Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes
ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus. (Åp
12,17).
Gjennom bibelstudier oppdaget adventistene betydningen av loven i Det aller helligste
i den himmelske helligdommen. I sentrum av Guds lov oppdaget de også
betydningen av sabbaten, det fjerde budet. Mer enn noe annet identifiserer dette
budet Gud som vår Skaper, grunnlaget for all sann tilbedelse – et tema som vil være
spesielt relevant i den siste tiden av jordens historie (se Åp 14,6–12).
Satans mål har fra første stund vært å hindre tilbedelsen av Gud ved å undergrave
Guds lov. Han vet at å bryte ett punkt gjør en «skyldig i å bryte dem alle» (Jak 2,10),
og derfor oppmuntrer han folk til å overtre Guds lov. Satan hater sabbaten fordi den
minner om Skaperen og hvordan han skal tilbes. Men den er også nedfelt i Guds lov
i Det aller helligste i den himmelske helligdommen. Siden det er loven som sier hva
som er synd, må Guds lov, inkludert sabbatsbudet, gjelde så lenge mennesker ønsker
å være trofaste mot Gud.
Målet med dette studiet er å vise sammenhengen mellom helligdommen, Guds
lov, sabbaten og den forestående krisen omkring dyrets merke. Vi vil også se på hva
sabbaten betyr for en generasjon i endetiden.
Soningsdagen var en dommens dag. Hele Israel var pålagt å ta del i denne begivenheten
ved å omvende seg, ransake sin sjel og avstå fra alt arbeid (se 3 Mos 23,29–31).
Bare på denne dagen skulle ypperstepresten gå inn i Det aller helligste og gjøre
soning for synd. Der, i det innerste rommet i helligdommen, sto paktens ark. I arken
lå Guds lov med de ti bud, skrevet på steintavler. Arkens gulldeksel ble kalt nådestolen,
der blod ble stenket for å rense helligdommen for synd. Guds nærvær viste seg
i stråleglansen over nådestolen. Alle ofringene åpenbarte Guds barmhjertighet mot
syndige mennesker, men soningsdagen viser at synden huskes frem til dommens dag
(Hebr 10,3). Faktisk ville synden bli fullstendig utslettet århundrer senere gjennom
Krisit blod. Det er ved troen på hans blod vi kan bli renset fra synd. (1 Pet 1,18–19).
Der, i Guds nærvær, forenes nåde og rettferdighet på en vakker måte.
Da apostelen Johannes så inn i den himmelske helligdommen, så han «Guds
tempel … åpnet» og «paktskisten» viste seg (Åp 11,19). «I Det aller helligste i himmelen
oppbevares Guds lov, den loven som Gud selv forkynte under tordendrønn på
Sinai, og som han skrev med sin egen finger på steintavlene.
Guds lov i den himmelske helligdom er selve originalen, og budene som Gud
skrev på steintavlene og som er gjengitt i Mosebøkene, var en nøyaktig kopi. De som
oppfattet dette viktige forhold, ble klar over at Guds lov er hellig og uforanderlig.» –
Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 7, side 363.
Da de første adventistene studerte Bibelens lære om helligdommen, innså de
betydningen av Guds lov og sabbaten i sentrum av Guds lov. De tenkte at hvis Guds
lov var avbildet i paktens ark i helligdommen i himmelen, kunne den umulig være
avskaffet på korset.
Tenk på sabbaten, som kommer til oss i en fart av 1600 kilometer i timen hver eneste uke. Hva
burde det si oss om skapelseslærens betydning? Hvilken annen lære har en så sterk og regelmessig
tilbakevendende påminnelse?
Syvendedagsadventistene følger i de protestantiske reformatorenes fotspor, de
som forsvarte Guds lovs hellighet. Legg merke til denne sterke uttalelsen fra John
Wesley: «Den rituelle eller seremonielle loven som Moses overleverte israelittene, og
som inneholdt alle påbud og forordninger knyttet til de gamle ofringene og tempeltjenesten,
kom Herren for å ødelegge, oppløse og fullstendig avskaffe. … Men
moralloven, som er nedfelt i de ti bud og håndhevet av profetene, tok han ikke bort.
Han kom ikke for å oppheve noen del av den. Dette er en lov som aldri kan brytes,
og som ‘står fast som et trofast vitne i himmelen’ … Enhver del av denne loven må
bestå for hele menneskeheten og til alle tider, for den er ikke avhengig av tid eller
sted eller andre omstendigheter som kan forandres, men av Guds og menneskets
natur og deres uforanderlige forhold til hverandre.» – Upon Our Lord’s Sermon on
the Mount, Discourse V, John Wesley’s Sermons: An Anthology (Nashville, TN:
Abingdon Press, 1991), s. 208, 209.
