Hovedsaken i det vi taler om her, er dette: En slik øversteprest er det vi har, og han
har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. Der gjør han tjeneste i
helligdommen, den sanne telthelligdommen, som er reist av Herren selv og ikke av
mennesker. (Hebr 8,1–2).
Kort tid etter skuffelsen 22. oktober 1844 innså noen av millerittene at profetien om
de 2300 dagene ikke handlet om Jesu gjenkomst, men om Kristi gjerning i helligdommen
i himmelen. Renselsen av helligdommen i himmelen var oppfyllelsen
av den jordiske renselsen av den jordiske helligdommen. For å forstå denne viktige
sannheten bedre, kan vi se på parallellen mellom Daniel 7 og Daniel 8:
Daniel 7
Daniel 8
Babylon
—
Medo-Persia
Medo-Persia
Hellas
Hellas
Roma
Roma
Dom i himmelen
Renselse av helligdommen
Disse parallellene viser hva renselsen av helligdommen egentlig er, nemlig den store
undersøkende dommen som kommer før Kristi gjenkomst.
Da de første adventistene studerte Skriftene i månedene etter 1844, forsto de at to
helligdommer er nevnt i Bibelen – den Moses bygde og den store, opprinnelige i
himmelen. Begrepet «helligdom», slik det brukes i Bibelen, viser for det første til
tabernaklet som Moses bygde, som et mønster eller et «bilde» på den himmelske,
og for det andre til «den sanne telthelligdommen» i himmelen, som den jordiske
helligdommen pekte mot (Hebr 8,1–2). Ved Kristi død mistet den forbilledlige
tjenesten sin betydning. «Den sanne telthelligdommen» i himmelen er den nye pakts
helligdom. Og siden profetien i Dan 8,14 går i oppfyllelse i denne epoken, må den
helligdommen den viser til, være den nye pakts helligdom.
«Da de to tusen tre hundre dagene endte i 1844, hadde det i mange hundre år ikke
eksistert noen helligdom på jorden. Profetien som sier at det skulle gå to tusen tre
hundre kvelder og morgener, så skulle helligdommen igjen få sin rett, eller bli renset,
må derfor utvilsomt gjelde helligdommen i himmelen.» – Ellen G. White: Alfa og
Omega, bind 7, side 351–352.
Helligdommen i ørkenen var en modell eller et mønster av helligdommen i
himmelen. Gudstjenestene i den jordiske helligdommen var en forsmak på Guds
frelsesplan. Hver eneste ofring representerte Jesu offer på Golgata (se Joh 1,29).
Gjennom Kristi offer er vi fri fra syndens fordømmelse. Tilgivelsen er vår. Vår skyld
er borte når vi tar imot Jesu offer på vegne av oss og bekjenner våre synder (1 Joh 1,9).
Jesus er ikke bare Lammet som døde for oss, han er også presten som lever for oss.
Hebr 7,25 forklarer: «Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til
Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.» Han fjerner syndens
skyld og frelser oss fra syndens makt (Rom 8,1–4; 2 Kor 5,21). Jesus gjør tjeneste for
oss i helligdommen i himmelen. Som resultat av hans forbønn er syndens grep om
vårt liv brutt. Vi er ikke lenger trellbundet eller slaver av vår syndige natur. I Kristus
er vi frie: fri fra syndens fordømmelse og fri fra syndens kontroll. Når vi holder fast
ved Kristus i tro, har vi frelsesvisshet.
Hva betyr det for deg at du vet at Jesus er i himmelen og gjør tjeneste på vegne av deg, det vil si
at han er der som mellommann for deg? Hvorfor trenger du en mellommann? Hvorfor er denne
sannheten godt nytt?
Prestene gjorde tjeneste hver dag hele året, men på soningsdagen, som på hebraisk
kalles jom kippur, vendte hele Israel blikket mot helligdommen. 3 Mos 16 og 23 gir
klare instruksjoner for soningsdagen. All vanlig aktivitet opphørte. Alle fastet. Mens
øverstepresten gikk inn i Guds nærvær for dem i Det aller helligste, gransket folket
hjertene sine. De søkte Gud i ydmykhet og med en oppriktig bekjennelse.
Alle som ikke «ydmyket seg» på soningsdagen, skulle «støtes ut» og ikke lenger
være en del av Guds utvalgte folk (3 Mos 23,27; 3 Mos 23,29). På soningsdagen førte øverstepresten
blodet fra Herrens geitebukk inn i helligdommen, og etter å ha stenket det
på nådestolen, strøk han blodet på hornene på gullalteret og på alteret, slik at hele
helligdommen ble fullstendig renset. Når øverstepresten hadde «fullført soningen»,
la han hendene på den levende bukken og bekjente Israels synder. Deretter ble
bukken ført ut i ørkenen for å bli skilt fra leiren for alltid (3 Mos 16,20–22).
