Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig”
(Jes 40,8).
Opp gjennom århundrene har folk dissekert, tvilt på og forkastet Guds ord. Det har
blitt lenket fast i klostre, brent offentlig og revet i fillebiter. De troende har blitt latterliggjort,
hånet, fengslet og har til og med lidd martyrdøden. Gjennom alt dette har
Guds ord seiret.
Middelalderkirken forfulgte bibeltro kristne. Men Guds ord lyste i mørket. Undertrykkelse
og forfølgelse stoppet ikke forkynnelsen av Guds ord. Da den engelske
bibeloversetteren William Tyndale ble stilt for retten for sin tro, ble han spurt om
hvem som hjalp ham mest med å spre Guds ord. Han tenkte over spørsmålet og
svarte så: «Biskopen av Durham.» Dommerne fikk sjokk.
Tyndale forklarte at biskopen ved en anledning kjøpte et parti av hans engelske
bibeloversettelse og brente dem offentlig. Det biskopen ikke visste på det tidspunktet,
var at han i stor grad hjalp sannhetens sak. Han hadde nemlig kjøpt biblene
til en mye høyere pris enn vanlig. Med et så stort kjøp kunne Tyndale trykke mange
flere bibler enn det som ble brent. Sannheten som ble knust i støvet, har reist seg
gang på gang for å skinne i all sin glans.
Denne uken skal vi se nærmere på et av de ondeste angrepene på Skriften og kristentroen.
Under Den franske revolusjonen fløt blodet i Frankrikes gater. Giljotinen
ble reist på torget i Paris, og tusenvis ble henrettet. Ateismen ble statsreligion.
Likevel kunne ikke Guds ords vitnesbyrd bringes til taushet.
LesÅp 11,3–6. Oppgi fem kjennetegn ved de to vitnene som du finner i denne teksten.
I Sakarja 4 så profeten to oliventrær på hver side av en lysestake av gull – det samme
billedspråket som vi finner her i Åp 11. Sakarja får vite at dette forestiller «de to som
er salvet med fin olje, de som står foran hele jordens herre» (Sak 4,14). Oliventrærne
gir olje til lysestaken slik at den fortsetter å lyse. Det minner oss om det salmisten
skrev: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Sal 119,105). Oljen står
for Den hellige ånd (Sak 4,2; Sak 4,6). Johannes’ syn i Åp 11 beskriver hvordan Guds ord
forkynnes i Den hellige ånds kraft for å lyse opp verden.
Disse to vitnene kan profetere og hindre regnet i å falle så lenge de forutsier. De
kan forvandle vann til blod og slå jorden med plager. Ved Guds ord sa Elia at det
ikke ville falle regn over Israel, og som svar på bønnen hans falt det ikke regn på tre
og et halvt år (se Jak 5,17). Så ba han til Gud, og regnet kom tilbake etter at de falske
Ba’al-profetene ikke klarte å få slutt på tørken (1 Kong 17–18). Ved hjelp av Guds ord
førte Moses alle slags plager over egypterne, bl.a. forvandlet han vann til blod fordi
Farao nektet å la Guds folk gå fri (2 Mos 7).
De som prøver å skade Skriften, vil bli fortært av ilden fra deres munn. Gud sier:
«fordi dere taler slike ord, gjør jeg mine ord til ild i din munn og dette folket til ved
som ilden skal fortære» (Jer 5,14). Guds ord feller dom over alle som forkaster det.
Hans ord er som ild i munnen.
I Joh 5,39 sier Jesus at GT vitner om ham. Han sier også at evangeliet skal
forkynnes «til vitnesbyrd» for hele verden (Matt 24,14), og at NT sammen med
GT er grunnlaget for dette vitnesbyrdet. I Åp 11,3 finner vi et ord med samme rot
(martys) som ordene som brukes om vitne i disse to versene.
Hvem er de to vitnene? Ut fra disse bibelske opplysningene og kjennetegnene i
Åp 11 kan vi slutte (dog ikke dogmatisk) at de to vitnene er skriftene i GT og NT
som formidler Guds lys og sannhet til verden.
