Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp,
for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv ().
Den moderne tyrkiske kystbyen Izmir var en gang den bibelske byen Smyrna, som
er nevnt i Åpenbaringen. Denne gamle byen med omtrent 100 000 innbyggere blomstret
på slutten av første og i andre århundre. Det var en velstående by, og lojal mot
Roma.
En gang i året skulle alle i Smyrna brenne røkelse for de romerske gudene. I det
andre århundre hadde Smyrna tydeligvis også et blomstrende kristent fellesskap, og
mange ville ikke følge påbudet. Kirkelederen Polykarp led martyrdøden på Smyrnas
offentlige plass, brent på bålet fordi han ikke ville forråde sin Herre ved å brenne
røkelse for de romerske gudene. Da han siste gang ble bedt om å fornekte Kristus,
svarte den gamle mannen: «I 86 år har jeg tjent ham, og han har ikke gjort meg
urett. Hvordan kan jeg snakke ondt om min konge som reddet meg?»
Gjennom tidene har menn og kvinner vært villige til å dø martyrdøden i stedet
for å oppgi troen på Kristus. Deres offer vekker vårt mot til live. Historien om deres
overgivelse til Kristus fornyer vår egen overgivelse. Denne uken skal vi se på noen
bibelske prinsipper som motiverte valdenserne og senere reformatorer som Hus
og Hieronymus til å være tro mot Herren uansett – også ved dødstrusselen fra den
samme makten som drepte Polykarp: Roma, men nå i pavefasen.
Les , og . Hvilke profetiske tidsperioder er det vist til her?
Når Guds folk er trofaste mot ham, blir Satan rasende. Ofte blir det forfølgelse.
Profeten Daniel beskrev en tid, fortsatt fremtidig for ham, da middelalderkirken
ville «føre krig mot» og «fare hardt frem mot» Guds folk (; ). Profeten
Johannes beskrev denne samme perioden som en tid da Guds menighet måtte flykte
ut i ørkenen, hvor hun ville «få den maten hun trenger i én tid og tider og en halv
tid» (). tilføyer at «kvinnen rømte ut i ødemarken, til
et sted som Gud hadde gjort i stand». Guds folk fikk mat i ødemarken. Hans Ord
styrket dem og ga dem kraft mens den store konflikten raste i denne lange og mørke
perioden med pavelig overhøyhet.
Guds folk fant et sted som Gud hadde «gjort i stand» for dem. I livets største
utfordringer gjør Gud alltid i stand et sted for sine. I sine største prøvelser har hans
folk funnet tilflukt i hans kjærlighet og omsorg. (Se )
Både de 1260 dagene og tiden, tidene og en halv tid i og viser
til samme periode (3½ ganger eller år x 360 dager/år = 1260 dager). Bibelens profetier
er ofte symbolske. I de profetiske delene av Daniel og Åpenbaringen tilsvarer én
profetisk dag ett bokstavelig år. Vi finner dette dag-år-prinsippet i og
.
Dag-år-prinsippet hviler ikke bare på disse to tekstene, men på et bredt bibelsk
grunnlag. Dr. William Shea, kronolog og GT-forsker, gir 23 linjer med bibelske bevis
for dette prinsippet gjennom hele GT. Bibeltolkere har brukt det gjennom tidene.
Vestgoterne, vandalene og østgoterne var stammer som trodde på andre doktriner
enn Romas offisielle lære. De 1260 dagene begynte da den siste av disse barbarstammene,
østgoterne, ble drevet ut av Roma i år 538. Denne perioden med åndelig
mørke fortsatte til 1798 e.Kr., da Napoleons general Berthier fjernet paven fra Roma.
Utallige kristne led martyrdøden i denne lange perioden fordi de adlød Guds Ord.
Selv i døden seiret de. I Kristus var de fri fra syndens skyld og herredømme, og de
seiret «ved Lammets blod». Kristi seier over Satan på korset var deres seier. Selv om
de døde, er deres død bare en hvile frem til Kristi gjenkomst.
Hvordan har oppfylte bibelprofetier styrket din tro?
Les . Hva er advarselen og hvordan gjaldt den den senere kristne kirke?
Judas brev ble skrevet en gang før år 65 til kristne som var «elsket av Gud, vår Far,
og bevart for Jesus Kristus» (). De ble oppfordret til å «kjempe for den tro som
de hellige én gang for alle har fått overlevert. For det har sneket seg inn visse folk
blant dere … De misbruker vår Guds nåde til et utsvevende liv» (). Denne
formaningen betydde enda mer for kristne i middelalderen etter at hedenske skikker
hadde strømmet inn i kirken og menneskelige tradisjoner kompromitterte Guds Ord.