Satan hater Guds lov fordi den er en avskrift av hans karakter, grunnlaget for hans
trone og menneskehetens moralske grunnlag. «Hvis helligdommen på jorden var et
bilde av helligdommen i himmelen, kunne ingen unngå å se at loven i paktkisten på
jorden var en tro kopi av loven i paktkisten i himmelen. A godta sannheten om den
himmelske helligdom måtte medføre at man aksepterte kravene i Guds lov og dermed
sabbatens gyldighet ifølge det fjerde bud. Dette forklarer den bitre og besluttsomme
motstand mot den systematiske tolkning av Bibelen som klarla Kristi tjeneste i den
himmelske helligdom.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 7, side 364.
Hvilke grunner oppgir folk ofte for å si at vi ikke lenger behøver å holde de ti bud? Hva tror du
egentlig ligger bak?
Skaperverket viser hvor verdifulle vi er i Guds øyne. Vi er ikke alene i universet, og
vi er heller ikke en genetisk tilfeldighet. Det vanlige vitenskapelige bildet av livets
opprinnelse, som har blitt plukket opp av nyhetsmediene og populærkulturen, gir
med andre ord et syn på vår opprinnelse som er uforenlig med Bibelens beretning.
Vi er her fordi Jesus skapte oss. Og han er verdig vår tilbedelse, ikke bare fordi
han skapte oss, men også fordi han frikjøpte oss. Skapelsen og gjenløsningen er
kjernen i all sann tilbedelse. Derfor er sabbaten viktig for å forstå frelsesplanen. Sabbaten
forteller om Skaperens omsorg og Frelserens kjærlighet.
Ved slutten av skapelsesuken hvilte Gud i skjønnheten og majesteten i den
verdenen han hadde skapt. Han hvilte også som et eksempel for oss. Sabbaten er en
ukentlig pause for å prise den som skapte oss. Når vi tilber på sabbaten, åpner vi
hjertet for å ta imot den velsignelsen han har lagt inn i kun denne dagen, og ikke i
noen annen dag.
Sabbaten peker mot en Skaper som elsket oss så høyt at han ikke forlot oss da
vi kom på avveie fra det han ville med oss. Sabbaten er et evig symbol på vår hvile
i ham. Den er et spesielt tegn på lojalitet mot Skaperen (Esek 20,12; Esek 20,20). Den er et
symbol på hvile, ikke på gjerninger, på nåde, ikke på loviskhet, på trygghet, ikke på
fordømmelse, på avhengighet av Gud for å bli frelst, ikke av oss selv. Sann sabbatshvile
er nådens hvile i Guds kjærlige armer, han som skapte oss, han som forløste
oss, og han som kommer igjen for å hente oss.
Budskapet i Åp 14, Guds endetidsbudskap til verden, oppfordrer folk til å hvile i
hans kjærlighet og omsorg hver sabbat. Det kaller oss til å huske han som skapte oss
og gi ham ære. Å holde sabbat er også et bindeledd mellom Edens fullkommenhet og
herligheten i den nye himmel og den nye jord som skal komme. Den minner oss om
at Edens herlighet en dag skal gjenopprettes.
De fleste syvendedags-adventister har blitt beskyldt for å være loviske, og denne beskyldningen
er vanligvis knyttet til vår overholdelse av sabbaten. Snakk om sabbaten som et symbol på
frelse og rettferdighet ved tro. Hvorfor kan det å adlyde Guds bud om å hvile få folk til å tro at vi
prøver å arbeide oss til himmelen?
LesÅp 12,12; Åp 12,17 og Åp 13,7. Hvordan viser disse tekstene Satans vrede? Hvorfor er djevelen så sint
på Guds folk i endetiden?
Åp 12 skisserer den kosmiske konflikten mellom Kristus og Satan gjennom tidene.
Den kulminerer med Satans siste angrep på Guds folk. Åp 13 viser oss dragens to
allierte: dyret fra havet og dyret fra jorden. Disse to maktene går sammen med ham i
krigen mot Guds folk.
Legg merke til kontrasten. Enten tilber folk Skaperen, eller så tilber de noe annet.
Skaperen er verdig tilbedelse (Åp 5,9). Konflikten mellom Kristus og Satan begynte
i himmelen og handlet om tilbedelse: «Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre
meg lik Den høyeste.» (Jes 14,14). Satan ville ha den tilbedelsen som bare tilhører
Skaperen. Ifølge Åp 13 lykkes han med dette ved hjelp av dyret fra jorden (Åp 13,4).
En sammenligning med Dan 7 viser at dette landdyret er det samme som det lille
hornet som forsøker «å forandre tider og lover» og utøver myndighet i 1260 profetiske
«dager», det vil si i 1260 år (Dan 7,25; jf. Åp 13,5; se Studium 6). Den eneste
delen av Guds ti bud som handler om tid, er det fjerde bud. Denne kirken har forsøkt
å endre gudstjenestedagen fra lørdag, den syvende dagen, til søndag, den første
dagen i uken.