I dag har mange kristne lett for å bagatellisere GT og stemple det som irrelevant og unødvendig
fordi vi har NT. Hva er galt med den holdningen?
Gud vil sette de to vitnene, «kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager» (Åp
11,3). Dette er den samme tidsperioden som de 42 månedene da «hedningene» (de
som står Guds sannhet imot) skal tråkke den hellige byen under føttene (Åp 11,2).
Guds fiender tråkker Guds sannhet under føttene i 1260 dager (42 x 30 = 1260, der
hver dag symboliserer et år i apokalyptisk profeti), og Guds to vitner, GT og NT,
profeterer mot dem i denne perioden.
Som vi allerede har sett (studium fire), sier Daniel 7,25 at den lille hornmakten
som skulle oppstå etter Romerrikets sammenbrudd, ville forfølge Guds folk «én tid,
tider og en halv tid». En «tid» er ett år (360 dager). Tre og en halv tider tilsvarer altså
1260 dager.
Åp 12,6 taler om 1260 dagers forfølgelse for Guds folk. Åp 12,14 taler om en
tid, tider og en halv tid. Åp 13,5 taler om 42 måneder. Vi finner både 42 måneder
og 1260 dager nevnt i Åp 11,2–3. Alle disse profetiene beskriver ulike sider ved den
samme historiske tidsperioden.
Når Skriftens autoritet forsømmes, trer andre (menneskelige) autoriteter frem i
stedet. Dette fører ofte til forfølgelse av dem som holder Guds ord i hevd, slik det
skjedde under det pavelige herredømmet fra 538 til 1798 e.Kr. da middelalderkirken
sank ned i et dypt åndelig mørke. Menneskers forordninger erstattet Guds bud. Menneskelige
tradisjoner overskygget evangeliets enkelhet. Romerkirken slo seg sammen
med den verdslige makt for å utbre sin makt over hele Europa.
I disse 1260 årene var Guds ord – hans to vitner – kledd i sekkestrie. Sannhetene
deres var skjult under en haug av tradisjoner og ritualer. De to vitnene profeterte
fortsatt, Bibelen talte fortsatt. Selv i dette åndelige mørket ble Guds ord bevart. Det
var dem som satte pris på det og levde etter dets befalinger. Men sammenlignet med
massene i Europa var de få. Valdenserne, Jan Huss, Hieronymus, Martin Luther,
Ulrich Zwingli, Jean Calvin, John og Charles Wesley og mange andre reformatorer
var trofaste mot Guds ord slik de forsto det.
Hvilke læresetninger som mange kristne tror på i dag, er basert på tradisjon og ikke på Guds
ord?
LesÅp 11,7–9. Husk at språket er symbolsk. Hva forutsier disse versene vil skje med Guds to
vitner, GT og NT?
I 538 e.Kr. kollapset det hedenske Romerriket. Den romerske keiseren Justinian
overlot den sivile, politiske og religiøse makten til pave Vigilius. Nå begynte den
lange perioden da middelalderkirken dominerte. Den fortsatte frem til 1798 e.Kr. På
ordre fra Napoleon marsjerte den franske generalen Berthier uhindret inn i Roma
10. februar 1798. Pave Pius 6. ble tatt til fange og ført til Frankrike, der han døde.
Denne datoen markerer den profetisk forutsagte slutten på Romerkirkens verdslige
autoritet, de 1260 dagene eller årene som er beskrevet i Daniel og Åpenbaringen (se
gårsdagens studie).
For en mektig manifestasjon av de bibelske profetienes sannhet! Daniel, som
skrev over 500 år før Kristus, forutså nøyaktig hva som skulle skje mer enn 2300 år
senere. Ja, vi kan stole på profetiene i Bibelen.
I mellomtiden ble evangeliets sannhet holdt i live av Ordets vitnesbyrd. Men
enda større utfordringer truet Bibelens sannhet. Dyret som steg opp fra avgrunnen
(Satan), førte krig mot Skriften. Han innledet nye angrep på Bibelens autoritet
gjennom den franske revolusjon som startet i 1789.
