Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han
skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens
ytterste grense til himmelens ytterste grense. ().
Ukens studium starter med en kort fortelling i slutten av Markus 12 der Jesus
kommer med en dyp uttalelse om en liten handling utført av en enke. Men hoveddelen
av ukens studium handler om Markus 13, en profeti om blant annet tempelets
skjebne i Jerusalem. Dette kapittelet og parallellene i Matteus 24 og Lukas 21 forteller
både om Jerusalems fall og om tiden etter, helt til verdens ende.
Markus 13 er tydelig på at profetien strekker seg fra Jesu tid til endetiden og hans
gjenkomst. Dette mønsteret følger det som kalles «den historistiske tolkningen av
endetidsprofetiene», i motsetning til å plassere profetiene i fortiden eller langt inn i
fremtiden.
Som så ofte før i Markusevangeliet, er Jesu undervisning svar på et spørsmål
eller en misforståelse fra disiplenes side. Spørsmålene eller misforståelsene gir
Jesus anledning til å komme med sannheter som er viktige for kristenlivet og den
kristne erfaring. Jesus forutsier ikke bare fremtiden, men veileder også disiplene om
hvordan de kan forberede seg på prøvelsene som kommer.
Tempelet i Jerusalem var svært vakkert. Tempelhøyden dominerte byen, og de massive
steinene som ble brukt i byggingen er den dag i dag et underverk, noen av dem
veier flere hundre tonn. Ombyggingen og utvidelsen av tempelet og tempelhøyden
begynte under Herodes den store ca. år 20 f.Kr., men byggingen og utsmykningen av
tempelet fortsatte inn på 60-tallet e.Kr.
Mange kom med store offergaver som ble lagt i 13 kister som sto i kvinnenes
forgård like ved tempelet. Det var her Jesus satt da han så en enke komme og kaste
inn to lepta. Dette tilsvarte 1/32 del av en denar, den vanlige lønnen for en dagarbeider.
Kvinnens offergave var altså temmelig liten.
Men Jesus ble imponert over gaven. Mange rike ga store beløp uten at han kommenterte
gavene deres. Men han lovpriste enkens offer. Han sier at hun ga mer enn
alle andre. Hvordan er det mulig? Jesus sier at de ga av sin overflod mens hun ga av
sin fattigdom. De hadde mye igjen, men hun ga alt hun hadde å leve av. Dette gjør
gaven hennes ekstraordinær enda pengeverdien var forsvinnende liten.
Fortellingen inneholder en lærdom om forvaltning av ressurser. Gaver til Guds
sak er ikke avhengig av ledernes handlinger for å være verdifulle. De religiøse
lederne i tempelet var korrupte, men Jesus sa ikke at det var riktig å holde tilbake
offergaver. De religiøse lederne på denne tiden var blant de verste av alle korrupte
religiøse ledere (Kaifas? Annas?). Jesus var også klar over det.
Det er sant at lederne har et hellig ansvar for å bruke ressursene i samsvar med
Guds vilje, men om de ikke gjør det, vil de som gir til Guds sak likevel bli velsignet,
slik denne kvinnen ble det.
Hvis man derimot holder tilbake tiende eller offergaver når lederne gjør noe som
ikke behager en, betyr det at givertjenesten er knyttet til ledernes handlinger i stedet
for å være gitt i takknemlighet til Gud. Dette er feil, uansett hvor fristende det måtte
være.
Hva kan denne historien lære oss om betydningen av å være trofaste i det vi gir til Guds verk?
Les . Hvordan reagerte disiplene på Jesu ord om tempelet, og hva betyr hans svar?
Vi har sett at tempelkomplekset var en fantastisk bygning. Josefus forteller at
søylegangen på sørsiden hadde 162 søyler, og tre menn som holdt hverandre i hendene
kunne nå rundt hver av dem (Antiquities, 15.11.5 §§413–414). Jesus sier at alt
sammen skal rives ned. For tilhørerne vil en slik profeti om dette fantastiske byggverket
ha hørtes ut som verdens undergang.
