Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han
skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal
være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være
mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp
21,3–4).
Vi kan møte fremtiden med håp i hjertet. Selv om vi går utfordrende tider i møte, og
uansett hvilke lidelser vi må gjennomgå, hvilke vanskeligheter vi må tåle og hvilke
sorger vi opplever, kan vi leve livet i dag med mening, mål og glede hvis vi har håp
om at det kommer en bedre tid. Franklin D. Roosevelt var president i USA fra 1933
til 1945, en av de vanskeligste periodene i USAs historie. Han var lam av polio og
kunne ikke gå uten hjelpemidler. Han skrev en gang: «Vi har alltid holdt fast ved
håpet, troen, overbevisningen om at det finnes et bedre liv, en bedre verden, bak
horisonten.» Albert Einstein skrev: «Lær av gårsdagen, lev i dag, håp på morgendagen.»
Den engelske poeten Alfred Lord Tennyson skrev en gang: «Håpet smiler fra
terskelen til det kommende året og hvisker ‘det blir lykkeligere’.»
I det siste studiet dette kvartalet skal vi se på Kristi urokkelige kjærlighet i den
mest spennende tiden i universets historie og hans fullstendige og totale triumf i
den store konflikten mellom godt og ondt. Bibelens siste bok gir oss håp for i dag, i
morgen og i all evighet.
Avslutningen på prøvetiden følges av «en trengselstid som det ikke har vært maken
til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden». Åp 16 skildrer de syv siste plager som
vil bli utøst over den onde verden. Men som med plagene som rammet Egypt, vil
Guds folk bli beskyttet mot dem. Legg merke til løftet i Daniels bok: «på den tiden
skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken» (Dan 12,1). Dette må være
«livets bok» (se Fil 4,3; Åp 13,8; Åp 20,12; Åp 20,15; Åp 22,19). Hvis vi har vært trofaste
mot Jesus, vil vårt navn ikke bli strøket ut av livets bok (Åp 3,5).
Les1 Joh 3,1–3; Joh 8,29; og Joh 14,30. Hva er den eneste forberedelsen som holder i den
kommende trengselstiden?
I trengselstiden har Guds folk et personlig forhold til Jesus som er så dypt at ingenting
kan endre det. Deres høyeste ønske er å gjøre ham til lags i alle ting, slik at de
ved Den hellige ånds gjerning vil bli like rene som han er ren. Det var ingenting i
Kristi hjerte som ga etter for Satans bedrag. Vi kan også gjenspeile denne siden av
hans karakter.
Noen har misforstått det å skulle leve gjennom trengselstiden uten en mellommann.
Jesus avslutter tjenesten som mellommann i helligdommen i himmelen når alle har
tatt sin endelige beslutning for eller mot ham. Men det betyr ikke at vi er alene i
denne tiden og må stole på vår egen kraft. Jesus har forsikret oss om at han alltid
vil være med oss (Matt 28,20). Troen har tillit når den ikke kan se, og den tror selv
når verden rundt oss raser sammen. I trengselstiden styrkes troen, og lengselen etter
evigheten øker slik at vårt eneste ønske er å leve sammen med Jesus for alltid.
LesJoh 14,1–3 og Tit 2,11–14. Hvorfor er disse versene så oppmuntrende i lys av fremtidens
utfordringer og den kommende trengselstiden?
Jesu ord: «La ikke hjertet bli grepet av angst», er en forsikring om at han aldri vil
forlate oss og at han kommer for å hente oss hjem igjen. Denne verden er ikke vårt
hjem. Det kommer en bedre tid. For hvert 25. vers i NT, nevnes Jesu gjenkomst.
Når dagene er mørke, og den kirkelige statsmaktens undertrykkende vedtak truer
vårt liv, fyller løftet om Kristi gjenkomst hjertet med håp. Dette er det «velsignede
håpet» som har inspirert Guds trofaste folk i alle generasjoner.
LesÅp 6,15–17 og Jes 25,8–9. Sammenlign holdningene hos de frelste og de fortapte som går
frem av disse versene. Hva forklarer forskjellen mellom de to holdningene?
De ugudelige innser syndens konsekvenser, mens de rettferdige har tatt imot tilbudet
om nåde. Opprør mot Gud fører til frykt, skyldfølelse, fordømmelse og til slutt evig
tap. Vårt svar på hans frelsende nåde gir oss tilgivelse, fred og evig glede ved hans
gjenkomst.
LesÅp 15,3–4 og Åp 19,7. Hvordan vil de frelste reagere på den store frelsen de har fått gratis i
Kristus?
