Jeg gjemmer ditt ord i hjertet så jeg ikke skal synde mot deg (Sal 119,11).
Reformatorene hadde noe det 21. århundret sårt trenger – en mening med livet. I
boken The Empty Self skriver den amerikanske psykologen Philip Cushman om
mennesker som lever et formålsløst liv. Troen deres er overfladisk. Det er lite som
betyr noe for dem, de har ikke noe som er verdt å dø for, og derfor har de ikke stort
som er verdt å leve for.
Men den protestantiske reformasjonens menn, kvinner og barn var helt annerledes.
De hadde noe som var verdt å leve for. Det de trodde, betydde noe, og de
ville ikke gå på akkord med sin overbevisning, for det var en uløselig del av dem. Å
fornekte troen var å fornekte sin identitet. I møte med døden hadde de en indre fred.
Denne uken skal vi, med eksempler fra reformasjonstiden, utforske hvordan
Skriftens lære danner grunnlaget for mål og mening i livet. Når vi forstår disse
sannhetene, er vi forberedt på den siste krisen i striden mellom det gode og det onde.
Den kampen reformatorene utkjempet, er ennå ikke over, og vi er kalt til å fortsette
der de slapp. Også vi kan oppdage at det finnes en Gud som er stor nok til alle
utfordringer vi står overfor, en Gud som gir livet mening og formål på en måte som
ingenting annet kan gi oss.
LesSal 119,103–104; Sal 119,147 og Sal 119,162. Hva var Davids holdning til Guds ord? Hvordan
påvirket dette reformatorene, og hvordan påvirker det vårt liv i dag?
Bibelen var grunnlaget for reformatorenes tro og selve kjernen i deres lære. De
forsto at de håndterte «Guds levende ord som er og blir» (1 Pet 1,23). De satte pris
på hvert eneste ord. Når de leste dens sider og trodde løftene, ble troen styrket, og de
fikk nytt mot.
«Slik er det med alle løftene i Guds ord. Gjennom dem taler han til hver og en av
oss, like direkte som om vi kunne høre stemmen hans. Det er gjennom disse løftene
at Kristus deler med oss sin nåde og kraft. De er blader på treet som ‘tjener til helse
for folkeslagene.’ Åp 22,2. Når man tar imot og gjør disse til sine egne, vil de styrke
karakteren og gi inspirasjon og livskraft. Ikke noe annet kan ha en slik helbredende
kraft i seg eller gi det mot og den tro som fyller hele mennesket med vitale krefter.»
– Ellen G. White: Helse og livsglede, side 86.
Skriften skinner glede i vår sorg, håp i vår motløshet, lys i vårt mørke. Den gir
retning i vår forvirring, visshet i vår rådvillhet, styrke i vår svakhet og visdom i vår
uvitenhet. Når vi mediterer over Guds ord og stoler på løftene, gir Guds livgivende
kraft energi til hele vårt vesen, både fysisk, mentalt, emosjonelt og åndelig.
Reformatorene fylte sinnet med Skriften. De levde av Ordet, og mange av dem
døde på grunn av Ordet. De var ikke tilfeldige, slappe kristne med et overfladisk
andaktsliv. De visste at uten Guds ords kraft ville de ikke kunne stå imot de onde
kreftene som sto imot dem.
John Wycliffes hjertesak var å oversette Bibelen til engelsk slik at folk flest kunne
lese og forstå den. Siden det var ulovlig, ble han stilt for retten for sin tro, fordømt
som kjetter og dømt til døden. Under rettssaken kom Wycliffe med en alvorlig
appell. ‘Hvem tror dere at dere kjemper mot? Mot en gammel mann på gravens rand?
Nei! Mot sannheten – sannheten som er sterkere enn dere og vil overvinne dere.’»
– Wylie, bok 2, kapittel 13, sitert i Ellen G. White: The Great Controversy, s. 90.
