibelen skildrer et daglig trosliv som en pilegrimsreise («vandring») med Gud
på hans rettferdighets vei. Troens liv opprettholdes ved å vandre i «Herrens lov»
(Sal 119,1) og ved å vandre «i lyset fra ditt ansikt» (Sal 89,16). Dette er ikke to
vandringer. Å vandre i lyset av Guds åsyn innebærer å holde Guds lov. Og det å
vandre i «Herrens lov» innebærer å søke Gud av hele sitt hjerte (Sal 119,1–2; Sal 119,10).
Å være «hele i sin ferd» er en annen måte Salmene beskriver det rettferdige liv
på (Sal 119,1). «Hel» beskriver et offer «uten lyte» som Gud kan godta (2 Mos 12,5).
Slik skal den rettferdiges liv, som er et levende offer (Rom 12,1), være uten kjærlighet
til synd. Et liv viet til Gud er også «den fullkomne veien», at man går i en
retning i livet som behager Gud (Sal 101,2; Sal 101,6; se også Sal 18,33).
Å holde Guds bud er ikke en legalistisk overholdelse av Guds regler. Tvert imot
består det av «god forstand» på forskjellen mellom rett og galt og godt og ondt (Sal
111,10; se også 1 Krøn 22,12) og favner hele mennesket, ikke bare ytre handlinger.
Å være «hel» og holde Guds bud og søke Gud av hele sitt hjerte, er uatskillelige
livsholdninger (Sal 119,1–2).
Guds bud er en åpenbaring av Guds vilje for verden. De viser hvordan en kan bli
klok og leve i frihet og fred (Sal 119,7–11; Sal 119,133). Salmisten fryder seg over loven fordi
den forsikrer ham om Guds trofasthet (Sal 119,77; Sal 119,174).
«Stor fred har de som elsker din lov, ingen ting får dem til å snuble» (Sal 119,165).
Bildet av å snuble skildrer moralsk nederlag. Som lampen for salmistens føtter (Sal
119,105) beskytter Guds Ord oss mot fristelser (Sal 119,110).
Hvordan åpenbarte Kristus Guds Ords kraft i sitt liv (Matt 4,1–11)? Hva sier det om den kraften
som kommer av et hjerte som er oppsatt på å holde Guds lov?
Menneskets syndige tilstand er bare et pust i lys av evigheten. Tusen år i Guds øyne
er «som en nattvakt», som varer i tre–fire timer (Sal 90,4). Sammenlignet med Guds
tid flyr menneskets levetid av sted (Sal 90,10). De sterkeste av menneskene minner
om de svakeste av plantene (Sal 90,5–6; Sal 103,15–16). Likevel er dette korte livet
fylt med strev og urett (Sal 90,10). Selv mennesker som ikke tror på Gud, sukker
over livets korthet mot den evigheten som finnes der ute og som de vet truer med å
fortsette uten dem.
Salme 90 ser menneskets problem i lys av Guds omsorg for oss som vår skaper.
Herren har vært sitt folks bolig i slekt etter slekt. (Sal 90,1–2). Det hebraiske ordet
ma’on (bolig) skildrer Herren som sitt folks ly eller tilfluktssted (Sal 91,9).
Gud holder igjen sin rettferdige harme og sender sin nåde på nytt. Salmisten
utbryter: «Hvem kjenner styrken i din vrede?» (Sal 90,11) og antyder at ingen noen
gang har opplevd Gud fulle vrede over synd, og derfor er det håp for mennesket som
kan vende om og få visdom for å leve rettferdig.
I Bibelen er ikke visdom bare intelligens, men ærbødighet overfor Gud. Den
visdommen vi trenger, er å vite hvordan vi skal «telle våre dager» (Sal 90,12). Hvis
vi kan telle dagene våre, betyr det at dagene våre er begrenset og at vi vet det. En vis
livsstil betyr å leve i den bevisstheten om livets forgjengelighet som fører til tro og
lydighet. Denne visdommen oppnås bare gjennom omvendelse (Sal 90,8; Sal 90,12) og Guds
gaver: tilgivelse, medfølelse og miskunn (Sal 90,13–14).
Vårt dypeste problem er ikke at vi er skapt som mennesker, men det synden har
gjort med verden. Vi ser dens ødeleggende virkning overalt og i oss alle.
