Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og
hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd (Jes 41,10).
Tenk deg at du er gjeter og passer geitene dine i skråningene på Oljeberget med
utsikt over byen Jerusalem. Du hører stemmer. Du kjenner straks igjen Jesu stemme.
Mens solnedgangen
reflekteres av tempelet med de kritthvite marmormurene, sier
Jesus ettertrykkelig: «Sannelig, jeg sier dere: Her skal det ikke bli stein tilbake på
stein, alt skal rives ned» (Matt 24,2). Disiplene blir forvirret, og det blir du også.
Hva kan Jesus mene med slikt? Hva har det med verdens undergang å gjøre, som
disiplene spurte om?
Du lytter med idet Jesus behendig blander hendelser som skulle føre til ødeleggelsen
av Jerusalem, med det som skjer like før hans gjenkomst. I ødeleggelsen
av Jerusalem får vi et forvarsel om Satans strategi både med å forføre og ødelegge
Guds folk i endetiden. Jesu undervisning i Matt 24 skisserer endetidsbegivenheter i
sammenheng med Jerusalems fall.
Vi skal studere Satans todelte strategi både for å forføre og ødelegge Guds folk.
Det den onde ikke oppnår med forfølgelse, håper han å klare med kompromisser.
Gud blir aldri overrasket, og selv i de vanskeligste tider bevarer han sitt folk.
Da Jesus satt på Oljeberget og så ut over Jerusalem, ble hans hjerte knust. Johannes
skriver: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Jesus
gjorde alt han kunne for å redde sitt folk fra ødeleggelsen av deres elskede by.
Jesus elsket sitt folk med uendelig kjærlighet. Han tryglet dem gjentatte ganger om å
vende om og ta imot hans invitasjon om barmhjertighet.
LesLuk 19,41–44; Matt 23,37–38; og Joh 5,40. Hva sier disse versene om Jesu holdning til sitt folk
og deres reaksjon på hans invitasjon? Hvordan åpenbares Guds karakter?
Det er vanskelig å forstå en hendelse som ødeleggelsen av Jerusalem i lys av Guds
kjærlighet. Historien viser at titusener døde da den romerske generalen Titus førte
sine soldater mot byen. Jerusalem ble rasert. Menn, kvinner og barn ble drept for
fote. Hvor var Gud da? Svaret er klart, men ikke lett å forstå. Hjertet hans var knust.
Øynene var fulle av tårer. I århundrer rakte han hånden ut til sitt folk. Ved sitt opprør
mot hans godhet mistet de hans beskyttelse. Gud griper ikke alltid inn for å begrense
resultatene av sitt folks valg. Han tillater opprørets naturlige følger. Gud sto ikke bak
nedslakting av uskyldige barn da Jerusalem ble ødelagt. De uskyldiges tragiske død
var Satans verk, ikke Guds.
Satan gleder seg over krig, for det vekker menneskets verste lidenskaper. Det har
vært hans hensikt å bedra og ødelegge for så å gi Gud skylden for sin ondskap.
LesMatt 24,15–20. Hva sa Jesus hans folk skulle gjøre for å unngå Jerusalems ødeleggelse?
Det store flertallet av de kristne som bodde i Jerusalem i år 70, hadde jødisk bakgrunn.
Gud ønsket å bevare så mange av sitt folk som mulig. Derfor sa han at de
skulle flykte fra byen når romernes hærer nærmet seg.
Tenk over dette: Vi dømmer ikke Guds karakter ut fra det vi ser rundt oss; vi filtrerer alt vi ser
gjennom hans kjærlige karakters prisme slik den er åpenbart i Bibelen. Hvorfor er dette et godt
råd?
Guds barmhjertighet, nåde, forsyn og forhåndskunnskap ses tydelig i hendelsene
som førte til Jerusalems ødeleggelse. Cestius Gallus og de romerske hærene omringet
byen. Ganske uventet trakk de seg tilbake da angrepet virket nært forestående.
De jødiske hærene forfulgte dem og vant en stor seier.
Mens romerne flyktet og jødene fulgte etter, flyktet de kristne i Jerusalem til
Pella i Perea, på den andre siden av elven Jordan. «De ventende kristne hadde fått
det lovede tegnet, og nå meldte det seg en mulighet for alle som ville, til å følge
Frelserens advarsel. Begivenhetene ble overstyrt så verken jøder eller romere kunne
hindre de kristnes flukt.» – Ellen G. White: The Great Controversy, side 30.