Under den franske revolusjon etablerte myndighetene Fornuftskulten som
statsstøttet ateistisk religion til erstatning for kristendommen. Den 10. november
1793 ble det avholdt en landsomfattende festival for fornuften. Kirker over hele
Frankrike ble omgjort til fornuftstempler, og en levende kvinne ble innsatt som
fornuftens gudinne. Bibler ble brent i gatene. Gud ble erklært ikke-eksisterende,
og døden ble kunngjort å være en endeløs søvn. Satan arbeidet gjennom gudløse
menn for å drepe Guds to vitner. Deres døde kropper skulle «bli liggende på gaten
i den store byen som åndelig talt kalles Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble
korsfestet» (Åp 11,8).
Egypt var en kultur med mange guder som fornektet den sanne Gud (se 2 Mos
5,2). Sodoma står for grov umoral. Under den franske revolusjonen døde Guds to
vitner – GT og NT – på grunn av ateismen og umoralen som florerte da vanlige
tøyler ble sluppet løs i revolusjon og blodsutgytelse.
Åp 11,9 sier at likene av Guds to vitner skulle ligge ubegravd i «tre og en halv
dag», dvs. profetiske «dager» som representerer tre og et halvt år i bokstavelig
forstand. Ateismen var på sitt høyeste under den franske revolusjonen, i hvert fall i
tre og et halvt år. Denne perioden strakte seg fra 26. november 1793, da et dekret fra
Paris avskaffet religionen, til 17. juni 1797, da den franske regjeringen opphevet sine
strenge religiøse lover.
LesÅp 11,11. Hva forutsier denne teksten om Guds ord?
På slutten av den franske revolusjonen skulle Guds ord billedlig talt våkne til liv
igjen. Det ville bli en stor vekkelse. Stor frykt ville senke seg over dem som så at
Guds ord igjen ble Guds levende kraft til frelse. På slutten av 1700-tallet reiste Gud
opp menn og kvinner som var opptatt av å bringe evangeliet til verdens ende. Folk
spredte Bibelens budskap raskt, som William Carey som reiste til India og oversatte
Bibelen til dusinvis av indiske dialekter. Med Bibelens budskap som drivkraft ble
misjonærer sendt ut til hele verden.
Det er ikke tilfeldig at disse globale misjonsbestrebelsene oppsto etter den franske
revolusjon. Guds ord er et levende ord, og selv om mange syntes at det var «dødt»,
levde det fortsatt i de troendes hjerter og ville gjenoppstå til fullt liv, slik Åpenbaringens
profetier forutsa. «Den vantro Voltaire skrøt en gang: ‘Jeg er lei av å høre
folk gjenta at tolv menn grunnla kristendommen. Jeg vil bevise at én mann er nok
til å kullkaste den. Generasjoner har gått siden hans død. Millioner har sluttet seg
til krigen mot Bibelen. Men den er så langt fra tilintetgjort at der det fantes hundre
eksemplarer på Voltaires tid, finnes det nå ti tusen, ja, hundre tusen eksemplarer av
Guds bok. Som en av de tidlige reformatorene sa om den kristne kirke: ‘Bibelen er
en ambolt som har slitt ut mange hammere’.» – Ellen G. White: The Great Controversy,
s. 288.
LesSal 119,89 og Sal 111,7–8. Hva sier tekstene om Bibelen og hvorfor vi kan stole på den?
Guds ord kan bli angrepet eller undertrykt, men det vil aldri bli utryddet. Selv
mange som bekjenner seg som kristne, undergraver Bibelens autoritet på forskjellig
vis, setter spørsmålstegn ved deler av den eller legger så stor vekt på det menneskelige
at den nesten mister sitt guddommelige preg, og Guds sannhet undergraves.
Vi må aldri la oss forføre av disse angrepene på Guds ord. Det lever ennå i dag, taler
til menneskehjerter og blåser nytt liv i dem som er villige til å lytte til Ordet og følge
dets lære.