Men takket være Jesus er det åpnet en vei ut av vårt menneskelige problem (Joh 1,29;
Joh 3,14–21). Ellers hadde det ikke vært håp for oss.
Hvilket løfte har vi i Jesus, samme hvor fort livet går? (se Joh 3,16.) Hva ville vårt håp ha vært
uten ham?
Meriba er stedet hvor Israel testet Gud ved å stille spørsmål ved hans trofasthet og
makt til å dekke deres behov (2 Mos 17,1–7; Sal 95,8–9). Salme 81 snur på saken og
tolker den samme hendelsen som tiden da Gud testet Israel (Sal 81,8). Og ved sin
ulydighet og mangel på tillit (Sal 81,12) strøk folket til Guds prøve.
Henvisningen til Meriba gir et todelt budskap.
Guds folk må ikke gjenta
tidligere generasjoners feil. De bør heller stole på Gud og vandre på hans vei (Sal
81,14).
Selv om folket ikke besto prøven, kom Gud dem til unnsetning da de var i
vanskeligheter (Sal 81,8). Guds frelsende nåde i fortiden forsikrer oss om Guds nåde
mot nye generasjoner.
Salme 105 viser at prøvelsene var Guds middel til å teste Josefs tillit til Guds Ord
når det gjaldt fremtiden (1 Mos 37,5–10; Sal 105,19). Det hebraiske tsarap, «ga ham
rett», i vers 19 inneholder betydningen «renset». Dermed var målet med at Gud testet
Josefs tro å fjerne enhver tvil om Guds løfte og å styrke hans tillit til Guds ledelse.
Målet med Guds disiplin er å styrke Guds barn og forberede dem på oppfyllelsen
av løftet, som man ser av Josefs eksempel (Sal 105,20–22).
Men hvis man hardnakket avviser Guds veiledning, blir man mer sta, og en gjør
sitt hjerte hardt.
«Gud forlanger umiddelbar og blind lydighet mot sin lov, men menneskene sover
eller er lammet av Satans bedrag, som tipser om unnskyldninger og bortforklaringer
slik at deres skrupler overvinnes med argumentet fra Edens hage: ‘Dere skal visselig
ikke dø.’ Ikke nok med at ulydighet forherder den skyldiges hjerte og samvittighet,
det har også en tendens til å ødelegge andres tro. Det som de før syntes var veldig
ille, virker stadig mindre ille fordi de stadig ser det, helt til de til slutt lurer på om det
virkelig er synd og ubevisst gjør den samme feilen.» – Ellen G. White: Testimonies
for the Church, bind 4, s. 146.
Hva har du opplevd av syndens forherdelse? Hvorfor bør den tanken drive oss til korset, der vi
kan finne kraft til å adlyde?
Salme 141 er en bønn om vern mot indre og ytre fristelser. Salmisten trues ikke bare
av de ugudeliges planer (Sal 141,9–10), han fristes også til å gjøre som de ugudelige.
Det første svakhetspunktet er ubesindig tale, og salmisten ber Gud sette vakt ved
leppenes dør (Sal 141,3). Bildet henspiller på vaktholdet ved byporten som beskyttet
byen.
Guds barn kan følge de rettferdiges råd eller la seg lokke av de ugudeliges herlige
mat (Sal 141,4–5). Salmisten skildrer hjertet som den store trusselen, for der står den
virkelige kampen. Bare stadig bønn om full tillit til Gud kan redde Guds barn fra
fristelse (Sal 141,2).
LesSal 1,1 og Sal 141,4. Hvordan skildres fristelsens gradvise og utspekulerte natur?
Det praktiserer ondskap (på hebraisk understrekes handlingens gjentatte natur).
Hjertet spiser de ugudeliges utsøkte mat, godtar deres onde handlinger som noe ønskelig.
I Salme 1,1 kommer fristelsen også for å hindre Guds barn i å vandre på Guds vei
ved å få dem til å følge de ugudeliges råd, gå på synderes vei og til slutt sitte med
spotterne. Syndere, ugudelige og spottere: vi skal ikke være som dem eller la dem
føre oss bort fra Gud.