LesSal 46,2 og Jes 41,10. Hva sier disse skriftstedene om Guds forsyn og omsorg?
Gud er suveren og overstyrer hendelser på jorden for å oppfylle sine hensikter. Selv
om Gud iblant endrer sine planer ut fra våre valg, vil hans endelige plan for vår
verden bli oppfylt. Til tider vil Guds folk oppleve motgang, forfølgelse, fengsel og
død for Kristi sak. Men selv i de tyngste tider med Satans harde angrep bevarer Gud
sin menighet.
LesHebr 11,35–38 og Åp 2,10. Hvilken virkelighet avslører dette om kampen mot ondskapens
krefter? Hvordan harmonerer disse tekstene med tanken om Guds beskyttelse i det forrige spørsmålet?
Er det en motsigelse mellom tanken om Guds beskyttelse og det at Gud lar noen møte
lidelse og kanskje død for Kristi sak?
«Satan forsøkte forgjeves å ødelegge Kristi kirke med vold. Den store konflikten
der Jesu disipler ofret livet, var ikke slutt da de falt på sin post. De seiret gjennom
nederlaget. Guds arbeidere ble drept, men hans arbeid gikk jevnt og trutt fremover.»
– Ellen G. White: The Great Controversy, side 41.
Hva burde det bety for oss at Bibelens forfattere, som var kjent med smerte og lidelse, likevel
skrev om Guds kjærlighet som virkelig? Hvordan kan vi oppleve den samme kjærligheten?
Gjennom de første århundrene vokste den kristne kirke raskt, til tross for fengsel,
tortur og forfølgelse. Trofaste kristne forkynte Guds Ord med kraft, liv ble forandret,
og titusener ble omvendt.
LesApg 2,41; Apg 4,4; Apg 4,31; Apg 5,42; og Apg 8,1–8. Hva sier disse versene oss om de utfordringene
den første menighet sto overfor og hvorfor den vokste så raskt?
Disiplene møtte trusler (Apg 4,17), fengsling (Apg 5,17–18), forfølgelse (Apg 8,1) og
død (Apg 7,59; Apg 12,2), men i Den hellige ånds kraft forkynte de den oppstandne
Kristus, og det ble mange menigheter i Judea, Galilea og Samaria (Apg 9,31).
Helvetes bastioner ble rystet. Satans lenker ble brutt. Hedensk overtro smuldret
under den oppstandne Kristi kraft. Evangeliet seiret på tross av overveldende
motgang. Disiplene krøp ikke lenger sammen oppe på salen. Frykten svant bort som
en falmende skygge.
I stedet fylte troen disiplenes hjerte. Ett glimt av deres oppstandne Herre forandret
deres liv. Jesus ga dem ny mening i livet. Herren hadde ikke bare gitt dem
misjonsbefalingen (Mark 16,15), han hadde gitt dem det store løftet: «Dere skal få
kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem
og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).
Evangeliet trengte gjennom i jordens fjerneste avkroker (Kol 1,23). Selv om
den siste av disiplene, Johannes, døde på slutten av det første århundre, grep andre
sannhetens fakkel og forkynte den levende Kristus. Plinius den yngre, guvernør i den
romerske provinsen Bitynia på nordkysten av det moderne Tyrkia, skrev til keiser
Trajan rundt år 110 e.Kr. Plinius’ uttalelse er viktig fordi det var nesten åtti år etter
korsfestelsen. Plinius skildret de offentlige rettssakene han holdt for å finne og henrette
kristne. Han sa «anklager utsetter mange personer av alle aldre og klasser og av begge
kjønn for fare, og dette vil fortsette. Denne overtroen [kristendommen] har spredt seg
ikke bare i byene, men også i landsbyene og landdistriktene.» – Henry Bettenson:
Documents of the Christian Church (New York: Oxford University Press, 2011), s. 4.
Til tross for djevelens grusomme angrep vokste den kristne kirke raskt.
Hva kan vi lære av den første menighet som kan hjelpe menigheten i endetiden?
Den første kristne kirke vokste ikke bare fordi medlemmene forkynte evangeliet,
men fordi de levde ut evangeliet. De kristne brukte Jesus som sitt mønster, han som
dro «omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet
om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket» (Matt 4,23). Jesus var
opptatt av mennesker, og det var også den første menighet. Det var denne uselviske
kjærligheten og forkynnelsen av det gode budskap om evangeliet i Den hellige ånds
kraft som gjorde så sterkt et inntrykk på folk i de første århundrene av den kristne
kirke.