Blodet ble ført inn i helligdommen under den daglige tjenesten, som et tegn på at
synden var registrert (Jer 17,1) og at Gud tok ansvar for at den ble fjernet. På forsoningsdagen
ble den ført ut av helligdommen og lagt på hodet til syndebukken Asasel,
som representerte Satan og viste at han hadde det endelige ansvaret for syndens
problem.
Denne bukken ble ført langt ut i ørkenen, slik at Gud ved avslutningen av forsoningsdagen
hadde en ren helligdom og et rent folk. I den himmelske helligdommen
gjør Kristus tjeneste for oss, først i Det hellige, og nå, i Det aller helligste siden
1844, ved slutten av de 2300 dagene.
Vi vil komme gjennom denne store dommen på grunn av vår stedfortreder Jesus.
Som Ellen G. White sa, er vi «hans rettferdighet som vi ikke hadde noen del i.» –
Alfa og Omega, bind 4, side 16. Som følge av denne rettferdigheten, som er tilregnet
oss, ydmyker vi oss, vi vender oss bort fra synden. Det betyr at vi ikke har funnet
oss til rette med det onde, og at vi heller ikke unnskylder eller klamrer oss til synder
vi er glade i, men vokser i nåden og lever et hellig liv.
Hvilken betydning har soningsdagen for vårt liv i dag? Hvorfor bør den ha betydning for hvordan
vi lever?
Sammenlign Dan 7,9–10 med Åp 14,6–7. Hva er likheten mellom disse to tekstene?
Dommen er et fremtredende tema i hele Bibelen. «For Gud skal dømme hver gjerning,
holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt» (Fork 12,14). Jesus
henviste tilhørerne sine til en fremtidig dommens tid. For «hvert unyttig ord som
menneskene sier, skal de svare for på dommens dag» (Matt 12,36). Paulus tilføyer
at Gud skal «få fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre hjertets tanker» (1
Kor 4,5). Engelen sa til Johannes at «nå er timen kommet da han [Gud] skal holde
dom» (Åp 14,7).
LesÅp 22,10–12. Hva blir menneskehetens skjebne når Jesus kommer tilbake? Hvilken klar uttalelse
får Johannes?
Siden Kristus kommer med sin endelige belønning, må det være en dom før det, for
å avgjøre hvem som skal få hvilken belønning når han kommer. Når Kristus kommer
tilbake, blir det ingen ny sjanse. Alle mennesker har fått nok kunnskap til å ta en
endelig og ugjenkallelig beslutning for eller mot Kristus.
LesMatt 25,1–13. Hvorfor forholder Jesus seg så forskjellig til disse to gruppene av troende?
«Først når denne undersøkelsen er slutt, når alle som ned gjennom tidene har bekjent
seg til å være Kristi etterfølgere, har fått sin sak undersøkt og avgjort, vil prøvetiden
være slutt og nådens dør bli stengt. Denne korte kunngjøringen: ‘De som var ferdige,
gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt,’ fører oss ned til
slutten av Kristi tjeneste, til den tiden da frelsesverket er fullført.» – Ellen G. White:
Alfa og Omega, bind 7, side 359–360.
Vi behøver ikke å frykte dommen. I Kristus har vi fått tilgivelse, frihet fra skyld,
kraft til å leve et gudfryktig liv og den endelige seieren.
LesHebr 4,14–16 og Hebr 10,19–22. Hvilken forsikring og guddommelig innbydelse får hver og
en av oss i disse versene?
Hebreerbrevets poeng er «hold fast», «kom frimodig», «gi aldri opp» og fokuser
troen på Jesus, vår store øversteprest. I Jesus har vi alt vi trenger. I tro kan vi gå inn i
helligdommen i himmelen på en «ny og levende vei» som Jesus har åpnet for oss.
Når vi ser inn i forgården, ser vi blod på hornene på alteret. I Det hellige ser vi
blod på gullhornene på røkelsesalteret. Vi ser blodet på forhenget foran nådestolen.
Jesu blod bereder veien for hvert eneste skritt. Dette gir oss håp, for vi kan bare
gjenforenes med Gud når Jesus tilgir oss og utsletter vår synd. Guds barmhjertighet
er uendelig, men det er også hans rettferdighet. Og rettferdigheten kan ikke godta
Kristi offer som soning for våre overtredelser med mindre Jesus først garanterer at
han tilgir våre synder og deretter sletter dem.
LesÅp 11,19. Hvorfor er dette synet viktig i sammenheng med den store konflikten? Hvordan
viser det sammenhengen mellom loven og evangeliet?