Salmene beskriver fristelsens gradvise, forlokkende og utspekulerte natur og
understreker at bare full avhengighet av Herren kan sikre oss seier. Salmene understreker
betydningen av de ordene man sier og lytter til når man fristes. Både de
ugudelige og de rettferdiges endelikt burde lære folket å søke visdom hos Gud (Sal
1,4–6; Sal 141,8–10). Men i begge salmene ligger Guds barns seier i fremtiden. Så de
troende må ha tillit til Gud og vente på ham.
Av de mange velsignelsene som loves dem som ærer Gud, er fred kanskje en av de
største. Salme 1 sammenligner den rettferdige med et tre plantet ved rennende vann,
som gir frukt i rett tid og hvor løvet ikke visner (Sal 1,3; Jer 17,7–8; Esek 47,12). Her
ser vi at kilden til alle velsignelser er å bli i Guds nærhet i hans helligdom og ha et
uavbrutt kjærlighetsforhold til Gud. De lovløse er som agner, uten stabilitet, sted og
fremtid mens de rettferdige er som et fruktbart tre med røtter, et sted nær Gud og
evig liv.
Salme 128,2–3 skildrer det messianske rikets velsignelser, der det å sitte under sin
egen vinstokk og fikentre er et symbol på fred og velstand (Mi 4,4). Fredens velsignelse
over Jerusalem (Sal 122,6–8; Sal 128,5–6) gir håp om Messias som vil gjøre
slutt på det onde og gjenreise freden i verden.
«I Bibelen kalles de frelstes arv ‘et fedreland’. Hebr 11,14–16. Der fører den
himmelske hyrden sin flokk til kilder med levende vann. Livets tre bærer frukt hver
måned, og bladene på treet er til legedom for folkene. Der finnes elver, klare som
krystall, og langs breddene vaier trærne og kaster svale skygger over stier som er for
Guds folk. Vidstrakte sletter går over i vakre høydedrag, og bakom ruver de mektige
fjellene. På disse fredfulle slettene og ved de levende vannstrømmer skal Guds folk,
som så lenge har vært pilegrimer og vandringsmenn, ha sitt hjem.» – Ellen G. White:
Alfa og Omega, bind 8, side 172.
NT beskriver oppfyllelsen av dette håpet i Kristi gjenkomst og den nye verden
(Matt 26,29; Åp 21). Selv om de rettferdige får mange velsignelser her i livet,
kommer den store oppfyllelsen av Guds velsignelser ved tidens ende.
Hvorfor er korset garantien for NTs løfter til oss? Hvordan kan vi hente trøst i disse løftene her
og nå?
I vår tid virker det som at folk heller vil ha lykke enn visdom. Folk vil heller være
glade enn kloke. Men kan vi virkelig være lykkelige og leve et rikt liv uten gudsfryktens
visdom? Salmene sier nei. Men vi behøver ikke velge mellom visdom og
lykke. Gudfryktig visdom gir sann lykke.
Det hebraiske språket illustrerer dette. På hebraisk lyder ordet «trinn» i flertall
(‘ashurey) nesten som ordet «lykke» (‘ashrey). Selv om vi ikke har denne assosiasjonen
i norske oversettelser, formidler den et sterkt budskap: det å holde seg til
Guds vei fører til et «lykkelig» eller «salig» liv (Sal 1,1; Sal 17,5; Sal 37,31; Sal 44,19;
Sal 89,16; Sal 119,1). I Bibelen er verken visdom eller lykke abstrakte begrep, men en
virkelig opplevelse.
De er å finne i forholdet til Gud, som består i å ære, prise, finne styrke i og stole
på Gud. Salme 25,14 sier at «Herren taler fortrolig med dem som frykter ham, han
gjør dem kjent med sin pakt.»
«Takk Gud for de lyse bilder han har lagt frem for oss! La oss samle de velsignede
forsikringer om hans kjærlighet, slik at vi stadig kan betrakte dem. Guds Sønn forlot
Faderens trone, kledde sin guddom i menneskelighet for å kunne befri menneskene
fra Satans makt. Han seiret på våre vegne, ved at han åpnet himmelen for
menneskene og åpenbarte guddommens herlighet. Den falne slekt løftet opp av den
fordervelsens avgrunn som synden hadde styrtet den ned i, og igjen satt i forbindelse
med den evige Gud og så iført Kristi rettferdighet og opphøyet til hans trone, etter å
ha bestått prøven ved tro på vår frelser – dette er de bilder som Gud vil vi skal dvele
ved.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, side 141.