I mange århundrer sto folk som valdenserne som forkjempere for Skriftens sannheter.
De trodde at Kristus var deres eneste mellommann og Bibelen deres eneste
autoritative kilde. «Til alle tider har det vært vitner for Gud – menn som elsket troen
på Kristus som den eneste mellommannen mellom Gud og mennesker, som hadde
Bibelen som sin eneste leveregel og holdt den sanne sabbat hellig.» – Ellen G. White:
The Great Controversy, side 61.
Les . Hvilket løfte gir Gud dem som er tro mot ham, også i møte med døden?
Dette ble skrevet til menigheten i Smyrna. En av byens skytsguder var Dionysos,
guden for festlighet og fruktbarhet. Når Dionysos-prestene døde, ble det satt en
krone på hodet deres i begravelsesfølget. Johannes setter denne kronen i kontrast til
livets krone som settes på hodet til dem som seier over ondskapens krefter. Livets
krone gis til dem som utholdt prøvelser, vanskeligheter, lidelser og død for Kristi
skyld.
Livets krone inspirerer trofaste troende til å tåle døden for Kristi skyld. Livets
krone motiverer alltid kristne i utfordrende omstendigheter. Den inspirerte valdenserne
gjennom smerte og forfølgelse. De visste at de ville få se Jesus en dag og leve
med ham for alltid. Livets krone taler også til oss: Vi kan ha prøvelser nå, men livets
krone venter oss når vi har blikket festet på Jesus.
Hva oppmuntrer deg i utfordrende tider? Hva skremmer deg? Hvilke løfter kan du ty til da?
Sammenlign ; og . Hvilket grunnleggende prinsipp finner vi i disse
versene?
Et av kjennetegnene på valdenserne og reformatorene var deres troskap mot Gud,
deres lydighet mot Skriftens autoritet og deres forpliktelse på Kristi overherredømme,
ikke pavedømmets. Deres sinn var mettet av NTs historier om tro og mot.
Sammen med Peter og apostlene kunne de si: «En skal lyde Gud mer enn mennesker»
(). De grep Paulus’ formaning: «Bli sterke i Herren, i hans veldige
kraft!» (). De tok Jesu råd på alvor: «Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen
fra deg!» (). I stedet for å underkaste seg romerkirkens tradisjoner
hadde disse troens menn og kvinner mot til å stå for sannhetene i Guds Ord.
Valdenserne var en av de første gruppene som fikk Bibelen på sitt eget språk. En
rørende beretning om deres kopiering av Bibelen skrevet av Jean Leger inneholder
førstehånds opplysninger om arbeidet deres, inkludert tegninger. Valdenserne kopierte
i hemmelighet Skriftene i fjellene der de bodde i Nord-Italia og Sør-Frankrike.
Fra ung alder ble de satt til å lære store deler av Skriften utenat. Team av bibelavskrivere
jobbet sammen og kopierte møysommelig Bibelen. Mange av dem reiste rundt
i Europa som kjøpmenn og delte i det stille Skriftens sannheter. Noen skrev seg inn
på universiteter, og, når muligheten bød seg, delte de deler av Bibelen med andre studenter.
Veiledet av Den hellige ånd ble utvalgte deler av deres dyrebare skriftsteder
gitt bort når de merket at en eller annen ærlig søker var mottakelig. Mange betalte
for sin troskap og hengivenhet med livet. Selv om valdenserne ikke forsto Bibelens
lære klart, bevarte de sannheten i Guds Ord i århundrer ved å dele den med andre.
«De rettferdiges sti er som morgenlyset, som stadig vokser til dagen kommer»
(). Salomo sammenligner den veien Gud leder sine barn, med en sol som
stiger høyere og høyere. Hvis Gud bare skrudde på en kosmisk bryter så solen skinte
i all sin lysstyrke, ville den blende oss. Etter at mørket hadde oppslukt verden i
århundrer, reiste Gud opp menn og kvinner som fortsatte å søke etter mer.
Hvordan kan vi reflektere Kristi lys og skinne i vårt eget samfunn? Gjør vi det?
Les ; ; og . Hvilke holdninger hadde David og Jeremia til Guds
Ord som lignet hjørnesteinen i reformasjonen?
Alle reformatorene «frydet seg» over Guds Ord. De «frydet» seg over å gjøre Guds
vilje. De «elsket» hans lov. En av reformasjonens største sannheter var gleden som
studiet av Skriften ga. Bibelstudium var ikke en tung plikt. Det var ikke en legalistisk
øvelse. Det var ikke et stivt krav, men en fryd.