«Kristi kors vil være de gjenløstes vitenskap og sang i all evighet. I den herliggjorte
Kristus vil de se Kristus korsfestet. … Det at Skaperen av alle verdener, han som
avgjør alle skjebner, skulle legge av seg sin herlighet og ydmyke seg selv av kjærlighet
til menneskene, vil for alltid vekke universets undring og tilbedelse.» – Ellen G.
White: The Great Controversy, s. 651.
Les Åp 12,17; Åp 17,13–14; og Åp 19,11–16. Legg merke til progresjonen i disse versene. Hva sier
den om jordens siste krig og Kristi endelige seier?
Åp 19 avsluttes med en dramatisk skildring av Jesu gjenkomst og de ugudeliges
tilintetgjørelse. Men historien er ikke over. Åp 20 viser oss en periode som varer i
1000 år, det såkalte «tusenårsriket».
LesÅp 20,1–3. Hva blir Satans skjebne når Jesus kommer tilbake?
Bildespråket i Åp 20,1–3 er symbolsk. Satan er ikke bokstavelig talt bundet med en
lenke og låst inne i en avgrunn. I 1000 år er han innesperret på vår øde, avfolkede
jord, bundet av omstendigheter han selv har skapt. I 2 Pet 2,4 kan vi lese at Satan og
englene hans ble holdt tilbake for å bli straffet med «mørkets lenker». Satan vil være
bundet til jorden av omstendighetenes lenker, uten noen å friste. I 1000 år skal han få
se de ødeleggelsene som opprøret hans har skapt.
Det greske ordet som er oversatt med «avgrunnen», brukes i den greske oversettelsen
av GT for å beskrive jorden ved skapelsen. «Jorden var øde og tom, mørke lå
over dypet» (1 Mos 1,2). Der er ordet «dypet», det greske ordet abyssos, «avgrunn».
Det beskriver en øde jord. «Avgrunnen» er ikke en underjordisk hule eller et
gapende hull et sted ute i universet. Satans synd og ødeleggelse, samt kaoset som går
forut for gjenkomsten, har ført jorden tilbake til en mørk, kaotisk masse slik den var
ved skapelsens begynnelse.
LesJer 4,23–26 og Jer 25,33. Hvordan beskriver de bibelske profetene denne scenen?
Profetene understreker her den katastrofale ødeleggelsen ved Kristi gjenkomst, og at
ingen skal leve på jorden i denne tusenårsperioden. Satan og de onde englene hans
blir igjen for å tenke på den ødeleggelsen opprøret hans har forårsaket. Hele universet
innser på nytt at syndens lønn er døden. Gud tar seg av syndens problem slik at
det aldri mer vil oppstå (Nah 1,9). Gud gjør dette på tre måter. For det første åpenbarer
han sin grenseløse kjærlighet, sitt brennende ønske og sin uopphørlige innsats for
å frelse alle mennesker. For det andre åpenbarer han sin rettferdighet og rettskaffenhet.
For det tredje lar han universet se det endelige resultatet av synd og opprør.
LesÅp 20,4–6. Hva gjør de rettferdige i de 1000 årene, og hvorfor er det viktig?
I løpet av tusenårsriket får de rettferdige oppleve Guds rettferdighet og kjærlighet
på nært hold når det gjelder hans håndtering av syndens problem. Hvem har vel ikke
spørsmål de gjerne vil stille Gud om mange ting? Gjennom årtusenet i himmelen får
de frelste anledning til å stille disse spørsmålene. Hvis en av deres kjære eller nære
venner ikke er i himmelen, får de frelste muligheten til å forstå Guds beslutninger
bedre. På en ny måte, sterkere enn noen gang før, vil de frelste forstå Guds forsøk på å
frelse alle som noen gang har levd. De vil innse at alle som går fortapt, har gått glipp
av himmelen fordi de har forkastet Kristus. Først da, etter de 1000 år, feller Gud den
endelige dommen – den annen død, som er evig fortapelse – over de fortapte.
LesÅp 20,7–9. Hvordan avsluttes de 1000 år? Hvilken skjebne får Satan og hans tilhengere?
I 1000 år har Satan ikke hatt noen å friste eller forføre. Han og englene hans har vært
alene om å tenke over syndens dødelige konsekvenser. På slutten av årtusenet står de
ugudelige døde opp igjen for å få sin endelige belønning (Åp 20,5).