Når en jordisk makt prøver å endre gudstjenestedagen som Gud selv har gitt som
et tegn på sin autoritet (2 Mos 31,13; Esek 20,12; Esek 20,20), er det et forsøk på å tilrane seg
Guds autoritet på et grunnleggende nivå. Det er altså dette punktet den endelige
konflikten om sann og falsk gudsdyrkelse dreier seg om.
Derfor identifiserer Åpenbaringen det folket som er trofast mot Gud, som «de som
holder seg til Guds bud» (Åp 12,17; Åp 14,12). Dette inkluderer syvendedags-sabbaten,
ikke søndag. De som nekter å følge de tre englenes siste kall om å tilbe Gud
på hans hellige dag (Jes 58,13) og tilber dyret på hans falske sabbat, søndag, vil ta
imot dyrets merke (se Studium 11).
I Åpenbaringen 14,7 roper den første engelen med høy røst: «Frykt Gud og gi ham
æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen
og jorden, hav og kilder!». Himmelen ber oss vise Skaperen vår høyeste troskap
og inderlige tilbedelse i lys av den forestående dommen.
Den andre engelen sier: «Falt, falt er Babylon den store, hun som har skjenket alle
folkeslag med vredens vin fra sitt horeri.» (Åp 14,8). Babylon står for et frafallent
religiøst system som har forkastet den første engelens budskap til fordel for et falskt
tilbedelsessystem. Derfor advarer Åp 14,9–11 mot å tilbe «dyret og bildet av det».
Her presenteres to motstridende valg – tilbedelse av Skaperen eller tilbedelse av
dyret. Hvert eneste menneske kommer til å ta sin endelige, ugjenkallelige beslutning
om hvem som har dets fulle troskap – Jesus eller Satan.
LesÅp 14,12. Hva er de to kjennetegnene på dem som nekter å tilbe dyret? Hvorfor er begge
disse kjennetegnene viktige?
Gud vil ha et endetidsfolk som er tro mot ham i møte med historiens største motstand
og voldsomste forfølgelse. Med Kristi rettferdighet som gave vil de leve et liv
i nåde og lydighet. Tilbedelse av Skaperen står i direkte motsetning til tilbedelse av
dyret og viser seg i overholdelse av Guds bud. Den endelige konflikten om troskap
mot Kristus eller troskap mot dyrets makt dreier seg om tilbedelse, og i sentrum for
denne store striden mellom godt og ondt står sabbaten.
Frelserens trofaste etterfølgere vil ikke bare ha troen «på Jesus», de vil også
ha «Jesu tro». Jesu tro er en tro som er så dyp, så tillitsfull og forpliktende at alle
helvetes demoner og alle verdens prøvelser ikke kan rokke ved den. Det er en tro
som stoler når den ikke kan se, tror når den ikke kan forklare hvorfor, og håper når
den ikke kan forstå. Denne «Jesu tro» er en gave vi mottar i tro. Den vil bære oss
gjennom krisen som ligger foran. Når den endelige krisen bryter ut og vi står overfor
økonomisk boikott, forfølgelse, fengsel og død, vil Jesu tro bære oss gjennom
jordens siste timer frem til Jesus kommer tilbake.
[Ifølge lekseforfatteren har den siste «rest» en tro som kan likestilles med Jesu tro
og de skal være like rene som ham. Dette bygger han på forestillingen om at ordene
i Åp 14,12 bør leses som «Jesu tro» og ikke bare «troen på Jesus». Dermed kan han
skrive i lekse 13: «Deres høyeste ønske er å gjøre ham til lags i alle ting, slik at de
ved Den hellige ånds gjerning vil bli like rene som han er ren.» O.a.]
Hvordan forbereder Gud din tro i dag på det som kommer i fremtiden?
«I mangel av bibelsk støtte for sitt syn var det mange som utrettelig og uten selv
å vite det brukte de samme talemåter som Kristus og apostlene ble møtt med:
‘Hvordan kan det være at fremtredende religiøse ledere ikke forstår dette med sabbaten?
Bare noen få tror det samme som dere. Det er utenkelig at dere har rett og at
alle de lærde i verden tar feil.’
For å tilbakevise slike påstander behøvde de bare å sitere Bibelen og minne om
hvordan Herren gjennom tidene hadde ledet sitt folk.
Men kristne i tidligere tider holdt søndag i den tro at det var den bibelske sabbat.
