Den dagen skal de si: «Se, dette er vår Gud! Vi håpet på ham, og han frelste oss. Dette
er Herren, vi håpet på ham. La oss juble og glede oss over hans frelse!» (Jes 25,9).
Jesu gjenkomst er et av de sentrale temaene i Skriften. Den går som en rød tråd
gjennom Bibelens hellige sider. En forsker har anslått at det finnes 1845 henvisninger
til Kristi gjenkomst i GT. I NTs 260 kapitler finnes det over 300 henvisninger
til Kristi gjenkomst. Hvert 25. vers nevner det. I 23 av de 27 bøkene i NT omtales
denne store begivenheten.
Etter at reformasjonen i Europa havarerte og ble hemmet av splittelse og strid, slo
protestantismen rot i den nye verden, i det som skulle bli USA, hvor mange forsøkte
å ta opp sannhetens kappe, inkludert sannheten om Kristi gjenkomst.
Blant dem var baptistbonden William Miller. Etter å ha studert Bibelen trodde han
at Jesus skulle komme snart, allerede mens han levde. Han begynte å forkynne dette
budskapet og startet en bevegelse som, selv om den ble en stor skuffelse, åpnet opp
bibelske sannheter for mange mennesker som fortsatt er relevante den dag i dag.
I ukens studium skal vi se nærmere på hvorfor Kristi gjenkomst har fylt de troendes
hjerte med glede opp gjennom århundrene, og hvordan vi kan forberede oss på den
store begivenheten.
Reformatorene og pilegrimene som dro fra Holland til den nye verden, lengtet etter
Jesu gjenkomst. John Wycliffe så frem til Kristi gjenkomst som kirkens håp. Calvin
talte på vegne av alle reformatorene da han omtalte Kristi gjenkomst som «den mest
oppløftende av alle begivenheter». For Guds trofaste menn og kvinner var Kristi
gjenkomst noe å glede seg til, ikke noe å frykte.
Det er lett å forstå hvorfor troen på Kristi gjenkomst har vakt så mye håp og glede
hos bibeltro kristne. Den peker fremover mot slutten på sykdom, lidelse og død.
Den innvarsler slutten på fattigdom, urett og undertrykkelse. Den foregriper slutten
på strid, konflikter og krig. Den forutser en fremtidig verden med fred, lykke og et
evig fellesskap med Kristus og de frelste gjennom alle tider. «Herrens gjenkomst
har til alle tider vært håpet for hans sanne etterfølgere. Frelserens avskjedsløfte på
Oljeberget om at han skulle komme tilbake, lyste opp fremtiden for disiplene og
fylte hjertet med glede og håp som sorg ikke kunne slukke og prøvelser ikke kunne
dempe. Midt i lidelser og forfølgelse var ‘den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi
tilsynekomst’ det ‘salige håp’. Da de kristne i Tessalonika ble fylt av sorg fordi
de gravla sine kjære, som de hadde håpet skulle få oppleve Herrens komme, viste
Paulus dem til oppstandelsen som skulle finne sted ved Frelserens komme. Da skulle
de døde i Kristus stå opp og sammen med de levende bli rykket opp for å møte
Herren i luften. ‘Og så skal vi være sammen med Herren for alltid’, sa han. ‘Trøst
og sett mot i hverandre med disse ordene!’ 1 Tess 4,16–18.» – Ellen G. White: The
Great Controversy, s. 302.
Hvorfor er Jesu gjenkomst så viktig for troen? Hvorfor er denne læren så viktig, spesielt når vi
vet at de døde sover (se studium 10)? Hvorfor ville vi, som Paulus sa, vært i en helt håpløs situasjon
uten den? (se 1 Kor 15,15–18)?
Selv om reformatorene trodde på Kristi bokstavelige, synlige, hørbare og storslåtte
gjenkomst, endret forståelsen av denne bibelske sannheten seg gradvis. Populære
predikanter på 1800-tallet lærte at Kristus ville komme for å opprette sitt rike på
jorden og innlede 1000 år med fred. Dette førte til åndelig sløvhet og et apatisk
engasjement for åndelige verdier.
På lignende måte misforsto Kristi disipler hva Messias’ komme ville innebære.
De trodde han ville komme som en erobrende general som skulle bryte det romerske
trelldomsåket, ikke som en som skulle befri dem fra syndens fordømmelse og lenker.
Derfor forsto de ikke hvordan han skulle komme.