Når de studerte Skriften, ble de forvandlet ved Den hellige ånds kraft. «Wycliffes
karakter vitner om Skriftens oppdragende, forvandlende kraft. Det var Bibelen som
gjorde ham til det han var. Anstrengelsene for å fatte åpenbaringens store sannheter
gir sinnet friske krefter. Det utvider tanken, skjerper oppfatningene og modner
dømmekraften. Studiet av Bibelen vil foredle enhver tanke, følelse og ambisjon slik
ingen andre studier kan. Det gir stabilitet, formål, tålmodighet og mot; det foredler
karakteren og helliggjør sjelen. Et oppriktig, ærbødig studium av Skriften, som
setter sinnet i direkte kontakt med det uendelige sinn, gir verden mennesker med
sterkere og mer aktivt intellekt og edlere prinsipper enn det som noen gang har vært
resultatet av den dyktigste undervisning som menneskelig filosofi gir.» – The Great
Controversy, side 94.
Les . Hvilket råd ga Paulus Timoteus om å dele Guds Ord?
Sannheten i Guds Ord og gleden over frelsen i Kristus fylte reformatorenes hjerte
slik at de måtte dele den. John Wycliffe brukte livet på å oversette Guds Ord til
engelsk av to grunner: Den levende Kristus forandret ham gjennom Ordet, og Kristi
kjærlighet motiverte ham til å dele det han hadde lært med andre.
Før Wycliffe fantes svært lite av Bibelen på engelsk. Han døde før Roma kom
etter ham, men pavens folk gravde opp liket, brente det og kastet asken i en elv. Men
slik asken ble spredt av vannet, slik ble Guds Ord, livets vann, spredt vidt og bredt
som et resultat av hans verk. Slik brukte Gud ham – «Reformasjonens morgenstjerne».
Les . Hvordan opplevde de kristne i middelalderen den store konflikten?
Hva var det som oppmuntret valdenserne under forfølgelsene? Hva ga Hus og
Hieronymus, Tyndale, Latimer og middelalderens martyrer mot til å møte flammer
og sverd? Troen på Guds løfter. De trodde Kristi løfte: «For jeg lever, og dere skal
også leve» (). De fant hans kraft nok til livets største prøvelser. De fant også
glede i fellesskapet med Kristus i hans lidelser. Og deres trofasthet var et sterkt vitne
for verden.
De så utover det som var til det som skal bli. De visste at døden var en beseiret
fiende takket være Kristi oppstandelse. For disse modige menneskene ble dødens
kvelertak brutt. De holdt fast ved løftene i Guds Ord og seiret.
Les ; og . Hvilke forsikringer gir disse løftene deg personlig?
Hvordan hjelper de oss i livets prøvelser?
Jan Hus vaklet ikke i møte med fengsling, urett og død. Han satt fengslet i flere
måneder. De kalde, fuktige forholdene ga ham en feber som nesten kostet ham livet.
Men «Guds nåde holdt ham oppe. I de ukene han led før den endelige dommen,
fylte himmelens fred hans sjel. ‘Jeg skriver dette brevet’, sa han til en venn, ‘mens
jeg sitter i fengsel og venter på min dødsdom i morgen. … Når vi, med Jesu Kristi
hjelp, møtes igjen i det fremtidige livs deilige fred, vil du få vite hvor barmhjertig
Gud har vært mot meg, hvor effektivt han har støttet meg midt i mine fristelser og
prøvelser.’ – Bonnechose, bind 2, s. 67. I det dystre fangehullet forutså han den sanne
tros triumf.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 107, 108.
Denne formaningen taler til oss med stadig større relevans i dag: «La oss holde
urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast» (). På samme måte som Guds løfter har hjulpet hans folk i tidligere tider, hjelper
de oss i dag.
Hva kan det innebære å miste alt for Kristus? Hva er det egentlig man mister når det kommer til
stykket? (Se .) Hva kan vi lære av valdenserne og reformatorene som kan hjelpe oss i
verdens siste konflikt?
«Gud lot et stort lys skinne over disse utvalgte menneskenes sinn og åpenbarte
mange av Romas villfarelser for dem, men de mottok ikke alt det lyset som skulle
gis til verden. Gjennom disse tjenerne ledet Gud folket ut av det romerske mørket,
men det var mange og store hindringer som de måtte møte, og han førte dem videre,
skritt for skritt, i den grad de kunne tåle det. De var ikke rede til å ta imot alt lyset
på én gang. Slik middagssolens fulle prakt fremstår for dem som lenge har levd i
mørket, ville det ha fått dem til å vende seg bort hvis de hadde fått se det. Derfor
åpenbarte han det for lederne litt etter litt, etter hvert som folket kunne ta imot det.