Nå har Satan en stor hær av tilhengere. Selv om han har lidd nederlag på nederlag
i den store konflikten, oppmuntres han av synet av den store skaren av fortapte. Han
er ennå ikke klar til å sette punktum for opprøret sitt, og drar ut for å forføre disse
«folkene». Han får dem med på et siste forsøk på å styrte Gud og opprette sitt rike.
Begrepet «Gog og Magog» brukes for å symbolisere Satan og de ufrelste i alle tider.
Satan og hans tilhengere omringer «de helliges leir og den elskede by» (Åp 20,9).
Ved slutten av årtusenet blir ikke bare alle de ugudelige vekket til live, men den
hellige byen, det nye Jerusalem, stiger ned til jorden fra himmelen (Åp 21,2). De
hellige har levd sammen med Kristus i det nye Jerusalem i hele årtusenet. Nå, på
slutten av de 1000 årene, stiger byen ned til jorden sammen med Gud, Jesus, englene
og alle de frelste. Alle er til stede under det siste slaget i den store konflikten.
Synden skal utryddes en gang for alle.
Hva sier tidspunktet for den endelige dommen om Guds karakter?
For at syndens problem skal kunne løses slik at ondskapen aldri oppstår igjen, må
alle overbevises om at Gud har vært rettferdig i alt han har gjort. Til syvende og sist
skal alle bøye kne og anerkjenne Guds rettferdighet i den store striden, også Satan
og hans onde engler, og at det aldri var noen grunn til å gjøre opprør mot Gud. Legg
merke til dette utsagnet fra Ellen G. White: «Så snart bøkene åpnes og Jesu øye ser
på de ugudelige, blir de klar over hver eneste synd de noen gang har begått. De ser
akkurat hvor de har veket av fra renhetens og hellighetens vei, hvor langt stolthet
og opprør har ført dem i brudd på Guds lov. De forførende fristelsene som de
har oppmuntret til ved å hengi seg til synd, velsignelsene som ble forvrengt, Guds
budbringere som ble foraktet, advarslene som ble avvist, nådens bølger som ble
slått tilbake av et gjenstridig, ubotferdig hjerte – alt dette fremstår som skrevet med
bokstaver av ild …
Hele den ugudelige verden står anklaget for Guds domstol for høyforræderi mot
himmelens styre. De har ingen som kan tale deres sak, de er uten unnskyldning, og
den evige dødsdom blir avsagt over dem.» – The Great Controversy, s. 666, 668.
LesÅp 20,9; Sal 37,20; og Mal 4,1–2. Hvilken innsikt gir disse tekstene oss om syndens og syndernes
endelige ødeleggelse og de rettferdiges lønn?
Den gode nyheten er at Satan og hans onde engler vil bli tilintetgjort i ildsjøen.
Synd og syndere vil bli fortært. Ifølge Åp 20,9 skal de fortæres, tilintetgjøres og
ikke pines i all evighet. I neste vers brukes uttrykket «i all evighet». Avhengig av
sammenhengen betyr ikke ordet «evig» alltid «uendelig», men inntil noe er fullført.
(Se 2 Mos 21,6; 1 Sam 1,22; 1 Sam 1,28; Judas 7; og 2 Pet 2,4–6.) For de fortapte er det selve
ødeleggelsen, ikke det å ødelegge, som er evig. Gud er ikke den evige torturist.
Til slutt venter én av to evigheter oss alle. De fortapte får dessverre den «lønnen» de har fortjent
– den evige død. Hvorfor er da vårt eneste håp om ikke å få det vi fortjener (nemlig
døden), at vi stoler på Jesu rettferdighet?
«Der bølger de vidstrakte slettene opp til vakre åser, og Guds fjell reiser sine høye
tinder. På disse fredelige slettene, ved disse levende bekker, skal Guds folk, som så
lenge har vært pilegrimer og vandrere, finne et hjem. …
Der vil udødelige sinn med uendelig glede betrakte skaperkraftens under og den
forsonende kjærlighets mysterier. Det vil ikke finnes noen grusom, lumsk fiende
som kan friste oss til å glemme Gud. Hver eneste evne vil bli utviklet, hver eneste
egenskap vil bli styrket. Det å tilegne seg kunnskap vil ikke trette sinnet eller tappe
oss for krefter. Der kan de mest storslagne bedrifter gjennomføres, de høyeste
mål nås, de høyeste ambisjoner realiseres, og fremdeles vil det være nye høyder å
bestige, nye underverker å beundre, nye sannheter å forstå, nye ting som kan påkalle
sinnets, sjelens og legemets krefter.» – Ellen G. White: The Great Controversy,
s. 675, 677.