Wycliffes siste ord gikk i oppfyllelse da Guds sannhets lys fordrev middelalderens
mørke.
Hvordan har Skriften trøstet deg i vanskelige tider?
Les2 Kor 4,1–6 og 2,14. Hva sier disse avsnittene om Paulus’ tillit, til tross for utfordringene han
møtte da han forkynte sannheten i Guds ord?
Paulus møtte store utfordringer i arbeidet med å spre evangeliet, men han hadde tillit
til at Guds ord likevel ville seire til slutt, «for vi makter ikke noe mot sannheten,
bare for sannheten» (2 Kor 13,8).
Reformatorene møtte lignende prøvelser, men i tro bevarte de troskapen mot
Guds ord. William Tyndale er et eksempel på mot i møte med overveldende odds.
Tyndales høyeste ønske var å gi England en nøyaktig og leselig oversettelse av
Bibelen. Han ville oversette Bibelen fra originalspråkene og rette opp noen av
feilene i Wycliffes oversettelse fra ca. 140 år tidligere. Til slutt ble Tyndale arrestert
og stilt for retten. Mange av bibeloversettelsene hans, som ble trykt i Worms i Tyskland,
ble beslaglagt og brent offentlig. Rettssaken fant sted i Belgia i 1536 e.Kr. Han
ble anklaget for kjetteri og dømt til å bli brent. Bødlene kvalte ham mens de bandt
ham til bålet og brente kroppen. Hans siste ord ble uttalt med høy røst og skal ha
vært: «Herre, åpne kongen av Englands øyne.» Gud hørte Tyndales bønn.
Innen fire år etter hans død ble det utgitt fire engelske bibeloversettelser. I 1611
ble King James-versjonen av Bibelen trykt, og den var stort sett basert på Tyndales
arbeid. De 54 lærde som utarbeidet verket, brukte i stor grad Tyndales engelske
oversettelse. Man anslår at GT i King James Bible fra 1611 består for 76 prosents
vedkommende av Tyndales oversettelse, og NT 83. I 2011 feiret King Jamesversjonen
av Bibelen 400-årsjubileum ved å passere milepælen én milliard trykte
Bibler. Den har påvirket millioner av mennesker over hele verden. William Tyndales
offer var vel verdt det.
Enda så vanskelig det virket eller hvor store utfordringene var, stolte Tyndale
og hans bibeltro kolleger på at Gud ordnet alt etter sin vilje. Tyndales liv gjorde en
forskjell for evigheten.
LesDan 12,3 og Åp 14,13. Hva kan disse tekstene si oss om Tyndales liv? Tenk så på ditt eget liv
og din innvirkning på andre. Hvordan oppmuntrer disse tekstene deg når det gjelder din mulighet
til å påvirke andre for evigheten?
En dag da Martin Luther satt i universitetsbiblioteket og studerte, fikk han et vendepunkt
i livet. Han oppdaget en latinsk utgave av Bibelen. Han visste ikke at det
fantes en slik bok. Med skrekkblandet fryd leste han kapittel etter kapittel, vers etter
vers. Han ble forbløffet over klarheten og kraften i Guds ord. Mens han fordypet
seg i sidene, opplyste Den hellige ånd hans sinn. Han fornemmet Den hellige ånds
veiledning da sannheter som var tilslørt av tradisjonen, så ut til å springe frem fra
sidene i Den hellige skrift. Da han beskrev sin første erfaring med Bibelen, skrev
han: «Å, om Gud ville gi meg en slik bok!»
Hvilke prinsipper kan vi lese ut av disse tekstene når det gjelder tolkningen av Bibelen?
Det som er så sterkt i disse versene, er vissheten om at Den hellige ånd, som inspirerte
Bibelens forfattere, veileder oss når vi leser Skriften. Han er fortolkeren av
Guds sannhet. Dessverre nedtoner mange kristne i dag det overnaturlige elementet i
Bibelen og overdriver det menneskelige. Siden Satan ikke lenger kan holde Bibelen
borte fra oss, gjør han det nest beste: Han fjerner dens overnaturlige karakter og gjør
den til bare god litteratur, eller enda verre, til et religiøst verktøy for å undertrykke
massene.