«Hvilke usagte tanker kan i dette øyeblikket ha rørt seg i sinnet hos ham som
folket forkastet? Det var virkelig et imponerende syn han hadde foran seg. Men
med sorg sa han: Jeg ser det alt sammen. Bygningene er praktfulle. Dere peker på
disse murene som synes å være uforgjengelige. Men hør her: Det skal komme en
dag da det ikke skal bli ‘stein tilbake på stein; alt skal rives ned’.» – Ellen G. White:
Slektenes håp, s. 476.
Disiplene vil vite når forutsigelsen skal gå i oppfyllelse. I spør Peter,
Jakob, Johannes og Andreas om tiden. De vil vite når alt dette skal skje og hva som
vil være tegnet på at det er i ferd med å skje.
Det som er slående i , er at Jesus ikke bruker det meste av tiden
på å skildre Jerusalems fall, men på å advare disiplene om hva de kan vente seg i
arbeidet med å bygge den første kristne menighet. Det høres ikke ut som om det blir
lett.
De vil bli forfulgt, stilt for retten, og noen vil bli drept. Men Jesus sier at tiden
ennå ikke er inne. De må ikke la seg lure av de voldsomme hendelsene. Og Den
hellige ånd vil gi dem ord å tale i rette tid, selv når familie og venner forlater dem.
Disse innledende ordene i Jesu profeti viser at Guds folk ikke skal frykte uro og
prøvelser. De skal være årvåkne, for Guds Ånd vil bære dem gjennom vanskelighetene.
Hvordan har du opplevd de prøvelsene som følger av å følge Jesus? Hvis du ikke har opplevd
noen, kan det være fordi du egentlig ikke følger ham?
Les . Hvilken ledetråd gir Jesus når det gjelder hva «det motbydelige som ødelegger» er?
Jesus kommer til det sentrale poenget om Jerusalems fall i . Han viser
til «det motbydelige som ødelegger». Han sier at leseren bør forstå. Med disse ordene
henviser han til Daniels bok. Ordbruken finnes i ; og ,
med en parallell i .
Les . Hvem er den «som er salvet», og hvem er «fyrsten som kommer»?
Den «som er salvet» i er det hebraiske ordet māšiaḥ, på norsk Messias. Et
studium av viser at denne salvede sikter til Jesu Kristi komme.
Men hvem er «fyrsten som skal komme», som legger byen Jerusalem øde? Byen
ble ødelagt av den romerske generalen Titus. Det virker derfor logisk at han er
«fyrsten som skal komme» som det vises til i . De to er knyttet sammen
fordi den måten Messias ble behandlet på, førte til byens undergang.
Men hva er dette «motbydelige som ødelegger» som Jesus snakker om med
henvisning til Daniel? Mange mener at dette viser til Antiokos Epifanes’ vanhelligelse
av templet i det andre århundret f.Kr. Men det holder ikke. Jesus beskriver det
«motbydelige som ødelegger» som noe som skjer etter hans tid her, så det kan neppe
vise til noe som skjedde to århundrer før.
Det motbydelige viser trolig til plantingen av de romerske hedenske fanene i Israel
under beleiringen av Jerusalem på slutten av 60-tallet e.Kr. Dette var tegnet som
skulle få de kristne til å flykte, og det gjorde de.
Jerusalem falt slik Jesus hadde forutsagt. Hvordan kan vi lære å stole på ham og Bibelen når det
gjelder dens forutsigelser?
om det motbydelige som ødelegger er kapittelets omdreiningspunkt (se
tirsdagens studium). markerer også et skille. Her omtales en trengsel
uten like siden verden ble til. Dette varsler en større eller mer vidtgående forfølgelse
enn den ved Jerusalems fall. skifter også til futurum og peker mot
hendelser som ligger fjernere fra Jesu tid.
Slik er et ekko av profetien i Daniel 9, er den store forfølgelsen i
et ekko av profetiene i Daniel 7 og 8, der den lille horn-makten
forfølger Guds folk i «en tid og tider og en halv tid» (). Denne profetiske
perioden på 1260 dager tilsvarer 1260 virkelige år (; ). Perioden
strakte seg fra 538 e.Kr. til 1798 e.Kr. I 1798 e.Kr. sendte Napoleon sin general for å
ta paven til fange. I denne perioden på 1260 år forfulgte og drepte det lille hornets
makt dem som ikke var enige i dets kirkelige styresett.