Fra århundre til århundre skulle andre trofaste arbeidere følge etter og føre folket
videre på reformens vei.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 103.
«I et annet brev, til en prest som var blitt en evangeliets disippel, snakket Hus
med stor ydmykhet om sine egne feil og beskyldte seg selv for ‘å ha følt glede ved å
gå i dyre klær og for å ha kastet bort tid på lettsindige sysler’. Så føyde han til disse
rørende formaningene: ‘Måtte Guds ære og sjelenes frelse oppta ditt sinn, og ikke
privilegier og gods. Vokt deg for å pryde ditt hus mer enn din sjel, og legg først og
fremst vekt på det åndelige byggverket. Vær from og ydmyk mot de fattige, og bruk
ikke dine midler til fest. Hvis du ikke forbedrer ditt liv og avstår fra overflødigheter,
frykter jeg at du vil bli strengt tuktet, slik jeg selv blir.’» – Ellen G. White: The Great
Controversy, s. 105, 106.
Forslag til samtale
Hva er «progressivt lys”? Hvorfor åpenbarer Gud sannheten gradvis? Hvordan gjelder dette Guds
menighet i dag?
Hvordan forholder nye oppdagelser av sannhet seg til tidligere sannheter Guds folk har forstått?
Hvorfor må nytt lys aldri motsi gammelt lys?
Samme hvor du bor, kommer kulturen din til å fremme noen verdier, ideer og moralkodekser som
er i strid med Bibelens lære. Etter å ha kartlagt disse konfliktområdene, hvordan ser du for deg at
du og kirken kan håndtere utfordringene? Hvordan kan vi være gode samfunnsborgere uten å gi
etter for forskrudde verdier som vår kultur forkynner?
Hvordan påvirker Jan Hus’ brev din tenkning i dag? Hva gjør inntrykk på deg i dette brevet?
Mussas religion lærte ham at det er galt å avle opp griser for salg. Men Mussa jobbet som
svinebonde.
Nicolonagas religion lærte at det er galt å skille seg uansett grunn, bortsett fra seksuell umoral.
Men Nicolonaga giftet seg tre ganger og hadde i tillegg tre samboere på forskjellige tidspunkt.
De to mennene, som var naboer, levde et liv som lå langt fra deres religiøse overbevisning.
Men Gud hadde en plan for dem i Mosambik.
En dag gikk en av Mussas griser inn i Nicolonagas grønnsakshage og gjorde stor skade.
Nicolonaga ble rasende og krevde nevekamp. Han vant slagsmålet, og Mussa haltet bort blodig
og forslått. Men Mussa hadde ikke tenkt å gi opp. Han sverget hevn ved hjelp av heksekunst.
«Du har 30 dager på deg til å forberede deg på å dø», sa han til Nicolonaga.
Dagen etter våknet Nicolonaga opp alvorlig syk. Han fortalte om Mussas trussel til vennene
sine i syvendedagsadventistkirken, der han en gang hadde vært medlem.
Nicolonagas tilstand ble stadig dårligere, og han ble stadig mer bekymret. Etter 15 dager ba
han kirkemedlemmene om å be for ham, og pastoren organiserte et bønneteam som besøkte huset
hans.
Men Nicolonaga ble ikke bedre. Det gikk enda en uke, og alternativene virket få.
Da klokken tikket ned mot Mussas 30-dagersfrist, innkalte pastoren til en natt med faste og
bønn for Nicolonaga.
Tidlig neste morgen banket Mussa på døren til pastorens hus. Han fortalte en fantastisk historie
om hvordan gudene hans hadde kjempet mot Nicolonagas gud, og Nicolonagas gud hadde
vunnet. Han sa at han ikke lenger kunne ta Nicolonagas liv. Han ønsket å bli en kristen.
«Jeg vil tilbe Nicolonagas Gud», sa han.
Nicolonaga ble frisk, og både han og Mussa ble med i en dåpsklasse i menigheten. Begge ga
sitt hjerte til Jesus i dåpen. I dag er begge to sterke krefter for det gode i sin region i Mosambik.
«Gud er mektig, og han besvarer bønnene til dem som søker ham i tro», sier Nelson A.
Quenesse, pastoren.
Når alt kommer til alt, sa han, «… uten tro er det umulig å være til behag for ham, for den som
kommer til Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som flittig søker ham». (Hebreerne
11:6, NKJV).
Takk for sabbatsskolens misjonsoffer som bidrar til å spre evangeliet i Mosambik og rundt om i
verden.