Reformatorene så tydelig at Den hellige ånd – ikke prester, prelater og paver –
var den ufeilbarlige fortolkeren av Skriften. Det finnes en interessant ordveksling
mellom den skotske reformatoren John Knox og Maria, dronning av Skottland.
«Maria sa: ‘Dere tolker Skriften på én måte, og de [de romersk-katolske lærerne]
tolker den på en annen; hvem skal jeg tro, og hvem skal dømme?’ ‘Du skal tro Gud,
som taler klart i sitt ord,’ svarte reformatoren; ‘og lenger enn ordet lærer deg, skal du
verken tro den ene eller den andre. Guds ord er klart og tydelig i seg selv, og hvis det
skulle vise seg å være noe uklart på ett sted, forklarer Den hellige ånd, som aldri er
i strid med seg selv, det samme tydeligere på andre steder, slik at det ikke kan være
noen tvil for andre enn dem som hardnakket stiller seg uvitende.» – David Laing:
The Collected Works of John Knox, bind 2, s. 281, 284, sitert i Ellen G. White: The
Great Controversy, s. 251.
Gud har gitt oss frelsen som en gave. Hans Hellige Ånd leder oss til å ta imot i tro
det Kristus har gitt oss gratis ved sin død på Golgata. Jesus, Guds guddommelige
Sønn, ga sitt fullkomne liv til soning for våre synder.
Guds rettferdighet krever fullkommen lydighet. Kristi fullkomne liv står i
stedet for våre ufullkomne liv. Vi har brutt Guds lov som dømmer oss til evig død.
Bibelen er tydelig. Med våre syndige valg har vi «kommet til kort» overfor Guds
ideal for våre liv. Vi har syndet. Vi kan ikke oppfylle de rettferdige kravene som en
hellig Gud stiller til oss. Resultatet er at vi fortjener evig død. Men det finnes gode
nyheter. Paulus forsikrer oss: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig
liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). Det er en ufortjent gave; hvis det hadde
vært ved gjerninger, ville vi ha fortjent det, og hvis det er én sannhet som lyser ut av
evangeliet, er det at vi ikke kan gjøre oss fortjent til frelsen.
Martin Luther og reformatorene oppdaget Kristus og Kristus alene som kilden
til frelse. Det var da Luther begynte å forkynne budskapet om Kristi frelsende nåde.
Folk strømmet til for å høre hans oppriktige, livsforvandlende budskap. Ordene hans
var som kaldt vann i deres livs karrige ørken. Folket var bundet av middelalderkirkens
tradisjoner og holdt i fangenskap av eldgamle ritualer som ikke ga åndelig
liv. Luthers bibelske budskap rørte ved hjertene, og liv ble forvandlet.
Da Luther leste NT, ble han overveldet av Guds godhet. Han ble forbløffet over
Guds ønske om å frelse alle mennesker. Datidens kirkeledere var av den oppfatning
at frelsen delvis var menneskets verk og delvis Guds verk. Luther oppdaget at Kristi
død på korset var fullt ut tilstrekkelig for alle.
«Kristus ble behandlet som vi fortjener, for at vi kunne bli behandlet som han
fortjener. Han ble fordømt for våre synder som han ikke hadde noen del i, for at vi
kunne bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet som vi ikke hadde noen del i. Han
led den død som tilkom oss, så vi kunne få det liv som var hans.» – Ellen G. White:
Alfa og Omega, bind 4, side 16.
For en herlig oppsummering av evangeliet, at vi kan bli rettferdiggjort av en
rettferdighet «som vi ikke hadde noen del i». For et løfte!
Hvilken rolle spiller våre gode gjerninger i kristenlivet hvis frelsen er Guds verk i Kristus?