Her i det blendende lyset og den strålende herligheten i Guds nærvær i universets
tronsal, ved foten av Guds trone, finner vi Guds lov i paktens ark. Her i Det aller
helligste åpenbares Guds rettferdighet og barmhjertighet. Ingen jordisk makt kan
endre Guds lov, bl.a. fordi den er nedfelt i paktens ark i himmelen. I Hebr 8,10 står
det: «Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier
Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte. Jeg
skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.» Når vi i tro trer inn i himmelens
helligdom, får vi tilgivelse for våre gamle synder og kraft til å leve et liv i lydighet
i Kristus, som døde for oss og skriver loven i hjertet vårt. Jesus frelser oss «fullt og
helt» (Hebr 7,25) – fra syndens straff og fra dens makt.
Hvorfor er Jesu forbønn så utrolig godt nytt? Hva slags håp ville vi ha hatt uten evangeliet når vi
står overfor loven som rettesnor eller standard for rettferdighet?
LesHebr 10,9–14. Hvilken forskjell avslører dette avsnittet mellom prestens tjeneste i den
jordiske helligdommen og Jesu tjeneste i helligdommen i himmelen?
Kristus døde én gang for alle på korset som et fullkomment offer for synd. Hans
prestetjeneste i helligdommen i himmelen helliggjør oss. Nå som han har gått
inn i Det aller helligste, er han vår talsmann i dommen (se 1 Joh 2,1). Nå «er også
Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen
gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på
ham» (Hebr 9,28). Med sitt offer og sin midlertjeneste har han tatt et oppgjør med
synden. Nå kommer han igjen for dem som «med kjærlighet har ventet på at han skal
komme» (2 Tim 4,8).
LesHebr 6,19–20. Hvorfor innbyr han oss til å følge ham, og hva oppdager vi når vi følger ham?
«Den gjerning Kristus utfører som menneskenes talsmann i helligdommen i himmelen,
har like stor betydning for frelsesplanen som hans død på korset. Hans død
var begynnelsen til den gjerning han etter oppstandelsen for opp til himmelen for å
fullføre. I tro må vi gå gjennom forhenget, ‘dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss’.
Der reflekteres lyset fra korset. Der kan vi få en klarere innsikt i frelsens hemmelighet.
Menneskets frelse har kostet himmelen uendelig meget. Offeret svarer til de
strengeste krav i Guds lov. Jesus har åpnet veien til Faderens trone, og på grunn av
hans midlertjeneste kan alle som søker ham i tro, legge frem sine oppriktige ønsker
for Gud.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 7, side 408–409.
Frelsesplanen er en komplett plan for å løse den store konflikten og redde vår
verden fra Satans grep. Jesu liv åpenbarte Guds kjærlighet for en verden i nød og et
univers som ser på. Hans død avslørte syndens avskyelighet og skaffet frelse for hele
menneskeheten. Hans forbønn i helligdommen i himmelen gir forsoningens velsignelser
til alle som i tro rekker ut hånden for å ta imot dem.
Hvordan henger Kristi død på korset sammen med hans forbønn i den himmelske helligdommen,
og hvorfor er dommen så viktig for frelsesplanen?
Legg merke til hvordan Jesu gjerning for oss i dommen og vår rolle beskrives: «Jesus
unnskylder ikke deres synder, men viser til deres anger og tro. Han krever tilgivelse
for dem, idet han løfter de sårede hendene opp for Faderen og englene og sier: Jeg
vet hvem de er. Jeg har tegnet dem i mine hender! ‘Offer for Gud er en knust ånd. Et
hjerte som er brutt og knust, ringeakter du ikke, Gud.’ Til ham som anklager hans
folk, sier han: ‘Måtte Herren vise deg til rette, Satan! Ja, måtte Herren som har utvalgt
Jerusalem, vise deg til rette!’» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 7, side 404–405.
«Den kjensgjerning at Guds anerkjente folk blir fremstilt som noen som står for
Gud i skitne klær, bør lede alle som bekjenner hans navn, til ydmykhet og hjerteransakelse.
De som i sannhet renser sine sjeler ved å lyde sannheten, vil ha ytterst små
tanker om seg selv. Jo nøyere de da betrakter Kristi plettfrie karakter, desto sterkere
vil deres ønske bli om å bli forvandlet etter hans bilde, og desto mindre renhet og
hellighet vil de se hos seg selv. Jo mer de ser på Kristi plettfrie karakter, desto sterkere
vil ønsket bli om å bli formet etter hans bilde, og jo mindre renhet eller hellighet
vil de se i seg selv. Men mens vi bør innse vår egen syndige tilstand, må vi stole på
Kristus som vår rettferdighet, vår helliggjørelse og vår forløsning. Vi kan ikke svare
på Satans anklager mot oss. Kristus alene kan legge fram et virkningsfullt forsvar til
beste for oss. Han forstår å bringe anklageren til taushet med argumenter som ikke
grunner seg på vår fortjeneste, men på hans.» – Ellen G. White: Testimonies for the
Church, bind 5, s. 471, 472.
