Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium
og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»
(Mark 1,14–15).
Hvem skrev Markusevangeliet, og hvorfor? Ingen av evangeliene oppgir forfatterens
navn. Johannes kommer nærmest, med snakk om den disippelen Jesus elsket (se Joh
21,20; Joh 21,24).
Men allerede tidlig ble hvert av de kanoniske evangeliene assosiert med enten en
apostel (Matteus, Johannes) eller en følgesvenn av en apostel. Lukasevangeliet er for
eksempel knyttet til Paulus (se Kol 4,14; 2 Tim 4,11; Filem 1,24). Markusevangeliet
er knyttet til Peter (se 1 Pet 5,13).
Selv om forfatteren av Markusevangeliet aldri nevner navnet sitt i teksten, tyder
urkirkens tradisjon på at forfatteren var Johannes Markus, en reisefelle av Paulus og
Barnabas (Apg 13,2; Apg 13,5) og senere en av Peters medarbeidere (1 Pet 5,13).
Denne uken skal vi lære om Markus slik Skriften forteller om ham og se på
hans tidlige nederlag og senere oppreisning. Deretter tar vi for oss åpningsdelen av
Markus med et blikk fremover mot hvor historien er på vei, og et blikk bakover for å
forstå hvorfor en misjonær som først mislyktes og deretter ble gjeninnsatt, skrev en
slik tekst.
LesApg 12,12. Hvordan møter vi Markus i Apostlenes gjerninger?
Johannes Markus, den mest sannsynlige forfatteren av Markusevangeliet, var trolig
en ung mann da hendelsene i Apostlenes gjerninger 12 fant sted, trolig midt på
40-tallet e.Kr. I vers 12 omtales han som sønn av en kvinne som het Maria. Hun
var nok et velstående medlem av menigheten og holdt det berømte bønnemøtet i sitt
hjem i Apostlenes gjerninger 12. Historien om Peters flukt fra fengselet og det som
skjedde etterpå, og deretter Herodes’ død, er full av slående, ja direkte humoristiske
kontraster mellom Peter og kongen. Johannes Markus spiller egentlig ingen rolle i
historien, men introduksjonen av ham på dette tidspunktet forbereder hans senere
forbindelse med Barnabas og Saulus.
LesApg 13,1–5; Apg 13,13. Hvordan ble Johannes Markus knyttet til Saulus og Barnabas, og hva var
resultatet?
Apostlenes gjerninger 13 beskriver den første misjonsreisen Saulus og Barnabas
foretok fra ca. år 46 e.Kr. Johannes Markus nevnes ikke før i vers 5, og da bare som
hjelper eller tjener. Han nevnes ikke mer før i vers 13, der det kortfattet sies at han
dro tilbake til Jerusalem.
Det gis ingen grunn til denne avskjeden, og fraværet av beskrivelser av hans
følelser overlater til fantasien hva som var grunnen til at han trakk seg fra misjonsarbeidet,
som utvilsomt var fylt av farer og utfordringer. Ellen G. White mener at
«en stund vaklet han i sin bestemmelse om helhjertet å stille seg selv til tjeneste
for Herren. Han var ikke vant med motgang og mistet motet når de møtte farer og
savn.» – Alfa og Omega, bind 6, s. 120. Det ble for mye for ham, og han trakk seg.
Hvem har vel ikke opplevd å trekke seg fra noe, eller å mislykkes med noe, spesielt noe åndelig
eller noe som har med kristenlivet å gjøre? Hva lærte du av opplevelsen?
LesApg 15,36–39. Hvorfor avviste Paulus Johannes Markus, og hvorfor ga Barnabas ham en ny
sjanse?
Bakgrunnen for Paulus’ avvisning er beskrevet i Apostlenes gjerninger 15,38.
Markus hadde trukket seg og ikke fortsatt i tjenesten. Paulus’ holdning er forståelig,
men krass. Misjonærlivet var tøft og krevende den gang (jf. 2 Kor 11,23–28). Paulus
trengte medarbeidere som hjalp ham å bære byrden av det utfordrende arbeidet. Han
mente at en som deserterte så raskt, ikke fortjente en plass i et misjonærteam som
kjempet i nærkamp med onde krefter.