Hvordan kan vi anerkjenne betydningen av gode gjerninger i vårt liv uten å gjøre dem til
grunnlaget for vårt håp?
En ny vind blåste gjennom den kristne kirke på Luthers tid. Titusenvis ble opplært
til å se bort fra sitt syndige jeg og se på Jesus i stedet. Når de så på seg selv og
hvordan de selv var, så de nok bare ting som gjorde dem motløse. Hvilken troende i
dag har ikke den samme erfaringen? Derfor må vi heller vende blikket mot Jesus.
Guds nåde forandrer oss. En dag deltok John Wesley på et møte i Brødremenigheten
i London. Wesley satt forbløffet og hørte Luthers innledning til
Romerbrevet. For første gang begynte han å forstå evangeliet. Noe rørte seg i ham,
og han følte seg underlig tiltrukket av denne Kristus som hadde gitt sitt liv for ham.
Han utbrøt: «Jeg følte at jeg stolte på Kristus, Kristus alene til frelse, og jeg fikk
visshet om at han hadde tatt bort mine synder og frelst meg fra syndens og dødens
lov.» – John Whitehead: The Life of the Rev. John Wesley, M.A. (London: Stephen
Couchman, 1793), s. 331.
Reformatorene studerte Ordet systematisk for å finne mer sannhet. De nøyde seg
ikke med status quo eller en stivnet religiøs erfaring med liten eller ingen vekst,
men lengtet hele tiden etter å lære Kristus bedre å kjenne. I middelalderen måtte
mange bibeltro kristne betale en høy pris for sin tro. De ble torturert, fengslet,
landsforvist og henrettet. Eiendelene deres ble konfiskert, hjemmene deres ble brent,
landområdene deres ble plyndret og familiene deres ble forfulgt. Når de ble fordrevet
hjemmefra, søkte de etter en by «som har Gud til byggmester og skaper» (Hebr
11,10). Når de ble torturert, velsignet de torturistene, og når de led i mørke, fuktige
fangehull, påberopte de seg Guds løfter om en lysere morgen. Selv om kroppene
deres var fengslet, var de frie – frie i Kristus, frie i hans Ords sannheter, frie i håpet
om hans snarlige gjenkomst.
Hvilket håp om frelse har du når du ser på deg selv?
«Guds trofaste tjenere strevde ikke alene. Herren sviktet ikke sitt folk selv om
fyrster og makter og onde ånder i det høye hadde alliert seg mot dem. Hadde øynene
deres blitt åpnet, ville de ha sett like tydelige tegn på guddommelig nærvær og hjelp
som en profet fikk i gammel tid. Da Elisas tjener viste sin herre fiendehæren som
omringet dem og hindret dem i å flykte, ba profeten: ‘Å, Herre, lukk opp guttens
øyne så han kan se!’ 2 Kong 6,17. Og se, fjellet ble fylt av vogner og hester av ild,
himmelens hær som var utplassert for å beskytte Guds mann. Slik voktet engler
arbeiderne i reformasjonens sak.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 208.
«Da mektige fiender forente seg for å knuse den reformerte tro, og tusenvis av
sverd syntes å være i ferd med å bli hevet mot den, skrev Luther: ‘Satan viser sitt
raseri, ugudelige paver legger planer, og vi trues med krig. Oppfordre folket til å
kjempe tappert for Herrens trone i tro og bønn så våre fiender blir overvunnet av
Guds Ånd og tvinges til fred. Vårt største behov, vårt største verk, er bønn; la folket
vite at de nå er utsatt for sverdets egg og Satans raseri, og la dem be.’» – D’Aubigné,
bok 10, kapittel 14, sitert i Ellen G. White: The Great Controversy, s. 209.