Hvilke profetier taler spesielt til deg og hvorfor?
Til tross for fiendens angrep vil Guds verk på jorden nå et fantastisk høydepunkt.
Evangeliet skal forkynnes for «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp
14,6). Den store konflikten mellom Kristus og Satan vil ende med at Kristus
overvinner helvetes makter fullstendig. Guds rike vil seire over det onde, og synden
vil bli utryddet fra universet for alltid. Åp 11 begynner med Satans forsøk på å
ødelegge kristentroen og utslette troen på Gud i den franske revolusjon, men kapitlet
avsluttes med Guds rikes triumf over ondskapens makter. Kapitlet gir oppmuntring
til alle som går gjennom voldsomme prøvelser for Kristi sak og hans sannhet.
LesÅp 11,15–18. Hvilke hendelser skjer ved tidens slutt når den syvende basunen lyder?
Denne verdens riker er blitt Herrens riker. Kristus har seiret. Ondskapen er nedkjempet.
Jesus vinner og Satan taper. Rettferdigheten seirer. Sannheten hersker. Vi
gjør klokt i å lytte til følgende: «Alt som er bygget på menneskers autoritet, vil bli
omstyrtet, men det som er grunnfestet på Guds uforanderlige ords klippe, skal stå
evig.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 288.
LesÅp 11,19. Hva var det Johannes så åpnet i himmelen? Og hva så han da han så opp til
himmelen?
Guds tempel i himmelen ble åpnet for Johannes. Da han stirret inn i det aller
helligste, så han paktens ark. I helligdommen i GT, som var et bilde på den store
originalen i himmelen, åpenbarte Gud sitt herlige nærvær mellom de to englefigurene
på paktens ark. I arken lå Guds lov. Selv om vi er frelst av nåde ved tro alene, er
det lydigheten mot Guds lov som viser om troen er ekte. Guds lov er grunnlaget eller
målestokken i dommen (Jak 2,12). Dette blir spesielt viktig og relevant ved tidenes
ende (se Åp 12,17; Åp 14,12).
Hvordan taler kontrasten mellom den franske revolusjons gudløshet og det strålende klimakset
i Åp 11 til oss i dag?
«Da Bibelen ble bannlyst av religiøse og verdslige myndigheter, da dens vitnesbyrd
ble forvrengt og utsatt for alt mennesker og demoner kunne finne på for å få folk
til å vende seg bort fra den, da de som våget å forkynne dens hellige sannheter, ble
jaget, forrådt, torturert, begravd i fangehull, martyrdømt for sin tro eller tvunget til
å flykte til fjellknauser, huler og grotter i jorden – da profeterte de trofaste vitnene i
sekkestrie. Likevel fortsatte de sitt vitnesbyrd gjennom hele perioden på 1260 år. I
de mørkeste tider fantes det trofaste menn som elsket Guds ord og var nidkjære for
hans ære. Disse lojale tjenerne fikk visdom, makt og myndighet til å forkynne hans
sannhet gjennom hele denne tiden.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s.
267, 268.
«Da Frankrike offentlig forkastet Gud og satte Bibelen til side, jublet onde mennesker
og mørkets ånder over at de hadde klart det de så lenge hadde ønsket seg – et
rike fritt for Guds lovs begrensninger. … Guds begrensende Ånd, som legger en
demper på Satans grusomme makt, ble i stor grad tilsidesatt, og Satan, hvis eneste
glede er menneskenes elendighet, fikk fritt spillerom. De som hadde valgt opprørets
tjeneste, fikk høste fruktene av det, helt til landet var fylt av forbrytelser som var for
grusomme til at det var mulig å beskrive dem. Fra ødelagte provinser og ruinerte
byer hørtes et forferdelig rop – et rop av bitre kvaler. Frankrike ble rystet som av et
jordskjelv. Både gudstroen, loven, samfunnsordenen, familien, staten og kirken ble
slått i bakken av den ugudelige hånden som hadde reist seg mot Guds lov.» – The
Great Controversy, s. 286.