Forslag til samtale
Hvordan kan Guds Ord bli kilden til ens glede og ikke bare undervisning? Hva har det å ta til seg
Guds Ord å gjøre med å bli i Jesus Kristus, som er Ordet (Joh 1,1; Joh 15,5; Joh 15,7)?
Hva skjer når mennesker bevisst og til stadighet avviser Guds lære (Sal 81; Sal 95)? Hvorfor tror du
det skjer?
Hvorfor kan de ugudeliges vei noen ganger friste mer enn de rettferdiges råd? (Sal 141)? Hvordan
takler vi det at de ugudelige ofte ser ut til å ha det så fint?
Rupamaya ble født inn i en lavkastefamilie av «urørbare» i Nepal. Den arven betød at hun ville
bli ansett som uren for hele sitt liv, og at hun ville dø den urenes død. Eventuelle barn som hun
fødte, ville også være urene. Hun ville alltid bli ansett som mindre enn menneskelig.
Som en urørbar kunne Rupamaya ikke gå på skole, og hun lærte aldri å lese eller skrive. Hun
giftet seg i en alder av 14 år. I Nepal var og er barneekteskap vanlig.
Livet ble ikke bedre etter ekteskapet. Rupamayas mann hadde ingen gård, og de to jobbet på
andres gårder for å overleve. Rupamaya fødte syv barn, men hun kunne ikke forsørge dem. Så
da hver av dem ble gammel nok, sendte hun barnet av gårde for å jobbe og bo i hjemmene til
slektninger og andre mennesker.
En dag døde hennes 2 år gamle sønn. Deretter forsvant to av sønnene hennes da de hadde besøkt
søsteren sin som jobbet på et hotell og hadde spart opp litt penger til familien. Guttene møtte
søsteren og vinket farvel fra bussen på vei hjem. Men de kom aldri hjem. Rupamaya lette etter
sønnene sine, men klarte ikke å finne dem.
Så rammet tragedien igjen. Mannen hennes ble syk, men de hadde ikke penger til en lege. Så
han døde.
Å være en «urørbar» hadde vært vanskelig. Å være enke som «urørbar» var enda verre. Selv
andre «urørbare» så ned på henne. Etter hvert som årene gikk, ble Rupamaya veldig deprimert.
Til slutt sluttet hun å jobbe og å spise. I stedet lå hun i sengen og tenkte på mannen sin og deres
tre tapte barn. Hun vurderte selvmord. «Hvorfor fødte moren min meg?» undret hun. «Hvorfor
skjedde alle disse tingene med meg?»
Det var da en fremmed dukket opp hjemme hos henne. Tirtha jobbet som frivillig for Syvendedags
Adventistkirken, og hun hadde hørt om Rupamaya fra naboene. Hun brakte mat og
medisiner til kvinnen. Hun ba for henne.
«Hvorfor kommer du ikke til kirken min?» sa hun. «Vi vil be for deg.» Tirtha begynte å
besøke henne regelmessig. Rupamaya gledet seg til besøkene. Hun likte maten, medisinen og
bønnene. Håpet ble tent i hjertet hennes for første gang på mange år. Hun begynte å gå i adventistkirken.
Åtte år senere er Rupamaya en trofast syvendedags adventist. Hun er 65 år gammel og bor
sammen med en av sønnene og kona. Gjennom hennes innflytelse ble kona nylig medlem av
adventistkirken. Rupamaya sa at hun har mistet alt, men er glad fordi hun har Jesus. Hun kan bli
skydd som en «urørbar» av noen, men hun er glad fordi hennes hjerte har blitt berørt av Jesus.
«Jeg har mistet min mann og tre sønner,» sa hun. «Jeg har mistet alt, men jeg har Jesus i livet
mitt. Jeg har et stort håp om at jeg en dag, når Jesus kommer, vil være i stand til å se de kjære
som jeg mistet.»
En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å etablere en skole der barn kan lære å
lese og skrive i Nepal. Takk for at du planlegger et generøst trettende sabbatsoffer den 30. mars.