Da Kristus kom første gang som et spedbarn i krybben i Betlehem, var det få som
så at han kom. Men når han kommer andre gang, skal «hvert øye» se ham. Hvert øre
skal høre basunstøtet om hans gjenkomst. Hvert eneste menneske skal få se hans
herlighet. Vi behøver ikke å la oss lure. Skriften har gjort hendelsene rundt hans
gjenkomst helt klare.
«En av de mest høytidelige og samtidig mest herlige sannheter som er åpenbart
i Bibelen, er Kristi gjenkomst for å fullføre det store frelsesverket. For Guds
pilegrimsfolk, som i så lang tid har vært henvist til å bo i ‘dødsskyggens land’,
ligger det et dyrebart og gledefylt håp i løftet om hans gjenkomst, han som er
‘oppstandelsen og livet’, for å ‘la dem som er støtt bort, vende tilbake’. Læren om
Jesu gjenkomst er selve grunntonen i Den hellige skrift. Fra den dagen da det første
paret gikk fra Eden i sorg, har troens barn ventet på at den lovede skulle komme for
å bryte ødeleggerens makt og føre dem tilbake til det tapte paradiset.» – Ellen G.
White: The Great Controversy, s. 299.
En av adventistenes tidlige ledere, Luther Warren, pleide å si til de unge: «Den
eneste måten å være beredt til Kristi gjenkomst, er å gjøre seg klar og holde seg
klar.» Budskapet om Kristi snarlige gjenkomst, er en inntrengende oppfordring
til hver og en om å granske sitt hjerte og tenke gjennom sitt åndelige liv. Det er en
oppfordring til et gudfryktig liv. Det finnes ingen nøytralitet i det strålende lyset fra
Kristi gjenkomst.
Les 1 Tess 5,2–5 og Hebr 9,28. Hvordan er disse versene en oppmuntring når det gjelder måten
Kristus kommer på?
Slik Gud brukte reformatorene til å gjenoppdage sannheten om rettferdiggjørelse ved
tro på Kristus alene, slik brukte han William Miller til å gjenoppdage sannheten om
Kristi gjenkomst. Da Miller studerte Skriften, oppdaget han en Kristus som elsket
ham mer enn han kunne forestille seg. Med bibel, penn og notisbok begynte han å lese
i 1. Mosebok, og han leste ikke fortere enn at han forsto avsnittet han holdt på med.
Ved å sammenligne Skriften med Skriften lot han Bibelen forklare seg selv.
Da William Miller sammenlignet Skriften med Skriften, åpnet Bibelens mysterier
seg for ham. Han søkte som en som leter etter en skjult skatt og ble rikt belønnet.
Den hellige ånd åpnet Guds ord for ham. Han nærmet seg profetiene med samme flid
som han studerte de andre bibeltekstene.
De profetiske bøkenes symboler er ikke noe mysterium. En kjærlig Gud har gitt
oss sitt profetiske ord for å forberede oss på de avgjørende hendelsene som snart
skal utspille seg her i verden. William Miller var klar over at profetien var sin
egen beste tolk. Symbolene i profetien blir forklart av Bibelen selv. Dyrene står for
konger eller riker (Dan 7,17; Dan 7,23). Vind står for ødeleggelse (Jer 49,36). Vann står for
folk eller nasjoner (Åp 17,15). En kvinne står for menigheten (Jer 6,2; Ef 5,22–32).
Tidsprofetiene i Daniel og Åpenbaringen er også gitt i symbolsk språk der én
profetisk dag står for ett bokstavelig år (4 Mos 14,34; Esek 4,6). Da William Miller
anvendte disse prinsippene for bibeltolkning, ble han overrasket over hva han oppdaget
om det han trodde var tidspunktet for Kristi gjenkomst.
Hvorfor er det så viktig for troen vår at vi forstår profetiske symboler riktig?
William Miller la merke til at de hendelsene profetene hadde forutsagt, ble nøyaktig
oppfylt: de 400 årene Abrahams etterkommere bodde i Egypt, Israels 40 år lange
vandring i ørkenen, Israels 70 år lange fangenskap og Daniels 70 uker som ble tildelt
Israel (1 Mos 15,13; 4 Mos 14,34; Jer 25,11 og Dan 9,24).
LesMark 1,15; Gal 4,4 og Rom 5,6. Hva sier disse versene om Guds tidsplan for Jesu første komme?
Da Miller studerte profetiene og sammenlignet Skriften med Skriften, kom han til at
hvis Gud har en tidsplan gjennom hele Bibelen, må han også ha en tidsplan når det
gjelder Herrens gjenkomst.
LesDan 8,14. Hva skulle skje ved slutten av de 2300 dagene?