«Vi lever nå i tiden for den store soningsdagen. Mens øverstepresten i den gammeltestamentlige
offertjenesten gjorde soning for Israel, måtte alle gå i seg selv,
bekjenne sin synd og ydmyke seg for Herren, for at de ikke skulle bli utryddet. Slik
må alle som gjerne vil at deres navn skal bli stående i livets bok, ydmyke seg for
Gud i den korte tiden som er tilbake av nådetiden, angre sin synd og vende om.» –
Alfa og Omega, bind 7, side 409.
Forslag til samtale
Hvilke følelser vekkes ved tanken på at Jesus løfter sine sårede hender for oss overfor Far? Hvorfor
er dette vårt eneste håp i dommen?
Vi lever på forsoningens dag. Forsoning er Guds verk for å frelse fortapte syndere. Hvorfor skulle da
en dag som er viet til Guds gjerning for å frelse syndere, være godt nytt?
Legg merke til hva Ellen G. White skrev: «Det er bare Kristus som kan føre en effektiv sak for oss.
Han er i stand til å bringe anklageren til taushet med argumenter som ikke bygger på våre fortjenester,
men på hans.» – Advent Review and Sabbath Herald, 2. januar 1908. Hvordan kan du gjøre
dette håpet til ditt eget?
Kirken var det siste stedet Aneliya ønsket å gå. Hun vokste opp i en familie som fulgte en
ikke-kristen verdensreligion, og i over 40 år hadde hun besøkt sitt eget gudshus i forbindelse
med høytider og dyreofringer. Derfor kom det som et sjokk da ektemannen og den 20 år gamle
sønnen Rosen ble tilbudt en bibel av en fremmed på gaten.
«Ta denne og bli med på møtet vårt i kveld», sa den fremmede. Han sa at det også ville være
forfriskninger.
Hjemme hos Aneliya ble invitasjonen møtt med motvilje. «Hva skal vi gjøre der?» sa hun.
«Jeg vil ikke dra dit. Jeg tilhører en annen religion».
Men Rosen ville gjerne gå i kirken.
«Kom», sa han. «Vi skal spise og høre på noen ting».
Alle fem medlemmene i flyktningfamilien dro til møtet i den europeiske byen. De hilste på
kirkens medlemmer, drakk te og spiste kake sammen med dem. Under kirkeprogrammet hørte
Aneliya folk snakke om Jesus, men hun forsto ikke ordene.
«Hva snakker de om?» lurte hun på. Det var en normal reaksjon for en med hennes trosbakgrunn
når hun først ble eksponert for Bibelen.
Rosen ble imidlertid fascinert av møtet. Etterpå begynte han å studere Bibelen sammen med
Paul, den fremmede som hadde tilbudt ham Bibelen på gaten. Det tok ikke lang tid før Rosen ba
moren om å bli med til kirken for å døpe ham.
Kirken var det siste stedet Aneliya ønsket å gå. «Jeg skjønner ikke hva en dåp er», sa hun.
«Jeg vil ikke gå dit». Rosen ble døpt uten henne.
Så ble Aneliya og familien kastet ut av leiligheten de leide. De hadde penger til husleie, men
fant ikke noe sted å bo. Kirkens medlemmer deltok i letingen, men uten resultat. Menighetsmedlemmene
inviterte familien til å bo midlertidig i klasserommet til barnas sabbatsskole.
Kirken var det siste stedet Aneliya ønsket å gå. Men hun hadde ikke noe valg. Hun og familien
bodde i kirken i syv måneder. I løpet av den tiden besøkte Paul familien og leste fra Bibelen.
Aneliya lurte på hvorfor han leste i Bibelen. Hun var overbevist om at bare religionens hellige
skrifter inneholdt sannheten. Hun lurte på: «Hvordan kan denne Bibelen hjelpe meg med å få en
leilighet? Hvorfor finner vi ikke en leilighet?»
På sabbatene inviterte Paul familien til å delta på gudstjenester. Aneliya flyktet. Da hun så at
gudstjenesten begynte, løp hun ut døren. Men den 22 år gamle sønnen hennes, Sergei, ble rørt av
det han hørte. Han lot seg døpe.
Etter at familien hadde funnet et nytt hjem, begynte begge Aneliyas sønner å trygle henne om
å tenke på Jesus.
Takk for din støtte til Adventistmisjonen, hvis globale misjonssentre hjelper til med å lære opp
mennesker til å dele de gode nyhetene om frelse med verdifulle mennesker fra andre verdensreligioner.
Du finner mer informasjon på globalmissioncenters.org. Historien avsluttes neste uke.