Rettferdiggjørelse ved tro, den store sannheten som Luther gjenoppdaget, er evangeliets
fundament, den sannheten som vårt håp om frelse hviler på. Hans salme «Vår
Gud han er så fast en borg» uttrykker evangeliet på mesterlig vis: «Vår egen makt er
intet verd, snart fikk vi banesåret. Men én går frem i denne ferd, som Herren selv har
kåret. Vil du hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i
ham kun frelse er. Han marken skal beholde!» – Norsk Salmebok (1985).
Forslag til samtale
Hvordan kan vi forklare balansen mellom lov og nåde, mellom tro og gode gjerninger?
Hvorfor tror du det er så lett å gli over i loviskhet? Hvordan vil du definere loviskhet? Hvorfor er det
så skadelig for kristentroen?
Er det fare for at begrepet «frelse av nåde» ikke forstås riktig? Hva kan en slik misforståelse føre
til?
Hva mener noen når de snakker om «billig nåde»? Er nåden noen gang billig?
En spansk husmor leste en oppsiktsvekkende tekst som fikk henne til å starte en 35 år lang
brevkampanje for å forkynne Jesu komme til spanske kongelige, skuespillere og sangere og
den avdøde kubanske lederen Fidel Castro.
Misjonsinitiativet ble født da husmoren, min mor, Pilar Laguardia, leste: «Menn i forretningslivet,
menn i høye tillitsverv, menn med stor oppfinnsomhet og vitenskapelig innsikt, geniale
menn, lærere i evangeliet hvis sinn ikke har blitt kalt til de spesielle sannhetene for denne tiden
– disse bør være de første til å høre kallet. Til dem må invitasjonen gis» (Christ’s Object Lessons,
side 230).
Da moren min leste uttalelsen, lurte hun på: «Hvordan kan jeg, en enkel husmor, nå disse
menneskene?» Et øyeblikk senere klekket hun ut en plan. Hun skulle lytte til intervjuer med
fremtredende personer på TV og radio og lese dem i aviser og blader. Hun lette etter tegn på at de
var interessert i åndelige spørsmål og introduserte dem for Gud. Min mor fant mange muligheter.
Så snart hun hørte noen si: «Jeg skulle ønske jeg hadde tro», «Jeg er agnostiker» eller «Jeg har en
tomhet inni meg», skrev hun et brev.
Min mor har mistet tellingen på hvor mange brev hun har sendt til spanske presidenter og
ministre, biskoper, prester, skuespillere, sangere, forfattere, journalister og innsatte. I tillegg til
Fidel Castro har hun mottatt brev fra den spanske kongen Felipe VI og dronning Letizia, den
italienske tenoren Al Bano Carrisi og forfatterne Paulo Coelho og José Saramago. Hun har aldri
hatt problemer med å finne postadresser, selv før Internett. Noen ganger ga avisartikler ledetråder.
Andre ganger ringte hun TV-stasjoner og fengsler.
Mange har svart. Madrids borgermester skrev: «Jeg leser Conflict of the Ages-serien, og jeg
er i kapittelet ‘Vekkelsen i Spania’ i The Great Controversy. Det er veldig interessant, og jeg vil
fortsette å lese».
En biskop uttrykte takknemlighet for Steps to Christ og Conflict of the Ages og skrev: «Måtte
Guds nåde gjøre det som trengs for å bringe oss lys».
En annen biskop sa: «Jeg ønsker å studere Bibelen bedre og tjene Gud bedre. Kanskje må jeg
korrigere noen av tolkningene mine av Bibelen».
Isabel, en lege som ga opp karrieren for å gå i kloster som nonne, holdt kontakt med moren
min via telefon og e-post i flere måneder. I sitt første brev skrev hun: «Du kan sende meg så mye
bibelmateriell du vil». Så det gjorde moren min, og et frø ble sådd. Resultatene er i Guds hender.
«Det viktigste er å plante frø», sier moren min. «Herren sier: ‘Kast ditt brød på vannet, for du
skal finne det etter mange dager’» (Forkynneren 11:1, NKJV).