Den dag i dag finnes det oppriktige kristne i alle kirkesamfunn, også i den katolske
leir, som ærlig tror at søndag er den hviledagen Gud har innstiftet. Herren aksepterer
deres oppriktighet og gode vilje. Men når helligholdelsen av søndag blir gjennomført
ved lov, og verden blir opplyst om plikten til å holde den sanne sabbat, vil de som
overtrer Guds bud for å lyde et påbud som bare er basert på romerkirkens autoritet,
sette pavemakten over Gud. De hyller romerkirken og den makten som håndhever
det som Rom har påbudt. De tilber ‘dyret’ og dets ‘bilde’.
Når menneskene forkaster den dagen som Gud har sagt er tegnet på hans autoritet,
og i stedet helligholder den dagen som romerkirken har valgt som et tegn på sin suverenitet,
aksepterer de tegnet på lydighet mot romerkirken, nemlig «dyrets merke».
Først når dette er blitt tydelig fremholdt, og folk er stilt på valg mellom Guds bud og
menneskebud, vil de som fortsetter å overtre Guds bud, ta ‘dyrets merke’.» – Ellen
G. White: Alfa og Omega, bind 7, side 382, 376.
Forslag til samtale
Verden endrer seg fort og dramatisk. Hvorfor må vi være årvåkne slik at vi ikke er uforberedt når
den siste dagen kommer?
Hvordan stemmer en forståelse av dommen og Guds lov overens med det faktum at vi er frelst av
nåde alene?
Hvordan kan du vitne for dem som ikke forstår betydningen av den sanne sabbaten og oppriktig
holder søndag, den første dagen i uken?
Hvilke farer ligger i foreningen av kirke og statsmakt? Hvordan skal vi som kristne forholde oss til
myndighetene?
Etter at to unge flyktninger hadde gitt sitt hjerte til Jesus i en europeisk by, begynte de å trygle
moren sin om å tenke på Jesus.
«Mor, vil du ikke bli frelst?» spurte 20 år gamle Rosen. Moren hans, Aneliya, eksploderte som
en vulkan. «Jeg kommer aldri til å forlate religionen min!» ropte hun og slo i bordet. «Jeg vil
beholde religionen min til jeg dør!»
Hennes 22 år gamle sønn, Sergei, fortalte om hvordan Jesus ble korsfestet for menneskenes
synder og gjenoppstod på den tredje dagen.
«Det er umulig at han gjenoppstod», sa Aneliya.
«Hvis du tror på Jesus og dør, vil du også gjenoppstå», sa Sergei.
En dag leste han Johannes 3,36 for moren: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er
ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham.» (NKJV). «Vi dør»,
sa han til moren, «men når Jesus kommer tilbake, skal vi stå opp fra gravene».
«Min sønn, hvordan skal vi stå opp fra gravene?» spurte hun.
«Vi kommer til å leve igjen, sa han.
Det var et stort spørsmål for Aneliya. Det var det største spørsmålet hun tenkte på. Hvordan
var det mulig å gjenoppstå og leve evig?
Mens hun lyttet til sønnene sine, begynte bibelvers som tidligere hadde forvirret henne, å gi
mening. Hun begynte å forstå hva Paul, mannen som først hadde invitert familien til kirken, hadde
lest for dem fra Bibelen, og hva hun hadde hørt om Jesus under sitt første kirkebesøk. Gleden
fylte hjertet hennes. Senere forsto Aneliya at Den hellige ånd hadde kommet inn i hjertet hennes.
Snart anerkjente Aneliya Jesus som sin Frelser. Da hun gjorde det, ble hun fylt av et ønske om å
tilbringe tid sammen med ham og delta på gudstjenester i kirken.
Så ble den 15 år gamle datteren hennes døpt. Aneliya hadde hoppet over dåpen til de to sønnene
sine, men hun gikk til jentas dåp. Etterpå gratulerte hun jenta. «Mor, nå er det din tur», sa
jenta.
Sergej underviste moren i Bibelen, og hun studerte også Bibelen på egen hånd. Det vokste
frem en tørste i hjertet hennes etter å leve for Kristus. Så kom dagen da hun som 47-åring overga
sitt hjerte til Jesus i dåpen. «Det var med stor glede», sier hun i et intervju. «Jeg kan ikke beskrive
gleden min. Det var første gang på 47 år at jeg opplevde en slik glede. Jeg trodde og tok imot
Jesus Kristus».
I dag er Aneliya 48 år og misjonær for folket sitt. Mannen hennes har tatt imot Bibelen, og til
og med foreldrene hans i hjemlandet holder sabbaten. Aneliya holder også bibelstudier i lokalsamfunnet.
«Før hadde jeg lyst til å flykte fra kirken, men nå har jeg fått et ønske om å løpe til kirken»,
sier hun. «Den hellige ånd førte meg til Gud».
Takk for din støtte til Adventistmisjonen, hvis globale misjonssentre bidrar til å lære opp mennesker
til å dele de gode nyhetene om frelse med verdifulle mennesker fra andre verdensreligioner.
Du finner mer informasjon på globalmissioncenters.org.