LesApg 2,44–47; Apg 3,6–9 og Apg 6,1–7. Omstendighetene kan variere, men hva kan disse
tekstene si oss om autentisk kristendom?
Disse nytestamentlige troende fulgte Kristi modell, han som ble «salvet av Gud med
Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som
var underkuet av djevelen, for Gud var med ham» (Apg 10,38). Kristi kirke var hans
legeme på jorden, og den viste også Kristi offerkjærlighet og omsorg for menneskeheten.
Disse kristne var levende eksempler på Kristi medfølelse.
I universets store konflikt ønsker djevelen å ødelegge Guds bilde i menneskene.
Hensikten med evangeliet er å gjenopprette Guds bilde i menneskeheten. Denne
gjenreisningen omfatter fysisk, mental, emosjonell og åndelig helbredelse.
I Joh 10,10 åpenbarer Jesus sin plan for hver enkelt av oss. «Tyven kommer bare
for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.»
(Joh 10,10). Han vil vi skal være fysisk sunne, mentalt våkne, emosjonelt stabile og
åndelig hele.
Dette gjelder spesielt i lys av hans lovede gjenkomst. Denne verden står overfor
en stor krise. Jesu egne forutsigelser i Matt 24 og Luk 21 ser katastrofale forhold på
jorden før hans gjenkomst. Når Kristus berører oss med sin nåde, lengter vi etter
å berøre andre med Kristi berøring, slik at de kan bli hele. Jesus sender oss ut i en
ødelagt verden som ambassadører for Kristus for å nå andre med hans kjærlighet.
NTs kristendom var kjennetegnet av kjærlighet til hverandre og fellesskapet.
Drøft: Hva er kirkens rolle i å samarbeide med Kristus for å bevise at Satans anklager er feil?
LesJoh 13,35 og 1 Joh 4,21. Hva viser disse tekstene om Satans utfordring mot Guds styre i den
store konflikten? Hva sier de om sann kristendom?
Kjærlighet var normen for kristne samfunn i de første århundrene. Tertullian hevdet:
«Det er i grunnen de edle kjærlighetshandlingene som gjør at mange legger merke til
oss. Se, sier de, som de elsker hverandre.» (Se Tertullian’s Apology 39 som oversatt
av S. Thelwall)
En av de største åpenbaringene av Guds kjærlighet ble demonstrert da to store
pandemier kom i 160 og 260 e.Kr. Kristne trådte til og tjente de syke og døende.
Titusener døde og etterlot hele landsbyer og byer med knapt en innbygger. Kristnes
uselviske omsorg og kjærlige tjeneste gjorde et sterkt inntrykk på befolkningen.
Over tid kom tusener, og til slutt hundretusener, og deretter millioner i Romerriket
til troen på Jesus under disse to epidemiene. Kjærlighet og organisert, uselvisk
omsorg for de syke og døende skapte beundring for de kristne og den Kristus de
representerte.
The Rise of Christianity av Rodney Stark skildrer disse hendelsene i et nytt og
bedre lys. Han viser at under den andre epidemien ble det kristne fellesskapet en hel
hær av sykepleiere som dekket grunnleggende behov så folk kunne overleve. «Da
den andre epidemien var på det verste, rundt år 260, skrev Dionysios i et påskebrev
en lang hyllest til de kristnes heroiske sykepleieinnsats, enda mange av dem mistet
livet mens de pleide andre.
«De fleste av våre kristne søsken viste ubegrenset kjærlighet og troskap. De
sparte aldri seg selv og tenkte bare på hverandre. De enset ikke faren, men tok seg
av de syke og alle deres behov mens de tjente dem i Kristus. Sammen med dem
forlot de dette livet dypt lykkelige, for andre smittet dem med sykdommen. De fikk
sine naboers sykdommer og godtok smerten med glede.» – Rodney Stark: The Rise
of Christianity (Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 1996), side 82.
Hva er budskapet til oss her? Hvordan lærer vi å dø fra selvet slik at vi også kan vise denne
samme uselviske holdningen? Det er ikke lett, vel?
«Evangeliet ble utbredt, og antallet tilhengere vokste. Den trengte inn i regioner
som selv ikke Romas ørner nådde. En kristen sa til de hedenske herskerne som drev
forfølgelsen fremover: ‘Dere kan drepe oss, torturere oss, fordømme oss. … Deres
urettferdighet er beviset på at vi er uskyldige. … Deres grusomhet … fører ikke frem.’