«Med mindre kirken følger etter når hans [Guds] forsyn åpner seg, tar imot
enhver lysstråle og utfører enhver plikt som måtte bli åpenbart, vil religionen
uunngåelig utarte til overholdelse av former, og den levende gudsfryktens ånd vil
forsvinne.» – The Great Controversy, s. 316.
Forslag til samtale
Hvordan avdekkes prinsippene for den store konflikten i Den franske revolusjon?
Da en person argumenterte for at det ikke finnes noen Gud, skrev han at det «står oss fritt å sette
oss våre egne mål og overskride alle intellektuelle grenser uten å lete etter forbudsskilt.» Hvorfor
er uttrykket «uten å lete etter forbudsskilt» så betegnende når det gjelder de motivene mange har
for å avvise Gud? Hvordan kan slike tanker bidra til å forklare noe av det som skjedde under Den
franske revolusjonen?
Hvilken betydning har Johannes’ syn av helligdommen i forbindelse med de siste hendelsene?
Nelson Cinco Reis Chitaonga og Calavete Sabonete Ossifo
Få mennesker kan si at de har sett en engel. Oyele sier at han har sett en engel – ikke bare én
gang, men fire ganger.
Oyele mistet troen fra barndommen da han i tre år jobbet hjemmefra med å bygge en 400
kilometer lang vei mellom byene Mocuba og Nampula i Mosambik. Det var hardt arbeid, og han
søkte lindring på måter som han visste brøt med Guds lov.
En dag kom flere fremmede bort til Oyele, som var full etter jobb, og spurte om han var klar
over at Bibelen lærte at sabbaten var på den syvende dagen i uken. Oyele var overbevist om at de
fremmede tok feil. «Bevis det for meg med Bibelen», sa han.
De fremmede, som presenterte seg som syvendedags-adventister, slo opp Bibelen og leste det
fjerde budet: «Kom sabbatsdagen i hu og hold den hellig» (2 Mosebok 20,8). Deretter slo de opp
i Esekiel 20,20 og leste: «Hellig mine sabbater, og de skal være et tegn mellom meg og dere, så
dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud».
Oyele leste og leste versene på nytt de neste dagene. Han lurte på om han leste sannheten fra
Gud. Selv om han hadde gått i kirken siden han var liten, hadde han aldri lagt merke til versene
før.
Mens han tenkte og ba, viste en lysende engel seg om natten over huset der han bodde. «Styrke!»
sa engelen. «Du er på rett vei». Neste natt så han engelen igjen på samme sted. «Styrke!» sa
engelen. «Du er på rett vei». Det samme skjedde den tredje natten. Oyele dro til en adventistkirke
neste sabbat. Etter det gikk han regelmessig til gudstjeneste sammen med adventistene.
Da treårskontrakten gikk ut, kom han hjem og ble overrasket over at kona og barna hadde sluttet
seg til adventistkirken. Han hadde ikke hatt noen kontakt med dem under det lange fraværet.
«For et sammentreff!» sa kona da hun fikk vite at Oyele hadde gått i en adventistkirke. «Er det
en tilfeldighet?»
Hjemme igjen, gikk Oyele i adventistkirken på lørdager og i barndomskirken på søndager.
Han var usikker på hva han skulle gjøre. Så viste engelen seg for fjerde gang. «Det du studerer, er
sant», sa engelen. Oyele bestemte seg på stedet for å bli syvendedagsadventist.
Det er få adventister der Oyele bor, men Gud har velsignet hans innsats for å dele de gode
nyhetene om at Jesus snart kommer. Oyele har vært med på å starte tre husmenigheter. «Evangeliser
hvem som helst, selv om de er fulle», sier han. «Det er Gud som omvender, og det er mange
mennesker som Gud har forberedt til å ta imot evangeliet. De trenger bare å bli berørt av deg».
Takk for sabbatsskolens misjonsoffer som bidrar til å spre evangeliet i Mosambik og rundt om i
verden.