Barnabas var uenig. Han så et potensial i Markus og ville ikke la ham i stikken.
Paulus og Barnabas ble så uenige om Johannes Markus at de skilte lag. Paulus tok
med Silas, og Barnabas tok med Markus.
Apostlenes gjerninger forklarer ikke hvorfor Barnabas valgte å ta med Markus.
Dette avsnittet er faktisk det siste der de to opptrer i Apostlenes gjerninger. Men det
er ikke det siste stedet Markus nevnes i NT.
Det ser ut til å ha skjedd en forvandling med Markus. Her viser Paulus hvor viktig
Markus er for ham og for tjenesten. Han regner ham som en av sine medarbeidere og
vil at Timoteus skal ta ham med seg. Peters første brev tyder på at også Peter hadde
et nært forhold til Markus. Disse tekstene av Paulus og Peter ble trolig skrevet tidlig
på 60-tallet e.Kr., 15–20 år etter opplevelsen i Apostlenes gjerninger 15. Markus
reiste seg etter nederlaget, ganske sikkert takket være den tilliten fetter Barnabas
viste ham.
Tenk på en gang da du eller en venn sviktet og fikk en ny sjanse. Hvordan forandret den opplevelsen
deg og dem som hjalp deg? Hvordan endret det din tjeneste for andre?
LesMark 1,1–8. Hvem er personene, og hva sier og gjør de?
Det er tre hovedpersoner i avsnittet: Jesus Kristus, som omtales i Markus 1,1, Gud
Faderen (underforstått i Markus 1,2) og døperen Johannes, budbringeren og forkynneren
som er hovedpersonen i siste del av avsnittet.
Markus 1,2–3 inneholder et sitat fra GT som Markus bruker for å beskrive hva
som kommer til å skje i fortellingen. Han siterer en blanding av setninger fra tre
steder: 2 Mosebok 23,20; Jesaja 40,3 og Malaki 3,1.
2 Mosebok 23,20 viser til en engel som Gud skal sende for å føre Israel til Kanaan.
Jesaja 40,3 forteller at Gud viser seg i ørkenen med en vei beredt foran seg. Malaki
3,1 taler om en budbærer som går foran Herren og bereder veien for ham. Alle tre
avsnittene handler om en reise.
Teksten i Jesaja har mange forbindelseslinjer til døperen Johannes og fokuserer
også på Herrens vei. I Markusevangeliet er Herren Jesus på reise. Den hektiske fortellingen
forsterker følelsen av denne reisen, en reise som skal føre til korset og hans
offerdød for oss.
Men mye skal skje før korset. Reisen har så vidt begynt, og Markus vil fortelle
oss alt om den.
I tråd med sitatet fra GT i Markus 1,2–3 oppfordrer døperen Johannes til omvendelse,
til å vende seg bort fra synden og vende om til Gud (Mark 1,4). Han er kledd
som profeten Elia (jf. 2 Kong 1,8), og i Markus 1,7–8 snakker han om den som
kommer etter ham og er mektigere enn ham. Hans ord om at han ikke er verdig til å
løsne en rem på sandalene til ham som kommer, viser hvor høyt han setter Jesus.
LesMark 1,9–13. Hvem er til stede ved Jesu dåp, og hva skjer?
Johannes døper Jesus i elven Jordan, men da han går opp av vannet, ser han himmelen
bli åpnet og Den hellige ånd stige ned over ham som en due. Han hører Guds røst
fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11).
Hendelsene peker på betydningen av Jesu dåp. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd
er til stede, og sammen bekrefter de at Jesu tjeneste har begynt. Betydningen av
dåpen finner et ekko på scenen ved korset i Markus 15. Mange av de samme elementene
i fortellingen går igjen der.
Ånden drev Jesus ut i ørkenen. Ordet «drev» kommer fra det greske ordet ekballō,
det ordet som vanligvis brukes om å drive ut demoner i Markusevangeliet. Åndens
tilstedeværelse her illustrerer Den hellige ånds kraft i Jesu liv. Herren er allerede i
gang med sin tjeneste, og han konfronterer straks Satan. At det er en kamp, ser vi av
henvisningen til 40 dagers fristelse, av de ville dyrene som er til stede, og av englene
som bistår Jesus.