William Miller godtok den utbredte oppfatningen at «renselsen av helligdommen»
var renselsen av jorden ved ild. Han studerte Skriftene flittig for å forstå en så viktig
hendelse. Han oppdaget sammenhengen mellom Daniel 8 og 9. I Daniel 8 fikk engelen
beskjeden: «forklar synet for ham» (Dan 8,16). Ved slutten av kapittelet var det
bare delen om de 2300 dagene som var uforklart i hele synet i Daniel 8 (se Dan 8,27).
Senere vendte engelen tilbake til Daniel og sa at «nå er jeg kommet for å gi deg
innsikt» (Dan 9,22; se også Dan 9,23 og Dan 9,25–27). Dette var for å hjelpe ham å forstå de
2300 dagene.
Dette vet vi fordi de første ordene engelen sa til Daniel etter å ha sagt «Legg
merke til ordet, så du forstår synet» (Dan 9,23), var: «Sytti uker er bestemt for ditt
folk og din hellige by» (Dan 9,24). Ordet som er oversatt med «bestemt», betyr
bokstavelig talt «avskåret». Sytti uker, 490 år, skal skjæres av. Men av hva? Åpenbart
av synet om de 2300 dagene – den eneste delen av Dan 8 som Daniel ikke forsto, og
som engelen nå kom for å forklare.
Og siden startpunktet for de 70 ukene var «Fra ordet gikk ut om at Jerusalem
skal gjenreises og bygges opp igjen» (Dan 9,25), visste Miller at hvis han fant denne
datoen, ville han vite når de 70 ukene og profetien om de 2300 dagene begynte.
LesEsra 7,7–13. Når ble dekretet om at Israels fanger i Persia skulle få friheten til å gjenoppbygge
tempelet sitt utstedt?
Dekretet ble utstedt av Artaxerxes, kongen av Persia, i 457 f.Kr. Dette var det
siste av tre dekreter som lot jødene vende tilbake for å gjenoppbygge Jerusalem og
gjeninnføre tempelgudstjenesten. Dette tredje dekretet var det mest omfattende og
markerer begynnelsen på profetien om de 2300 dagene/årene.
LesDan 9,25–26. Når begynner hele denne profetiske perioden? Hvilke store hendelser forutsier
disse versene?
I denne utrolige profetien forutsa Daniel at det skulle gå 69 profetiske uker, eller 483
profetiske dager, eller bokstavelige år, fra «ordet gikk ut om at Jerusalem skal gjenreises
og bygges opp igjen» til Messias kom. Siden påbudet ble gitt høsten 457 f.Kr., strekker
de 483 årene seg til høsten år 27 e.Kr. Ordet «Messias» betyr «den salvede». Høsten år
27 e.Kr. ble Kristus døpt og fikk Åndens salvelse (Apg 10,38). Etter dåpen dro Jesus til
Galilea og «forkynte Guds evangelium og sa: ‘Tiden er inne’» (Mark 1,14–15).
Våren 31 e.Kr., midt i denne siste profetiske uken, tre og et halvt år etter dåpen,
ble Jesus korsfestet. Offerordningen som pekte frem mot Guds lam, tok slutt med
Kristi offer på Golgata. Forbildet hadde møtt motbildet, og til slutt opphørte alle
ofringene i seremonisystemet.
LesDan 9,27. Hvordan ville den sytti uker lange profetien slutte?
De sytti ukene, eller 490 årene, som var spesielt tildelt jødene, endte i år 34 e.Kr. da
Sanhedrinen avviste evangeliets budskap (Apg 6,8–7,60).
Når vi trekker 490 år fra profetien på 2300 år, har vi 1810 år igjen til å fullføre
profetien. Dette fører oss til 1844 e.Kr. William Miller og de første adventistene
trodde helligdommen i Daniel 8,14 var jorden, og de antok at Kristus ville komme
for å rense jorden ved ild i 1844. (Se diagrammet på fredag.)
Se på diagrammet nedenfor med profetiene om de 70 ukene og de 2300 dagene.
Profetiene starter i 457 f.Kr. og forutsier hendelsene rundt «en som er salvet, en
fyrste», som er grunnlaget for 70-ukersprofetien. Med dette som grunnlag avsluttes
profetien om de 2300 dagene i året 1844.
«I likhet med de første disiplene forsto heller ikke William Miller og hans medarbeidere
fullt ut betydningen av budskapet de bar frem. Feil som lenge hadde vært
utbredt i kirken, hindret dem i å tolke et viktig punkt i profetien riktig. Derfor
ble de skuffet, selv om de forkynte det budskapet som Gud hadde gitt dem å gi til
verden, ettersom de hadde misforstått dets betydning.» – Ellen G. White: The Great
Controversy, s. 351, 352.