«Med usigelig glede får jordens barn del i gleden og visdommen hos vesener som
ikke har falt. De får del i skattene av kunnskap og forståelse som de har tilegnet seg
gjennom evigheter ved å betrakte Guds verk. Med uhindret syn betrakter de skaperverkets
herlighet – soler og stjerner og systemer, alle i sin bestemte rekkefølge
som kretser rundt Guddommens trone. På alt, fra det minste til det største, står Skaperens
navn skrevet, og i alt åpenbares hans rike makt.» – The Great Controversy,
s. 677, 678.
«Den store konflikten er slutt. Synd og syndere finnes ikke lenger. Hele universet
er rent. En harmonisk og glad puls slår gjennom det enorme skaperverket. Fra ham
som har skapt alt, strømmer liv, lys og glede gjennom det uendelige verdensrommet.
Fra det minste atom til den største verden forkynner alle ting, levende og livløse, i
sin usminkede skjønnhet og fullkomne glede, at Gud er kjærlighet.» – The Great
Controversy, s. 678.
Forslag til samtale
Hvorfor tror du Gud har latt synden fortsette så lenge? Samtidig er det ingen mennesker som lider
i denne verden lenger enn sin egen eksistens her. Det vil si at ingen lider mer enn sin egen levetid.
Hvor kort er et menneskeliv sammenlignet med tusenvis av år med synd? Hvordan kan dette
perspektivet hjelpe oss å håndtere ondskapens vanskelige problem?
Hvordan passer den tusenårsperioden som kalles tusenårsriket inn i frelsesplanen? Tenk over hva
det sier om Guds vesen at den endelige dommen ikke kommer over de fortapte før alle de frelste
har fått en sjanse til å se at Gud er rettferdig og kjærlig.
Den ukrainske pastoren Vadym Krynychnny hadde store utfordringer med å finne en bygning til
en russisktalende menighet i den spanske byen Valencia. Men med bønn klarte han å leie en
sal med plass til 100 personer i sentrum av byen for symbolske 500 euro (6000 kroner) i måneden.
«Det er verdt mye mer», sier Vadym.
Salen var stor nok for den første gruppen på 26 gudstjenestedeltakere, men Vadym satte i
gang med oppsøkende virksomhet. Kirken begynte å arrangere sammenkomster med et måltid
på søndager. Russisktalende barn ble invitert til spesielle aktiviteter. I tillegg ble det satt i gang
aktiviteter i forbindelse med høytider som nyttår og påske. Spesielt populære var konsertene, som
fylte kirken til randen og noen ganger krevde leie av en større sal.
Kirken knyttet sterke bånd til det lokale russisktalende samfunnet og ble et senter for russisktalende.
Rundt 80 prosent av Spanias anslagsvis 400 000 russisktalende bor i Valencia og langs
den nærliggende Middelhavskysten. Av disse 400 000 menneskene er minst 500 adventister.
Men den første personen som ble døpt i den nye kirken, var ikke fra Russland eller en annen
tidligere sovjetrepublikk. Kvinnen var født i Iran og hadde vokst opp i en ikke-kristen verdensreligion.
Hun snakket flytende russisk etter å ha studert i 12 år i den tidligere sovjetrepublikken
Hviterussland eller Belarus, og hun kom til kirken etter at noen inviterte henne inn fra gaten.
Etter 25 dåp og flere tidligere adventistfamilier som på nytt hadde gitt sitt hjerte til Jesus, var
det 65 voksne og 40 barn i kirken hver uke da konflikten brøt ut i Ukraina i 2021.
Vadym innså at kirken var godt posisjonert til å hjelpe mennesker på flukt fra konflikten.
Kirken brukte raskt sine lokale kontakter til å etablere et flyktningesenter. I løpet av de to første
månedene av konflikten besøkte 200 mennesker senteret og fikk husly og mat. Omtrent halvparten
av dem var adventister. Siden den gang har mange flere fått hjelp.
«Mange har kommet til oss uten å kjenne noen i Spania», sier Vadym. «Men de kommer til oss
fordi vi snakker russisk, og de søker noe kjent».
Han gir Gud æren for at kirken ble satt i stand til å hjelpe flyktningene allerede før konflikten
startet. Han sa at han lengtet etter å dele håpet om Jesu snarlige komme med dem og alle russisktalende
i Spania. «Vi konsentrerer all vår innsats om å møte behovene til disse menneskene»,
sa han.
Ditt trettende sabbatsoffer denne sabbaten vil bidra til å spre evangeliet i Den euroasiatiske divisjon,
der mange russisktalende bor. Takk for at du planlegger en rundhåndet kollekt.