Les . Hvilket håp gir Gud sitt folk i forfølgelsestiden, og hvilken advarsel får de når
den nærmer seg slutten?
I står det at forfølgelsen blir forkortet for Guds folks skyld. Historisk
sett avtok forfølgelsene etter reformasjonen, og trengselstiden ble forkortet. Etter
hvert som det lille hornets makt avtok, sluttet flere seg til reformene. Men det lille
hornet skulle få makt igjen, slik profetien i viser.
I advarer Jesus mot en annen trussel, nemlig falske profeter og
falske kristne som vil stå frem før han kommer tilbake. Jesus ber sine om å ta seg i
akt for dem.
Da Jesus advarte om falske kristne, hadde bevegelsen hans så vidt begynt, og likevel kunne han
komme med en så utrolig forutsigelse som har gått i oppfyllelse (selv i dag hevder folk at de er
Jesus). Burde ikke denne forutsigelsen øke vår tillit til Guds ord?
Det er ingen ringere enn Jesu Kristi gjenkomst i herlighet, innledet av tegn i sol,
måne og stjerner. NT er fullt av profetier om denne fantastiske begivenheten.
Paulus beskriver den i detalj i , der han sier at de som har sovnet inn i
Kristus, blir vekket til live og rykket opp sammen med de levende hellige for å møte
Kristus i luften. I taler apostelen i detalj om de dødes oppstandelse, som
skjer ved Kristi gjenkomst.
Peter beskriver også denne store dagen i , der han sier at Herren ikke
nøler med løftet, men ønsker at alle skal komme til omvendelse. Og Åpenbaringen
har levende skildringer av Kristi gjenkomst (se ; ; ; ).
NT lærer at Kristi gjenkomst er personlig og bokstavelig, og at den både kan ses og
høres. Alle skal få se ham når han kommer.
Men hva mener Jesus med «denne slekten» og «den dagen» eller «den timen»?
Disse ordene har plaget mange, for det er tydelig at den generasjonen Jesus snakket
til, for lengst er død.
Flere løsninger på dette avsnittet har blitt foreslått. Noen hevder at ordet «slekten»
kan vise til en folkegruppe, i dette tilfellet jødene. Det vil si at jødene ikke vil gå til
grunne før Kristus kommer tilbake. En annen løsning er å snakke om den generasjonen
av mennesker som ser alle tegnene gå i oppfyllelse, at de ikke vil forgå før
Kristus kommer tilbake.
Men det er enklere å merke seg at Jesus i bruker ordet «denne» som
i «denne slekten», og i ordet «den» som i «den dagen eller den timen».
I Markus 13 forekommer ordet «denne» (houtos, hautē, touto) mest i versene ,
som leder frem til Jerusalems ødeleggelse. Ordet «den» kjennetegner den siste delen
av kapitlet.
Dermed viser «denne slekten» trolig til den generasjonen i det første århundret
som opplevde Jerusalems ødeleggelse, slik beskriver.
viser imidlertid til Kristi gjenkomst, som ennå ligger langt frem i tid og var fjernere
fra det første århundret. Derfor bruker ordet «den» for å beskrive
hendelser som ligger lenger unna det første århundret.
Ellen G. White: «Jesu store endetidsprofeti» i Slektenes håp, side 476–483.
Det skjer mye urovekkende i verden. Folk er redde for det som skjer. Hvordan kan vi
som syvendedagsadventister, som har et visst «innblikk» i det som skjer, bruke dette
til å vise folk det håpet vi har i Jesus og løftet om hans komme?