«Likevel fullførte Gud sin egen gode hensikt ved å tillate at domsadvarselen ble
gitt akkurat slik den var. Den store dagen var nær, og i sitt forsyn ble folket satt på
prøve omkring en bestemt tid for å vise dem hva som bodde i deres hjerte. Budskapet
var utformet for å teste og rense kirken. De skulle bli ledet til å se om deres
hengivenhet var rettet mot denne verden eller mot Kristus og himmelen. De bekjente
at de elsket Frelseren; nå skulle de bevise sin kjærlighet. Var de klare til å gi avkall
på sine verdslige forhåpninger og ambisjoner og ta imot Herrens komme med glede?
Budskapet var utformet for å sette dem i stand til å se sin sanne åndelige tilstand; det
ble sendt i nåde for å vekke dem til å søke Herren i anger og ydmykhet.» – Ellen G.
White: The Great Controversy, s. 353.
Forslag til samtale
Hva kan vi lære av William Millers erfaringer? Hender det at Gud overprøver vår feilaktige
forståelse?
Hvorfor er det viktig å forstå Daniel 9,24–27 for å kunne fastslå Bibelens integritet og Kristi
guddom?
Hvilken rolle spiller forståelsen av profetiene for frelsesplanen? Hvorfor er profetiene så viktige i
Guds plan?
En sabbat nylig kom to syriske flyktninger til gudstjenesten i Kingston Seventh-day Adventist
Church i den kanadiske provinsen Ontario. Som kirkens pastor blir jeg alltid glad når jeg får
besøk, men å få ta imot en mor og en datter som tilhører en annen verdensreligion, var et uventet
privilegium. Hvordan fikk de høre om oss? Hvem inviterte dem til gudstjenesten vår?
Det viste seg at lenge før de satte sin fot i kirken vår, hadde de syriske flyktningene blitt venner
med et av kirkens medlemmer, Shirley.
Shirley har et stort hjerte for fremmede, spesielt flyktninger, og hun møter folk med et varmt
smil som får alle barrierer til å forsvinne. Hun elsker å hjelpe på alle måter hun kan, og folk blir
rørt av hennes vennlighet og medfølelse. De tar gjerne imot invitasjonene hennes til familiemiddager
og sommerpiknik. Den syriske moren og datteren Eman og Heba takket ja til Shirleys
invitasjon til å komme til kirken på sabbaten.
Etter gudstjenesten besøkte vi dem utenfor kirkerommet. Eman og Heba virket glade for å
snakke, og de tok gjerne imot tilbudet mitt om å be for dem. Etterpå spurte jeg om de var interessert
i et eksemplar av Johannesevangeliet på arabisk, trykt av det kanadiske bibelselskapet.
«Jeg blir ikke fornærmet hvis du sier nei», sa jeg.
Moren tok imot boken.
«Vi tror at Jesus er en profet, så vi vil lese boken», sa hun.
Noen dager senere ringte Shirley og spurte om jeg snakket «sudansk».
«Jeg har en annen familie fra Afrika som jeg gjerne vil at du skal besøke», sa hun.
Shirleys ekte kjærlighet og varme mot fremmede åpner stadig nye hjerter. Eksemplet hennes
inspirerer oss til å følge Kristi metode. «Det er bare Kristi metode som vil gi sann suksess når
det gjelder å nå ut til folk. Frelseren omgikkes menneskene som en som ville dem vel. Han viste
sin sympati for dem, tok seg av deres behov og vant deres tillit. Så ba han dem: ‘Følg meg’»
(Ministry of Healing, s. 143).
Shirley blander seg med mennesker, lytter, tjener og viser uegennyttig kjærlighet og aksept,
og bryter dermed ned de mest formidable barrierer. Vi kan også gå fra hjerte til hjerte slik Shirley
gjør hver dag.
Jesus sa: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre»
(Joh 13,35). Den kjærligheten som avslører at vi er hans disipler, er den samme kraften som
åpner fremmede menneskers hjerter og får dem til å vurdere å bli hans disipler.
Denne misjonshistorien illustrerer misjonsmål nr. 2: «Å styrke og diversifisere adventistenes
arbeid i storbyer, i 10/40-vinduet, blant unådde og undernådde folkegrupper og blant ikke-kristne
religioner». For mer informasjon, gå til nettsiden: iwillgo.org.