Det førte bare til at stadig nye ble overbevist. ‘Jo oftere du hogger oss ned, desto
flere blir vi; de kristnes blod er såkorn.’ — Tertullians Apology, avsnitt 50.» – Ellen
G. White: The Great Controversy, s. 41, 42.
«Det mystiske forsynet som tillater at de rettferdige blir forfulgt av de ugudelige,
har skapt stor forvirring hos mange som er svake i troen. Noen er parate til å oppgi
tilliten til Gud fordi han lar de dårligste mennesker ha fremgang mens de beste
og reneste lider under deres grusomme makt. Hvordan, spør de, kan en som er
rettferdig og barmhjertig, og som også har uendelig makt, tåle slik urett og undertrykkelse?
Dette er et spørsmål vi ikke har noe å gjøre med. Gud har gitt oss nok
bevis for sin kjærlighet, og vi skal ikke tvile på hans godhet fordi vi ikke forstår
hvordan hans forsyn virker.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 47.
Forslag til samtale
Hvilken verdi har forfølgelse? Hvorfor tror du Gud lar sitt folk lide? Selv om det i enkelte tilfeller,
som i den tidlige kristendommen, kom noe godt ut av det, hva med tider hvor det tilsynelatende
ikke kommer noe godt ut av det? Hvorfor er vår personlige erfaring med Guds kjærlighet så viktig
for å bevare vår tro i slike situasjoner?
Hvordan ville du ha svart hvis en venn stilte deg dette spørsmålet: «Hvor er Gud i min lidelse? Hvis
han elsker meg, hvorfor går jeg gjennom en så vanskelig tid?»
Hvordan kan din lokale menighet bli et omsorgsfullt fellesskap som påvirker verden? Drøft praktiske
måter å bruke denne ukens studium på.
Sju år gamle Sara elsket turn. Det var lett for henne, og hun var god til det. Hun likte spesielt
godt å slå hjul. Hun kunne slå det ene hjulet etter det andre på rad, og hun stoppet bare når
hun falt.
Men det var noe Sara elsket enda mer enn gymnastikk. Hun elsket Gud.
Derfor lot hun seg ikke friste til å skulke kirken da turntreneren annonserte at det skulle arrangeres
en stor turnoppvisning på sabbaten i hjembyen Jesi i Italia. Oppvisningen fant bare sted
én gang i året, og barna skulle vise foreldrene og familiene sine hva de hadde lært.
Sara ble lei seg da treneren sa at oppvisningen var lagt til sabbaten.
Hjemme så mor Saras nedslåtte ansikt.
«Gud kan løse alle problemer», sa hun.
Hun foreslo at Sara kunne ta sabbatsproblemet sitt til Gud.
Den kvelden ba Sara: «Kjære Gud, jeg er veldig lei meg for å høre at jeg må gå glipp av
showet, men din vilje skje».
Sara og de andre barna møttes til gymnastikktrening hver tirsdag og torsdag. Treneren hadde
kunngjort datoen for turnoppvisningen på tirsdagstreningen.
Sara ba både tirsdag kveld og onsdag kveld. På torsdagstreningen kunngjorde treneren plutselig
at datoen for turnoppvisningen var blitt endret.
«Vi må utsette oppvisningen med én dag, til søndag, på grunn av noen organisatoriske problemer», sa hun.
Sara trodde ikke sine egne ører. Hun var i ekstase av glede! Da hun litt senere fortalte nyheten
til mor, smilte hun større enn solen.
«Du må alltid stole på Gud!» sa hun.
Og det har Sara alltid gjort. Dette var hennes første erfaring med bønn, og det styrket hennes
tro på Gud betraktelig. På sabbaten fortalte hun menigheten om det som hadde skjedd. Et menighetsmedlem
forberedte en spesiell preken om bønnen og inviterte Sara opp på talerstolen for å
fortelle sin historie.
«Jeg har alltid bedt når jeg har hatt problemer i livet», forteller Sara, som nå er 19 år, til Adventistmisjonen.
Denne misjonshistorien illustrerer mål nr. 7 for åndelig vekst i Syvendedags Adventistkirkens
strategiplan «I Will Go»: «Å hjelpe ungdom og unge voksne til å sette Gud først». Du finner mer
informasjon på nettstedet: iwillgo.org. Les mer om Sara i neste uke.