Et uvanlig trekk ved åpningsscenen hos Markus er at Jesus fremstilles som en
skikkelse med både guddom og menneskelighet. På den guddommelige siden: Han
er Kristus, Messias (Mark 1,1), Herren som blir meldt av et sendebud (Mark 1,2–3),
mektigere enn Johannes (Mark 1,7), Guds elskede Sønn som Ånden stiger ned over
(Mark 1,10–11). Men på den menneskelige siden ser vi at: Han blir døpt av Johannes
(ikke omvendt, Mark 1,9), han er drevet av Ånden (Mark 1,12), han blir fristet av
Satan (Mark 1,13), er sammen med ville dyr (Mark 1,13), og han blir hjulpet av
engler (Mark 1,13).
Hvorfor disse kontrastene? Dette peker på at Kristus er vår Herre og Frelser, vår
Gud, men også et menneske, vår bror og vårt forbilde. Hvordan kan vi forstå dette
fullt ut? Det kan vi ikke. Men vi tror det og undrer oss over det denne sannheten
åpenbarer om Guds kjærlighet til menneskene.
Hva sier det om Guds kjærlighet at Jesus, enda han var Gud, tok vår menneskelighet på seg for å
frelse oss?
LesMark 1,14–15. Hva er de tre delene av evangeliets budskap som Jesus forkynte?
Her sammenfatter Markus Jesu enkle og direkte budskap. De tre delene av budskapet
er illustrert i tabellen nedenfor:
Kategori
Innhold
Tidsprofeti
Tiden er inne
Paktsløfte
Guds rike er kommet nær
Kall til disippelskap
Vend om og tro på evangeliet
Tidsprofetien Jesus viser til, er den om de 70 ukene i Daniel 9,24–27. Den oppfylles
i Jesu dåp, der han blir salvet med Den hellige ånd og begynner sin gjerning (Apg
10,38). Profetien om de 70 ukene er fremstilt i diagrammet nedenfor:
I profetien står én dag for ett år (4 Mos 14,34; Esek 4,6). Profetien begynte i 457 f.Kr.
med dekretet fra perserkongen Artaxerxes om å fullføre arbeidet med å gjenreise
Jerusalem (se Esra 7). De 69 profetiske ukene skulle gå frem til år 27 e.Kr., da Jesus
ble døpt og salvet med Den hellige ånd da han begynte sin gjerning. Korsfestelsen
skulle skje 3½ år senere. Den 70. uken endte i år 34 e.Kr. da Stefanus ble steinet og
evangeliet gikk til både hedningene og jødene.
Når studerte du sist profetien om de 70 ukene? Hvordan kan den styrke din tro, ikke bare på
Jesus, men også på at man kan stole på profetiene?
Ellen G. White: «Røsten i ødemarken» i Slektenes håp, side 60–69 og «Evangeliets
forkynnere» i Alfa og Omega, bind 6, side 118–125.
Den første engelens budskap i Åp 14,6–7 er en parallell til Jesu budskap i Mark 1,15.
Engelen bringer det evige evangeliet til verden i de siste dager som forberedelse
til Jesu gjenkomst. Som Jesu budskap, har også engelens endetidsevangelium de
samme tre elementene. Se tabellen nedenfor:
Markus 1
Kategori
Åpenbaringen 14
Tiden er inne (Daniel 9)
Tidsprofeti
Dommens tid (Daniel 7 og 8)
Riket nær
Paktsløfte
Evig evangelium
Vend om, tro
Kall til disippelskap
Frykte, ære, tilbe Gud
Den første engelens budskap kunngjør begynnelsen på dommen før Kristi gjenkomst,
som er forutsagt i profetien om de 2300 dagene i Daniel 8,14 og begynte i
1844. Dommen bringer Guds rike til hans forfulgte folk (Dan 7,22). Den første engelens
oppfordring til å frykte, ære og tilbe Gud er kallet til disippelskap som sendes ut
til verden i de siste dager når dyrets makter i Åpenbaringen 13 lanserer en falsk gud
som man skal frykte, ære og tilbe.