«Vi kjenner ikke det nøyaktige tidspunktet for Kristi gjenkomst, så vi har fått
beskjed om å våke. ‘Lykkelige er de tjenere som Herren finner våkne når han
kommer!’ . De som våker og venter på Herrens komme, hengir seg ikke til
ørkesløs venting. Å vente på Kristi komme vil si å få mennesker til å vise ærefrykt
for Herren og frykte hans straffedom for synd. Det er å vekke dem til forståelse av at
det er en stor synd å forkaste tilbudet om nåde. De som venter på Herren, renser seg
ved lydighet mot sannheten. De forener alvorlig innsats med årvåkenhet. Siden de
vet at Herren er nær for døren, anspores de til å virke sammen med Guds redskaper i
arbeidet for å frelse mennesker. Dette er de tro og kloke forvalterne ‘som Herren vil
sette over tjenestefolket sitt’, så de ‘skal gi dem mat i rett tid’. . De framholder
den sannheten som er spesielt aktuell nå. Enok, Noah, Abraham og Moses
forkynte sannheten for sin tid. Kristi tjenere vil komme med en spesiell advarsel for
vår generasjon.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 481–482.
Forslag til samtale
Én ting er å gi til Guds verk. Det er noe annet å gi et offer. Hva er forskjellen, og hvorfor er den
viktig?
Hvorfor hindret ikke Gud at hans folk ble forfulgt gjennom århundrene og i vår tid? Hvordan kan
temaet om den store konflikten gjøre det lettere å forstå hvorfor det finnes forfølgelse?
Hvilke tegn på Kristi komme synes du er spesielt tydelige i dagens verden?
Tenk på de dødes tilstand og det at de sover til Kristus kommer tilbake. Folk lukker øynene når de
dør, og hva er det neste de vet? Hvordan hjelper denne tanken oss å se at Kristi gjenkomst alltid er
nær for hvert enkelt menneske?
Anush jobbet som prosjektleder for Adventist Development and Relief Agency før far forbød
henne og mor å gå til gudstjeneste i syvendedags-adventistkirken i byen deres i Armenia.
Etter at han opphevet forbudet, gjenopptok Anush arbeidet i ADRA.
Gjennom arbeidet hennes møtte far en rekke besøkende adventistledere, deriblant direktøren
for ADRAs euroasiatiske divisjon, som dekker store deler av det tidligere Sovjetunionen, inkludert
Armenia.
Da Anush tok med seg gjestene hjem, ble far imponert over at de var oppriktige og velutdannede.
«Adventister er gode mennesker», sa han til Anush.
Etter hvert som han ble kjent med de sju kvinnene som gikk i adventistenes husmenighet i
byen, konkluderte han med at de også var gode mennesker.
Så kom Anush inn på et masterstudium ved Andrews University i USA, og Den euroasiatiske
divisjon og ADRA gikk med på å dekke utgiftene hennes. Far ble også imponert over dette. Han
ønsket bare det beste for henne.
Da Anush var ferdig utdannet, ble hun utnevnt til ADRAs direktør for Armenia. Far så henne
lede en rekke prosjekter, og respekten hans for både adventistkirken og adventistenes livsstil
vokste. Han fjernet tobakk og deretter alkohol fra den lille dagligvarebutikken han eide.
Så lot han seg døpe og ble medlem av Adventistkirken. Det var 21 år siden mor ble døpt og ni
år siden Anush hadde begynt å be om at far skulle finne veien til Gud.
Etter dåpen møtte far vennen som hadde stilt spørsmålene om bibellesning som hadde sjokkert
ham og fått ham til å begynne å gå i kirken. «Er du klar over at ordene dine forandret livet mitt?»
spurte han. «Jeg sluttet å være en passiv bibelleser og lot meg døpe».
«Hva snakker du om?» spurte vennen.
«Du spurte: ‘Hvis Jesus kom i morgen, ville du da si: «Jeg har lest Bibelen»? Ville det være
nok?’» sa far.
Vennen nektet for at samtalen noen gang hadde funnet sted.
«Det har jeg aldri sagt», sa han. «Jeg ville aldri dømme deg på den måten. Du må ha tatt feil».
I det øyeblikket innså far at Gud hadde talt til ham gjennom vennen, som ikke engang var klar
over hva han hadde sagt.
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for familier
som familien til Anush, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med
dine offergaver. Neste uke: Far har en ny drøm.