Slik Jesu budskap i Markus 1 er nært knyttet til Daniels profetier ved begynnelsen
av evangeliets forkynnelse, er den første engelens budskap knyttet til Daniel
ved slutten av jordens historie.
Forslag til samtale
Sammenlign døperen Johannes og Jesus i Mark 1,1–13. Hva kan du lære av måten de fremstilles
på?
Tenk over dåpens betydning. Les Rom 6,1–4 og Joh 3,1–8, og sammenlign dem med Jesu dåp i
Mark 1,9–13. Hvilke paralleller og kontraster ser du? Hvordan hjelper dette deg til å få en bedre
forståelse av dåpens betydning?
Sammenlign evangeliet om Jesus i Mark 1,14–15 med den første engelens budskap i Åp 14,6–7.
Hvordan hjelper forståelsen av disse budskapene deg å se oppdraget ditt i dag bedre?
Far var den mest fremtredende personen i den lille byen sin i Nepal. Alle søkte hans hjelp.
Folk i byen trodde at dyreofringene hans kunne kurere alle sykdommer. Faren kom fra en
lang rekke sjamaner, og han ble sjaman etter at faren, som også var sjaman, døde.
Faren trodde at ritualene hans hadde stor makt i åndeverdenen, så han ble forundret da han ikke
kunne hjelpe den personen han elsket mest – kona. Han klarte hverken å kurere henne eller stille
diagnose på sykdommen hennes. Han ofret en kylling, men smertene fortsatte. Han ga penger til en
annen sjaman, men hun gikk ned i vekt. Han tok henne med til en lege, men hun ble stadig svakere.
Fars forvirring vokste da en voksen datter, Divya, kom hjem for å hjelpe moren. En dag han
kom hjem, kunne han hverken finne moren eller Divya. Han gjennomsøkte huset og fant dem til
slutt i et rom i andre etasje, der de satt på kne på gulvet og snakket med noen han ikke kunne se.
Far ble forbauset. Han ante at noe var fryktelig galt. Men han snek seg stille ut av rommet for
ikke å forstyrre dem. Han lurte på om datteren i hemmelighet hadde blitt sjaman som ham.
Da han så Divya senere, spurte han hva hun og moren hadde gjort.
«Vi ba til guden min om å helbrede mor», sa Divya.
«Hvilken gud?» spurte far. Han dyrket mange guder.
«Til min Gud, Jesus», sa hun. «Jeg har forlatt familiereligionen vår. Jeg har funnet en ny Gud i
Jesus.» Hun forklarte at hennes Gud skapte himmelen og jorden. «Hvis jeg ber, vil han høre meg
og helbrede mor», sa hun.
Far trodde ikke på det. Han skjønte ikke hvordan denne guden kunne være mektigere enn noen
av familiens guder.
Da Divya måtte reise tilbake til hjemmet sitt i en annen by, ba hun om å få ta med seg moren. «Hun
er syk, og du har ikke tid til å ta deg av henne fordi du jobber», sa hun. «Jeg tar henne med meg».
Far, som jobbet både som sjaman og bygningsarbeider, gikk med på det. Han var ikke i stand
til å hjelpe mor, og han tvilte på at hun ville klare seg lenge.
«Hun er moren din», sa han. «Hvis hun dør, så si fra til meg».
Det gikk seks måneder før far så mor igjen. Han reiste hjem til Divya og ble overrasket over at
mor var frisk. Han var full av spørsmål.
«Hvorfor er mor frisk?» spurte han. «Hvilken medisin ga du henne?»
Divya svarte at hun bare hadde bedt til Gud. «Gud hørte bønnen min», sa hun. «Nå er mor
frisk og glad og går i kirken sammen med meg».
Far trodde ikke på det. Han lo. Han hadde aldri hørt om en slik Gud som helbredet uten dyreoffer
eller andre ritualer.
Denne misjonshistorien illustrerer misjonsmål nr. 2 i Syvendedags Adventistkirkens strategiske
plan «I Will Go»: «Å styrke og diversifisere adventistenes arbeid blant unådde og undernådde
folkegrupper.» Du finner mer informasjon på nettstedet: IWillGo2020.org.